Sommeren 1940 står tusenvis av britiske soldater stuet sammen på en lang molo og inne på stranden ved den franske kystbyen Dunkerque. Kniper de øynene sammen, kan de nesten ane den engelske kysten på den andre siden av Den engelske kanal.
En sakte summing treffer øregangene deres, og soldatene kikker opp i den skyfrie himmelen – og like etter står redselen malt i ansiktene deres. På noen få sekunder forvandles summingen til en lyd som soldatene allerede har lært å frykte – det tyske Stuka-bombeflyets øredøvende hyl.
VIDEO: Se traileren til «Dunkirk».
Stukaen dykker og slipper bomben sin blant soldatene, som står så tett at de verken kan gå frem eller tilbake.
Noen minutter senere er den hvite stranden farget rød av blod, og døde soldater flyter livløse rundt i vannet. De overlevende soldatene holder pusten og forbereder seg på neste flyangrep. På den andre siden av kanalen har hundrevis av sivile båter stevnet ut for å komme de unge mennene til unnsetning. Men hvor mange flere soldater må dø i sanden før hjelpen når frem?
Slik begynner Christopher Nolans utmerkede krigsfilm, «Dunkirk», som kan ses akkurat nå på HBO Max. Filmen skildrer evakueringen av de britiske, franske og belgiske soldatene ved Dunkerque i 1940 med neglebitende intensitet og imponerende effekter som skjerper realismen.
Britisk overkommando er kokt ned til én person
Filmen: Kommandør står i spissen for aksjonen
Den britiske kommandør Bolton leder den storstilte redningsaksjonen ved Dunkerque. Fra moloen holder han med stålsatt ro styr på soldatene og dirigerer dem sikkert ut i redningsskipene.
Fakta: Bolton er basert på to personer
Kommandør Bolton er inspirert av to personer, James Campbell Clouston og William Tennant, som begge var ansvarlige for å få soldatene om bord på skipene under evakueringen.
Katastrofe snudd til triumf
Den 16. mai 1940 buldret tyske panserdivisjoner inn over den franske grensen anført av general Erwin Rommel.
«Vi er gjennom Maginot-linjen! Jeg kan ikke tro det. Vi kjører dypt inn i fiendens territorium», sa den euforiske Rommel mens han førte opp mot 1000 stridsvogner frem mot den franske kysten ved Dunkerque. Fire dager senere stengte de 800 000 tyske soldatene fellen rundt de alliertes 400 000 soldater. De ble tvunget ut på stranden ved Dunkerque, hvor de ventet på å bli evakuert.
Hjemme i England turte ikke statsminister Winston Churchill å håpe på å få mer enn 30 000 av soldatene hjem igjen. Han ville ikke ofre flere fly eller skip på redningsaksjonen – faren for et tysk angrep på De britiske øyer var overhengende, og det meste av militært personell måtte derfor brukes til å forsvare seg mot et kommende angrep.
Filmens Dunkerque ser ut som byen gjør i dag
Filmen: Bygninger er uskadde
«Dunkirk» begynner med en britisk soldats flukt fra tyskerne gjennom Dunkerques gater. Til tross for invasjonen er bygningene tilsynelatende ikke blitt utsatt for bombardementer.
Fakta: Byen Dunkerque lå i ruiner
«Dunkirk» er filmet på stedet, men Christopher Nolan har ikke gjort noe for å få Dunkerque til å se krigsherjet ut. Da evakueringen fant sted, lå store deler i ruiner etter tyskernes bombardementer.
Takket være den heroiske innsatsen til britiske sivile som seilte ut i hopetall fra England til Dunkerque med fiskekuttere og lystbåter, lyktes det å redde mer enn 300 000 av de strandede soldatene. En militær katastrofe ble snudd til et lyspunkt takket være motet til vanlige mennesker, og evakueringen av Dunkerque ble et vendepunkt i 2. verdenskrig.
«Dunkirk» bruker ikke mye tid på å brette ut det historiske bakteppet for evakueringen. I stedet er filmen bygget opp rundt tre store sekvenser som følger en gruppe unge soldaters kamp for å overleve på stranden, to piloter i luften og en fiskekutter og dens mannskap, som stevner ut fra England til Dunkerque.
Det fortellermessige grepet er en genistrek. Ved å ignorere de store linjene i historien kan Nolan bruke tiden til å zoome inn på krigens gru på land, til sjøs og i luften. Nolan klipper virtuost mellom de tre sekvensene med økende tempo og intensitet etter hvert som situasjonen spisser seg til. Dermed plasserer han publikum midt i krigens kaos og iscenesetter et nådeløst angrep på sansene.
Tyskernes flyneser er malt for tidlig
Filmen: Gule flyneser avslører tyskerne
Tom Hardy spiller piloten Farrier, som i sin Spitfire skyter ned de tyske flyene som prøver å stoppe evakueringen. Tyskernes fly er lette å få øye på fordi nesene deres er malt gule.
Fakta: De gule nesene er for tidlig ute
Tyskerne begynte først å male flyenes neser gule et par måneder etter evakueringen av Dunkerque. Den gule fargen skulle gjøre det lettere for tyskerne å identifisere sine egne fly under luftkamper.
Krigens redsler kleber seg til sinnet
Filmen holder heldigvis dataeffektene på et minimum, og når Stukaer og Spitfires ses på himmelen, er det oftest snakk om nøyaktige kopier av krigsflyene, som ekte piloter med påmonterte kameraer flyr rundt i.
Filmteamet brukte i alt ni skip fra andre verdenskrig under filmingen – inkludert en 106 meter lang fransk destroyer. Filmen er dessuten spilt inn om sommeren på den samme stranden ved Dunkerque som for mer enn 80 år siden var full av nervøse britiske soldater.
«Vi prøver å gi publikum følelsen av at de selv befinner seg på stranden», sa Nolan før filmens premiere. Og det oppdraget lyktes til fulle med «Dunkirk», som plasserer publikum midt i krigens redsler og etterlater seeren både fysisk og mentalt utmattet.
