Poul Hannover klamrer seg til rekka mens den ene brottsjøen etter den andre slår inn over fiskeskøyta. Han er klissvåt og skjelver av kulde, men han og de 21 andre jødene om bord er tross alt på vei over Østersjøen mot Sverige.
Her vil de være i sikkerhet for Gestapo, det hemmelige tyske politiet som i disse dager finkjemmer Danmark etter jøder for å sende dem i konsentrasjonsleir.
Men faren er langt fra over. Ute i den mørke natten lurer tyske patruljebåter og uværet er tydeligvis en utfordring for skipperen. Hannover har begynt å tvile på om skipperen i det hele tatt vet hvor de befinner seg. Turen fra øya Falster til Sverige vil ta dem svært nær den tyske kysten. Blir de tatt her, er alt håp ute.
Hele familien Hannover – Poul, kona Inger og barna Mette og Allan – er med om bord. For tre lange dager siden forlot de en trygg tilværelse i villaen nord for København. Siden har de vært på flukt og knapt spist.
Situasjonen er den samme for resten av landets 8000 jøder. Siden 30. september 1943 har de levd under jorden mens de desperat leter etter en mulighet for å flykte.
Poul Hannover lytter til fiskernes dempede samtale. De gjetter på at de nærmer seg Kalmar – byen ligger langt oppe langs østkysten av Sverige. Men det kan vel ikke stemme?
Danskene velger å samarbeide
Like etter tyskernes okkupasjon av Danmark 9. april 1940 valgte regjeringen å samarbeide. Det betydde at danske myndigheter fortsatt styrte landet. Til gjengjeld skulle regjeringen garantere tyskernes sikkerhet blant annet ved å hindre sabotasje. Jødene ble ikke rørt.
Men etter hvert som verdenskrigen gikk tyskerne imot, ble motstanden i befolkningen mer åpenlys. Antall sabotasjeaksjoner steg, og arbeiderne begynte å streike.
Tyskerne krevde at den danske regjeringen satte hardt mot hardt, noe som blant annet ville bety forbud mot streiker og innføring av dødsstraff for sabotasje. Det nektet regjeringen, og gikk av 29. august 1943.
Hitlers øverstkommanderende i Danmark var riksfullmektig Werner Best, som hadde vært stattholder i det okkuperte Frankrike, der han sto for interneringen av 42 000 jøder og fikk det malende tilnavnet «Blodhunden fra Paris».
I Danmark lærte Best å bruke samarbeidspolitikkens myke metoder, som blant annet betydde at den tyske okkupasjonsmakten bare behøvde å ha 20 000 soldater i landet, og at danskene helt frivillig eksporterte store mengder landbruksprodukter – nok til å brødfø åtte av de i alt 90 millioner tyskerne.
Familien Hannover samlet rundt spisebordet – far Poul, 13-årige Allan, Mette på
8 år og moren Inger. Bildet er tatt etter den dramatiske flukten til Sverige i 1943.
Werner Best legger en dristig plan
For Werner Best var det brutte samarbeidet en katastrofe som kunne koste Tyskland dyrt – og bety slutten på hans egen karriere. Den eneste muligheten han så, var å sørge for at danske politikere gjenopptok arbeidet slik at roen kunne senke seg over «mønsterprotektoratet».
Best begynte å legge en detaljert plan for hvordan han både kunne vinne Hitlers respekt og danskenes tillit. Løsningen ble å ofre de danske jødene.
Han gikk ut fra at Hitler ville bruke uroen til å kvitte seg med de danske jødene. For å bevare initiativet la Best 8. september frem et forslag om en jødeaksjon.
Ni dager senere kom svaret, underskrevet av Hitler. Aksjonen kunne gå i gang.
Nå begynte Best på andre del av planen – å blidgjøre danske politikere. Han skulle bare sørge for at aksjonen ikke fikk nevneverdige konsekvenser for jødene. Til det brukte han sin fortrolige på den tyske ambassaden i København, diplomaten Georg Ferdinand Duckwitz.
Siden tiltredelsen i november 1942 hadde Best støttet seg til den lokalkjente Duckwitz, som hadde oppholdt seg flere år i Danmark og blitt svært glad i landet. De to mennene møttes også privat, så Best visste at Duckwitz var skeptisk til nazismen.
Det var altså ikke noen tilfeldighet at Best 11. september gikk til nettopp ham for å diskutere hvordan en aksjon mot jødene kunne gjennomføres. Håpet var at Duckwitz’ samvittighet ville tvinge ham til å dele sin kunnskap med danskene.
Werner Best skulle få rett.
Duckwitz går til aksjon
«Altså er det kommet så langt.
Jeg vet hva jeg har å gjøre. Hvem kan ta ansvar for noe slikt?» betrodde Duckwitz dagboken. På eget initiativ dro han til Stockholm og fikk i stand et møte med statsminister Per Albin Hansson for å høre om svenskene ville motta en strøm av jødiske flyktninger fra Danmark.
Svenskene hadde solgt blant annet store mengder jernmalm til Tyskland, men nå som Hitler lå an til å tape krigen, ønsket de å ta avstand fra nazismen. Statsminister Hansson aksepterte.
Tilbake i København kunne Duckwitz se at riksfullmektigen var plaget av jødeaksjonen. Best fortalte at han inderlig ønsket seg å «få bygd en bro over Øresund slik at alle disse menneskene kunne redde seg over til Sverige».
Ordene fastholdt Duckwitz i dagboken og bemerket at «ingen makt på jorden kan renvaske [Best] fra denne store skylden med dens uoverskuelige følger».
Selv var Duckwitz fast bestemt på å handle. Mens Best 28. september meddelte Berlin at aksjonen ville finne sted om natten mellom 1. og 2. oktober, snek Duckwitz seg til et møte med den sosialdemokratiske lederen Hans Hedtoft.
«Nå skjer det!» sa tyskeren uten å kaste bort tiden på høfligheter. «En av de første nettene vil skip ankre opp på Reden, og København vil bli isolert, telefonforbindelser brutt, og jødene jaget opp av sengene i sine hjem for å bli deportert til Tyskland».
Tyske soldater etablerte veisperringer i København for arrestere jøder som prøvde
å slippe ut av byen. På det tidspunktet hadde de fleste allerede gått under jorden.
Hektisk arbeid med fluktplan
De neste timene spredte advarselen seg som en løpeild blant jødene, og samme kveld nådde den Poul Hannover, direktør ved maskinfabrikken Titan. I løpet av en lang, søvnløs natt bestemte han at familien var nødt til å flykte.
«På kontoret informerte jeg straks mine nærmeste medarbeidere om planen – de kunne bare gi meg rett i at det neppe var annet å gjøre», skrev Hannover i dagboken. Flere ansatte tilbød å hjelpe med flukten til Sverige.
«Den ene fløy ut for å undersøke muligheten for å komme bort fra Skovshoved eller Tårbæk, men fant ut at begge deler var like umulig», skrev Hannover skuffet i dagboken. Selv oppsøkte han en gammel venn. Også uten hell.
Å krysse Øresund var lettere sagt enn gjort, for de færreste jødene hadde forberedt seg på at de en dag ville være nødt til å flykte fra sitt eget land.
På hele Sjælland begynte jøder febrilsk å lete opp eiere av fritidsbåter, fiskeskøyter eller i det minste en robåt som kunne bringe dem til Sverige.
Ofte måtte kontakten med båteierne opprettes gjennom familie og venner. Avtalene ble ofte vage fordi de ble tatt av mellommenn som «kjente noen som kjente noen» som hadde en båt.
Og avtalene ble absurd innviklet fordi jødene var overbevist om at telefonene ble avlyttet, og at de derfor måtte benytte en kode som de fant opp i løpet av samtalen.
Poul Hannover dro hjem til villaen like nord for København, der naboer og venner prøvde å finne en løsning. «Hjemme var alt i oppbrudd. Inger hadde begynt å pakke – en liten veske til hver, men fordi vi ikke ante om vi skulle bli eller ei, var det helt tilfeldig», skrev han om de angstfulle timene da familien lette etter en mulighet for å redde livet.
Endelig hørte Poul Hannover om en som ville frakte familien over. Prisen var 12 000 kroner for alle fire. Hannover takket nei. Så mye – fire årslønner for en håndverker – ville han ikke overlate til et menneske han ikke kjente.
Men en annen kontakt virket lovende. Familien Hannover skulle dra til byen Nykøbing Falster. Her ville en gårdeier ved navn Talleruphus ta imot og sende dem med båt videre til Sverige. Og han skulle bare ha 6000 kroner.
Ingen hjelp å hente
Neste morgen, 30. september, satt familien Hannover i skrangletoget mot øya Falster – ekspresstoget torde de ikke ta for passasjerene ble registrert. Alt så lyst ut, men gårdeier Talleruphus ventet ikke på stasjonen som lovet.
Da de endelig fant ham i jernbanerestauranten, virket han rådvill. Faktisk ante han ikke at familien skulle komme, og båten, som angivelig gikk i «fast rutefart» til Sverige, hadde ennå aldri krysset Østersjøen.
Det meste av dagen streifet familien rundt i byen med veskene sine og prøvde å unngå å vekke oppsikt mens de lette etter løsninger på sine to problemer: losji for natten og en båt til Sverige.
Frykten naget alle fire. I første omgang ble de reddet av Titans representant på Falster. Han tok kontakt med sin bror, som var bonde på naboøya Lolland, og her fikk de lov til å overnatte.
I mellomtiden hadde mesteparten av jødene i København gått under jorden. De skjulte seg hos venner, på loft eller i skogen. Enkelte med gode kontakter ble innlagt på sykehus under falske navn.
Mange ga på forhånd opp å finne en båt, og trakk nordover på Sjælland i håp om å komme i kontakt med en lokal fisker. Og etterhvert som tiden gikk økte antall flyktninger til flere hundre.
Ingen sto klar til å ta imot denne enorme flyktningstrømmen, men en lang rekke privatpersoner så det som sin naturlige plikt å hjelpe. Jødene ble gjemt unna på blant annet kirkeloftet i byen Gilleleje helt nord på Sjælland og i private hjem frem til en overfart var arrangert.
Fire jødiske søsken sendte dette bildet til faren i København for å vise at de var fremme i god behold.
Flukten mislykkes igjen
Hos familien Hannover hadde natten på Lolland forløpt rolig, og utpå dagen 1. oktober hyret Poul Hannover en bil til å kjøre seg og familien fra bondegården til Hesnæs på østkysten av Falster. Her mente Talleruphus at de kunne bli plukket opp av en båt.
Mens de sto skjult i skogbrynet på Hesnæs og ventet på kveldsmørket, rullet en bil opp foran dem.
«Ut trådte Talleruphus med en herre jeg hadde sett på stasjonen i Nykøbing dagen før. Han het Goldstein. Han spurte om jeg trodde på Talleruphus. Jeg svarte ærlig at jeg verken visste ut eller inn».
Timene gikk, og familien Hannover ga opp å vente lenger på en båt. De måtte finne et sted å sove, men av frykt for å bli tatt av tyskerne torde de ikke ta inn på et av hotellene på øya. I stedet brøt de seg inn i en feriekoloni som var stengt for vinteren.
«Vi lot barna spise maten vi hadde, men det var dessverre ikke særlig mye – og drikke hadde vi ikke noe av. Det var en forferdelig natt. Vi holdt vakt, men det kom ikke noe skip», skriver Poul Hannover i dagboken.
Gestapo finkjemmer København
På samme tid var jødeaksjonen i full gang i København. Ved 21-tiden rykket Gestapo ut med 50 overbygde lastebiler. Kort etter ble telefonnettet brutt, og tyske soldater etablerte veisperringer rundt byen.
Med seg hadde Gestapo lokalkjente dansker, blant dem SS-frivillige på permisjon som kunne finne frem til jødenes adresser.
I oppganger i hele byen hørtes lyden av trampende jernbeslåtte støvler og hamring på dører, men bare noen få ble arrestert. De tyske soldatene hadde nemlig fått ordre om ikke å bryte opp dører, men gå videre hvis beboerne ikke åpnet frivillig. Med denne ordren sørget Werner Best for å begrense Gestapos fangst.
Bare en liten gruppe nylig innvandrede jøder fra Russland og rundt 30 jøder fra aldershjemmet ved synagogen ble pågrepet. Den eldste av dem var en kvinne på 102 år. Med slag og spark ble de gamle jaget om bord på den tyske damperen Wartheland som lå klar ved Langeliniekajen.
På Jylland og på Fyn pågrep tyskerne til sammen 82, som ble stuet sammen i tre godsvogner og kjørt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt – samme endestasjon som de arresterte fra København.
Theresienstadt lå i en gammel festningsby og tjente som gjennomgangsleir.
Endelig kommer en båt
Etter den urolige natten i feriekolonien tok familien Hannover 2. oktober inn på Freys Hotel i byen Stubbekøbing nord på Falster for å få noe å spise. Heldigvis oppdaget de at hotellverten var vennlig stemt overfor jøder, og at familien Goldstein allerede bodde her.
Den nervepirrende jakten på en båt fortsatte. Blant annet forhandlet jødene om å kjøpe en båt. Utpå dagen ble Poul Hannover bedt om å komme ned i et krolokale der en mann ventet på ham.
Mannen, som gikk med et kongemerke som tegn på sitt danske sinnelag, sa at han ønsket å være anonym. Han hadde en kontakt som kunne frakte dem til Sverige. Prisen for hele gruppen (22 personer) var 20 000 kroner.
Samme kveld ventet Poul Hannover og resten av jødene ved det forblåste ferjeleiet nordøst på Falster. De to første fiskebåtene kjørte forbi, men den tredje la til og tok de 22 ventende om bord. Endelig gikk kursen mot Sverige.
Imens hadde ryktet om alle jødene som var samlet på Freys Hotel i Stubbekøbing, nådd Gestapo. Det hemmelige politiet rykket straks ut for å gjennomføre en razzia, men da hadde jødene for lengst kommet seg unna.
Det samme oppdaget riksfullmektig Werner Best i København da han skulle avgi status over jødeaksjonen til Adolf Hitler og utenriksminister Ribbentrop i Berlin. Det magre antallet pågrepne jøder nevnte han ikke da han skrev et telegram:
«Fra i dag kan Danmark regnes som renset for jøder, for ingen jøde kan oppholde seg eller arbeide mer på lovlig vis».
Ystad hilser velkommen
Natten ble hard for de 22 jødene på fiskeskøyta. Under dekk var lufta tett og stinket av olje, så Poul Hannover foretrakk å sitte oppe på dekket, der iskalde bølger feide inn over ham. Endelig – etter tolv timer til sjøs – så de svenskekysten.
«Vi ble kastet forbi en bøye – nå så vi havneinnløpet ganske tydelig – alt annet var glemt – og et øyeblikk etter så vi et par arbeidere på den ytterste moloen komme styrtende ut og veive med luene. Välkomne hit, ropte de. Jeg tror ikke det var et øye tørt hos noen av oss som så det», skrev Poul Hannover om den lykkelige ankomsten til Ystad. Han hadde rett i at Kalmar var feil.
Familien Hannover var blant de første som slapp over – ennå ventet mesteparten av jødene hos venner og tilfeldige dansker som trosset den store personlige risikoen det var å skjule dem og skaffe mat i en tid med rasjonering.
Som dagene gikk vokste det frem et omfattende nettverk av flukthjelpere. For eksempel inspirerte synet av ti jøder på flukt en mann i Helsingør til å danne en gruppe som fraktet 700 personer til Sverige med fiskeskøyter i løpet av oktober 1943. Gruppen fikk det tilforlatelige dekknavnet «Helsingør syklubb».
Dansk Gestapo-mann slår til
Ikke alle jøder var heldige. Selv om Werner Best hadde gitt Gestapo ordre om å holde seg tilbake, og tyske patruljebåter i Øresund og på Østersjøen lå i ro, var de danske jødenes flukt full av dramatiske og ulykkelige hendelser.
Til sammen ble rundt 190 tatt under flukten, de fleste av dem i Gilleleje, der den geskjeftige Gestapo-offiseren Hans Juhl – kjent som «Gestapo-Juhl» – var sjef.
Hans Juhl hadde blant annet ansvaret for å pågripe 80 jøder som skjulte seg på loftet over Gilleleje kirke. Tidlig om morgenen 7. oktober tvang han graveren til å utlevere nøkkelen til kirken.
Bare én mann slapp unna. Han klarte å skjule seg på utsiden av klokketårnet, men druknet senere under overfarten til Sverige, en skjebne han delte med 22 andre flyktninger.
Medlemmer av «syklubben» klarte imidlertid å sette Gestapo-Juhl ut av spill med en rekke falske alarmer. Han ble sendt ut på forskjellige adresser der det angivelig oppholdt seg jøder.
Samlet omkom 47 i forbindelse med tyskernes jødeaksjon, inkludert de minst 16 personene som valgte selvmord som alternativ til flukten.
Enkelte barn holdt på å bli drept under flukten. Det skjedde hvis de begynte å skrike mens flyktningene satt i båtene på vei over. I flere tilfeller krevde andre flyktninger om bord at barna ble kvalt – som regel var snaps eller en pille nok til å bringe dem til taushet.
Til sammen slapp 7742 jødiske dansker over til Sverige. Et antall som – ifølge
Duckwitz – utløste et raserianfall hos Hitler da han hørte det. Men gjort var gjort, og frem til slutten av krigen levde de danske jødene som flyktninger i det fredelige Sverige.
Historien om danskenes innsats for å redde jødene ble kjent verden over – men de færreste vet at tyskerne spilte en nøkkelrolle i redningen.
Etter frigjøringen vendte familien Hannover og de fleste andre danske jøder hjem til Danmark igjen.
Werner Best klarte ikke å gjenopplive samarbeidspolitikken, men beholdt jobben. Etter krigen satt han fengslet i seks år. Han tok arbeid som jurist og ble aldri dømt for krigsforbrytelser.
Georg Ferdinand Duckwitz fortsatte etter krigen som diplomat og var en årrekke vesttysk ambassadør i København.