Frosten plager de tyske soldatene i det nordvestlige Sovjetunionen. Iskrystaller tynger øyevippene og gjør det vanskelig for mennene å holde øynene åpne, men i februar 1942 er tyskerne nødt til å speide døgnet rundt etter fienden i det snødekte landskapet.
I landsbyen Biokovo har tyskerne blitt holdt våkne i ti dager av gjentatte russiske angrep. Landsbyen er bare en av mange skanser i ytterkanten av den såkalte Demjansklommen, hvor 96 000 tyske soldater er omringet av Den røde armé.
Ethvert tap av terreng kan føre til den endelige kollapsen av lommen, så tyskerne har blitt beordret til å forsvare posisjonene sine til siste bloddråpe.
Da granatene igjen regner ned den 18. februar, vet SS-Obersturmführer Erwin Meierdress’ menn av erfaring at beskytningen snart vil bli fulgt av et sovjetisk stormangrep over de frosne sumpene utenfor Biokovo. Og ganske riktig, der kommer Den røde armé.
Fra husvinduer og improviserte bunkere spruter tyske maskingeværer kuler ut over det snødekte landskapet.
Tyskerne måtte holde konstant utkikk slik at de ikke ble overrumplet av fienden.
Mange sovjetiske soldater meies ned. De faller om i den dype snøen, som allerede er farget rød av blodet fra mer enn 300 landsmenn som falt under de foregående dagenes kamper.
Plutselig blir Meierdress truffet og synker hardt såret sammen. Bare 30 av hans opprinnelige 120 menn er fortsatt i stand til å kjempe da et par russiske panserkjøretøy dukker opp.
«Fiendens stridsvogner i byen. Ledende offiser alvorlig såret. Vi vil holde ut til siste mann!» lyder det over radioen fra tyskerne, som forbereder seg på det verste.
Tyskerne satte med stor suksess inn sine lette panservernkanoner når russiske panserkjøretøy trengte inn i lommen.
Døden lurer overalt i Demjansklommen i begynnelsen av 1942. De omringede soldatene kan bare få ammunisjon og mat via historiens første store luftbro. Hver dag lander fly etter fly lastet med friske forsyninger, og den øverstkommanderende for det tyske flyvåpenet, luftmarskalk Hermann Göring, blir så imponert at han får stormannsgalskap.
For de styrkene som snart etter omringes i Stalingrad, blir luftmarskalkens mangel på realitetssans skjebnesvanger.
Russerne angriper på snøscooter
Hitlers styrker erobret byen Demjansk i oktober 1941 – bare fire måneder etter tyskernes invasjon av Sovjetunionen.
Demjansklommen (det gule krysset) oppsto halvveis mellom Moskva og Leningrad da russerne trengte Hitlers styrker mot vest under vinteroffensiven i 1941–1942.
Deler av hæren la en jernring rundt Leningrad, resten fortsatte mot Moskva. Men da den russiske vinteren satte inn, svarte Stalin igjen med en motoffensiv, og i begynnelsen av 1942 ble seks tyske divisjoner omringet. Den såkalte Demjansklommen var en realitet.
Omfanget av katastrofen gikk ikke opp for tyskerne før søndag 8. februar. Selv om det fortsatt var smutthull ut av lommen, var 96 000 mann avskåret fra resten av Hitlers armeer. Ingen forsyninger kunne nå frem til dem med tog eller lastebiler.
Om sommeren er terrenget ved Demjansk ufremkommelig på grunn av sumper, men nå viste vinteren tenner, og temperaturen falt ofte til 40 minusgrader. Elver, innsjøer og myrer frøs til og ble egnet for skigåing.
Den russiske øverstkommanderende ved Demjansk, general Pavel Kurotsjkin, utnyttet dyktig vinterværet til å sende inn sine ski- og snøscooterbataljoner. I den dype snøen kunne soldater på ski og trukket av snøscootere rykke raskere frem enn kjøretøy og soldater til fots.
Kurotsjkin overrumplet derfor tyskerne gang på gang og lukket alle smutthullene i lommen.
I sovjetiske Aerosan-snøscootere satt kjøreren bak en panserplate mens en stående skytter betjente maskingeværet. En Aerosan kunne dra fire skiløpere etter seg i et tau.
Øverstkommanderende for de omringede divisjonene, general Walter von Brockdorff-Ahlefeldt, sukket da han studerte kartene sine søndag ettermiddag. Etter de siste rapportene om Den røde armés fremgang så det mørkt ut.
«Herr general, er ringen dermed lukket?» ville adjutanten hans vite.
«Helt sikkert», svarte von Brockdorff-Ahlefeldt.
I løpet av de påfølgende dagene strammet russerne grepet om Demjansk enda mer, og de omringede tyskerne måtte gi opp alt håp om å bryte ut. De var fanget i en lomme på størrelse med Fyn. Men von Brockdorff-Ahlefeldt prøvde å gi dem håp.
«Vi er 96 000 mann. Den tyske soldaten er den russiske overlegen, og det er det som betyr noe. Tunge uker venter, men vi skal klare dem», lød det fra generalen.
Tyskerne må holde stand
For første gang under andre verdenskrig var en stor tysk styrke omringet av fienden og truet av utslettelse. Likevel avslo Hitler kategorisk å evakuere soldatene – han ønsket å bruke dem til et nytt fremstøt mot Moskva, så snart det var mulig.
Mens de tyske stridsvognene rykket ustoppelig mot øst, hang forsyningene etter.
1942 ble begynnelsen på slutten for Hitler
Førerens angrep på Sovjetunionen hadde nesten knust Stalins hær, men en spesielt hard russisk vinter reddet Moskva.
Den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 hadde gått over all forventning. I desember sto Hitlers styrker bare 30 km fra Moskva, men så kom den kalde russiske vinteren Stalin til unnsetning.
Snø gjorde det vanskelig for tyskerne å få forsyninger frem til fronten, og etter et halvt års offensiv var både soldatene og utstyret deres utslitt. Stalin overførte soldater fra Sibir og var mot slutten av året i stand til å mønstre dobbelt så mange soldater som tyskerne for å forsvare hovedstaden sin. Og så gikk den sovjetiske lederen til motangrep. Den røde armés offensiv overrasket tyskerne og drev dem tilbake. Men Stalin var ikke fornøyd.
«Vår oppgave er ikke å gi tyskerne tid til å puste ut, men å presse dem uopphørlig mot vest og tvinge dem til å bruke reservene sine», slo sovjetlederen fast i januar 1942.
Da russerne like etter utvidet vinteroffensiven sin til å omfatte alle fronter, ble seks tyske divisjoner i begynnelsen av februar omringet ved Demjansk, som ligger vel 450 km nordvest for Moskva.
Føreren forbød samtidig bruken av ordet «lomme». Offisielt skulle Demjansk omtales som «en festning», og forventningene hans var skyhøye:
«Demjansk må forsvares til siste mann!»
Heldigvis for tyskerne hadde de mer enn 300 artillerivåpen til rådighet, og divisjonenes forsvarsstillinger var etablert allerede før omringningen. Til gjengjeld led soldatene i det barske klimaet.
«Vi har tidvis temperaturer ned til minus 58 grader. Vi har ikke vinterklær. Det eneste som beskytter oss en smule mot kulden, er kjørefrakkene og et par hjelmluer. Etter kort tid henger de fineste istapper ned under munnen», skrev soldaten Günter Fernickel i et brev hjem.
En av landsmennene hans sa at han brukte «en avkuttet damestrømpe som lue».
Flyplasser var tyskernes livline
To flyplasser i Demjansklommen gjorde det mulig for Luftwaffe å etablere en luftbro til de nødstedte soldatene. Transportflyene fløy til de små rullebanene fra tyske baser i det vestlige Sovjet.
FLYPLASSEN DEMJANSK
Da tyskerne erobret Demjansk høsten 1941, oppdaget de en liten, improvisert gressrullebane som russerne hadde anlagt. Tyskerne tvang russiske krigsfanger til å utvide rullebanen til 800 × 50 m. Flyplassen kunne ta imot 30 fraktfly samtidig, men så mange landet det sjelden.
FLYPLASSEN PESKI
Tyskerne anla enda en flyplass på 600 × 30 m 10 km øst for Demjansk, ved landsbyen Peski. Mellom 19. februar og 18. mai 1942 lettet Luftwaffes fly ikke mindre enn 14 455 ganger for å forsyne de to feltflyplassene i lommen. Det tilsvarer 240 transportfly per dag.
DEMJANSKLOMMEN
96 000 tyske soldater befant seg i Demjansklommen, som var 120 km lang og 90 km bred. Lommen var så stor at sovjetisk artilleri ikke kunne beskyte tyskerne på trygg avstand. I stedet beordret Stalin gjentatte stormangrep mot tyskerne.
Offensiv slo feil
I begynnelsen av mars presset 8500 sovjetiske fallskjermsoldater seg gjennom de frosne myrområdene for å angripe flyplassene. Det tok dem en uke å nå frem på grunn av dyp snø og tyske bakholdsangrep. Angrepet deres den 19. mars ble slått tilbake, og bare 900 unnslapp tilbake til de russiske linjene.
RAMUSHEVOKORRIDOREN
Etter to og en halv måned med forsyninger via luftbroen laget tyskerne en 4 km bred korridor gjennom de sovjetiske linjene den 21. april 1942. Den såkalte Ramushevokorridoren ble brukt til å kjøre forsyninger inn til de omringede soldatene. Sovjetisk artilleriild betydde imidlertid at bare et fåtall tyske konvoier våget seg gjennom korridoren.
I tillegg til kulden slet tyskerne også med mangel på mannskaper. Divisjonene i lommen var nesten halvert i størrelse siden invasjonen av Sovjetunionen, og lommens frontlinje var 300 km lang.
«Skanser er etablert og bemannet. Alle helt ned til siste soldat har blitt brukt, også kokkene», skrev en ung løytnant.
Von Brockdorff-Ahlefeldt holdt mobile enheter i bakhånd slik at de kunne komme frontavsnittet til unnsetning når russerne satte inn et større angrep. Enhetene kom blant annet i aksjon 18. februar, da Meierdress og soldatene hans i Biokovo var nede i noen få mann.
Kort tid etter at den sårede Meierdress var blitt fraktet bort, kom en kampgruppe med kanoner og stridsvogner til unnsetning for de resterende 30 mennene.
Den røde armé led enorme tap under kampene om Demjansklommen – likevel så det mørkt ut for tyskerne. Snart ville de gå tomme for mat og ammunisjon. Overlevelsen deres var avhengig av om Luftwaffe kunne fly inn tilstrekkelige forsyninger.
Luftbro kommer dårlig ut fra start
Von Brockdorff-Ahlefeldt lovet soldatene sine at «mat og ammunisjon vil bli sluppet fra luften», og at «maten vil være tilstrekkelig».
Hermann Görings Luftwaffe hadde hatt suksess siden krigens begynnelse, nå måtte det løse en helt annen oppgave enn å jage fiendtlige fly på flukt og bombe løs.
Selveste luftmarskalk Göring hadde nemlig garantert at Luftwaffe kunne etablere en effektiv luftbro som dekket de 96 000 soldatenes behov for minst 200 tonn forsyninger per dag.
Men i løpet av de to første dagene lyktes det bare å fly henholdsvis 16 og 27 tonn inn i lommen.
Noe måtte gjøres. Göring skyndte seg å sende en av Luftwaffes skarpeste hjerner, oberst Fritz Morzik, til østfronten. Den 18. februar landet han i Pskov 250 km vest for Demjansk.
Herfra skulle Morzik organisere historiens første store luftbro, og den energiske obersten beordret 220 transportfly til Pskov – først og fremst Junkers Ju 52, som gikk under kallenavnet «tante Ju».
Selv om Ju 52 var et relativt stort fly med tre motorer, kunne det maksimalt frakte to tonn last. Så 100 fly måtte opp i luften hver dag for å levere nok mat, drivstoff og ammunisjon til Demjansk.
Problemet var imidlertid at «tante Ju» måtte fly over et sovjetiskkontrollert område som var pepret med luftvernild. Fiendens jagerfly kunne også plutselig dukke opp.
Oberst Friedrich-Wilhelm «Fritz» Morzik ble senere forfremmet til sjef for de tyske transportflyene.
I tillegg risikerte de å fly forbi målet fordi snøen gjorde de to små tyske flyplassene ekstremt vanskelig å få øye på. Den ene rullebanen var så liten at flybesetningene kalte den «Håndkleet».
Morziks løsning var: Fly helt nede i høyde med tretoppene!
Begge rullebanene var ofte speilglatte, og maskinene risikerte å skli ut i snødrivene og bli skadet. Morzik samlet derfor en gruppe av Luftwaffes dyktigste mekanikere i lommen, slik at flyene kunne lappes sammen så raskt som mulig.
Spesielle oppvarmingsmaskiner sørget for å holde flyenes motorer varme mens de ble lastet og losset, slik at de alltid kunne starte i den ekstreme kulden.
I slutten av februar klarte Luftwaffe å levere de lovede mengdene, og inne i lommen jobbet forsyningssoldater på spreng med å tømme flyene.
Deretter ble alt fra mel til patroner og lange underbukser plassert på hestetrukne sleder som sto klare til å bringe de livsviktige forsyningene ut til alle avkroker av Demjansklommen.
Forsyningsbomben måtte berges med håndkraft og slepes bort til de tyske posisjonene.
Tysk spesialbombe forsynte omringet by
Også i en liten by 130 km sørvest for Demjansklommen var tyske soldater omringet vinteren 1942. Her kunne ikke transportfly lande. I stedet måtte forsyningene slippes ned.
Ethvert fly som forsøkte å lande ved Kholm, ville straks bli skutt sønder og sammen av Den røde armé. Derfor tydde Luftwaffe til å forsyne byens 5500 tyske soldater med såkalte Versorgungsbomben – forsyningsbomber.
De torpedoformede stålbeholderne hadde fallskjerm for å dempe fallet fra flere hundre meters høyde. Forsyningsbombene inneholdt våpen, ammunisjon og ikke minst mat.
Den kraftige beskytningen gjorde imidlertid slippene ekstremt risikable for Luftwaffe, og etter hvert som uker ble til måneder, nådde færre og færre forsyninger frem til Kholm. Soldatene sultet og ble så avmagret at de knapt klarte å berge de få 250 kilo tunge Versorgungsbomben som det lyktes å slippe.
Etter å ha kjempet mot russerne i 105 utmattende dager ble soldatene i Kholm endelig reddet den 5. mai da tyske enheter kom dem til unnsetning. Da var de opprinnelige 5500 soldatene redusert til bare 1200 mann.
Selv om forsyningene levde opp til forventningene, var de 200 tonnene per dag fortsatt bare minimumsmengden – akkurat nok til at de seks tyske divisjonene kunne forsvare lommen.
Soldatene levde på små rasjoner og måtte noen ganger vente i dagevis på mat og ammunisjon fordi forsyningssoldatene hadde vanskeligheter med å trenge gjennom den dype snøen.
Fallskjermsoldater angriper
I begynnelsen av mars var Stalin og generalstaben hans rasende over at tyskerne i Demjansklommen ikke var slått for lengst.
Hærledelsen i Moskva hadde i utgangspunktet trodd at Den røde armé ville beseire fienden på fem dager, men ukene gikk mens meldingene fra fronten lød at tyskerne forsvarte seg hardnakket.
«De stille, snødekte jordene utenfor landsbyene kunne på et øyeblikk forvandle seg til et øredøvende spetakkel så snart vi begynte å rykke frem. Hver kvadratmeter jord ble beskutt av tallrike maskingevær og artilleri fra skjulte posisjoner i landsbyene», rapporterte general Kurotsjkin.
«Tyskerne laget brystvern i sin forreste linje med våre soldaters lik.» Russisk artillerikommandør ved Demjansklommen.
Når Hitlers soldater forskanset seg i det frosne landskapet, brukte de alle midler, forklarte en russisk artillerikommandør:
«Tyskerne laget brystvern i sin forreste linje med våre soldaters lik, stablet dem opp og helte vann over dem, siden det vanligvis var umulig å grave i bakken.»
Den 6. mars stilte Moskva 8500 fallskjermsoldater til disposisjon for general Kurotsjkin for å bryte gjennom det tyske forsvaret.
Fallskjermsoldatene tilhørte Den røde armés elite. De landet flere steder i de nordvestlige delene av lommen, samlet seg i skogene og snek seg deretter mot de tyske flyplassene. Også von Brockdorff-Ahlefeldts hovedkvarter i Dobrosli ved Demjansk skulle inntas.
Natten til den 13. mars begynte 2000 av de russiske fallskjermsoldatene stormløpet fra skogene nord for Demjansk, men ved hjelp av lysgranater lyste tyskerne opp himmelen slik at all slags tungt artilleri kunne beskyte fienden.
«Våre luftvernskyts snerrer, granatkasteren hviner, og skytset suser over snødekket mot skikkelsene i hvite kamuflasjedrakter», skrev en SS-soldat hjem.
Streng frost betydde at de falne ikke kunne begraves. Noen steder brukte tyskerne falne russere i stedet for sandsekker til å dekke seg bak.
Da fallskjermsoldatenes første større angrep tok slutt to døgn senere, lå 800 russere døde i snøen.
En uke senere forsøkte 3000 andre russiske elitesoldater å angripe Dobrosli og flyplassen nordøst for Demjansk, men igjen ble russerne «pepret», som en SS-offiser formulerte det.
Etter to uker med store tap avbrøt Kurotsjkin fallskjermsoldatenes oppdrag. Men tyskerne lot ikke fienden slippe ut av lommen. Overalt ble de utmattede russerne jaktet på – det er indikasjoner på at de flyktende soldatene sultet og til og med måtte ty til kannibalisme.
I en tysk leges rapport om to russiske lik het det:
«To dypfrosne lik, kraniet knust av en skarp gjenstand. Hjernen fjernet. Synlige tegn på at hjernen er skrapet ut.»
Av de opprinnelige 8500 russiske fallskjermsoldatene klarte bare én av ti å komme seg tilbake til Den røde armés linjer.
Sårede flys ut
Tyskerne i Demjansklommen holdt stand utelukkende takket være luftbroen.
Hitlers soldater manglet pølser og patroner
Kjøtt og sitroner i lasten
Selv om soldatenes rasjoner ble skåret ned til det halve, måtte flyene levere 54 tonn mat til Demjansklommen hver dag – spesielt svinekjøtt i alle avskygninger, som tyskernes høyt elskede pølser. Hermetisert frukt og sitroner sørget for at soldatene ikke fikk skjørbuk.
Høy til tusenvis av hester
Havre og høy måtte flys inn til de 20 000 hestene som tyskerne rådet over. I snøen var hester livsviktige trekkdyr som trakk sleder med forsyninger til soldater langt fra flyplassene.
Tobakk mot nervøsitet
Under verdenskrigen røykte nesten alle soldatene. Røyking roet nervene og undertrykket sulten. En sjelden gang fikk de omringede soldatene også sjokolade og alkohol.
Kanonene måtte fôres
Artillerigranater var konstant en mangelvare inne i Demjansklommen, selv om de utgjorde en stor del av transportflyenes last. Tusenvis av patroner ble også fløyet inn daglig.
Bensin i tønnevis
Tyske lastebiler og panserkjøretøy trengte 21 tonn drivstoff daglig. Spesielt utrykningsstyrkene som måtte raskt frem til fronten ved større sovjetiske angrep, brukte store mengder bensin.
Transportflyene brakte ikke bare inn livsviktige forsyninger, de tok også med seg ut de sårede, noe som økte soldatenes moral. Men evakueringene gikk ikke alltid bra fordi sovjetiske jagerfly lå på lur. For tyskerne var det hjerteskjærende å se brennende fly styrte til bakken med sårede kamerater om bord.
Som motsvar flyttet Morzik tyske Messerschmitt-jagerfly til baser nær frontlinjen slik at de bedre kunne eskortere Ju 52-ene på vei til og fra Demjansk.
Hver dag utspant det seg et drama på himmelen når flyene jaktet på hverandre. Fra slutten av mars fikk tyskerne overtaket i luften, og det kunne ses på tapstallene:
Mens tyskerne hadde mistet hele 52 transportfly i mars, ble bare 8 skutt ned i april.
I løpet av april steg temperaturen, og snøen smeltet i Demjansklommen. I stedet for de betongharde, frosne veiene ble bakken forvandlet til et helvete av gjørme.
Tyske Stuka-fly angrep nådeløst Den røde armé for å bryte gjennom jernringen som russerne hadde lagt rundt Demjansklommen.
Sølen frarøvet russerne deres fordel i vinterterrenget, og tyskerne utnyttet våren til å sende general Walther von Seydlitz-Kurzbach mot Demjansk med to divisjoner – for å lage en korridor inn til de omringede soldatene.
Tungt støttet av Stuka-fly, som med øredøvende hyl dykket mot de russiske enhetene og bombet dem, kjempet Seydlitz seg frem til byen Ramushevo.
Den 21. april møtte soldatene hans her enheter fra lommen som samtidig forsøkte å bryte ut.
«Til tross for fiendens store overlegenhet seiret dere. Det hver og en av dere har klart, tilhører de stolteste gjerninger blant tyske soldater», lød lovordene fra hærledelsen.
For første gang på tre måneder kunne von Brockdorff-Ahlefeldts soldater se frem til å få rikelige forsyninger. De påfølgende ukene gikk med til å etablere et sterkt forsvar med piggtråd og 22 000 miner på begge sider av korridoren, slik at russerne ikke trengte gjennom den.
Samtidig strevde ingeniørsoldater med å styrke de gjørmete veiene med tømmerstokker og bygge broer slik at farbare veier førte gjennom sølen.
«Min fører, jeg forsikrer Dem at Luftwaffe kan holde 6. armé forsynt.» Hermann Görings løfte før Stalingrad omringes.
Lastebiler med våpen og ammunisjon rullet inn i Demjansklommen. Tyskerne fraktet ca. 100 tonn forsyninger via korridoren daglig, slik at Morzik endelig kunne kutte ned på de farlige flyvningene til Demjansk.
Takket være korridoren ble Demjansklommen nå ansett som en av de viktige frontlinjene Hitler så inderlig ønsket seg. Føreren jublet i Ulvehiet mens Stalin raste i Moskva.
Et halvt år senere flyttet imidlertid de to kamphanene oppmerksomheten sin mot Stalingrad langt mot sør. Her klarte Den røde armé å omringe nesten 300 000 tyske soldater høsten 1942. Og nå skulle Görings flaks med Demjansk-luftbroen vise seg å få en skjebnesvanger betydning for deres skjebne.
Suksessen koster dyrt
Von Brockdorff-Ahlefeldts divisjoner befant seg fortsatt i Demjansk da Hitler og generalene hans møttes i november 1942 for å ta stilling til hva de skulle gjøre med de innestengte soldatene fra 6. armé i Stalingrad.
Nok en gang avviste Hitler enhver snakk om evakuering, og Luftwaffes øverstkommanderende Hermann Göring mente han hadde løsningen.
«Min fører, jeg forsikrer Dem om at Luftwaffe kan holde 6. armé forsynt. Jeg kan håndtere det», lovet Göring.
Luftmarskalken minnet om suksessen med luftbroen i Demjansk. I gjennomsnitt hadde flyene levert 273 tonn forsyninger per dag, og Göring garanterte at Luftwaffe kunne øke mengden til 500 tonn om nødvendig.
«Jeg har ingen grunn til å tvile på hans dømmekraft», uttalte Hitler da andre generaler protesterte og kalte forsikringene en utopi.
Ganske riktig – Görings lovede luftbro til Stalingrad viste seg raskt å være et luftslott. Med ynkelige 90 tonn forsyninger om dagen sultet og frøs mange tyskere i hjel i den omringede Stalingrad, og den 2. februar 1943 måtte restene av 6. armé overgi seg til russerne.
De tyske soldatene i Stalingrad gikk tomme for forsyninger og måtte overgi seg.
Stalingrads luftbro var dømt til fiasko
Etter suksessen i Demjansk fikk luftmarskalk Hermann Göring stormannsgalskap. Han garanterte at Luftwaffe kunne forsyne 300 000 omringede soldater i Stalingrad. Løftet ble fatalt.
Suksessen til Demjansk var fortsatt friskt i minnet da Hitler i november 1942 beordret 300 000 tyske soldater til å bli og forsvare Stalingrad – selv om en million sovjetiske soldater hadde omringet dem.
Føreren understreket spesielt at Luftwaffes sjef, Hermann Göring, hadde lovet å levere mat og ammunisjon via en ny luftbro – akkurat som i Demjansk.
Men selv om beleiringen av soldatene i Stalingrad bare varte i 71 dager – en måned mindre enn Demjansk-luftbroen – kunne ikke Göring oppfylle løftet sitt. Det skyldtes delvis at avstanden mellom de tyske flybasene og Stalingrad var lengre, og delvis at Den røde armé fikk flere jagerfly.
På grunn av de lange avstandene måtte fraktflyene også fly uten jagereskorte. Nederlaget ved Stalingrad knuste Nazi-Tyskland, og resten av krigen var Hitlers soldater på retrett på østfronten.
Tyske soldater å forsyne
Demjansk: 96 000
Stalingrad: 300 000
Behov per dag
Demjansk: 200 tonn forsyninger
Stalingrad: 500 tonn forsyninger
Luftbroen leverte daglig
Demjansk: 273 tonn i gjennomsnitt
Stalingrad: Sjelden over 137 tonn
Nederlaget skulle få avgjørende betydning for andre verdenskrig. Fra da av var tyskernes håp om å vinne krigen ute.
Medalje feirer tvilsom seier
Katastrofen i Stalingrad betydde at Hitler omsider aksepterte en evakuering av von Brockdorff-Ahlefeldts soldater i Demjansk.
Den 17. februar 1943 – et år etter omringningen – marsjerte de første av tyskernes hardt pressede soldater gjennom Ramushevokorridoren. Ti dager senere forlot siste mann Demjansk.
Hitler var ikke redd for å erklære den tyske motstanden i lommen som en storslått defensiv triumf. Alle involverte i både hæren og Luftwaffe mottok «Demjanskskjoldet» – én av kun seks militære dekorasjoner som Det tredje riket tildelte soldatene sine under verdenskrigen.
I virkeligheten var den selverklærte triumfen dyrekjøpt: Selv om luftbroen hadde levert den ønskede mengden forsyninger, mistet Luftwaffe 387 flybesetningsmedlemmer og 265 fly – herunder 125 transportfly.
Demjanskskjoldet ble båret med stolthet av de tyske soldatene etter seieren mot overmakten. Men Hitlers tåpelige disposisjoner kostet Tyskland dyrt.
I tillegg til de skyhøye tapene, som svekket Luftwaffe betydelig, var størstedelen av østfrontens fly og mannskaper samt de omringede soldatene låst til et ganske lite og relativt ubetydelig område i 1942.
Ifølge mange historikere kunne mannskap og materiell vært brukt langt mer fornuftig andre steder – for eksempel som støtte ved Stalingrad.