Galleri: Slaget om Berlin - bli med i soldatenes fotspor

16. april 1945 begynte det siste store slaget i Europa – slaget om Berlin. I de 70 årene som er gått har sporene etter kampene stort sett forsvunnet – men det er ennå litt igjen å se på. Bli med HISTORIE på tur i soldatenes fotspor.

2. mars 2015

Slaget om Berlin - det siste store slaget under 2. verdenskrig


16. april 1945: Den røde armé hadde samlet 2,5 millioner soldater ved elva Oder før stormingen - på den andre siden ventet 800 000 tyske soldater. Det blodige slaget varte i mer enn to uker og kostet 170 000 sovjetiske og tyske soldater livet. Sporene etter kampene er nesten forsvunnet, men noen fins ennå. Se vårt galleri over de sentrale stedene for slaget - da og nå.

Du kan lese hele guiden til slaget om Berlin i Historie nr. 5/2015 – last den ned her.

NB! Du må ha en profil på Historie for å laste ned artikkelen. Det er gratis å opprette og tar bare et øyeblikk. Når du klikker på nedlastingsknappen får du mulighet til å opprette en profil.

Etter krigen ble grensene i Øst-Europa flyttet, og Küstrin kom til å ligge delvis i Polen under navnet Kostrzyn. Byen var bokstavelig talt jevnet med jorden, og deler av den ble aldri bygd opp igjen. Den ligger i dag som ruiner og omtales som “Tysklands Pompeii”. Foto: Christian T. Jørgensen
Oder-elva utgjorde en naturlig barriere mellom Den røde armé på østbredden og tyske Wehrmacht på vestbredden. Da russerne skulle over for å innlede stormen mot Berlin våren 1945, drev store isflak ned elva. Foto: Christian T. Jørgensen
På vestsiden av Oder reiser Seelower Höhen seg over den flate elvesletten. Her gravde de tyske styrkene seg ned og sikret seg store strategiske fordeler før kampene. I løpet av våren 1945 greide Den røde armé å etablere et brohode her ved landsbyen Reitwein. Foto: Christian T. Jørgensen
Den røde armé hadde cirka én million soldater bare på Zhukovs frontavsnitt. Kanonene sto gjennomsnittlig fire meter fra hverandre, og hver eneste kvadratmeter jord på slagmarken ble endevendt av granatnedslag. Men egentlig var effekten liten, for størsteparten av de tyske troppene var blitt trukket tilbake til 2. forsvarslinje. Foto: Christian T. Jørgensen
Marskalk Zhukovs kommandopost ved Reitwein. Da offensiven mot Berlin ble innledet 16. april 1945, var det ingen trær der og vid utsikt over slagmarken. Men kanonrøyk og støv gjorde at han likevel ikke så stort. Foto: Christian T. Jørgensen
Soldatene hadde gravd ut en bunker til Zhukov i den leirholdige bakken. Sidene og taket sikret de ved å holde flammekastere inn i hullet til leiren var blitt brent. Bunkeren og kommandoposten ble restaurert av hæren i DDR høsten 1989, og det var noe av det siste den gjorde før Berlinmurens fall. Foto: Christian T. Jørgensen
I Reitwein finnes det også en sovjetrussisk krigsgravlund for dem som falt i kampen om Seelower Höhen. Faktisk er hele området ved Seelower Höhen fullt av soldatgraver, og nye etableres hvert eneste år. Veiarbeider og boligbygging medfører at jordiske rester etter falne soldater dukker opp og deretter må gravlegges igjen. Foto: Christian T. Jørgensen
På Seelower Höhen lå tyske stillinger og skyttergraver tett i tett. Mange av dem ble liggende som de lå etter krigen, i dag fremstår de som arr i landskapet. De er enkle å finne på satellittbilder (fx Google Satellite). Foto: Christian T. Jørgensen
Bildet viser den nordlige utkanten av Mallnow. Fra P-plassen går det en sti ut til høydedragene. Skyttergravene går som sagtakkede linjer gjennom landskapet. Etter 70 år har de naturligvis delvis rast sammen og er overdekket av gress, men det er stadig mulig å se dem. Foto: Christian T. Jørgensen
Museet i Seelow presenterer en svært detaljert gjennomgang av slaget om Seelower Höhen. Museet oppsto ved en krigsgravlund som marskalk Zhukov fikk etablert rett etter krigen. Man stiller også ut blant annet en T-34 stridsvogn som ble brukt i slaget, samt et "stalinorgel". Foto: Christian T. Jørgensen
En enkel minnestein i Hartmannsdorf markerer tragedien da SS-soldater ville straffe innbyggerne for at de ville overgi seg til sovjetrusserne. Minst 16 sivile – kvinner, barn og eldre menn – ble skutt eller drept med bare nevene natten til 22. april 1945. Foto: Christian T. Jørgensen
I landsbyen Halbe ligger en av Tysklands største krigsgravlunder. De falne ble drept i et slag da Den røde armé omringet oppimot 50 000 soldater og flyktninger som nektet å overgi seg. Det utløste et veritabelt regn av granater over de forsvarsløse. Foto: Christian T. Jørgensen
Under krigen arbeidet den tyske generalstaben (kalt Forsvarets Overkommando, OKW) fra 22 spesialkonstruerte bunkere støpt av den hardeste betong. Her fra kaserneområdet ved byen Zossen-Wünsdorf organiserte militærledelsen Nazi-Tysklands innsats på slagmarkene og i de okkuperte landene. Foto: Christian T. Jørgensen
De 22 bunkerne hadde tunnelforbindelse til hverandre slik at all aktivitet kunne foregå i det skjulte. Denne tunnelen ledet inn til en underjordisk bunker i to etasjer. Der var det blant annet installert en gigantisk telefonsentral. Foto: Christian T. Jørgensen
I disse lokalene satt hundrevis av tyske telefonbetjenter døgnet rundt og mottok informasjon fra frontene. Den røde armé demonterte de tekniske anleggene rett etter krigen og fraktet dem til Sovjet. Under den kalde krigen tok Den røde armé bunkeren i bruk igjen. Foto: Christian T. Jørgensen
For å få inn nytt utstyr i bunkeren sprengte sovjetrusserne ut en ekstra inngang gjennom det armerte taket i bunkeren. Offentligheten fikk først tilgang til bunkeranleggene da de russiske styrkene forlot Tyskland i 1994. Foto: Christian T. Jørgensen
På kaserneområdet står det også flere såkalte Winkel-bunkere som inneholdt syv etasjer med sitteplasser til kaserneansatte og deres familier. Den patenterte utformingen skulle sikre at alle fiendens bomber ville prelle av bunkeren uten å forårsake skader. Foto: Christian T. Jørgensen
Da nazismen rådet, var flybasen i Gatow sentrum for opplæringen av krigsflypiloter, og Hitler brukte rullebanen da han ville oppsøke feriestedet i de bayerske alpene. I dag er flyplassen stengt, og hangarene fungerer som det tyske forsvarets flymuseum. Foto: Christian T. Jørgensen
Etter å ha erobret Berlin bestemte marskalk Zhukov seg for å reise et minnesmerke over sine falne soldater. Steinene var egentlig ment å skulle brukes til bygningene som Hitler og hans arkitekt, Albert Speer, hadde planer om å sette opp i Berlin. En del av byggematerialene stammet fra svenske steinbrudd og hadde ligget lagret i havner langs elven Oder. Foto: Christian T. Jørgensen
Hvorfor Josef Stalins endelige mål var den tyske riksdagen i Berlin, er noe uklart. Kanskje var han inspirert av fogjengeren Lenins uttalelse om at "den som kontrollerer Berlin, kontrollerer Tyskland, og den som kontrollerer Tyskland, kontrollerer Europa, og den som kontrollerer Europa, kontrollerer verden". I dagene fra 30. april til 2. mai klarte flere sovjetiske soldater å komme seg opp på taket av riksdagen og heise den røde fanen. Etter den tyske gjenforeningen ble riksdagsbygningen restaurert, og har siden 1999 huset Det tyske parlamentet. Foto: Wikipedia
De faktiske kampene om riksdagen foregikk på Königsplatz, som i dag består av grønne plener og er omdøpt til Platz der Republik. Men for 70 år siden lå alt rundt plassen i ruiner, og midt på plassen befant det seg et digert vannhull. Arktitekt Albert Speer hadde planer om å endre løpet til elven Spree. Under krigen ble gravearbeidene stanset, og hullet ble til slutt fylt av grunnvann. Etter krigen ble Germania-planene kastet på skraphaugen, og Spree fikk lov til å fortsette i sitt buktende spor. Foto: Wikipedia

Kanskje du er interessert i