General Paulus fører hæren i døden

Tyskerne seirer stort på østfronten

Hitler startet krigen mot Sovjetunionen i juni 1941. Offensiven ble døpt “Operasjon Barbarossa”, og Wehrmachts mer enn 3 mill. mann gikk fra seier til seier de første månedene.

Armégruppe Nord omringet Leningrad, Armégruppe Sentrum rykket mot Moskva og Armégruppe Sør tromlet gjennom Ukraina.

I oktober hadde over én mill. tyskere i Armégruppe Sentrum nådd frem til utkanten av Moskva, men så innledet Den røde hær sitt motangrep. I kampene som fulgte mistet tyskerne 174.000 mann, og i januar 1942 måtte Føreren oppgi å erobre Sovjetunionens hovedstad.

Sommeren etter vendte Hitler seg mot et nytt mål: Han beordret et storangrep på Kaukasus for å innta de russiske oljefeltene. Armégruppe Sørs stridsvogner buldret frem over den tørre russiske steppen den 28. juni og sendte Den røde hær på flukt.

“Operasjon Blå” tegnet til å bli en suksess, men 23. juli tikket det inn en melding fra Førerens hovedkvarter:

Halvparten av Armégruppe Sør skulle styre mot Stalingrad. Byen ved bredden av Volga var en viktig industriby som blant annet produserte T-34-stridsvogner. At byens navn var “Stalins by” ville bare øke propagandaverdien.

Spydspissen i angrepet på Stalingrad skulle være tyskernes 6. armé – anført av den 51-årige generalløytnanten Friedrich Paulus, som bare hadde hatt kommandoen i et halvt år. Frem til da hadde Paulus vært stabsoffiser og aldri hatt ansvaret for en større enhet enn 300 mann.

Paulus var dermed den yngste og mest uerfarne generalen i hele 6. armé. Men Hitler hadde tro på den intelligente revisorsønnen fra Kassel som hadde vist strategiske evner under planleggingen av angrepet på Sovjetunionen året før.

Sammen med 4. panserdivisjon – samt rumenske, ungarske og italienske enheter – kjempet 6. armé seg frem mot Stalingrad. Jo nærmere soldatene kom storbyen, desto sterkere ble Den røde hærs forsvarsvilje.

I august mistet Paulus så mange soldater at han sendte Wilhelm Adam til den fremskutte kommandoposten “Werwolf” i Vest-Ukraina, der Hitler oppholdt seg under felttoget. Adam måtte insistere på forsterkninger til 6. armé. Dagen etter kom adjutanten tilbake.

“Nå, Adam, hva oppnådde De i Førerens hovedkvarter?” spurte Paulus. Adam svarte at overkommandoen ikke kunne sende friske soldater før om fire måneder.

“Så jeg må altså innta Stalingrad med utmattede divisjoner,” sukket Paulus.

Kamphandlingene starter

Mannskapsmangel eller ikke: Den 23. august ga Paulus ordre om å angripe industribyen. Tyskerne krysset elven Don 60 kilometer fra Stalingrad mens 500 fly fra Luftwaffe innledet et bombardement av både fabrikker og boligområder i storbyen.

På tross av russernes innbitte motstand kjempet 6. armé seg inn i Stalingrad fra nord og sør og tvang Den røde hær til å forsvare seg på flere fronter.

Selv med trette menn hadde Paulus forventet en rask seier, men tyskerne måtte kjempe fra hus til hus og rykket bare frem noen få meter hver dag.

Tapstallene var så enorme at generalen måtte starte en midlertidig kadettskole bak fronten. Der ble ingeniør- og artillerioffiserer i all hast omskolert til infanterioffiserer.

Hitler ignorerte de mange ofrene, og i stedet for friske soldater sendte han en delegasjon ingeniører til Stalingrad – de skulle hente ut maskiner og råmaterialer fra byens fabrikker. Paulus trodde knapt sine egne øyne da de meldte sin ankomst.

“De får jo intet å arbeide med. Luftwaffe har ødelagt alt, og fabrikkene ligger i ruiner,” utbrøt han opprørt.

Kort tid etter sendte Hitler en kommandant som skulle innsettes som borgermester i den erobrede byen. Dette fikk 6. armés stabsoffiserer til å bryte ut i latter – de hadde jo langt fra kontroll over den 5 km brede og 40 km lange storbyen ved bredden av Volga.

Hitler nekter å hjelpe

Den 12. september fløy Paulus selv til kommandoposten “Werwolf” for å ha samtaler med Hitler. Han ville overbevise Føreren om at situasjonen i Stalingrad sto i fare for å ende i katastrofe fordi overkommandoen hadde undervurdert rødehærens styrke.

Massive forsterkninger var nødvendig for å få kontroll over byen og beskytte den svake flanken mot nord, påpekte Paulus. Hitler ignorerte ønsket – russerne hadde satt inn sine siste reserver og var snart slått, lød det fra Føreren.

To dager senere trengte tyskerne endelig inn i sentrum av Stalingrad, der kampene tiltok i styrke – på én dag skiftet f.eks. sentralstasjonen hender fem ganger.

De neste dagene ble hundrevis av tyske sårede fraktet til feltsykehuset nær fronten. Wilhelm Adam, som konstant kjørte rundt mellom de tyske enhetene for å viderebringe Paulus’ ordrer, besiktiget forholdene på feltsykehuset.

“Først behandles de som skal amputeres, dernest de med skader på luftrøret og til sist de med mage- og lungeskader,” noterte adjutanten.

Mens Adam forsøkte å oppmuntre de sårede kom en sykepleier ut fra operasjonsstuen med et spann.

“Den var fylt med blodige bandasjer, avrevne uniformsdeler og blåsvarte beinbiter,” så Adam. Han følte seg syk av “lukten av eter, betennelse og blod som hang tungt i luften.”

Paulus aner et storstilt motangrep

Tilbake fra “Werwolf” kunne Paulus se sine forutanelser bli til virkelighet:

“Hærens overkommando ignorerte våre advarsler om nordflanken,” meddelte han Adam. “Derfor har situasjonen blitt alvorlig. Fienden er klar til å angripe våre dype flanker.”

Flere rapporter fortalte om en sovjetisk oppmarsj foran tyskernes tynt besatte flanker mot nord og sør. Her sto svakt utrustede rumenske og ungarske styrker. Paulus forutså at et samtidig angrep kunne resultere i en omringing og tilintetgjørelse av hele 6. armé.

Kort etter ankom en kunstmaler utsendt av Hitler personlig: En flott eldre herre fra Leipzig som skulle forevige slaget som et stort panoramabilde forsynt med en minneplate. Kunstneren fikk Paulus til å miste hodet:

“Det er et sorgens kapittel. Vi har knapt inntatt halvparten av byen og betaler for resten med vårt blod. Med vår nåværende kampstyrke når vi ikke målet vårt, men det er de likeglade med i overkommandoen,” raste han. “I stedet skal vi bruke krefter på likegyldige ting som å fremstille en minneplate.”

Om og om igjen fikk Paulus nei til å trekke styrkene ut av Stalingrad for å befeste flankene. Bøyd over situasjonskartet utbrøt han:

“Overkommandoen må vite hva som er i ferd med å skje. Finnes det virkelig bare ja-folk i Hitlers følge?”

Faren var overhengende, men Paulus våget ikke å gi ordre til en reorganisering av styrkene uten godkjennelse fra Føreren. “Jeg frykter det verste hvis ikke overkommandoen sender friske divisjoner,” betrodde han sin adjutant.

Wilhelm Adam oppsummerte det hele slik i sine memoarer: “6. armés skjebne ble bestemt av overkommandoen, og Paulus aksepterte sine ordrer.”

Den røde hær angriper flankene

Katastrofen begynte å utfolde seg om morgenen den 19. november. Stabsoffiserene i 6. armés hovedkvarter hadde hørt det som lød som en fjern, vedvarende torden i noen minutter da telefonen ringte.

På en sprakende telefonforbindelse fikk stabsoffiserene små biter av informasjon fra general Strecker.Han oppholdt seg nær nordflanken, der Den røde hær hadde oppmarsjert store styrker de siste ukene.

“Det er helvete!” ropte Strecker.

“Det faller bomber overalt. Jorden blir pløyd opp av granater, og tapstallene er enorme. Rumenerne har visst tatt den verste støyten.”

Strecker overdrev ikke. Rumenske 3. armé var i full oppløsning.

3500 granater og raketter fra stalinorgler regnet ned over de dårlig utrustede soldatene, som snart var på vill flukt sørover.

Den røde hær hadde innledet sin “Operasjon Uranus” – en av krigshistoriens største knipe-tangsmanøvrer.

General Paulus rykket øyeblikkelig enheter ut av selve Stalingrad for å demme opp for angrepet. Samme kveld møttes han med Wilhelm Adam for å få et overblikk over situasjonen.

“Paulus var foroverbøyd og gikk urolig frem og tilbake,” skrev Adam.

Plutselig så generalen sin adjutant rett i øynene:

“Nå har det gått akkurat som jeg forutså. Hitler vil ikke akseptere det enhver soldat kan se. I ukevis har vi ikke fått annet enn tomme ord. Nå skal vi tette hullene, og jeg aner ikke om det er mulig å stoppe den russiske motoffensiven.”

Før dagen var omme lå tusener av aksemaktenes soldater døde på steppen nord for Stalingrad. 27.000 rumenere hadde havnet i sovjetisk fangenskap, og de russiske stridsvognene hadde trengt tre mil inn bak 6. armé.

Dagen etter angrep Den røde hær også tyskernes sørflanke, og de russiske soldatene fikk hurtig slått et stort hull i forsvarslinjene. Nå var det helt tydelig at Den røde hær forsøkte å fange tyskerne i en knipetang.

“Vi står overfor en katastrofe. Jeg ser bare én utvei. Vi må trekke oss tilbake i sørvestlig retning så fort som mulig,” lød det fra Paulus i armeens hovedkvarter – og adjutant Adam presset på for å evakuere hele 6. armé:

“Skal vi virkelig vente på en ordre? Det handler om 330.000 menneskeliv!”

Men general Paulus avviste det straks:

“Jeg har fått ordre om ikke å trekke meg tilbake fra så mye som en landsby eller en skyttergrav uten Hitlers personlige tillatelse. Hvordan skal vi vinne krigen hvis ordrer ikke følges?”

Paulus’ armé blir omringet

To dager senere, den 21. november, var Den røde hærs knipetang bare timer fra å lukke seg om de 330.000 tyskerne og deres utenlandske allierte.

I desperasjon valgte Paulus å sende beskjed direkte til Hitler. Han bønnfalt om å få lov til å bryte ut av ringen og flykte mot sør før det var for seint.

Flere timer senere mottok Paulus et kontant svar: 6. armé skulle bli i området rundt Stalingrad og binde opp så mange sovjetiske styrker som mulig.

Adam befant seg nær den nye frontlinjen, der ubeskrivelige scener utspilte seg:

“Folk flyktet. Lastebiler, biler, motorsykler og hestetrukne kanoner raste vestover og kjørte inn i hverandre, ble sittende fast, bikket over på siden og stengte veien. Mellom kjøretøyene gikk det fotgjengere. Om noen falt og ikke kom seg på beina igjen, ble de overkjørt og knust.”

Enorme mengder materiell ble etterlatt for å lette flukten: Feltkjøkken, kanoner, proviant, ammunisjon og kjøretøyer sto igjen på veiene og ute på steppen.

Da de sovjetiske styrkene lukket knipetangen ved landsbyen Kalatsj den 22. november, sto de som en mur mellom Paulus’ hovedkvarter på vestbredden av elven Don og hovedstyrken inne i Stalingrad. Men Hitler nektet fortsatt å innse faren. I stedet for å gi ordre om et utbruddsforsøk beordret han Paulus til å innrede et nytt hovedkvarter inne i “kjelen”.

Pliktskyldigst gikk derfor generalen opp i et lite propellfly og fløy inn mot storbyen. Han landet trygt i Stalingrad for å etablere et nytt hovedkvarter ved togstasjonen Gumrak – 10 kilometer fra sentrum av storbyen.

Göring vil forsyne hæren fra luften

Det var her adjutant Wilhelm Adam møtte sin sjef igjen den 12. desember. Adam var blitt igjen hos styrkene vest for elven Don etter omringingen, og nå var han spent på å høre nytt.

Kroppsspråket fortalte alt – Paulus lignet en slagen mann der han gikk hvileløst omkring i hovedkvarteret sitt i kjelleren under en beslaglagt villa. Paulus kunne berette om lav moral i det området som tyskerne fortsatt kontrollerte.

Soldatenes kampvilje ble utelukkende holdt oppe av at Hitler planla å åpne en korridor inn til Stalingrad: Generaloberst Hermann Hoths 4. panserarmé skulle angivelig være i anmarsj, sa Paulus.

270.000 mann var fremdeles i live i “Stalingrad-kjelen”, men nå krevde kulde, sykdom og mangel på matvarer flere liv enn kamphandlingene.
271.
Paulus betrodde Adam at Hitler et kort øyeblikk hadde overveid å la 6. armé trekke seg ut av Stalingrad:

“Ordren om å bryte ut var på vei den 24. november – det var ikke annet å gjøre. Men under et møte med Hitler påsto Göring at han kunne forsyne hele 6. armé fra luften.”

Hitler hadde begjærlig grepet halmstrået og befalt at Paulus skulle kjempe videre. Dessverre viste det seg raskt at Görings løfte bygget på fri fantasi. 6. armé trengte daglig 700 tonn proviant, ammunisjon og medisin, men selv på gode dager klarte flyvåpenets sterkt reduserte “Luftflotte 4” bare å levere en fjerdedel av dette.

Samme dag som Wilhelm Adam ankom hovedkvarteret fikk generaloberst Hoth likevel ordre om å innlede “Operasjon Vinterstorm”:

50.000 soldater og 250 stridsvogner tordnet gjennom de sovjetiske linjene, og noen enheter tilbakela fem mil første dag. Hjelpen var omsider underveis.
51.
Bare tre dager senere fikk optimismen et hardt slag da tyskerne støtte på massiv russisk motstand ved den lille kosakk-landsbyen Werchne Kumskij.

Unnsetningen når aldri frem

Kampene på markene omkring Werchne Kumskij ble harde og førte til store tap på begge sider. Hoths menn kjempet innbitt for å bryte gjennom de sovjetiske stridsvognenes forsvarslinje – tyskerne var bare 60 kilometer fra sine omringede kamerater i Stalingrad.

Paulus’ 6. armé hadde bare drivstoff nok til 30 kilometer, så soldatene måtte vente på at Hoths folk kom så tett på at Hitler ville gi kodeordet “Donnerschlag”, som betydde at 6. armé måtte prøve å bryte ut mot sørvest.

Ventetiden ble lang for flere av Paulus’ generaler. Walther von Seydlitz-Kurzbach mistet tålmodigheten og angrep Hitler på et stabsmøte der sigarettrøyken hang tung i kjelleren:

“Ville ikke det riktige være å gå imot Hitlers ordrer og bryte ut av dette marerittet?” spurte han de andre generalene.

Paulus forholdt seg taus mens en av de tilstedeværende truet med å skyte Seydlitz-Kurzbach hvis han fortsatte med å oppfordre til mytteri mot Føreren. Senere, da generalene hadde forlatt lokalet, så Paulus tomt frem for seg:

“Jeg forstår ikke overkommandoen mer,” sa han til Adam. “Det er som om de ikke har lært noe av våre tapte slag. Hoths svake hær er et slående eksempel på at den røde hærens styrke blir fullstendig undervurdert.”

Håpet om unnsetning ble knust for godt den 16. desember. Denne dagen ga Stalin klarsignal for “Operasjon Lille Saturn”, som skulle presse Armégruppe Sør enda lenger vekk fra Kaukasus og dermed isolere Paulus’ armé fullstendig fra resten av den tyske hæren. Russernes operasjon fikk kampmoralen til å falle ytterligere i 6. armés frustrerte generalstab.

Paulus snakket ikke lenger om hvis – men når – han måtte kapitulere.

“Ser De, Adam, uansett hva som skjer vil jeg få skylden for dette nederlaget. Hvem vil kunne forstå at mine hender var bundet av overkommandoen?”

Muligheten for et utbrudd var ikke lenger til stede. Likevel måtte 6. armé fortsette kampen, for Hitler hadde stadig bruk for de omringede soldatenes innsats i Stalingrad: Mennene skulle binde så mange sovjetiske styrker som mulig slik at Armégruppe Sør fikk bedre tid til å slippe ut av Kaukasus.

Den håpløse situasjonen resulterte i kaos på den tysk-kontrollerte Pitomnik-flyplassen, der tusenvis av sårede ventet på å bli evakuert. De konstante sovjetiske flyangrepene mot startbanen kostet hundrevis av liv hver eneste dag. Likevel klarte tyskerne å evakuere 25-30.000 sårede tyske soldater mens beleiringen sto på.

I snitt fløy Görings fly 90 tonn med materiell inn til armeen hver dag, men ikke alt var like nyttig. Kort før jul kom en hel maskin fylt med medaljer og utmerkelser – blant annet 2000 kroatiske medaljer, til tross for at det var færre enn 1000 kroater som fortsatt var i live.

Andre fly hadde med fire tonn pepper og merian, tre tonn godteri og 200.000 mapper med propagandamateriale.

“Jeg skulle ønske at byråkratene prøvde å oppholde seg her i en uke,” skrev Adam. “Da ville de holde opp med å oppføre seg så åndssvakt.”

Paulus avviser ultimatum

Julaften ble den desperate situasjonen enda verre. Den røde hær erobret Tazinskaja-flyplassen vest for byen – inklusive 74 tyske transportfly. Görings lovede og livsviktige luftbro var nå redusert til noen fly om dagen.

Mangelen på mat og det tapte håpet om unnsetning fikk flere enheter til å gå i oppløsning. Paulus fikk foruroligende rapporter om de ca. 200.000 soldatene som fortsatt var i live. “Etter unnsetningshærens kollaps har motstandsviljen falt drastisk,” lød det.

Rapporten fortalte også om soldater som forsvant om natten, og om tilfeller av selvskade og selvmord.

Paulus var ikke overrasket. “Vi må ikke glemme hva soldatene har vært gjennom,” sa han.

Nyttårsaften sendte Hitler en hilsen over radioen og forfremmet en masse offiserer. Forfremmelsene garanterte høyere pensjon til soldatenes kommende enker, noe som skulle styrke moralen.

Paulus ble forfremmet til generaloberst – hærens nest høyeste rang. Dagen etter ankom 40 friske soldater med fly som en form for nyttårsgave fra Hitler. 40 unge menn som ikke kunne endre på situasjonen men bare betydde at det ble flere munner å mette i “kjelen”. Etter dette nektet Paulus å ta imot flere forsterkninger.

Den 7. januar mente Stalin at tyskerne var myket opp. Samme dag nådde et ultimatum frem til Paulus:

Tyskerne skulle overgi seg omgående, ellers ville “Den røde hær og Det røde flyvåpenets soldater føle seg nødt til å tilintetgjøre de omringede tyske styrkene.”

Paulus nølte i to dager – så svarte han nei. Russernes reaksjon kom allerede neste dag. Artilleri, fly og stridsvogner angrep den tyske “kjelen” som nå bare var 15 km bred og 20 km lang.

Tyskernes fronter kollapser

Paulus hadde gått glipp av en siste mulighet til å redde sine folk, og den erkjennelsen gjorde ham hard. Nå var det slutt med å vakle. Alle som prøvde å snike seg om bord i et fly for å slippe unna ville bli skutt omgående.

Da sovjetiske stridsvogner dukket opp ved Pitomnik-flyplassen den 12. januar, flyktet de tyskerne som ennå kunne stå på beina inn i den sønderskutte byen hvor det fremdeles var kamper fra hus til hus. Nå kunne hæren bare forsynes via den lille Gumrak-flyplassen.

Restene av 6. armé klargjorde straks Gumrak-flyplassen til å ta imot transportflyene, men Luftwaffes piloter nektet å fly så langt inn i Stalingrad. Hundrevis av deres kamerater var allerede skutt ned over byen, og risikoen var bare enda større ved Gumrak der Den røde hærs antiluftskyts hadde lett spill. Paulus ble rasende da han hørte det og telegraferte til Hitler:

“Min Fører! Deres ordre om luftforsyninger blir ikke utført.”

Han fikk aldri noe svar – verken fra Hitler eller Göring.

Tidlig om morgenen den 24. januar skrev Paulus igjen til Hitler om hærens umulige situasjon i Stalingrad:

“Avdelinger har nesten ingen ammunisjon eller proviant. Vi har stadig kontakt med deler av 6. divisjon. Tegn på at den sørlige, nordlige og vestlige fronten er i oppløsning. Ikke lenger mulig å utstede ordrer til hele armeen. 18.000 sårede uten tilgang til medisin. 44., 76., 100., 305. og 389. divisjon eksisterer ikke lenger.”

Beskjeden endte med et krystallklart budskap: “Kollaps nært forestående. Hæren anmoder om tillatelse til å kapitulere øyeblikkelig for å redde liv.”

Hitler svarte etter en time:

“Kapitulasjon er ikke en mulighet. 6. armé fullfører sin historiske rolle ved å kjempe til siste blodsdråpe slik at en ny front kan bygges opp i sør.”

Hitler hadde også en annen baktanke: Den 30. januar kunne nazistene feire ti år ved makten, og Stalingrads fall skulle ikke få lov til å spolere festen.

I dagene som fulgte gikk 6. armé i oppløsning – slik Paulus hadde spådd. Selv generaler falt i kamp, “kjelen” ble delt i tre adskilte områder og bombene regnet uavbrutt ned over tyskerne i den allerede sønderskutte byen.

Ikke alle godtok sin grusomme skjebne: General Walther von Seydlitz-Kurzbach valgte å la sine enheter kapitulere den 26. januar. Paulus beordret generalen stilt for krigsrett.

Men Seydlitz-Kurzbach var ikke til stede for å motta straffen – han hadde alt gått over til fienden sammen med en gruppe offiserer.

Russerne banker på døren

Den 26. januar måtte tyskernes hovedkvarter flytte inn i et sønderskutt butikksenter. Den røde hær rykket nå raskt frem gjennom Stalingrads gater.

Adjutantene hengte opp situasjonskartet og slo på den siste radioen som ennå fungerte mens Paulus og Adam måtte dele et lite, usselt kjellerrom.

“Hitler forventer at jeg begår selvmord. Hva mener De om det, Adam?” spurte Paulus sin underordnede.

“Hittil har vi gjort alt for å unngå selvmord i hæren,” svarte Adam opphisset. “Det rette er å holde seg i live. De skal dele skjebne med Deres soldater. Det ville være skammelig og hyklersk å begå selvmord.”

Paulus sa seg enig – på dette punktet skulle ikke Hitler få viljen sin.

En siste radiomelding gikk ut av Stalingrad den 30. januar 1943:

“På jubileet for Deres maktovertakelse ønsker 6. armé sin Fører til lykke. Hakekorset vaier ennå over Stalingrad.”

Dagen etter, tidlig om morgenen, rullet Den røde hærs T-34-stridsvogner helt frem til butikksenteret. Tyskerne sendte en soldat med et hvitt flagg ut på gaten, og kort tid etter banket det på døren til Paulus’ kammer.

General Arthur Schmidt, Paulus’ stabssjef, trådte inn og overrakte en radiomelding som nettopp var kommet fra Hitler. Teksten fortalte at general Paulus var blitt forfremmet til feltmarskalk.

“Det er bare en ordre om å begå selvmord, men den ordren kommer jeg ikke til å adlyde,” kommenterte Paulus mens han leste teksten – han visste at ingen tysk feltmarskalk noensinne hadde latt seg fange levende av en fiende.

Stabssjefen tok atter ordet: “Og så må jeg meddele at russerne er her.”

Få sekunder senere trådte en russisk general inn i rommet og erklærte at feltmarskalk Paulus nå offisielt var i Den røde hærs varetekt.

Etterskrift:

Etter at Paulus hadde overgitt seg raste kampene i Stalingrads ruiner videre i fire uker fordi 10.000 tyskere valgte å kjempe til siste kule.

Adjutant Wilhelm Adam bosatte seg i DDR i 1950. Han var blitt kommunist og satt i det østtyske parlamentet i 13 år.