Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

General Slim forvandlet briter til jungelkrigere

I Det fjerne østen hadde tallrike nederlag tappet britene for all selvtillit. Heldigvis dukket det opp en genial hærleder i tide. William Slim lærte sine menn å kjempe i jungelen, så da Japan angrep India i 1944, var de parat.

Popperfoto/Getty Images , Bettmann/Getty Images

William “Bill” Slim ble aldri en av 2. verdenskrigs høyt beundrede helter.

Alle briter rettet sin oppmerksomhet mot menn som Churchill og Montgomery, hvis lederegenskaper gikk hånd i hånd med et like stort talent for å iscenesette seg selv.

”Onkel Bill,” som Slim ble kalt av sine menn som gikk gjennom ild og vann for ham, var mye mer tilbakeholdende. Først i nyere tid har generalens prestasjoner kommet fram i lyset.

Slim opprettet den vellykkede men ”glemte” 14. armé til forsvar av kolonien Burma. Og da japanerne rykket fram mot India, stoppet han ikke bare invasjonen men utslettet hele den japanske hæren.

Hans bok om krigen i India og Burma regnes i dag som obligatorisk lesning blant britiske offisersaspiranter, og han har blitt kalt ”den kanskje største militære lederen på 1900-tallet”.

Hans suksess i Britisk India skjedde under de verst tenkelige forhold.

Aldri før i britisk historie hadde en general overtatt en så motløs og nedbrutt hær som den Slim fikk kommandoen over i 1942.

© Wikimedia Commons

Slim skånet ikke seg selv

Bill Slim ble tatt opp i den britiske hæren i 1914.

Han kjempet i 1. verdenskrig og var med sine 25 års militære erfaring blant de mest garvede offiserene da 2. verdenskrig brøt ut. Slims sykejournal vitnet om at han fryktløst gikk i spissen for sine tropper.

Maskingeværskudd i brystet Under 1. verdenskrig deltok han i den katastrofale landgangen på Gallipoli-halvøya i 1915. Et tyrkisk prosjektil punkterte sekondløytnant Slims venstre lunge, passerte ryggsøylen med knapp margin og rev opp skulderen hans på vei ut.

Granatsplint i armen Slim var først i stand til å vende tilbake til fronten to år senere – i 1917. Han ble forfremmet til kaptein og sendt til Irak. Han ble truffet i armen av granatsplinter under forsøket på å storme en tyrkisk stilling.

Skuddsår i bakenden Da 2. verdenskrig brøt ut, hadde Slim rang av oberst. Han kommanderte en indisk brigade som obersten ledet i kamp mot Mussolinis tropper i Øst-Afrika. Da italienske jagerfly angrep, måtte Slim kaste seg ned på bakken men ble truffet av tre maskingeværprosjektiler i bakenden.

Selvtilliten var på bånn

Ingen ville ha spådd Bill Slim en lysende fremtid da hans karriere som offiser begynte etter utbruddet av 1. verdenskrig.

Han var sønn av en isenkremmer, og menn som ham ble ikke regnet for mye i hæren der adelsmenn fortsatt utnevnte hverandre til de viktigste oppgavene.

Han havnet derfor i India, hvor han langsomt strevde seg oppover rangstigen i britenes kolonihær.

"Vel, mine herrer. Situasjonen kunne ha vært verre. Det kunne ha regnet."
General Slim

Da verden gikk inn i krig for andre gang, ledet Slim indiske tropper i Etiopia, Irak, Syria og Iran inntil han mottok en mareritt-forfremmelse i 1942: Han ble plassert i spissen for to divisjoner som skulle prestere det umulige og stoppe japanernes fremrykking gjennom Burma.

“Vel, mine herrer. Situasjonen kunne ha vært verre,” innledet Slim sitt forsøk på å oppmuntre noen britiske offiserer og kinesiske allierte ved fronten.

”Hvordan da?” spurte en av mennene med tykk pessimisme i stemmen.

Generalen famlet etter et godt svar men måtte gi opp.

”Tja, det kunne ha regnet,” sa Slim med et påtatt smil. Hans to divisjoner ble da også drevet ut av Burma like etter.

Da en ny akt i Burma-krigen startet mot slutten av 1942, var ikke Slim inkludert i de britiske planene i det hele tatt.

Optimistiske skrivebordsgeneraler hadde befalt en britisk mot-invasjon av Burma, men japanerne slo tilbake angrepet med letthet og som straff rullet hodene i overkommandoen.

Slim ble satt til å rydde opp etter den ydmykende fiaskoen. Hans oppgave var å få en slagkraftig enhet ut av de utsultede, feber-nedbrutte og oppgitte soldatene som vendte tilbake fra Burma.

“Britene frykter jungelen, hater landet og ser ingen vits i å kjempe for det”.
Alliert militærrapport, 1942.

”Hele den 14. indiske divisjon er på mange måter et psykiatrisk tilfelle,” konkluderte hærens legekorps i en rapport. Resten av Slims tropper var i samme elendige forfatning.

”Inderne er åpenbart redde for japsene og generelt demoralisert,” het det i rapporten.

Mange av dem kom fra soldat-familier som hadde tjent britene i generasjoner, men nå skapte indernes trang til selvstendighet uro i rekkene.

Krigsfanger og desertører sluttet seg i hopetall til en opprørshær som japanerne var i ferd med å stable på beina i Burma.

Koloniherrene hadde aldri riktig stolt på inderne. Divisjonene deres hadde derfor alltid en hard kjerne av briter og bunnlojale gurkhaer fra Nepal som løste sine oppgaver med sedvanlig hardfør profesjonalitet.

De hvite troppene var til gjengjeld av en annen type enn før.

Fortidens levebrød-soldater som hadde kjempet uten å mukke i bytte for hyre og tre måltider daglig var nå erstattet av vrangvillige vernepliktige.

”Britene frykter jungelen, hater landet og ser ingen vits i å kjempe for det.

De har en sterk følelse av å delta i et glemt felttog som ingen er interessert i,” fastslo rapporten.

Britenes filleteppe av en hær hadde bare to ting til felles: Soldatene ble anført av hvite offiserer, og japanerne vant hver gang det brøt ut kamper.

Jungeltrening er middelet til å beseire japanerne, som kommer fra et av de mest industrialiserte landene i verden og ikke har spesielle evner som jungelkrigere.
General Slim

Trening skulle snu stemningen

Selvtillit var den mest avgjørende mangelen i Slims 14. armé.

Soldatene hadde lidd så mange nederlag at de verken stolte på seg selv eller sine offiserer. De regnet japanerne og jungelen som uovervinnelige fiender som det var håpløst å utfordre.

“Soldatene må føle seg hjemme i jungelen og betrakte den som en venn.

De må forstå at jungeltrening er middelet til å beseire japanerne, som kommer fra et av de mest industrialiserte landene i verden og ikke har spesielle evner som jungelkrigere,” slo Slim fast.

I 1943 ble en treningsmanual med tittelen ”Jungelboken” masseprodusert i 80.000 eksemplarer.

Den var utgangspunktet for et to måneder langt treningsprogram som alle nye tropper heretter måtte fullføre før de ble sendt til fronten ved grensen til Burma.

Slim kritiserte også legetjenesten, som hadde sviktet så katastrofalt. Malaria var uunngåelig i det tropiske villnisset, og hæren måtte ha langt større kapasitet til å behandle soldater når sykdommen slo til.

Et bedre forsyningssystem var også nødvendig slik at proviant og ammunisjon kom fram til tross for det barske landskapet.

Til slutt beordret Slim at alle soldatene i hans fillete hær skulle møtes med tillit. Han ville gjøre opp med den britiske tradisjonen med utelukkende å la hvite treffe beslutninger.

Situasjonen var spesielt ekstrem i to divisjoner afrikanske kolonitropper han mottok som forsterkning.

Hver bataljon på 800 mann hadde 50-60 hvite offiserer. Svarte sersjanter og menige lærte ikke å ta initiativ, så de gikk i stå hvis deres europeiske offiserer falt i kamp.

Etter grundig trening og omorganisering var Slim klar til å invadere Burma med sin 14. armé våren 1944.

Men så avslørte etterretningsrapporter at japanerne pønsket på å komme ham i forkjøpet med sin egen offensiv.

General Slim, vejbyggeri

Det var ytterst vanskelig å bygge vei i Burmas jungler - og de ble som regel skyllet bort i regntiden.

© Library of Congress

Invasjon skulle tvinge Kina i kne

Angrep er det beste forsvar, vurderte den japanske generalstaben på begynnelsen av 1944.

De befalte Japans 15. armé under general Renya Mutaguchi å slå til først og erobre den indiske Imphal-dalen som britene møysommelig hadde omgjort til en gigantisk militærbase.

Uten Imphals flyplasser og nybygde landeveier gjennom fjellene ville Slims invasjon av Burma bli umulig.

Mutaguchis ambisjoner for den såkalte Operasjon U-Go gikk imidlertid lenger enn bare å lamme britene.

Han øynet en mulighet for å slå både Kina og Storbritannia ut av stillehavskrigen slik at alle krefter kunne rettes mot USA.

Etter den forventede seieren i Imphal skulle de japanske troppene ganske enkelt fortsette langs fjellveien til byen Dimapur, som var inngangsporten til det indre av India.

Japanerne hadde dannet enheter av indiske opprørssoldater, og når disse rykket fram, ville hele subkontinentet forhåpentligvis reise seg i et opprør mot britenes upopulære kolonistyre.

Dimapur var også avgjørende for krigen i Kina. Byen var strategisk plassert ved Assam-jernbanen, som fraktet tonnevis av forsyninger til flybaser hvorfra allierte transportfly fløy dem over de snødekte Himalaya-fjellene.

Hvis strømmen av våpen og ammunisjon gikk i stå, ville det være et knusende slag for den kinesiske hæren.

Samtidig med “Operasjon U-Go” mot India, innledet japanerne nemlig den enda større ”Operasjon Ichi-Go” i Kina.

Her rykket 500.000 soldater frem i en gigantisk offensiv for å erobre hele Kina.

Erobringen av Imphal kunne derfor avgjøre hele stillehavskrigen.

"Hvis fienden skal unngå destruksjon, må han vinne før monsunregnet setter inn".
General Slim.

Slim visste at mye sto på spill, men han betraktet likevel japanernes forestående angrep som en unik mulighet.

Generalen hadde lenge fundert på hvordan hans 14. armé skulle beseire fienden midt i Burmas tette jungel.

Nå ville japanerne i stedet komme til ham, der han hadde luftherredømme, flyplasser og gode forsyningslinjer.

”Hvis fienden skal unngå destruksjon, må han vinne før monsunregnet setter inn.

Hvis han ikke klarer å ta Imphal-området før da, vil han befinne seg i en håpløs forsyningssituasjon,” spådde Slim.

Elefanter hadde den perfekte høyde når britiske telegraf-tropper ga telefonledningene i det østlige India et ettersyn.

© Mondadori Portfolio/Getty Images

Elefanter sto for de tunge løftene

Lastebiler og jeeper var ofte ubrukelige i det veiløse landskapet langs Burma-fronten. I stedet hyret britene lokale mahouter og deres elefanter.

Når den britiske hæren oppførte broer i Det fjerne østen var det elefanter som ble brukt som kraner for å løfte trestammene på plass.

De slepte vekk felte trær under anleggsarbeidet gjennom jungelen, og i regntiden fikk soldater som skulle på patrulje haik gjennom sumpene på en elefantrygg.

Ammunisjon og mat ble transportert ut til soldatene som ikke kunne forsynes fra luften.

Ifølge general Slim spilte hundrevis av elefanter og deres lokale førere en avgjørende rolle under kampene i Burma og India:

“De bygget hundrevis av broer til oss, hjalp til med å bygge og sjøsette flere skip enn den skjønne Helena skaffet grekerne.

Uten elefanter ville vår retrett fra Burma vært betydelig vanskeligere og den etterfølgende frigjøringen av landet langt hardere”.

Nok et nederlag truet

Men generalens storslåtte visjoner gjorde ham overmodig. Han begikk to kjempetabber som nesten kostet ham seieren før slaget i det hele tatt hadde startet.

Tre av 14. armés indiske divisjoner sto langs grensen til Burma.

Når den japanske offensiven startet, skulle de trekke seg kjempende tilbake mot Imphal, der Slim aktet å ta det avgjørende slaget.

Men de første skuddene hadde knapt blitt avfyrt i mars 1944 før japanerne omringet en av divisjonene.

Tusenvis av japanske soldater krysset grenselandets jungelkledde fjell til de nådde indernes og britenes retrettrute.

“Jeg hadde sterkt undervurdert fiendens evne til langtrekkende infiltrasjon i stor skala”.
General Slim i sine erindringer.

Japanerne hadde benyttet den samme taktikken mange ganger før, men likevel ble Slim overrasket over fiendens evne til å passere gjennom selv det vanskeligste terreng.

Mens den hardt pressede divisjonen langsomt kjempet seg ut av fellen, dukket andre japanere opp rett utenfor Imphal.

Slim hadde forventet at en fiendtlig styrke på høyst et par tusen mann ville avskjære veien mellom Imphal og hans store forsyningsdepot i Dimapur.

For å gjøre det, måtte de gjennom mer enn 80 km tett villniss.

Den britiske generalen ble derfor sjokkert da to divisjoner på til sammen 30-40.000 mann plutselig kom ut av jungelen og truet begge de to viktigste basene hans.

“Jeg hadde sterkt undervurdert fiendens evne til langtrekkende infiltrasjon i stor skala – og deres vilje til å ta sjanser i spillet om forsyninger,” innrømmet han i sine erindringer.

Ingen britiske reserver sto klare til å stoppe japanerne, og en militær katastrofe truet.

Slim skrapte i all hast sammen en armada av transportfly, og i flere døgn fløy disse i skytteltrafikk til Imphal med forsterkninger som forhåpentligvis var nok til å forsvare dalen.

I mellomtiden ble en hurtig sammenrasket styrke beordret til å stille seg i veien for en hel japansk divisjon som marsjerte mot det nå forsvarsløse Dimapur.

De skulle bemanne en bakkekam kalt Kohima, og deres ordre var å vinne tid – om nødvendig ved å kjempe til siste mann.

Desperate menn i et hav av fiender

De første japanerne dukket opp nedenfor Kohima den 3. april 1944, og et blodig oppgjør begynte.

Britenes stilling var sterk fra naturens hånd, men den var kun bemannet av noen få kamptropper fra forskjellige indiske enheter av nesten utrente rekrutter i tillegg til lokale gendarmer.

Den 5. april ankom sårt tiltrengte forsterkninger i form av en britisk bataljon, noe som brakte styrken opp til 1500 mann.

Men japanerne, anført av general Kotoku Sato, var 10 ganger så mange, og dagen etter slo de ring om Kohima.

Våre operasjoner er meget mislykkede, og de fleste pasienter dør under dem eller kort tid etter.
Britisk feltlege

Fra sine skytterhull oppe på bakkekammen kunne Slims tropper sende dødbringende maskingeværsalver mot alle som prøvde å angripe opp de steile skråningene.

Til gjengjeld hadde Satos skarpskyttere fritt utsyn fra enda høyere topper i området og kunne også utpeke mål for morterne og kanonene som japanerne hadde stilt opp i dalen.

Regnet av granater og prosjektiler stoppet først da beleirerne prøvde å avgjøre kampen med ytterligere et selvmorderisk stormløp.

General Slim, kinesisk hær marcherer

En kinesisk hær marsjerer mot fronten. Siden 1937 hadde japanerne forsøkt å erobre hele Kina. U-GO-offensiven inn i Burma skulle avskjære forsyningslinjene til Kinas hær og sikre seieren.

© Library of Congress

Én etter én gikk de britiske stillingene tapt. Snart var de beleirede i Kohima trengt sammen på et område som bare målte 500 meter på hver side.

Noen av de hardeste kampene ble utkjempet på tennisbanen ved siden av bungalowen til en lokal britisk embetsmann.

Bare noen meter skilte de to sidenes skytterhull fra hverandre, og håndgranater fløy gang på gang over det trange ingenmannslandet.

Ammunisjon, proviant og medisiner til de omringede måtte slippes ned fra fly. Også slanger til bildekk fylt med drikkevann kom fra oven, for japanerne hadde kuttet vannforsyningen til de britiske stillingene.

I mellomtiden hopet de sårede seg opp i britenes lille lasarett.

”Det virker meningsløst å prøve å redde liv. Våre operasjoner er meget mislykkede, og de fleste pasienter dør under dem eller kort tid etter,” skrev en oppgitt lege i dagboken sin.

Ved solnedgang ble dagens falne båret ut og begravet, men ofte gravde japanske granater dem opp igjen.

En ram stank hvilte tungt over Kohima.

Forsvarerne på bakkekammen måtte tåle langt mer enn de fleste hadde trodd mulig.

Jungelen ble general Slims viktigste allierte

Verdenskrigen brøt ut i Stillehavet i desember 1941, da japanske fly bombet USAs flåte i Pearl Harbor på Hawaii.

Med ryggen fri inntok japanerne deretter Thailand, Filippinene og de britiske koloniene Hongkong, Singapore, Malaysia og Burma.

Britenes håpløse mangel på jagerfly, stridsvogner og artilleri førte til en nødvendig retrett da japanske divisjoner rykket frem.

Men i mars 1944 ga general Slim sine menn ordre om å forskanse seg ved byen Imphal - og om nødvendig la seg omringe, for japanerne invaderte imperiets juvel: India.

Shutterstock

Offensiv skulle svekke Kina

Japanerne forsøkte ikke å innta India men ville avskjære jernbanen til byen Dimapur. Herfra ble ammunisjon og våpen fraktet nordover og fløyet over de østlige Himalaya-fjellenes 4,6 km høye tinder til Kina. Japan hadde forgjeves forsøkt å innta Kina siden 1937, men kontrollerte bare 20-25 pst. av landet.

Fem måneders intense kamper

Byen Imphal rådde over seks primitive flybaser som japanerne hadde desperat bruk for. Her raste kampene i fem måneder. Fire britiske infanteridivisjoner forsvarte seg innett mot tre japanske divisjoner støttet av stridsvogner og artilleri.

Paul Popper/Popperfoto/Getty Images

Slim holdt ord

Britene skulle ikke trekke seg tilbake. Hvis troppene ble omringet, lovet Slim å komme dem til unnsetning og forsyne dem fra luften mens japanerne slet seg ut.

IWM/Getty Images

Jungelen sperret for japanske forsyninger

All ammunisjon, mat og medisiner til den japanske hæren måtte fraktes gjennom jungelen. Slim visste at japanerne i lengden ville ha vanskelig for å få frem forsyninger. Han fikk rett. Sult og mangel på ammunisjon kom snart til å plage fienden. I juli 1944 ga japanerne opp offensiven.

Pen and Sword Books/Getty Images

Hver leir var en festning

Mens soldatene kjempet mann mot mann ved Kohima, raste det store slaget i Imphal-dalen.

Japanerne rykket frem mot britene fra alle kanter bortsett fra i vest, der en smal jungelsti gjennom fjellene til India ble bevoktet av britiske styrker.

Bekymrede kolleger rådet Slim til å evakuere Imphal, men han ignorerte dem. Slaget var langt fra avgjort, mente generalen.

"Jeg ser ham for meg. Med et ansikt verdig en røverbaron."
Britisk soldat.

Som del av jungeltreningen hadde 14. armés tropper lært at japanerne ofte rykket usett frem gjennom tett skog for plutselig å angripe i ryggen.

Som mottrekk dannet alle enheter såkalte kampbokser der de var parate til å forsvare seg mot angrep fra alle kanter.

Kampboksene var plassert på bakketopper, der indere, gurkhaer og briter snart kom i nærkontakt med fienden.

Men også baklandets flyplasser, kanonstillinger, hovedkvarter og depoter var omkranset av skyttergraver og maskin-geværstillinger. Hver mann i Imphal-dalen skulle alltid ha et våpen innen rekkevidde.

Slim var selv klar til kamp da han besøkte fronten.

“Jeg ser ham for meg. Med et ansikt verdig en røverbaron, en gurkha-hatt på hodet og et gevær slengt over skulderen lignet han en sjuskete menig med generalstjerner på skulderen, hvilket han jo egentlig også var,” beskrev en soldat synet av hærlederen etter krigen.

Alle visste at mannen med det store ansvaret ikke var født med en sølvskje i munnen.

Og de var klar over at han døgnet rundt gjorde alt i sin makt for å hjelpe dem slik at de hadde styrke til å vinne.

“Jeg sier dere at som offiserer må dere verken spise, drikke, sove, røyke eller sitte ned før dere personlig har sikret dere at mennene deres har gjort alle disse tingene.

Hvis dere gjør dette for dem, vil de følge dere til verdens ende. Og hvis dere ikke gjør det, vil jeg knuse dere,” lød Slims barske instruks til 14. armés offiserer.

Slims luftbro av forsterkninger og hans kampbokser stoppet den japanske fremrykkingen i Imphal-dalen.

Forsvarerne hadde kommet helskinnet fra hans to store feil i begynnelsen av slaget, og nå startet den utmattelseskrigen som generalen så inderlig hadde ønsket seg.

Han hadde mer artilleri til disposisjon, og en reserve av stridsvogner og ekstra forsyninger ble fløyet inn.

Japanerne derimot hadde rykket frem til fots med proviant og ammunisjon for bare tre uker, og mange av deres forsyningsruter besto av primitive jungelstier.

“Jeg ser ham for mig. Med et fjæs, som var en røver-baron værdigt, gurkha-hat på hovedet og gevær slynget over skulderen lignede han en nusset menig med general-stjerner på skulderen, hvilket han jo egentlig også var”, beskrev en soldat efter krigen synet af hærlederen.

Alle vidste, at manden med det store ansvar ikke var født med en sølvske i munden.

Og de var klar over, at han døgnet rundt gjorde alt i sin magt for hjælpe dem, så de havde kraften til at sejre.

“Jeg siger jer, at som officerer må I hverken spise, drikke, sove, ryge eller blot sidde ned, før I personligt har sikret jer, at jeres mænd har gjort alle disse ting. Hvis I gør det for dem, vil de følge jer til verdens ende. Og hvis I ikke gør det, vil jeg knuse jer”, lød Slims barske instruks til sine officerer.

Slims luftbro med forstærkninger og hans kampbokse stoppede japanernes fremrykning i Imphal-dalen.

Forsvarerne var sluppet helskindet fra hans to store fejl i begyndelsen af slaget, og nu begyndte den udmattelseskamp, som generalen inderligt havde ønsket sig.

Han rådede over artilleri og havde en reserve af kampvogne, og forsyninger blev fløjet ind.

Japanerne var derimod rykket frem til fods med proviant og ammunition til blot tre uger, og mange af deres forsyningsruter bestod af primitive junglestier. Det kom de til at fortryde.

“Den mest uoppfinnsomme av alle japanske generaler jeg støtte på."
General Slim om sin modstander.

Japansk general glemte målet

Kampene i Imphal-dalen hadde nådd et dødpunkt, men den blodige beleiringen av Kohima lenger nord fortsatte.

Den japanske generalen Sato drev gjentatte ganger sine menn frem for å knuse den siste motstanden på toppen av høydedraget.

“Den mest uoppfinnsomme av alle japanske generaler jeg støtte på. Det falt ham aldri inn at han kunne ramme oss med forferdelig styrke uten å ta Kohima i det hele tatt”, lød Slims seinere dom over sin motstander.

I beleiringens første fase hadde Slim fryktet at Sato ville etterlate en liten styrke for å holde øye med de omringede i Kohima mens han selv marsjerte til Dimapur med resten av sin divisjon.

Ingenting hindret ham på det tidspunktet i å erobre byens enorme depoter.

Med det ville hele forsyningssituasjonen ved fronten være snudd til sin motsetning.

I stedet skuslet Sato bort sine menn ved Kohima, og Slim så den fantasiløse generalen som så nyttig at han forbød sine piloter å angripe japanerens hovedkvarter – av frykt for at de ville komme til å drepe Sato.

I mellomtiden gikk en britisk divisjon av toget i Dimapur, og unnsetningsstyrken satte av gårde mot Kohima.

En uke senere nådde den fronten og brøt japanernes 13 dager lange beleiring. De utmattede soldatene på bakketoppen ble endelig avløst.

I London forlangte Churchill enda flere tropper sendt til fronten og en knusende offensiv helt til Imphal.

Hadde Slim fulgt ordren, ville troppene hans snart ha gått tom for forsyninger og ammunisjon.

I det avsidesliggende området ignorerte han statsministeren og lyttet i stedet til sine forsyningsoffiserer.

Japanerne ble nå gradvis presset vekk fra Kohima, men selv om Sato hadde tapt, tvang han blindt sine sultne og syke soldater til å fortsette slaget.

Først den 13. mai ga Sato opp og befalte tilbaketrekking.

Det som var igjen av hans divisjon flyktet, og i de påfølgende dagene ble viktige stillinger som kunne ha forsinket de britiske forfølgerne gitt opp uten kamp.

Det hadde Slim og hans offiserer aldri opplevd før i sine kamper mot japanerne.

På den andre siden av jungelen kunne general Slim sette inn stridsvogner og mobilt artilleri.

© IWM/Getty Images

Slim befridde Burma

Etter seieren ved Imphal innledet Slim en mot-invasjon i desember 1944. Den skulle drive fienden ut av Burma.

Hvert år fra mai til november ble alle Burmas landeveier skylt bort av monsunregnet, så Slim hadde en stram tidsplan da han innledet invasjonen av Burma seint i 1944.

Britene måtte nå frem til hovedstaden Rangoon før regnet kom. Med seks infanteridivisjoner støttet av stridsvogner rykket Slim frem på primitive veier.

Amerikanerne hadde erfart, på øyer som Guadalcanal og Peleliu, at japanerne ikke var til å drive ut, men britene rykket frem med overraskende fart. Deres suksess skyldtes flere forhold:

  • Slim ignorerte fienden

    Japanerne ville kjempe til siste mann i jungelen, men Slim ga dem ikke sjansen. Hans tropper nøyde seg med å drive dem vekk fra de store veiene, og deretter fortsatte britene sørover mot Rangoon. Uten forsyninger bukket japanerne hurtig under for sult og sykdom.

  • Blitzkrieg på slettene

    På den andre siden av Burmas skogkledde fjell lå en stor, åpen slette som var tørr halve året. Den utnyttet Slim til å føre tysk-inspirert blitzkrieg på. Hans stridsvogner og pansrede kjøretøyer overrasket gang på gang japanerne når de braste gjennom frontlinjen og omringet fienden.

  • Villedning svekket forsvaret

    Falsk kommunikasjon over radio og rydding av veier gjennom jungelen ga japanerne inntrykk av at byen Mandalay var britenes hovedmål. Tropper ble flyttet til området, men Slim svingte sørover for å komme raskt til Rangoon.

  • Britene hadde mest materiell

    I 1945 hadde situasjonen snudd. Nå rådde britene over flest tunge våpen. Fly angrep japanske stillinger og fraktet forsyninger til fronten. Stridsvogner feide all motstand til side. En skvadron av landgangsbåter gjorde det dessuten mulig å ta Rangoon fra sjøsiden før Slims hovedstyrke nådde frem nordfra.

Umenneskelig syn møtte troppene

Monsun-regnet hadde begynt å falle da japanerne trakk seg tilbake fra Kohima.

Nå hastet det for Slim å få åpnet landeveien til Imphal, for bare to av de seks flyplassene i dalen var bygget for å motstå de enorme mengdene av vann.

Til gjengjeld visste han at regntiden ville være en katastrofe for japanerne.

Deres svake forsyningslinjer kollapset fullstendig, slik at soldatene sultet i åsene over Imphal, tropesykdommene raste uhindret og de sårede døde i hopetall av mangel på medisiner.

Japanerne hadde mistet initiativet, og kampen fortsatte utelukkende fordi den ærekjære generalen Renya Mutaguchi nektet å erkjenne nederlaget.

Mange av hans menn forsvarte hver stilling til siste mann, og det kostet Slims soldater enorme anstrengelser å overvinne dem.

“Vi hadde knust myten om at den japanske hæren var uovervinnelig”.
General Slim i sine erindringer.

Men stadig flere nedbrutte menn ga opp – de deserterte og overga seg for å unngå de umenneskelige prøvelsene.

Først den 3. juli så Mutaguchi realiteten i øynene. Han ga det som var igjen av sin japanske 15. armé ordre om å krysse fjellene og vende tilbake til Burma. Slim og hans tropper hadde vunnet.

”Vi hadde gradvis blitt bedre til jungelkrig enn japanerne. Vi hadde knust myten om at den japanske hæren var uovervinnelig. Verken mennene våre eller japanerne trodde på det lenger,” forklarte Slim senere med tilfredshet.

Forferdelige syn møtte Slims soldater da de rykket inn i de forlatte leirene til japanerne.

Overalt så de tegn på en hær i komplett opp-løsning. En by på grensen bød på en spesielt makaber scene.

“550 japanske lik lå ubegravd i gater og hus. Mellom likene lå over ett hundre andre i ubeskrivelig skitt – de var i ferd med å dø av sult og sykdom”, skrev Slim.

På feltsykehus langs hele fronten hadde japanske pasienter fått et skudd i pannen før kameratene trakk seg tilbake.

Ingen skulle etterlates levende – vanæren over å bli tatt til fange av fienden ville være uutholdelig.

General Mutaguchi hadde tatt med seg rundt 95.000 mann over grensen til India.

Av disse bukket nesten 55.000 under for sår, sult eller sykdom. I praksis hadde han utslettet sin egen 15. armé.

Slaget var det mest knusende nederlaget japanerne hadde lidd på bakken under andre verdenskrig.

© Kevin O’Hara AGE/Imageselect

Store bragder ble bemerket i London

Slim beseiret som den første de hittil uovervinnelige japanerne. Han snudde stemningen i den britiske hæren, og underveis førte hans varme og vennlige lederstil til bemerkelsesverdige resultater.

  • 70 %

    hadde malaria da Slim tok over troppene i Burma. Generalen avskjediget offiserer som ikke maktet å få mennene sine til å ta den bitre medisinen. Innsatsen reduserte antall syke soldater med malariafeber til bare 5 prosent.

  • 12 medaljer

    mottok Slim for sin innsats under 2. verdenskrig – herunder Distinguished Service Order (bildet). Han ble også adlet for sitt lederskap.

  • 1600 km

    trakk Slim og hans tropper seg tilbake da japanerne inntok Burma i 1942. Det er den lengste retrett i britisk militærhistorie. Slims mål var å redde sine tropper fra utslettelse så de senere kunne ta kampen opp igjen under mer jevnbyrdige forhold.

  • 100

    japanere døde for hver gang britene mistet én soldat under Slims offensiv i Burma i 1945. Det skyldtes gode forsyningslinjer, overveldende ildkraft og Slims taktikk.

Den glemte hæren seiret

Slims drøm om å beseire fienden før han innledet sin egen invasjon hadde gått i oppfyllelse.

Seierherren fra Imphal møtte derfor bare svak motstand under angrepet på Burma. Offensiven startet da monsunregnet avtok i desember 1944.

Da krigen sluttet året etter, hadde han gjenerobret Burma.

Slim hadde forstått jungelkrigen der forgjengerne hadde feilet.

Generalen smidde sin ”glemte” armé til et våpen som hamlet opp med fienden på en av verdenskrigens tøffeste slagmarker.

I Slims hær kjempet britiske arbeidersønner, indiske sepoyer og gurkhaer fra Nepal sammen for siste gang før det britiske imperiet kollapset etter krigen.

Les også:

Slag under andre verdenskrig

Britene knuste Japans stormaktsdrømmer i India

2 minutter
Andre verdenskrig

2. verdenskrig: Japanere ble slaktet på stillehavsøy

15 minutter
Andre verdenskrig

Fanatisk japaner invaderer Hawaii

23 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul