Genial tryllekunstner lurte nazistene
I 1941 er Storbritannia på nippet til å miste Nord-Afrika til tyskerne. Den britiske hærledelsen er desperat og henvender seg til tryllekunstneren Jasper Maskelyne. I løpet av bare ett år snur magikeren krigslykken og tvinger tyskerne på flukt – ved hjelp av pappmasjé og lyskanoner.
Fly av pappmasjé var blant virkemidlene Maskelyne brukte for å lure tyskerne og overrumple general Rommels styrker.
Situasjonen var kritisk. General Rommels tyske styrker hadde erobret den libyske byen Tobruk, og sto nå klare til å rykke inn i det britiskkontrollerte Egypt. Dermed ville veien til Suezkanalen ligge åpen. Kanalen var hovedpulsåren til Storbritannia.
Gjennom den strømmet de livsviktige forsyningene fra oljefeltene i Midtøsten. Å miste Suez kunne bety slutten for den britiske krigsinnsatsen.
Den britiske general Montgomery innså at det avgjørende slaget var nært forestående. Med mindre han kunne påføre Rommel et knusende nederlag, ville Nord-Afrika være tapt.
Montgomery visste at et angrep måtte komme som en absolutt overraskelse for å lykkes. Hvis tyske observasjonsfly oppdaget forberedelsene, ville slaget være tapt.
Men hvordan skulle britene skjule 150 000 soldater og tusenvis av stridsvogner i det golde, flate og treløse afrikanske landskapet?
Bare én mann kunne løse oppgaven: tryllekunstneren Jasper Maskelyne.
En magiker trekker i uniform
Maskelyne kom fra en av Englands mest berømte magikerfamilier. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, hadde familien underholdt britene i over 60 år med blant annet forsvinningsnumre. Men med krigen kom bombeangrep, mørklegging og rasjonering.
Publikum forsvant, teatrene sto tomme, og Jasper Maskelyne bestemte seg for å benytte de trange tidene til å tjene fedrelandet. Hans erfaring med illusjoner måtte kunne være til nytte for den stolte britiske hæren, tenkte han.
«Når jeg kan stå i det skarpe scenelyset foran et oppmerksomt publikum og villede dem, kan jeg garantert narre tyskerne mange kilometer unna», slo Maskelyne selvsikkert fast.
Han fylte ut utallige søknadsskjemaer og besvarte de mest underlige spørsmål, men svaret var det samme hver gang: «Nei».
Rekrutteringsoffiserene ristet på hodet av den 37 år gamle magikeren. Maskelyne var altfor gammel til å bli tatt opp som menig soldat, og med sin fargerike bakgrunn var han ikke akkurat offisersmateriale heller, mente de.
Til tross for motviljen ble Maskelynes standhaftighet belønnet til slutt. I oktober 1940 ble han innrullert i ingeniørtroppene Royal Engineers og sendt på treningsleir for å lære om kamuflasje.
Bare to måneder senere fikk Maskelyne for første gang anledning til å bevise sine evner som illusjonist.
Under en inspeksjon fikk soldatene ordre om å skjule forskjellige våpen og kjøretøy for en general som ville teste evnene deres. Generalen avslørte straks alle skjulestedene, bortsett fra Maskelynes.
Han hadde gjemt både seg selv og et maskingeværreir i en tilforlatelig haug med gress noen meter unna. Generalen var dypt imponert, og allerede samme måned ble Maskelyne overført til fronten i Egypt. Magikeren selv var full av optimisme:
«Jeg var sikker på at jeg kunne få kanonbatterier, stridsvogner, slagskip og til og med fly til å forsvinne. Jeg var overbevist om at jeg kunne villede de tyske generalene», skrev Maskelyne senere i sine memoarer.
Til tross for sine store bedrifter på slagmarken måtte Jasper Maskelyne ofte finne frem gamle rekvisitter og underholde britiske offiserer og deres prominente gjester.
Maskelyne fikk sin egen bande
Våren 1941 ankom Maskelyne langt om lenge Kairo, der han fikk tillatelse til å danne en kamuflasjeenhet som snart ble kjent som «The Magic Gang» – Tryllebanden.
Den magiske enheten var både utradisjonell, nytenkende og udisiplinert, og besto blant annet av en tegneserietegner, en kunsthistoriker, en snekker og en elektroingeniør.
Sammen begynte de nå å arbeide for å skape fantasifulle illusjoner – akkurat som i Maskelynes glansdager som tryllekunstner. Men nå var scenen større, oddsene høyere, og publikum en livsfarlig fiende.
Alexandria forsvant
Magic Gang måtte i ilden for første gang i juni 1941. Havnen i Alexandria - britenes viktigste forsyningshavn i Nord-Afrika – ventet en svært viktig konvoi av flere hundre skip.
Havnen var derfor et opplagt mål for tyske luftangrep. Det var klart at havnen i Alexandria måtte beskyttes for enhver pris, og oppgaven ble lagt i hendene på Maskelyne.
Medlemmene av Magic Gang diskuterte ivrig hvordan de kunne skjule et enormt havnebasseng, en rekke bygninger og de mange skipene. Maskelyne skar gjennom: «Vi skjuler ikke Alexandrias havn. Vi flytter den!»
Maskelyne rettet blikket mot innsjøen Maryut noen kilometer utenfor Alexandria. Her bygde britene i full fart en provisorisk kopi av Alexandrias havn i blant annet leire, lerret og kartong.
Elektriske lys ble plassert rundt omkring i kopien, sammen med eksplosiver med elektriske detonatorer. Natt til 22. juni gikk tyskerne til angrep, og bølge etter bølge av bombefly brølte gjennom nattemørket. Før de nådde Alexandria, ble alle lys i havnen slukket og lysene i Maryut tent.
Lysene i den falske havnen lokket til seg flygerne. Da eksplosivene ble utløst, trodde tyskerne at angrepet allerede var i gang, og kastet seg over det de trodde var Alexandria. Bombardementet varte i tre netter, uten at tyskerne avslørte Maskelynes illusjon.
I mørket kunne ikke de tyske flygerne se forskjell på havna i Alexandria og Maskelynes kopi – og bombet den falske havna.
Flygerne måtte gi opp bombingen
Neste oppgave for Maskelynes menn var å beskytte den strategisk viktige Suezkanalen, som forsynte Europa med dyrebar olje fra Asia.
I likhet med Alexandrias havn var kanalen truet av tyske fly, som daglig senket skip og forsinket transporter. Kamuflasje og flytting var utelukket. Denne gangen måtte Maskelyne ty til illusjonistenes eldste redskap: lys og speil.
«Jeg tør påstå – uten å være ubeskjeden – at familien Maskelyne vet mer om villeding ved bruk av speil enn noen annen i verden», proklamerte Maskelyne.
Selv i krig forble han i rollen som tryllekunstner, og nektet å avsløre hvordan han skjulte Suezkanalen.
Det som er sikkert er at nummeret involverte 21 kraftige lyskanoner med roterende speil. De forsterket og forlenget lysstrålenes rekkevidde, slik at Suezkanalen ble skjult i et hav av blinkende, flakkende og roterende lys.
De tyske flygerne som ble fanget i lyskjeglene, mistet retningssansen og måtte gi opp bombetoktet.
Rommel trakk seg tilbake
Sommeren etter skulle Maskelyne igjen vise hva han var god for. Rommels beryktede Afrikakorps gikk fra seier til seier i Nord-Afrika. I juni 1942 mistet britene byen Tobruk til tyskerne, og nå sto Egypt for tur, som et modent eple klart til å bli plukket.
Montgomery hadde trukket styrkene sine tilbake til den egyptiske landsbyen El Alamein. Han forsto at han måtte iverksette et raskt og presist motangrep hvis de britiske styrkene ikke skulle kollapse både moralsk og militært. Tyskerne skulle overrumples og knuses en gang for alle i et avgjørende slag.
Suksessen var avhengig av at forberedelsene foregikk i største hemmelighet. Maskelynes plan var denne gangen å få Rommel til å tro at britene forberedte en motoffensiv i sør. I virkeligheten ville de britiske styrkene angripe fra nord.
Slaget ved El Alamein kom til å avgjøre skjebnen til Nord-Afrika – og kanskje også Storbritannia.
For å overbevise Rommel måtte Maskelyne bruke alle triksene han hadde i ermet. Tidligere hadde han med hell kamuflert stridsvogner som lastebiler ved hjelp av trelister og lerret – nå gjorde han det motsatte.
Lastebiler ble forkledd som stridsvogner for å villede tyske rekognoseringsfly. Maskelyne fikk også produsert store mengder fly og kanoner av pappmasjé. Falske oljeledninger ble laget ved å legge lange rekker av britiske hjelmer ved siden av hverandre og trykke dem flate.
Bløffen virket. Rommel konsentrerte styrkene sine i sør, og da angrepet kom 23. oktober 1942, befant halvparten av tyskerne seg i sør. De gjenværende styrkene i nord ble fullstendig overrumplet.
I løpet av 20 blodige dager ble de tyske styrkene knust, og restene av Rommels menn måtte trekke seg tilbake til Libya.
Winston Churchill var ikke i tvil om hvor æren for seieren skulle plasseres: «Gjennom et enestående system av kamuflasje oppnådde vi en fullstendig taktisk overraskelse i ørkenen.
Fienden hadde mistanke om – nei, visste – at et angrep var forestående, men ante ikke hvordan, når eller hvor».