Gestapo: Hitlers hemmelige politi spredte frykt i Europa

Først la han ikke merke til noe uvanlig med de fire-fem tyske lastebilene som drønnet gjennom den lille, søvnige landsbyen mens eksosen sto etter dem.

Men en uvant lyd fikk likevel den franske politimannen Leon Roussel til å kaste et ekstra blikk.

Han kunne høre en svak sang.

Gjennom motorstøyen lød tonene fra den franske nasjonalsangen, «Marseillaisen», og bak i de åpne lastebilene så han en selsom gjeng bevæpnede tyskere og sivile franskmenn i håndjern.

«Det var de sivile i bilene som sang», fortalte Roussel i et vitneutsagn etter krigen. To timer senere kom lastebilene tilbake til byen.

Sangen var borte, og presenningen på lastebildekkene skjulte de henrettede sivile.

«Ut fra baklemmen på lastebilene rant en tynn strime av blod. Sporet gikk helt tilbake til steinbruddet der de var blitt skutt. Først nå gikk det opp for meg at folkene bak i lastebilen hadde vært gisler som var på vei for å bli skutt».

To dager før Roussels opplevelse i landsbyen Châteaubriant – 20. oktober 1941 – var en tysk offiser blitt drept av motstandsfolk i en by like ved.

Som hevn for attentatet hadde tyskerne bestemt at 50 franske fanger skulle henrettes.

Nettopp de landsmennene hadde Roussel sett kjøre mot den visse død.

Bak henrettelsene sto Gestapo – Nazi- Tysklands hemmelige statspoliti. Og drapene var ikke noe isolert eksempel på Gestapos likvidering av sivile.

Før andre verdenskrig var omme hadde det hemmelige politiets hardhendte metoder kostet mer enn 29 600 mennesker livet, mens flere enn 75 000 jøder var sendt til utryddelsesleirene – bare i Frankrike.

Gestapo sto over loven

Gestapo-folkene kunne mer eller mindre drepe hvem og hvor de ville. De var bare underlagt Heinrich Himmler, SS-Reichsführer og sjef for det tyske politiet, og hans trofaste høyre hånd, Reinhard Heydrich.

Formelt sto bare Adolf Hitler, Tysklands ubestridte diktator, over dem, og han var uhyre misfornøyd med Gestapos resultater.

Fem år før henrettelsene i Châteaubriant – i 1936 – hadde Hitler hevet det hemmelige statspolitiet over all lovgivning i Tyskland. Målet var å effektivisere politistyrken, og Gestapo kunne nå uten dommerkjennelser tilbakeholde, fengsle, torturere, deportere eller sågar drepe uten å måtte stå til ansvar.

«Det er helt naturlig at folk nødig vil ha med oss å gjøre. For det finnes virkelig ikke det problem vi ikke kan løse. Vi blir sett på – om jeg kan være så fri – som en blanding mellom en husholderske og rikets søppelkasse», uttalte Himmler i 1941 om Gestapos rolle som Hitlers håndlangere.

De vide beføyelsene betydde at Gestapo opererte utenom domstolene. En mistenkt kunne derfor risikere å bli plukket opp av Gestapos agenter selv om han allerede var erklært uskyldig i en tysk domstol eller frigitt etter å ha sonet ferdig fengselsstraff.

Ble man arrestert av Gestapo, var det gjerne ensbetydende med den visse død eller konsentrasjonsleir, uten noen forklaring eller ankemulighet.

Gestapo slo ned på statens fiender

Gestapo ble grunnlagt i 1933, da Hitler utnevnte sin stedfortreder Hermann Göring til prøyssisk innenriksminister – og dermed øverste sjef for Preussens politi. Görings første trekk var å reformere politistyrken og fylle geleddene med erklærte nazister.

Målet var å skape et topphemmelig politi som opererte i det skjulte og slo hardt ned på «alle tendenser som kunne være skadelige for staten».

Allerede året etter måtte Hermann Göring imidlertid overlate Gestapo til Heinrich Himmler.

På daværende tidspunkt var Himmler sjef for politiet i München, og under hans ledelse gikk Gestapo fra en prøyssisk politienhet til å være hele Tysklands hemmelige statspoliti.

Sin endelige form fant Gestapo i 1939, da det hemmelige politiet ble organisert under Reichssicherheitshaupt-amt (RSHA) – det tyske rikets offisielle sikkerhetstjeneste, ledet av Heinrich Himmlers beryktede høyre hånd, Reinhard Heydrich.

RSHA omfattet imidlertid ikke bare Gestapo. Organisasjonen rommet også de beryktede dødspatruljene, Einsatzgruppen, som Gestapo aktivt samarbeidet med i Øst-Europa.

Agenter fra Gestapo rykket inn i de okkuperte områdene i kjølvannet av den tyske hæren og assisterte Einsatzgruppene og lokale dødspatruljer når jøder, motstandsfolk, handikappede og tilfeldige personer ble skutt og lagt i massegraver eller deportert i tusentall til konsentrasjonsleirene.

Mens Gestapos metoder var helt åpenlyst grusomme i Øst-Europa, opererte organisasjonen gjerne mer under overflaten i de okkuperte landene i Vest-Europa.

Men okkupasjonsmaktens bruk av terror og tortur var ikke mindre hensynsløs av den grunn.

I land som Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Frankrike opptrådte Gestapo i første omgang mer forsiktig og benyttet seg i større grad av lokale overløpere til å avsløre og infiltrere motstandsgrupper.

For eksempel ved å lokke med penger, leiligheter eller andre goder.

En av dem som lot seg friste av slike goder, var norske Walborg Solheim, som blant annet fikk en beslaglagt leilighet på Oslos vestkant i gave fra tyskerne.

Solheim tok flere dobbeltspilloppdrag som endte med norske motstandsfolks død, og har gått inn i historien som kvinnen som lokket Gregers Gram og Edvard Tallaksen i døden.

De to medlemmene av den såkalte Oslogjengen skulle i november 1944 møte to tyske «desertører» på en kafé i Oslo sentrum.

Møtet var tilsynelatende arrangert av en Milorg-kontakt, men det hele viste seg å være iscenesatt av Gestapo.

Under møtet på kafeen plasserte Solheim seg slik at hun kunne overhøre samtalen og bekrefte de to motstandsfolkenes identitet ved å signalisere til to sivilkledde politimenn.

Det hele endte med en skuddveksling der Gram ble drept momentant, mens Tallaksen overlevde og ble torturert i to uker før han tok sitt eget liv.

Gestapo hengte fanger opp etter armene

Når Gestapo fikk inn et navn, ble den mistenkte gjerne hentet hjemme hos seg selv av et par Gestapo-folk og en gruppe uniformerte SS-folk.

Den mistenkte fikk et par minutter til å pakke litt klær, og ble så ført bort uten et ord.

Fanger som ble utpekt som Det tredje rikets fiender, fikk samme behandling – uansett om de satt i Gestapo-cellene i Shellhuset i København, Victoria Terrasse i Oslo eller i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin.

For Gestapos avhørsmetoder fulgte omtrent samme mønster.

Mistenkte ble gjerne først stengt inne i en mørk, ussel fengselscelle.

Etter en ukes tid begynte avhøret og torturen, som blant annet besto av rundjuling med stokker, tau med knuter eller knyttnever.

Men torturmetodene kunne også være mer avansert. For eksempel hang Gestapos avhørsledere folk opp etter armene, som var ført bak ryggen og samlet med håndjern.

Andre, mer sadistiske torturmetoder var også utbredt. For eksempel å rispe fangenes fotsåler opp med barberblader og tvinge dem til å gå over salt.

Eller sette bomullsdotter dyppet i bensin mellom tær og fingre og sette fyr på dem.

Den spesielle vanntorturen, der avhørslederen holdt en persons hode under vann, ble også flittig brukt av Gestapo – akkurat som elektrisk støt også var en del av repertoaret.

Som regel ble den ene strømpolen festet til ankelen, og den andre til kjønnsdelene.

De lokale Gestapo-bødlene var de mest brutale

Torturen ble som regel utført av lokale avhørsledere som kjente språket og kulturen. Lokale bødler var ofte mer fryktet enn tyskerne, fordi de lettere kunne bryte ned fangene psykisk og gikk mer brutalt til verks for å imponere sine tyske arbeidsgivere.

Den mest beryktede norske torturisten var Henry Rinnan, kjent for å være i særklasse avstumpet og effektiv.

Rinnan var leder av Gestapos avdeling i Trondheim, Sonderabteilung Lola, bedre kjent som Rinnanbanden.

Norske motstandsfolk visste godt at de når som helst kunne pågripes og tortureres i Gestapo-regi. Men selv ikke uskyldige borgere var trygge.

En av dem som havnet i Rinnanbandens klør var Alf Nielsen.

Det 23-åringen trodde skulle bli hans siste dag som pliktarbeider i en gruve i Nord-Trøndelag høsten 1943, endte med en for ham ubegripelig arrestasjon.

Etter noen uker i fengsel i Trondheim fant han ut at han var mistenkt for å ha hatt en finger med i tungtvannsaksjonen på Rjukan i februar samme år.

Som en del av pliktarbeidstjenesten hadde Nielsen vært stasjonert på Rjukan som assistent og bæregutt for oppmålere, men noen sabotasjeaksjon hadde han aldri hørt om, for tyskerne hadde lagt lokk på den.

Nå ville de vite hvem Nielsen hadde «rapportert til», og da vanlig avhør ikke nyttet, bar det til «Bandeklosteret», Rinnanbandens hovedkvarter.

Her skulle Nielsen blant annet oppdage hva en nihalet katt var:

«Rinnan sto hele tiden og slo seg på de høye støvlene med en nihalet lærpisk. Hver av halene hadde en skarp glassbit i enden. Nå forsto jeg hva han hadde ment med 'katten'. Han kom bort til meg og sa: 'For siste gang – gi meg et navn!'. 'Jeg har ikke noe navn å gi', sa jeg. Da smalt pisken mot ryggen min. En gang til. Enda en gang. Hver gang litt lenger ned. … Glasset pløyde blodige flenger i huden. Tross smerten var det én ting som slo meg som litt absurd: At det måtte fire tyske SS-soldater til for å holde meg, én for hver arm og én for hvert bein».

Men soldatene skulle mer enn å holde den avkledde Nielsen i ro mens Rinnan torturerte ham: «Så traff Rinnan meg mellom beina. Jeg holdt knærne samlet, så det gjorde ikke spesielt vondt. Da skrek Rinnan: 'Hold beina hans!'

Jeg kjente at de spredte beina mine, og angsten grep meg. Jeg vred meg, men satt som i en skrustikke. Det smalt igjen, og denne gangen traff pisken rett på kjønnsorganet. Smerten var umenneskelig, og jeg skrek høyt. Pisken traff igjen og igjen på samme sted. Til slutt skrek jeg ikke mer. Jeg var nærmest helt borte». Alf Nielsen overlevde torturen.

Også andre såkalte gestapister gjorde seg bemerket for sin brutale tortur, blant dem Ole Wehus fra Kristiansand, ofte beskrevet som den verste torturisten under andre verdenskrig i Norge etter Rinnan. I Kristiansand hadde Gestapo etablert sitt sørlandske hovedkvarter i det såkalte Arkivet, og i kjelleren her sto Wehus for avhør og tortur av norske motstandsfolk, vanlige nordmenn og russiske krigsfanger.

Både Rinnan og Wehus ble dømt for landssvik og henrettet etter krigen.

I motstandsgrupper var Gestapos metoder godt kjent. Mange valgte å begå selvmord fremfor å havne i torturcellene. Flere motstandsfolk bar derfor alltid med seg dødbringende giftampuller som de kunne svelge raskt hvis de plutselig ble pågrepet.

Gestapo drepte til det sidste

I 1944 – da russerne rykket massivt frem på Østfronten, og de allierte gikk i land i Normandie i Frankrike – nådde Gestapos drapshandlinger og redslene sitt blodige høydepunkt.

Godstog fylt med jøder, motstandsfolk og sivile gisler fra de okkuperte landene gikk i skytteltrafikk til utryddelsesleirene lenger øst. Og selv da de allierte rykket frem mot Paris, tømte Gestapo-agenter fortsatt fengselsceller og sendte utallige fanger mot øst slik at de ikke falt på de alliertes hender.

Så sent som 18. august 1944, da Gestapo forlot Paris, kjørte en konvoi med 1600 fanger mot Tyskland på tross av Røde Kors’ innstendige protester. Nesten alle fangene døde i konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Gestapo fortsatte med å spre frykt i de okkuperte landene til det siste, og begynte først å vakle da de allierte troppene fikk fotfeste på tysk territorium.

De mest iherdige utførte fortsatt sine uhyrlige plikter på dette tidspunktet. Det gjaldt blant annet Gestapo-bødlene Henry Rinnan og danske Ib Birkedal, som torturerte og drepte motstandsfolk helt frem til krigens siste dager i 1945.

Gestapo-bøddel ble ansatt av US

Noen Gestapo-folk valgte å begå selvmord i stedet for å falle på russernes eller amerikanernes hender. De fleste brente identitetspapirene sine, trakk i sivilt og prøvde å gjemme seg i de enorme flyktningstrømmene.

Mange greide å rømme fra ansvaret. Flere eksempler viser at Gestapo-folk ble hyret av de allierte, som i etterkrigstiden var mer opptatt med å spionere mot hverandre enn å pågripe krigsforbrytere. Blant de hyrede var den beryktede Gestapo-mannen Klaus Barbie – kalt «slakteren fra Lyon» – som enkelte historikere mener sto bak rundt 14 000 likvideringer i Frankrike.

Tross fortiden ble Barbie ansatt av USAs militære etterretningstjeneste (CIC). Barbies evner som etterretningsagent ble her sett på som verdifulle i kampen mot kommunisme. Han ble derfor skjult for franske myndigheter frem til CIC i 1951 hjalp ham til Bolivia. Først 32 år senere ble han utlevert til Frankrike, der han fikk en livstidsdom for forbrytelser mot menneskeheten.

Under rettssaken kunne hans tidligere ofre i blodige detaljer fortelle om de uhyrlige pinslene som Barbie utsatte dem for. Men den tidligere Gestapo- mannen viste ikke tegn på anger:

«Jeg bekjempet motstandsbevegelsen – som jeg respekterer – på brutalt vis. Men det var en del av krigen».