Fly, bombede skip og cellegiftsprøyter

Giftgass redder millioner av liv

Etter et voldsomt Luftwaffe-angrep på havnen i Bari begynner de sårede å dø på mystisk vis. En ung lege graver i saken – og ender med å redde millioner av kreftpasienter over hele verden.

Etter et voldsomt Luftwaffe-angrep på havnen i Bari begynner de sårede å dø på mystisk vis. En ung lege graver i saken – og ender med å redde millioner av kreftpasienter over hele verden.

George Rodger og Will Lang dumpet ned i hver sin stol på kafeen i Hotel Albergo Oriente. De to journalistene fra det amerikanske ukebladet LIFE var sendt til Bari i Sør-Italia. Denne kvelden 2. desember 1943 betraktet de byens travle havn og snakket om at krigens raseri slett ikke kunne merkes bare et par hundre kilometer fra fronten.

Tyskerne var blitt drevet ut av Sør-Italia, butikkene var igjen fulle av varer, og havnen i Bari var proppfull med lasteskip. Bari hadde sløyfet mørkleggingen i forvissning om at de allierte kontrollerte luftrommet over Sør-Italia, og kaiene på havnen lå badet i lys slik at soldatene kunne hente i land stridsvogner, ammunisjon og forsyninger til de alliertes videre fremrykning.

Men midt i småpraten mellom de to krigskorrespondentene lød flyalarmen, og sekundet etter slengte en trykkbølge Lang og Rodger ned av stolene. Glasskår fra kafeens vinduer regnet ned over dem på gulvflisene. De kom seg fortumlet på bena og løp mot havnen. Der så de neste bølge av tyske fly slippe sin dødelige last. Nye brak lød i Baris trange gater, der flere hus raste sammen.

“Gjennom røyken så vi åtte skip som brant voldsomt. Ett sank mens det sto enorme flammer opp fra det.” Journalist Will Lang fra havnen i Bari.

Fortvilte sivile trampet ned hverandre for å nå frem til byens åpne plasser i håp om å kunne være i sikkerhet for husene som raste sammen. Noen lette fortvilet etter overlevende i ruinene mens de gråt og påkalte jomfru Maria: “Madonna, Madonna Mia.”

Nede ved havnen ble de to amerikanerne møtt av et inferno av ild og død.

“Gjennom røyken så vi åtte skip som brant voldsomt. Ett sank mens det sto enorme flammer opp fra det”, telegraferte Lang senere hjem til LIFE-redaksjonen.

“Der går Montgomerys ammunisjon i luften”, spøkte Rodger mens han knipset bilder av de brennende skipene.

Det ingen i Bari kunne vite, var at et av skipene har en langt farligere last enn bare ammunisjon og bomber. Hundrevis av mennesker vil omkomme under forferdelige pinsler de neste dagene – men samtidig setter tragedien en ung lege på sporet av et effektivt middel mot kreft.

Bombeangrep på Bari

George Rodgers sterke bilder av angrepet på havnen i Bari ble sensurert og ikke frigitt før etter 2. verdenskrig.

© Life Magazine

Rykter om gift skaper panikk

Noen dager etter bombingen av Bari ble oberstløytnant og militærlege Stewart Alexander vekket av telefonen i den nordafrikanske byen Alger. Stemmen i røret ga den 29 år gamle legen ordre om å komme til et møte med Frederick Blesse, sjefskirurg ved de alliertes hovedkvarter i Nord-Afrika. Ti minutter senere var Alexander på vei. I likhet med sin far, en flittig huslege i New Jersey, USA, var Alexander vant til å komme seg raskt av sted.

Blesse ga en kort orientering. Tysk radio hadde lekket nyheten fra Bari: På 20 minutter hadde 105 tyske Ju 88-bombefly senket 28 skip og drept hundrevis av sjøfolk. Et hardt slag for de allierte, skrøt den tyske nyhetsoppleseren. Men verre var det at overlevende etter angrepet døde av ukjente årsaker.

Blesse forklarte at den britiske hærledelsen hadde bedt om hjelp fra en ekspert til å avklare saken. Og Stewart Alexander, som var ekspert på kjemiske våpen, var rette mann til jobben.

Oberstløytnant og militærlege Stewart Alexander

Stewart Alexander kjempet utrettelig for at sannheten om giftgassen skulle frem.

© Stewart F. Alexander Papers

Legen ankom Bari den 7. desember og ble kjørt til sykehuset, som var overfylt med skadde sjømenn. Da Alexander leste pasientjournalene, ble han rystet: Den første natten ble over 400 sjøfolk innlagt, mange tilsølt med olje fra skipenes smadrede motorer. Personalet var overarbeidet og måtte gi opp å vaske de sårede og få på dem rene klær. I stedet fikk sjøfolkene varme tepper og te.

Neste morgen hadde øynene på de innlagte hovnet opp og var umulige å åpne. Panikken spredte seg på sykehuset, ifølge en rapport fra øyelege Bernard Gluck:

“Om morgenen gikk det rykter om at det var brukt sennepsgass, og ryktet var så godt som bekreftet ved middagstid.”

Den etsende gassen var kjent fra 1. verdenskrig, da den hadde blindet angrepne soldater og etset huden deres. Det var ingen garanti at den internasjonale Genève-protokollen hadde forbudt kjemisk krigføring siden 1925. Hitler var kjent for å se stort på avtaler. Hadde nazistene brukt gass mot Bari, ville det få forferdelige konsekvenser og bety en voldsom opptrapping av krigen.

Men Alexander kunne ikke tenke på alt dette nå. Først og fremst måtte de overlevende behandles korrekt.

Bombeangrep på Bari

Det britiske luftforsvaret i Bari var håpløst mangelfullt.

© Bettmann/Getty Images

Britene undervurderte Luftwaffe

Da britiske soldater inntok Bari i september 1943, møtte de ingen motstand. Tyskerne trakk seg tilbake nordover, og ikke engang Luftwaffe var noen trussel lenger, mente den britiske luftmarskalken Arthur Coningham.

Overfor krigsreportere skrøt Coningham av at det britiske luftforsvaret RAF hadde “slått ned” all motstand i Middelhavet, og tilføyde: "Jeg tar det som en personlig fornærmelse og krenkelse hvis Luftwaffe skulle prøve på noe avgjørende her i området.”

Selvsikkerheten gjorde at Bari lå nesten ubeskyttet mot luftangrep. Den nærmeste basen for allierte fly lå over 130 km unna. Bari hadde bare ett luftvernbatteri da de 105 tyske Junkers Ju 88-bombeflyene braste inn over byen den 2. desember 1943. Bare to ble skutt ned mens tyskerne senket 28 skip og påførte ytterligere 12 skader.

Etsende sky stinker av hvitløk

Luften stinket av oppkast og urin mens Alexander ble vist rundt av britiske leger. Sårede og døende lå overalt i senger og på bårer. For å få plass ble de hardest skadde båret ut i et rom som ble kalt “Dødens avdeling”. Der utåndet de og ble pakket inn i lakener. En lokal tømrer slet med å hamre sammen kister av tre fra appelsinkasser, men det kom stadig nye døde som måtte stables i hauger til kistene deres var ferdige.

Ifølge legene hadde de sårede svak puls og lavt blodtrykk. Ingen av dem ble bedre av å få blodoverføring. Tvert imot oppførte de døende seg apatisk og visste ikke hva som foregikk rundt dem. En ung sjømann hadde satt seg opp med ordene “Jeg har det bra”. Rett etterpå falt han tilbake i sengen og var død.

Brannsår og byller på rygg

Sennepsgass kan etse seg gjennom klær og gir store brannsår og byller på kroppen.

© Imageselect

Felles for de innlagte var brent hud, etsede flekker og forstørrede kjønnsorganer. Hos mange var smertene så store at de ikke lenger kunne tisse. Flere sjømenn reiste seg fra sykesengen og flakket rundt i gangene – gale av tørst. De rev av seg klærne og bandasjene fordi kroppen brant med en intens, indre hete mens de skrek på sykehusets forskrekkede sykepleiere.

Mange innlagte fikk byller “så store som ballonger, tunge av væske”, bemerket den britiske sykepleieren Gwladys Rees i sin rapport, der hun også konstaterte: "Våre pasienter har blitt forgiftet av noe ubegripelig.”

Alexanders nysgjerrighet var vakt. Året før hadde den unge militærlegen testet sennepsgass på levende kaniner på Edgewood, et militært forskningssenter i Maryland i USA. Dyrene fikk blærer og forbrent hud. Da Alexander undersøkte de innsatte i Bari, så han de samme skadene. Mennene hadde både hår og øyebryn, så sårene kunne ikke ha oppstått som følge av brann eller en eksplosjon.

Rapport, soldat utsatt for sennepsgass

Stewart Alexanders rapport, som bl.a. inkluderte bilder av soldatene som ble utsatt for sennepsgass, ble straks hemmeligstemplet av det amerikanske militæret.

© Stewart F. Alexander Papers

Dessuten fortalte sjøfolkene den samme historien: Under angrepet hadde en kjempesky steget opp fra et av skipene i havnen. Nedfallet fra denne skyen hadde etset huden deres.

De snakket også om at det “luktet som hvitløk”. I etterkant spøkte noen med at det nok skyldtes at italienerne spiste så mye hvitløk, skrev Alexander i notatene sine.

Denne opplysningen gjorde legen sikker i sin sak, for lukten av sennepsgass kunne nettopp – til tross for navnet – minne om den karakteristiske hvitløklukten. Da Alexander spurte sykehussjefen oberst Wellington J. Laird om et av de allierte skipene kunne ha hatt giftgassbomber i lasten, var svaret:

"Havnemyndighetene har ingen informasjoner om det.”

Alexander var sta og bestemte seg for å undersøke saken selv.

Soldater i ruiner

I fem måneder forsøkte 240 000 allierte soldater å kaste tyskerne ut av Monte Cassino.

© Granger/Shutterstock/Ritzau Scanpix

Angrepet fikk de allierte til å vakle

Nesten en halv million mann var klar til å kaste tyskerne ut av Italia. Med bombingen av Bari gikk mange tonn krigsforsyninger tapt, og den allierte marsjen mot Roma gikk i stå.

Fra den 10. juli 1943 feide allierte styrker opp gjennom Sør-Italia. Etter kamper med britenes 8. armé under general Bernard Montgomery og den amerikanske 5. armé under general Mark Clark trakk tyskerne seg nordover mot Roma. For de allierte var byen avgjørende.

“Den som inntar Roma, eier Italia”, forkynte den britiske statsministeren Winston Churchill.

General Clark trodde Roma ville være erobret innen midten av oktober, men uvanlig mye regn fikk Italias elver til å gå over sine bredder, og kjøretøy satte seg fast i gjørma på landeveiene.

Nesten en halv million allierte soldater var avhengige av forsyninger fra de befridde havnene i Sør-Italia, slike som Taranto, Brindisi og Bari. For å vingestekke de allierte ga tyskernes leder i Italia, luftmarskalk Albert Kesselring, ordre om angrepet på Bari den 2. desember 1943.

Her lå 37 lasteskip med forsyninger til de allierte praktisk talt ubeskyttet, og etter 20 minutters bomberegn hadde mer enn 31 000 tonn ammunisjon, drivstoff, mat og medisinsk utstyr gått opp i flammer eller lå på havnebunnen, bl.a. tre norske skip i alliert tjeneste.

Skadene på havnen i Bari var så store at det tok over to måneder før den var oppe i full kapasitet igjen. De store tapene betydde at de allierte manglet bomber og drivstoff til flyene til å nedkjempe tyske forskansninger med ved det italienske klosteret Monte Cassino i februar 1944. Kampene kom til å vare helt til mai 1944 og ble de blodigste i Italia med over 75 000 døde og sårede.

Churchill avviser all snakk om gass

Til tross for at han ikke kunne få bekreftet mistanken, instruerte Alexander sykehuspersonalet i å behandle de sårede som ofre for giftgass. Det viste seg fort at blandingen av olje og nedfall fra den mystiske skyen som sjøfolkene hadde ligget i, hadde ført til omfattende hudskader.

Alexanders teori ble bekreftet da britiske dykkere noen dager senere fant fragmenter av knuste bomber på bunnen av Bari havn. Nærmere undersøkelser viste at det ikke var vanlige bomber, men amerikanske 50-kilos M47A2 sennepsgassbomber.

“Det er umulig, det er ingen sennepsgass her.” Britiske havneoffiserer da Stewart Alexander spurte dem ut.

Ifølge Genève-konvensjonen var det ikke forbudt å fremstille kjemiske våpen. Og USAs president, Franklin D. Roosevelt, og den britiske statsministeren, Winston Churchill, hadde gjentatte ganger truet Hitler med gjengjeldelse hvis han tydde til det fryktede våpenet. Et tysk giftangrep ville bli besvart med “størst mulig gjengjeldelse”, advarte Roosevelt så sent som våren 1943. Beviset for at det var alvor bak truslene, lå nå på bunnen av havnen i Bari.

Men da Alexander forlangte svar fra de britiske havnemyndighetene i byen, ble han møtt med en kald skulder.

"Sennepsgass?" svarte en britisk havneoffiser og ristet på hodet da Alexander spurte ham. “Det er umulig, det er ingen sennepsgass her.”

Militærlegen ble forbløffet over avvisningen da bevisene var soleklare, men han nektet å slutte med sine undersøkelser. Ved å snakke med de innlagte kunne han tegne et kart over skipenes plassering i havnen den kvelden angrepet fant sted. Det ble snart klart at dem det gikk verst ut over, hadde vært nær det amerikanske krigsskipet USS Harvey. Skipet hadde eksplodert og sunket. Ingen av mannskapet hadde overlevd.

USS Harvey

USS Harvey var et såkalt Liberty Ship – store militære lasteskip som kunne masseproduseres billig.

© Library of Congress

Alexander ba britene om å få utlevert papirene på USS Harvey for å få klarlagt om skipet hadde hatt giftbomber om bord, men fikk ikke noe svar. Uten mulighet for å få bekreftet sin mistanke var Alexander i tvil om sjømennene i Bari fikk riktig behandling. Frustrert gikk han nå til et drastisk skritt.

I januar 1943 hadde Alexander møtt Roosevelt og Churchill under det allierte toppmøtet i Casablanca, og han følte seg selvsikker nok til å telegrafere sin konklusjon til de to statslederne:

“Brannsårene skyldes sennepsgass.” Da Churchill fikk telegrammet, glefset han: “Amerikanernes mann i felten tar feil.”

Roosevelt svarte derimot: “Vennligst hold meg fullstendig informert.”

Presidenten var altså overbevist om Alexanders teori og ønsket å høre nytt hvis den unge legen hadde hell med å behandle sjøfolkenes giftskader. Hvis tyskerne gikk over til kjemisk krigføring, ville Alexanders feltarbeid bli av uvurderlig betydning for de allierte.

Alexander holdt det for seg selv at giftgassen sannsynligvis stammet fra det amerikanske skipet USS Harvey. Så lenge britene nektet å utlevere papirene om skipets last, hadde han ingen bevis.

Fisker på havn

Fiske er fremdeles et viktig yrke i Bari, der bl.a. blekksprut blir fanget i stor stil og spist rå.

© Shutterstock

Det ligger fremdeles giftgass på havbunnen

Et ukjent antall sennepsgassbomber ligger fortsatt i Adriaterhavet utenfor Bari. I 1999 kunne legene Giorgio Assennato og Donato Sivo fra byens universitet melde om hundrevis av tilfeller mellom 1946 og 1999 da fiskere fikk hele eller korroderte bomber i garnet.

Bombene eksploderer ofte når de når overflaten, fordi gassen har ligget i dvale på den kalde havbunnen, men reagerer når den kommer opp i den varme luften.

I 239 av tilfellene ga de giftige restene så store skader på hud og øyne at fiskerne måtte innlegges. Det finnes også mange eksempler på at italienske fiskere får kroniske lungesykdommer eller kreft etter å ha blitt utsatt for sennepsgass.

Flere av de innlagte hadde ikke engang fisket i Bari, men i havet utenfor Brindisi, over 100 km unna.

Den amerikanske hæren har aldri påtatt seg oppgaven med å fjerne de 2000 bombene med sennepsgass som endte i havnen etter bombeangrepet på Bari.

Britene mørklegger saken

Oppmuntret av presidentens ord ga Alexander beskjed om at de døde skulle obduseres, og gjennomgikk pasientjournalene grundig hver morgen. Helt til en morgen da noen spesielle tall fikk nakkehårene hans til å reise seg. Blodprøver fra innlagte sjøfolk viste seg å inneholde ekstremt få hvite blodlegemer. Hos en av sjømennene hadde antallet falt fra 20 000 pr. kubikkmillimeter til bare 400 på tre dager.

Friske mennesker har normalt ca. 11 000 hvite blodlegemer pr. kubikkmillimeter, og siden celletypen er kroppens kampstyrke mot sykdom, tydet det høye tallet den første dagen på en betennelse.

Tallene var spesielt interessante fordi Alexander hadde observert noe lignende tidligere. På forskningssenteret Edgewood hadde antallet hvite blodlegemer hos testkaninene hans falt til null mens dyrenes beinmarg – der cellene dannes og hvor kreftceller kan oppstå – svant hen.

“Hvis sennepsgass kan gjøre dette, hva kan da ikke giften gjøre for en som har leukemi?” Stewart Alexander.

Siden celler dannes via deling, kan sennepsgass kanskje brukes til å hemme delingen av kreftceller, grublet Alexander. Kanskje en ikke-dødelig dose av giftstoffet kan forhindre at kreftceller sprer seg i kroppen via blodbanen og dermed kurere blodkreft, også kjent som leukemi.

En tanke for gjennom hodet på Alexander:

“Hvis sennepsgass kan gjøre dette, hva kan da ikke giften gjøre for en som har leukemi?”

Han spratt henrykt opp fra skrivebordet og løp bortover sykehuskorridoren mens han ropte:

“Flere blodprøver, jeg vil ha flere blodprøver!”

Alexander samlet også hudprøver og biter av lever og nyre fra de døde sjøfolkene og sendte dem til Edgewood for nærmere undersøkelse.

Kjemikere utvikler cellegift

I kjemoterapiens første år etter 2. verdenskrig ble utallige kjemikalier testet for å finne den mest effektive kombinasjonen.

© National Cancer Institute

Cellegift angriper både syke og friske celler

Leger kan drepe kreftceller med kjemiske midler, men cellegift rammer også friske celler og tærer på den sykes kropp. Kjemoterapi er ofte et kappløp mellom kreften og pasientens helse.

De første systematiske forsøkene med cellegift fant sted tidlig i 1940-årene, da amerikanske leger visste at kreftceller deler seg mye raskere og mer ukontrollert enn normale celler.

Derfor vil en gift som dreper nye celler, angripe kreftceller mer enn sunne celler. I de tidlige forsøkene fikk pasienter med lymfekreft tilført doser med nitrogensennepsgass, en flytende variant av sennepsgass, intravenøst i armen eller som en injeksjon.

Resultatene var lovende, men behandlingen påvirket også andre celler som naturlig deler seg ofte. Det gjelder f.eks. beinmargen (som produserer blodceller), håret og fordøyelsessystemet. Likevel fortsatte legene arbeidet med å finne de beste kombinasjonene av kjemikalier.

Med så overveldende bevis for giftgass oppsøkte legen nå sjefen for havnen i Bari, den britiske majoren Harry Wilkinson, og la frem resultatene sine.

Majoren valgte å innrømme forholdet “under press,” som Alexander senere beskrev det: USS Harvey hadde hatt 540 tonn sennepsgassbomber om bord. Lasten var så hemmelig at bare noen få i den allierte hærledelsen visste om det. Hvis tyskerne, som hadde spioner i Bari, fikk nyss om allierte giftgassbomber, ville Hitler kanskje gå over til kjemisk krigføring.

For å dysse ned saken fikk personalet på sykehuset i Bari ordre om å endre omtalen av giftgasskader i pasientjournalene til “forbrenning som skyldes fiendtlig handling”.

Alexander klaget til sykehusets medisinske leder, den britiske obersten Joseph Bayley, men fikk ingen støtte. Hvis Alexander fortsatte å grave i saken, ville han bli stilt for krigsrett, formante Bayley ham. Alexander ga opp, og ti dager senere reiste han tilbake til Alger.

Utover forfalskede journaler hadde de allierte okkupasjonsmyndighetene forbudt italienske aviser å skrive om sivile ofre for giftgassen. Men i februar 1944, da flere hundre sivile i Bari, i likhet med sjøfolkene, fortsatt led av blærefylt hud og betente øyne, ble den amerikanske hærledelsen nødt til å innrømme at ulykken skyldtes giftgass.

Slik virker kjemoterapi

Pioner i krigen mot kreft

Selv om han hadde forlatt Bari, ga ikke Alexander opp sin forskning og skrev rapporten “Giftgasskader fra katastrofen i havnen i Bari”. Teksten ble straks hemmeligstemplet av militæret, men legen sendte en kopi til forskerne ved Edgewood, og på få uker var arbeidet hans i Bari kjent hos amerikanske militærleger. Blant dem er oberst Cornelius P. Rhoads, den mest ihuga kreftforskeren i USA.

Som medisinalsjef i den amerikanske hærens avdeling for kjemiske våpen hadde Rhoads fri tilgang til klassifiserte rapporter som Alexanders. Etter å ha lest rapporten skrev Rhoads til den unge legen. Han kalte arbeidet hans for en “klassisk feltstudie” og ba om kopier av sjøfolkenes pasientjournaler. Alexander sendte Rhoads 40 journaler som han hadde klart å få med seg ut av Bari.

Rhoads var spesielt begeistret for Alexanders resultater, for de støttet tidligere forsøk på det amerikanske universitetet Yale. Her hadde leger brukt injeksjoner for å teste kjemiske stoffer på en kreftpasient i håp om at stoffene ville drepe kreftcellene.

“Kreft er vår største fiende.” Militærlege og pioner innen kreftforskning, Cornelius P. Rhoads.

Behandlingen var allerede kjent som kjemoterapeutikum, kjemisk terapi mot sykdommer, og teorien bak var blitt formulert av den tyske forskeren Paul Ehrlich ca. 50 år tidligere. Siden kreft var en av legevitenskapens største gåter, var forskere villige til å teste selv svært giftige stoffer i kampen mot den dødelige sykdommen – og mange kreftpasienter var villige til å være forsøkskaniner.

Et av de stoffene som ble testet på Yale, var nitrogensennepsgass, eller HN2, en variant av sennepsgass. Behandlingen var lovende ettersom pasientens kreftsvulster avtok. Kjemoterapi var fremdeles bare en eksperimentell behandling, men med Alexanders rapport hadde Rhoads nå hundrevis av bevis på at sennepsgass reduserte celledelingen. Rhodes håpet derfor at stoffer som HN2 kunne være midlet mot kreft.

De neste månedene talte Rhoads på legekongresser rundt om i USA og med noen av landets fremste forretningsmenn. Budskapet var alltid det samme: “Kreft er vår største fiende.” Uten behandling ville 12 mill. amerikanere dø av kreft hvert år, understreket han.

Med sine talegaver og Alexanders resultater fikk han bilfirmaet General Motors til å gi fire millioner dollar til et kreftforskningssenter for USAs beste forskere innen fysikk, biologi og kjemi. Hensikten med senteret var å drive intensiv forskning på utviklingen av kjemoterapi og være et "frontalangrep" på kreft.

Kvinnelige forskere Hazen og Brown

I 1955 ble den første forskningsprisen gitt i kategorien kjemoterapi.

© Smithsonian Institution/Flickr Commons

Fra skyttergraven til sykehuslaboratoriet

Cirka 20 000 soldater døde av giftgass under 1. verdenskrig. Legenes jakt på en kur mot det nye terrorvåpenet førte til utviklingen av moderne kjemoterapi.

1891 – Kjemoterapi testes første gang

Den tyske kjemikeren Paul Ehrlich injiserer syntetiske stoffer i to malariapasienter. Legen håper at stoffene dreper malariaparasittene. Etter 8-10 dager blir de to pasientene merkbart bedre. Ehrlich kaller metoden kjemoterapi – en kjemisk kur mot sykdommer.

1917 – Soldater ble kvalt til døde

Tyskerne bruker sennepsgass for første gang under et slag ved byen Ypres i Belgia. For å undersøke det nye våpenet obduserer franske og britiske militærleger de døde. Mange forgiftede soldater har innskrumpet lymfevev og uvanlig få hvite blodlegemer.

1942 – Første test på et menneske

Legene Alfred Gilman og Louis Goodman fra Yale University i USA tester varianter av sennepsgass på en 47 år gammel dødssyk polsk emigrant. Pasienten, kalt J.D., får det bedre en kort tid, men dør av sin lymfekreft etter 45 dager.

1949 – Første cellegiftkur godkjent

Stewart Alexanders rapport har ført til økt forskning på cellegift, og amerikanske helsemyndigheter godkjenner nå cellegift til kreftbehandling. En av de første behandlingene er med mustargen, en variant av nitrogensennepsgass.

1958 – Kombinasjonskurer redder barn

Kombinasjon av flere slags kjemikalier injisert i kreftpasienter gir lovende resultater. Både barn og voksne med leukemi har nytte av behandlingen. I noen tilfeller forsvinner kreften helt. Suksessen ansporer leger til å finne de beste kombinasjonene i kampen mot kreft.

1982 – Hormonbehandlinger vinner frem

Antihormoner viser seg å være effektive til behandling av pasienter med bryst- og prostatakreft. Ved å undertrykke mengden av kjønnshormoner blir ikke kreftcellene i f.eks. brystet stimulert, og så dør de.

1999 – Stamceller er det nye våpenet

Forskerne oppdager at stamceller kan brukes til å motvirke de negative effektene av cellegift. Stamcellene tas fra pasientens beinmarg og føres tilbake til kroppen etter behandling. Nå stimulerer de blodproduksjonen og immunforsvaret, som har blitt ødelagt av terapien.

2019 – Immunforsvaret settes inn

Kreft “slukker” kroppens immunceller så de går i dvale i stedet for å bekjempe kreftceller. Med spesielle signalstoffer har legene nå funnet en måte å vekke immuncellene igjen. Stoffene injiseres der kreften er konstatert, f.eks. i et fødselsmerke.

Bok bryter tausheten

En augustdag i 1945 ble planene for “Sloan-Kettering Institute for Cancer Research” lagt frem, og året etter kunne Rhoads avsløre sitt “kjemiske verktøy”, som han kalte det. Nå skulle injiserte doser av HN2 kurere kreftpasientene. Rhoads tilbød Alexander stillingen som sin assistent, et svimlende karrieresprang for en ung, ukjent militærlege.

Til tross for utsikt til en fyrstelig gasje, frie hender til å forske i “de interessante observasjonene” av sennepsgass, som Rhoads sa det, og muligens utvikle en sensasjonell kur mot kreft, ble det til at Alexander avslo. Den unge legen hadde nettopp blitt far, og familielivet kalte. Dessuten var krigen over, og Alexander hadde lovet faren sin å overta praksisen som familielege i New Jersey – et løfte han ikke ville bryte.

Den 16. april 1948 kunne Sloan-Kettering-instituttet åpne dørene for cellegiftbehandling av de første kreftpasientene. Rhoads' behandlinger var lovende: HN2-dosene fikk kreftknutene hos pasientene til å skrumpe – selv om mange døde av behandlingen.

Bilde av forskningssenteret

Her legger legen Cornelius P. Rhoads (nr. 2 fra venstre) frem planene for “Sloan-Kettering Institute for Cancer Research”, som står den dag i dag.

© Memorial Sloan Kettering Cancer Center

Stewart Alexanders rapport fra Bari ble først offentlig tilgjengelig i USAs arkiver i 1959, da den ble funnet av Glenn B. Infield. Den pensjonerte jagerpiloten hadde satt seg fore å spore opp og intervjue så mange overlevende etter giftkatastrofen som han kunne finne. Hverken sjøfolk eller sykehuspersonale hadde hatt lov til å nevne tragedien i brev hjem på grunn av militærets sensur, men mange gikk med på å snakke med Infield i 1960-årene.

Resultatet ble boken “Disaster at Bari” i 1971, der offentligheten for første gang kunne lese om katastrofen til tross for mange års forsøk på å holde den hemmelig.

I dag er det ingen som kjenner tapstallet for sjøfolk og sivile i byen, men man tror det var minst 2000. For sykepleieren Gwladys Rees var det verste at personalet aldri kunne fortelle sjøfolkenes etterlatte hva som hadde skjedd.

“Vi følte oss forrådt”, mintes sykepleieren senere med bitterhet.

Men tragedien den 2. desember 1943 bidro også indirekte til å redde millioner av menneskeliv over hele verden. Takket være bl.a. Stewart Alexanders innsats forsto legene etter hvert hvordan en dødelig giftgass kunne brukes i kampen mot kreft.