Haleskytter, B-24, 2. verdenskrig

Haleskytteren var bombeflyets ensomme forsvarer

Isolert og sammenkrøket i den farligste avkroken av de alliertes bombefly satt mitraljøseskytteren med oksygenmaske i 40 kuldegrader – og ventet på døden. Det var ikke engang plass til en fallskjerm.

Isolert og sammenkrøket i den farligste avkroken av de alliertes bombefly satt mitraljøseskytteren med oksygenmaske i 40 kuldegrader – og ventet på døden. Det var ikke engang plass til en fallskjerm.

Fine Art/Getty Images

Stemmen i skytteren Richard Rivaz' hodetelefoner sitrer av spenning: “Jagere!”

Han retter seg instinktivt opp i setet og griper håndtakene på den fireløpete Browning-mitraljøsen foran seg. Det er den 24. juli 1941, og himmelen er like blå som havet langt under det Halifax-bombeflyet Rivaz sitter i.

Han har speidet ut gjennom pleksiglasset i det lille mitraljøsetårnet i flyets hale i timevis, og nå skjer det endelig. Under ham – utenfor den franske havnebyen La Rochelle – ligger det tyske slagskipet Scharnhorst. Sett ovenfra ser det 235 m lange skipet ut som et leketøy, men Rivaz' oppdrag er ingen lek.

“Jager til styrbord!” Haleskytteren Richard Rivaz under bombetokt mot slagskipet Scharnhorst.

For andre gang på få måneder prøver britene å slå ut slagskipet, og hele 15 tunge Halifax-bombefly deltar i dagens dristige angrep.

Fra skipets kanoner braker granater fra tyskernes antiluftskyts – flak – mot bombeflyene. Trykkbølgene rusker i Rivaz' maskin, og de voldsomme rykkene kaster skytteren ut av setet idet en ny fare dukker opp: Ca. 30 tyske jagerfly har nådd frem og går til angrep.

I den voldsomme sperreilden kan Rivaz og kameratene hans se et britisk bombefly som styrter med ild i motorene. Plutselig oppdager Rivaz snurrende propeller ved siden av tårnet sitt.

Haleskytter, akterskytter, bombefly

De fleste bombefly hadde en skytter med to-fire maskingeværer i halen. Her viser haleskytteren i et Wellington-bombefly frem tårnet sitt.

© Bert Hardy/Getty Images

“Jager til styrbord”, roper han andpusten.

Han har knapt uttalt ordene før en salve står ut av det fiendtlige flyets mitraljøser. Rivaz svarer straks igjen med sine fire mitraljøser. Duellen er et kappløp med tiden, for det raske jagerflyet haler innpå bombeflyet. Rivaz forsøker å holde hodet kaldt mens han sender en storm av prosjektiler mot motstanderen.

“Hvorfor har han ikke gått ned ennå?!” raser han mens fiendens snurrende propeller nærmer seg.

Plutselig virvler en del av et haleror gjennom luften, og øyeblikket etter vender jageren buken oppover. Deretter begynner den å rotere i en spiral.

“Jeg traff ham”, roper Rivaz triumferende mens jageren farer i rasende fart mot havoverflaten og smadres.

I mellomtiden klarer bombeflyene å treffe Scharnhorst med tre bomber som påfører slagskipet store skader. Angrepet er en suksess. Men seieren har kostet dyrt. 5 Halifax-fly og i alt 35 mann vender aldri hjem.

Bombefly, 2. verdenskrig, bombetokt

Bare i Europa fløy britiske og amerikanske bombefly 1,5 millioner tokt under krigen – og ofte uten jagereskorte.

© Mondadori Portfolio/Getty Images

Øvde seg på modellfly

Richard Rivaz' stilling var akkurat så utsatt som det høres ut, for av alle bombeflyets besetningsmedlemmer hadde haleskytteren den farligste oppgaven. Helt alene og isolert fra resten av maskinen var han ansvarlig for å beskytte kameratene sine mot jagerflyenes nådeløse angrep bakfra. Og i tragisk mange tilfeller gjorde de det med livet som innsats.

Bombetoktet mot Scharnhorst var ikke Richard Rivaz' første. Briten, som var utdannet kunsthistoriker, hadde meldt seg til Royal Air Force (RAF) kort etter at 2. verdenskrig begynte. Den 32 år gamle Rivaz var for gammel til å bli pilot, men han kunne brukes som skytter på et bombefly. Sommeren 1940 fikk han tjeneste som haleskytter ved RAFs 102. skvadron, som hadde base i Yorkshire.

Noen måneder før hadde britene startet bombeangrep mot strategiske mål som tyske havneanlegg og skipsverft. Men bombeflyene var sårbare overfor Luftwaffes jagerfly og ble derfor utstyrt med skyttere bevæpnet med kraftige mitraljøser.

For å bli haleskytter måtte Rivaz gjennomgå intensiv trening. Først og fremst måtte han vite alt om våpenet sitt, den britiske mitraljøsen Browning .303. Våpenet var i stand til å fyre av 1150 skudd i minuttet og var derfor effektivt i kamp mot de raske jagerflyene.

Øvelse, flyskytter, trening

Flyskytteraspirantene trente bl.a. ved å skyte på jagerfly av kryssfiner.

© Keystone/Getty Images

Om og om igjen trente Rivaz på kunsten å demontere mitraljøsen og sette den sammen igjen. Hele prosessen måtte fullføres på to minutter – med bind for øynene.

Etter våpentreningen fikk skytterne gjøre seg kjent med tårnene i bombeflyet. De var av pleksiglass og satt i flyets nese, midt på og i halen. Et hydraulisk og elektrisk system gjorde at skytterne kunne bevege tårnet fra side til side.

Men skytterens evne til å beregne skuddvinkel og motstanderens hastighet var av største betydning. Skytterne trente på ferdigheter i å treffe et bevegelig mål mens de selv var i bevegelse ved å skyte mot modellfly av kryssfiner.

Modellen kjørte rundt på en oval jernbane. Tårnet sto oppført ved siden av jernbanen og beveget seg frem og tilbake mens skytteren skjøt etter modellen.

Etter endt trening ble Rivaz sendt ut i en kamp som skulle bli en av krigens største og blodigste – en nådeløs duell som sendte 69.000 allierte fly mot 61.000 tyskere og kom til å koste langt over 100.000 allierte besetningsmedlemmer livet.

Is dekket mitraljøsene

Richard Rivaz fikk sin ilddåp under tokt til oljeraffinerier i Köln og mot Ruhr-distriktet, Tysklands største industriområde. Under toktene ble flyet angrepet av både jagerfly og flak, men Rivaz ble også kjent med to av haleskytterens andre fiender: kulden og ensomheten.

I motsetning til de andre besetningsmedlemmene som kunne se hverandre, var haleskytteren helt isolert og uten mulighet til å følge med på hva som skjedde i de andre delene av maskinen.

“Jeg begynte å føle meg temmelig ensom og avsondret fra de andre. Jeg begynte også å spekulere på hva som foregikk i den andre enden av flyet? Kanskje var de andre opptatt av å ta på seg fallskjerm? Eller kanskje de allerede hadde iført seg fallskjermen og hoppet ut uten å tenke på meg?” spekulerte Rivaz under et av de første toktene.

“Jeg tok alltid på meg så mye klær som mulig.” Haleskytteren Richard Rivaz om den ekstreme kulden i tårnet hans.

Enda verre var den bitende kulden. I 6000 meters høyde falt temperaturen ofte til minus 40 °C i de utette kanontårnene. Kulden gjorde at et lag med frost og rim satte seg på innsiden av tårnet, og flere centimeter is dekket mitraljøsen.

Atskillige lag med tykke klær kunne til en viss grad løse problemet med den intense kulden. Derfor tok ikke Rivaz bare på seg flydrakten og uniformsjakken før toktene, men også en vest, bukse, skjorte, tre pullovere, en genser og fire par sokker, foruten et skjerf.

“Jeg tok alltid på meg så mye klær som mulig. Det er ofte umulig å holde seg varm, men det er stor forskjell på å fryse og å fryse på en uutholdelig måte”, skrev Rivaz i dagboken sin.

Men han hadde ikke tid til å dvele ved kulden og ensomheten.

Granat rev hull i skroget

Tyskerne forsvarte sine industrianlegg og byer med alt hva krigsindustrien hadde å by på. På en klar natt med fullmåne nærmet Rivaz' Halifax-maskin seg Köln da hele skroget plutselig ristet noe voldsomt.

“Jeg husker en øredøvende eksplosjon og et blendende rødt lys”, skrev Rivaz senere.

Haleskytter, jagerfly, 2. verdenskrig

Bombeflyenes tre verste fiender: jagerfly
Tyske jagerfly fløy minst en tredjedel raskere enn et bombefly. De angrep ofte bakfra eller nedenfra i et forsøk på å overliste bombeflyene. Angrepsvinkelen gjorde at haleskytteren var spesielt utsatt. Ett skudd kunne knuse pleksiglasset og drepe skytteren.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Motorduren forstummet. Alt ble mørkt og stille. Rivaz fryktet at en granat fra tyskernes flakbatterier hadde truffet rett bak tårnet hans og blåst det løs fra flykroppen. I mørket kunne ikke Rivaz se sidene av tårnet mens han falt – og falt og falt.

“Er det sånn det skal ende? Vil jeg kunne føle det når jeg treffer bakken?” tenkte han mens han virvlet gjennom det mørke ingenting.

Best som han var sikker på at han var like ved bakken, hørte han en knitrende stemme: “Revs, kom opp hit”, lød det fra piloten.

Haleskytter, antiluftskyts, flak

Bombeflyenes tre verste fiender: flak
I løpet av krigen trappet tyskerne opp antiluftskytset sitt til gagns. Over en million menn var i tjeneste ved batteriene, som inkluderte 9000 tunge luftvernkanoner og 30.000 lettere. Som det kan ses på bildet, fylte den tyske sperreilden ofte hele himmelen.

© ullstein bild Dtl./Getty Images

Rivaz klarte å få snudd seg på den trange plassen. Med hendene utstrakt foran seg følte han seg frem. Skyvedøren mellom tårnet og flykroppen var skutt i stykker, og han kunne skimte et ulmende rødt skjær fra en brann i cockpiten. På vei fremover la han merke til et gapende hull i siden av flyet.

Mens piloten stabiliserte flyet og satte kursen hjem mot England, hjalp den rystede Rivaz til med å slukke brannen. Utrolig nok var alle om bord fortsatt i live da flyet landet mange timer senere.

Bombefly, 2. verdenskrig, bombe

Bombeflyenes tre verste fiender: kollegaen
Bombeflyene fløy i tette formasjoner over og ved siden av hverandre – og dette ga overraskende problemer. Her har haleroret på et B-17-fly nettopp blitt truffet av en bombe fra en kollega ovenfor. Bomben som traff, er markert med en rød ring.

© Bettmann/Getty Images

Ikke lenge etter var Rivaz igjen på et tokt over Köln, der britiske fly teppebombet byens industriområder. Fra haleplassen sin kunne Rivaz iaktta ødeleggelsene. Men følelsen av triumf ved å ha truffet et mål ble overskygget av bombardementenes grusomme resultat.

“Det brant fremdeles i Köln, der det måtte være store lidelser og elendighet”, skrev Rivaz. “Noen måtte være i live, men med knuste bein og ute av stand til å bevege seg. Og det eneste de kunne sanse, var stanken av murbrokker og råtnende kjøtt.”

Tyskerne skulle knekkes med ild

Noen måneder senere ble Rivaz og kameratene hans igjen sendt til Köln, der man i mellomtiden hadde fått oppgradert luftforsvaret. Bombeflyene buldret inn over byen i en stor flokk mens hundrevis av tyske søkelys og flakbatterier begynte å finne sine mål.

“Jeg kikket. Omtrent 100 søkelys pekte mot det samme stedet, alle sammen, og i punktet der strålene krysset hverandre, lynte gnister og glimt”, bemerket Rivaz.

Et enslig bombefly var blitt fanget opp av søkelysene, og antiluftskytsbatteriene var nå i gang med å flerre det i stykker.

“En rød glød dukket opp mellom glimtene. Den delte seg i to glødende flekker som styrtet mens søkelysene nådeløst holdt fast i dem”, iakttok Rivaz.

“Store flammer blusset opp idet en bombe boret seg ned i den forferdelige pølen.” Haleskytteren Ron Smith om bombingen av Berlin.

Like etterpå eksploderte den ene av de to flekkene og slukket alt håp om at noen av de syv mennene om bord kunne ha overlevd.

Da 1941 gikk mot slutten, ble det klart at RAFs presisjonsbombing av militære og industrielle mål var en fiasko. Bare ett av fem bombefly klarte å treffe innenfor en radius av åtte kilometer fra målet.

Strategien måtte legges om. Fra februar 1942 skulle toktene i stedet gå mot byene for å bryte ned befolkningens støtte til regimet. Siden ild var det mest effektive – og fryktinngytende – middelet for å ødelegge store byområder, hadde flyene med brannbomber.

Kontrasten mellom de stille timene i det ensomme tårnet og synet av det brennende infernoet på bakken var voldsomt for haleskytterne, som hele tiden observerte resultatet av bombardementene. Ron Smith fløy 65 turer som haleskytter i det legendariske Lancaster-bombeflyet. Han glemte aldri synet av det brennende Berlin.

“Flak skar seg gjennom de spredte, opplyste skyene for deretter å gli grasiøst forbi tårnet mitt. En Lancaster gled over nattehimmelen med en enkelt jager rett bak seg som om de to farkostene var forbundet med en usynlig tråd. Byen der nede sydet og kokte. Store flammer blusset opp idet en bombe boret seg ned i den forferdelige pølen”, skrev Ron Smith senere.

Haleskytter, bombefly, skutt ned

Et heldig skudd fra flak kunne bety døden for mannskapet på flyene. Her er en B-24 Liberator på vei mot undergangen.

© Photograph From The Hugh W. Cowin Aviation Collection/Ritzau Scanpix

Fallskjermen gikk opp i røyk

Men flyvåpenets ledelse hadde ingen skrupler, og i 1942 og 1943 ble bombardementet av tyske byer intensivert.

Sommeren 1942 kom det enheter fra USA til Storbritannia for å delta i bombardementene. Amerikanerne hadde med seg bombeflyet B-17, som kunne fly høyere, raskere og lenger enn de fleste andre. Flyets motstandsdyktighet mot flak og mitraljøseild ga det kallenavnet “Den flygende festningen”.

Utfordringene fra jagerfly taklet B-17 ved å føre med seg hele 13 mitraljøser. Men haleskytterne fikk ikke bedre plass i dette flyet. Skytterne var nødt til først å sette inn støvlene før de tok plass i det tette tårnet i strømpelesten.

B-17, kuletårn

Kuletårnet hang under bombeflyets buk. Det var som regel bemannet av besetningens minste mann.

© Philip Jarrett From The Aviation Images Collection/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Skytter krøllet seg sammen i dødsfelle

Det amerikanske bombeflyet B-17 ble mye brukt over Tyskland. Flyet hadde hele fem skyttere til å forsvare seg. I motsetning til de britiske flyene hadde flyet også en skytter under buken – en livsfarlig plass som ingen misunnet ham.

De tyske jagerflyene angrep vanligvis de allierte bombeflyene enten bakfra eller enda bedre nedenfra, der de ikke var så lette å oppdage. De amerikanske B-17-bombeflyene hadde en løsning på det problemet. Under buken på flyet satt et såkalt kuletårn med en skytter inni.

Bevæpnet med to kraftige 12,7 mm-mitraljøser var skytteren her ansvarlig for å beskytte flyet mot angrep nedenfra. Kuletårnet var imidlertid ikke mer enn omtrent en meter i diameter, så det var svært trangt om plassen. I den posisjonen lå skytteren uten pause i de 8-10 timene et bombetokt varte.

“Man lå bokstavelig talt med knærne mot brystet, og mellom dem befant mitraljøsene seg. Man skulle ha gode nerver for å sitte der”, fortalte skytteren Gary Lewi.

Dessuten var kuletårnet en dødsfelle. Et hydraulisk system skulle dreie det rundt, men klikket mekanikken, var det umulig for skytteren å komme seg ut siden tårnet satt på utsiden av flyet. Hvis bombeflyets landingsstell ikke fungerte på grunn av beskytning eller feil, var skytteren også ille ute, for da måtte flyet gli bortover bakken, og skytteren ble smadret.

Enda verre var det i det britiske Lancaster-bombeflyet, der haleskytteren ikke engang hadde plass til fallskjerm. Den skulle ligge utenfor tårnet. Ordningen holdt på å koste Nicholas Alkemade livet. Den 22 år gamle halekytterens fly ble sendt på tokt til Berlin 24. mars 1944 sammen med 810 andre bombefly.

På vei hjem angrep en tysk jager Alkemades maskin. Flyet ble truffet og begynte å brenne mens pleksiglasset i Alkemades tårn ble blåst ut. Men selv om det blåste en isende vind inn utefra, kunne han kjenne en intens varme fra den bakerste delen av flyet.

Piloten ga alle ordre om å iføre seg fallskjerm og forlate maskinen. Men da Alkemade åpnet skyvedøren for å lete etter fallskjermen sin, var varmen så intens at oksygenmasken begynte å smelte. Hele bakenden av flyet sto i lys lue – og det samme gjorde Alkemades fallskjerm.

“Én enkelt gang tenkte jeg at det faktisk ikke føltes rart å skulle dø om noen få sekunder.” Nicholas Alkemade, da han falt fra fem kilometers høyde uten fallskjerm.

Selv klærne brant da Alkemade kastet seg ut av det vindusløse tårnet i litt over fem kilometers høyde, uten fallskjerm. Med 200 km/t virvlet den ensomme haleskytteren mot bakken:

“Det var helt stille, bare lyden av maskinen som brummet i det fjerne. Ingen følelse av å falle i det hele tatt. For det meste ergret jeg meg over å ikke komme hjem, og én enkelt gang tenkte jeg at det faktisk ikke føltes rart å skulle dø om noen få sekunder.”

Tre timer senere våknet Alkemade i en snøskavl på bakken. Han hadde overlevd det som svært få mennesker overlever, og havnet siden i en tysk krigsfangeleir.

De færreste var så heldige. Under 2. verdenskrig mistet hele 20.000 flyskyttere livet.

Flyskytter, B-17, bombefly

Bombeflyet B-17 var bestykket med 13 mitraljøser. To ble betjent av stående skyttere som fyrte løs mot fienden i bitende kulde.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Superfly innledet en ny æra

Ikke engang de intensive bombeangrepene klarte å knekke tyskerne. Mens soldater kjempet seg mot Berlin etter D-dagen i juni 1944, måtte amerikanerne konstatere at toktene ikke virket etter hensikten. Løsningen ble å intensivere bombardementene.

I det siste halvåret av 1944 hadde de allierte i gjennomsnitt 3000 fly i luften over Tyskland – hver eneste dag. Bombene regnet over tyskerne døgnet rundt, og i samme periode hadde de bare ca. 400 jagerfly igjen å forsvare seg med. Mens de allierte bakkestyrkene rykket stadig fremover, fortsatte den brutale luftkrigen der tyskerne, som ikke hadde nok jagerfly, satset på å fylle himmelen med luftverngranater.

“Hele formasjonen ble skutt sønder og sammen. Jeg har aldri opplevd så kraftig og så dødelig flak under noe oppdrag. De kastet alt de hadde i hodet på oss – med unntak av kjøkkenvasken", mintes haleskytteren Kenneth Green etter et tokt til Berlin den 15. mars 1945.

“Jeg gikk ned 7 kilo på den turen – bare ved å svette,” bemerket Green, som telte 36 hull i flyskroget etter at de landet.

Bombeflyenes lave fart gjorde dem til et lett bytte for nedskyting. Så vidt mulig ble bombeflyene derfor eskortert av jagerfly. Men ofte måtte de fly helt ubeskyttet. Tapstallene – for både bombeflyene og målene på bakken – var nesten ufattelige.

Haleskytter, tapstall, bombefly
© Shutterstock

3000 allierte fly over Tyskland hver dag

De allierte produserte langt flere fly enn Tyskland. I desember 1944 hadde de allierte 42.500 fly til rådighet i Europa. I det siste halvåret av 1944 svermet gjennomsnittlig 3000 allierte fly over Tyskland – hver dag.

Haleskytter, tapstall, bombefly
© Shutterstock

76,9 mill. skudd ble avfyrt av allierte fly

Bombeflyene kjempet hardt mot de tyske jagerflyene. Hvert B-17 bombefly hadde 1,3 tonn ammunisjon (kaliber 50) om bord til flyets mitraljøser. I alt klarte USAs bombe- og eskortefly med base i England å fyre av 76,9 mill. prosjektiler.

Haleskytter, tapstall, bombefly
© Shutterstock

6098 tyske jagerfly ble skutt ned

USAs flystyrker som fløy tokt over Tyskland fra baser i England, skjøt ned 6098 tyske jagerfly. Tyskernes tap av fly og piloter var så massivt at de bare hadde ca. 400 jagerfly til å forsvare luftrommet sitt i slutten av 1944.

Haleskytter, tapstall, bombefly
© Shutterstock

21.914 allierte bombefly ble skutt ned

Tyske jagerfly og luftvernkanoner skjøt ned i alt 40.379 allierte bombe- og jagerfly under krigen. Tallet må imidlertid ses i lys av at bombeflyene rakk å fly utrolige 1,5 mill. tokt. De eskorterende jagerflyene fløy 2,7 mill. tokt.

Haleskytter, tapstall, bombefly
© Shutterstock

159.000 besetningsmedlemmer gikk tapt.

Toktene over Tyskland utviklet seg til en ren massakre. De tunge bombeflyene hadde en besetning på 7-10 mann, så hvert tapt fly kostet dyrt i menneskeliv. Under et angrep på Schweinfurt i 1943 døde over 600 mann på en dag.

Haleskytter, sivile tap, bombetokt
© Shutterstock

593.000 tyskere mistet livet i bombeangrep

Under krigen slapp de alliertes fly rundt 2,6 mill. tonn bomber over Tyskland. Spesielt bombingen av byene kostet et stort antall menneskeliv. Ekspertene anslår at 593.000 sivile tyskere mistet livet i ruinene.

De allierte innstilte ikke bombetoktene før i slutten av mars 1945. Da hadde de sluppet nesten tre millioner tonn bomber – og mistet 40.379 bombe- og jagerfly.

Omtrent en måned senere kapitulerte nazistene. Krigens slutt betydde at det amerikanske flyvåpenets banebrytende nyskapning, Boeing B-29 Superfortress, aldri ble satt inn i Tyskland. Flyet var ellers krigens dyreste – en hel milliard dollar dyrere enn det som det kostet å utvikle atombomben.

Flyet var ikke bare et formidabelt bombefly, det bød også på en revolusjonerende nyskapning som gagnet skytterne. Nå kunne våpnene avfyres fra en behagelig trykkabin via et sentralt ildstyringssystem. En ny æra hadde begynt.

Richard Rivaz fikk imidlertid ikke oppleve den rivende teknologiske utviklingen. Han overlevde krigen, men døde da det RAF-flyet han var passasjer i, styrtet i Belgia i oktober 1945.