Hitler før sin siste offensiv: Drep alle amerikanere

Sersjant Ott slår alarm over gruppens radio, og sammen med mennene sine løper han raskt gjennom den dype snøen, tilbake mot deres egne posisjoner. Amerikanerne har nettopp sett begynnelsen på "Operasjon Nordwind". Å dømme etter antall kampklare tyske tropper har Hitler ikke brukt alt kruttet i Ardennene i det hele tatt, og 2. verdenskrig er langt fra over.

Amerikanernes fest skulle spoleres

Hitler unnfanget ideen til et fremstøt i Alsace da hans Ardenneroffensiv (fra den 16. desember 1944 til den 25. januar 1945) i Belgia gikk i stå allerede etter en uke.

Det neste dype støtet mot de allierte skulle settes inn lenger sør, der bare fire svekkede amerikanske infanteridivisjoner – færre enn 45 000 mann – hadde fått den nesten umulige oppgaven å vokte hele det 200 km lange fjellpartiet.

"Unternehmen Nordwind" ("Operasjon Nordwind") skulle angripe den amerikanske general Devers og hans 6. armégruppe mens nyttår stjal oppmerksomheten deres.

"Nyttårsaften er en dårlig tid for fienden å bli forstyrret, for han feirer ikke jul, men det nye året", forklarte Føreren til en rekke generaler i sitt avanserte hovedkvarter, Adlerhorst, nær Frankfurt. 250 km bak fronten utstedte Hitler sine nye ordrer den 28. desember 1944.

“I sektoren vi ønsker å angripe, har en uvanlig uttynning funnet sted. Vi må skynde oss hvis vi ønsker å utslette et pent antall divisjoner", sa Føreren til sine generaler.

“Dette angrepet har et meget klart mål, nemlig ødeleggelsen av de fiendtlige styrkene. Her er det ikke prestisje som teller, det handler om å utrydde fiendtlige tropper, hvor vi enn finner dem”, brølte Hitler.

Skuffelsen i Ardennene fikk Hitler til å innse at store offensiver mot fjerne mål ikke lenger var mulig. I stedet satset han på mindre fremstøt som ville påføre amerikanerne så store tap at de ikke kunne true Nazi-Tyskland fra vest.

Etterpå ville han vende styrkene mot øst, der den sovjetiske hæren sto farlig nær Berlin og ifølge rapporter forberedte en større offensiv.

"Operasjon Nordwind" skulle ledes av general Johannes Blaskowitz, som ellers hadde falt i unåde tidlig i krigen. Under felttoget i Polen hadde han kritisert SS-troppenes brutale behandling av sivile og til og med dømt to SS-soldater til døden ved en krigsrett. Som straff hadde Hitler fratatt ham kommandoen over hærens 8. armé.

De neste fem årene måtte Blaskowitz nøye seg med ubetydelige poster langt fra fronten. Under den allierte landgangen på sørkysten av Frankrike i august 1944 hadde den erfarne generalen imidlertid utmerket seg og med stor dyktighet ledet en taktisk retrett fra Rivieraen opp til Vogesene-fjellene i Alsace.

Fordrukne tropper stormet frem

Dagen før nyttår følte mange amerikanske tropper at noe var i gjære: Luftwaffe dukket opp på himmelen etter lang tids fravær, og motorstøy avslørte at tyskerne brakte tropper til området. General Devers' hovedkvarter ga ordre om at amerikanske frontenheter ikke skulle feire nyttår. Men av uforklarlige grunner ble bare noen advart om det nært forestående fiendtlige angrepet.

Tyske SS-soldater angrep langs fronten i Saar-dalen fem minutter før midnatt på nyttårsaften. Intet artilleribombardement hadde varslet deres ankomst – i stedet dukket hvitkledde menn plutselig opp i mørket.

“Først hørte vi dem skrike som indianere. Så kom de stormende i bølger mens de svingte med våpnene sine, rett foran maskingeværene våre. Sersjant La Belle felte 28 av dem, og endelig brøt angrepet sammen. De fyrene oppførte seg som om de hadde fått et skudd av et eller annet”, skrev en amerikansk enhet etter den første trefningen.

Flere amerikanske soldater mente etterpå at tyskerne hadde vært fulle.

Soldatene fra 17. SS-divisjon “Götz von Berlichingen” viste et mot som få på deres egen side hadde forventet av dem – trolig hjulpet på vei av snaps eller noen av de sentralstimulerende stoffene som tyskerne brukte under krigen.

Mange av soldatene var ikke tyskere som forsvarte sin fedrene-jord, men menn fra Balkan med tyske aner. Noen snakket ikke tysk i det hele tatt, og rasebevisste nazister foraktet dem.

På nyttårsaften gjorde de imidlertid motviljen til skamme med et fryktløst angrep mot amerikanske stillinger. Men de fleste var rekrutter som bare hadde fått en sporadisk opplæring, og de ble meid ned under sin klønete fremrykning. Angrepet i Saar-dalen kostet tyskerne store tap, og bare ett sted lyktes de i å lage en brukbar åpning i de amerikanske linjene.

Hitler hadde ellers spådd at et viktig gjennombrudd ville skje akkurat her. General Blaskowitz var mindre overbevist. Han så større muligheter 15-20 km lenger øst, der Vogesene-fjellene begynte, og bare en idiot kunne tenke seg å sette i gang et angrep. Nyttårsaften hadde Blaskowitz til hensikt å være akkurat denne idioten.

Stormen rammet midt i vaktskiftet

Et kompani på rundt 200 mann fra den amerikanske kampgruppen Hudelson skulle etter planen avløses når solen sto opp 1. januar 1945. Kampgruppen besto av forskjellige små enheter som var skramlet sammen og satt til å vokte frontlinjen på 24 km i de nordlige Vogesene-åsene. Kjeden av lave fjell løper fra nord til sør og danner en naturlig barriere mellom Alsace og resten av Frankrike.

"Surt å bli avløst fra denne stille sektoren", bemerket kompanisjef Howard Trammell muntert da han tok imot offiserer fra enheten som skulle overta stillingene hans. Skyttergravene lå med store intervaller, men det bekymret de færreste, for ingen forventet angrep i det kuperte og nesten veiløse terrenget.

Rundt midnatt begynte miner å gå av foran de amerikanske skyttergravene. Forposter meldte at det myldret av tyskere i skogen, og mange var allerede i gang med å snike seg gjennom hullene i amerikanernes forsvarslinje. Kaptein Trammell mistet forbindelsen til enhet etter enhet, i takt med at tyskerne fant felttelefonenes kabler og klippet dem over.

Han hadde ingen kontakt med sin 2. avdeling, og 1. avdelings kommandopost var omringet, fikk han vite over radioen.

“Mine menn blir skåret i småstykker”, meldte Trammell tilbake til sin sjef ved soloppgang. Han tryglet om forsterkninger, men om morgenen nærmet tyskerne seg også hovedkvarteret bak, og stabssoldatene måtte flykte gjennom skogen. De etterlot seg våpen, utstyr og kjøretøy.

Blant dem var tre uerfarne offiserer fra enheten som skulle ha overtatt Trammells stillinger senere på dagen. Deres første kamp-opplevelse i 2. verdenskrig var en hodekulls flukt.

Blaskowitz satset på fjellene

Da solen sto opp 1. januar, kunne general Blaskowitz se tilbake på en natt med blandede resultater. SS-troppens angrep i Saar-dalen hadde vært en total fiasko, hovedsakelig på grunn av det faktum at troppene hadde altfor få stridsvogner til rådighet for å operere i dette åpne landskapet.

Tyskerne prøvde seg flere ganger de påfølgende dagene til det ble klart at Hitlers drøm om et stort panserfremstøt nordpå fra elvedalen var knust.

Til gjengjeld hadde ødeleggelsen av kampgruppe Hudelson åpnet fronten i Vogesene. Blaskowitz mente fra begynnelsen at dette veiløse området var bedre egnet for en offensiv der infanteri førte an. Her kunne ikke amerikanerne utnytte sin overlegenhet i stridsvogner, lastebiler og kanoner, så kampen ville bli en duell mellom infanteri. I et slikt oppgjør hadde tyskerne bedre sjanser.

Den amerikanske 7. armé talte flere divisjoner som kom direkte fra USA, og som aldri hadde vært i kamp. Noen var til og med bare divisjoner i navnet – reelt besto de av forskjellige enheter som var blitt slått sammen for å fylle hull i frontlinjen. Mot dem hadde Blaskowitz bedre tropper enn de kamplystne, men udugelige amatørene fra 17. SS-divisjon.

Høsten 1944 opprettet den tyske hæren nye divisjoner som fikk navnet Volksgrenadiere (folkegrenaderer). Sammenlignet med tidligere tyske divisjoner talte de færre tropper, for mannskapsreservene var brukt opp, men som kompensasjon fikk de mer slagkraftige våpen.

Enhetene hadde flere maskingeværer og maskinpistoler enn før, og i stedet for hærens gamle Mauser-gevær bar mange soldater de nye automatgeværene. Dette våpenet kunne avfyre enkeltskudd eller hele salver, og etter krigen ble det stamfar til alle moderne automatrifler.

En fulltallig og fullt utrustet avdeling på 30 mann hadde en fryktinngytende ildkraft som amerikanske avdelinger ikke kom i nærheten av.

Hver divisjon av folkegrenaderer rommet en kjerne av krigsveteraner – overlevende fra enheter knust på østfronten eller i Normandie. De ble supplert av matroser fra flåten og flyvåpenets bakkepersonell som hadde begrenset trening i kamp. Rekrutter hentet fra industri- eller administrative jobber var generelt eldre menn, og bare desperasjon fikk hæren til å ikle dem uniform.

Disse mennene hadde nå knust kampgruppe Hudelson. Hvis Blaskowitz’ tropper var i stand til å fortsette ned gjennom Vogesene, ville flere amerikanske divisjoner bli omringet i den østlige delen av Rhindalen, hvor tyskerne kunne utslette dem.

Ike i håndbak med de Gaulle

De alliertes øverstkommanderende, Dwight D. Eisenhower – også kjent som Ike – hadde ingen reserver han kunne sende til Alsace. Alle krefter var satt inn i Ardennene, så tross protester fra Devers befalte han at 6. armégruppe skulle trekke seg tilbake.

Ifølge Eisenhower ville en taktisk tilbaketrekning forkorte frontlinjen med mange kilometer, og tropper kunne dermed frigjøres for å stoppe Blaskowitz' fremrykning. Ike hadde imidlertid ikke forutsett den franske reaksjonen. Lederen for De frie franske styrker, Charles de Gaulle, innkalte en av generalene sine, som fikk i oppgave å levere et ultimatum:

“Forklar ham at jeg har bestemt meg for å forsvare Alsace. Selvfølgelig vil jeg at den franske hæren skal forsvare det ved hjelp av allierte hærer, men på grunn av Strasbourgs betydning har jeg bestemt meg for å forsvare det kun med franske styrker, om nødvendig.”

Frankrikes ære sto på spill, mente de Gaulle. Alsace hadde skiftet hender flere ganger gjennom historien, og så sent som i 1940 annekterte Hitler provinsen. Men mer enn nasjonal stolthet sto på spill. Folket kunne forvente en hard medfart hvis Gestapo kom tilbake, og Hitler ville heller utslette byen enn å se den falle i franske hender på nytt.

Scenen var satt for en styrkeprøve mellom Eisenhower og de Gaulle da de møttes den 3. januar i Versailles. Storbritannias statsminister, Winston Churchill, ilte til for å megle.

De alliertes øverstkommanderende forklarte at følelser ikke kunne avgjøre strategien. Eisenhowers ordre til Devers sto ved lag. De Gaulle svarte at i så fall ville han trekke alle franske styrker ut av de alliertes felles kommando. Den vanligvis rolige Eisenhower eksploderte og sverget at da var det slutt på våpenleveranser og forsyninger fra USA.

De Gaulle skjøt tilbake at han til gjengjeld ville stoppe all transport for de allierte på Frankrikes jernbaner. Og til slutt tenkte han å servere Eisenhower en PR-katastrofe:

"Hvis De gjennomfører tilbaketrekningen, vil jeg beordre en fransk divisjon til å barrikadere seg i Strasbourg, og mens en forferdet verden ser på, må De rykke inn for å redde den."

Eisenhower innså at han hadde tapt. Han ville være ferdig hvis alliansen kollapset og amerikanske tropper ikke lenger var velkomne i Frankrike. Motvillig sendte han en ny ordre til General Devers:

"I lys av Strasbourgs politiske og moralske betydning må du forsvare den så inderlig som mulig, så lenge det gjøres i samsvar med det større behovet for å opprettholde slagkraften til styrkene dine, som ikke må settes i fare."

Churchill roste Eisenhower for å ha tatt det rette valget. Nå var det opp til Devers å holde fronten i Alsace.

Hitler avblåste fremstøt

I Alsace prøvde Blaskowitz å gjøre seieren over kampgruppe Hudelson til et fullstendig gjennombrudd. Den tyske generalen hadde et sterkt kort å spille, for 6. SS-fjelldivisjon hadde begynt å ankomme fronten. Alle forventet mer av denne styrken enn fra 17. SS-divisjon som hadde skuffet nyttårsnatten, for mange av fjelljegerne var erfarne krigsveteraner.

En fortropp på 700 SS-soldater trengte gjennom åpningen som ble etterlatt av den amerikanske kampgruppen Hudelson. Resten av divisjonen var fortsatt på vei til Alsace. 4. januar invaderte tyskerne landsbyen Wingen, hvor de overrasket tropper fra flere allierte enheter og okkuperte et par hovedkvarter. 250 amerikanere ble tatt til fange.

Før tyske forsterkninger kunne nå frem, lyktes det imidlertid general Devers å skrape sammen en slagkraftig styrke, som gikk til motangrep. SS-fjelljegerne holdt lenge stand før de var nødt til å trekke seg tilbake. Fangene etterlot de uskadd.

Etter Blaskowitz' vurdering kunne imidlertid tyskerne lett omgruppere og bryte igjennom. Han ønsket å sette inn stridsvognene sine slik at de kunne trenge inn i lavlandet i Rhindalen bak ryggen på fienden. Men Føreren forbød angrepet på grunn av Himmlers påståtte suksess.

Pansertropper ble ført på villspor

Tropper under SS-sjef Heinrich Himmlers kommando hadde krysset Rhinen og dannet et lite brohode bak ryggen på amerikanerne. I en fantasifull rapport skrøt han av at styrken nå marsjerte mot byen Hagenau, og beordret Hitler entusiastisk til å stoppe angrepet i Vogesene. Blaskowitz' stridsvogner skulle i stedet dreie nord for Hagenau og bryte gjennom til Himmlers menn.

Den garvede stridsvognsjefen oberstløytnant Hans von Luck måtte kjøre langs isglatte veier til sin nye posisjon. Han ledet restene av 21. panserdivisjon, og naboen 25. pansergrenaderdivisjon var like lemlestet.

De hadde ikke tid til å rekognosere før de den 6. januar rykket frem mot et stykke av den franske Maginotlinjen, der amerikanere hadde forskanset seg. I sine erindringer beskrev von Luck hvordan han ble tvunget til å angripe i blinde:

“Jeg spurte etter kart over bunkere og andre befestningers nøyaktige plassering. Ingen fantes. Ikke engang overkommandoen hadde kart. For å berolige oss fikk vi vite at Maginotlinjen knapt var bemannet og ikke utgjorde noen hindring.”

Men det var løgn. Det tok von Luck tre dager og kostet store tap til fiendtlige granater å trenge igjennom. De tyske troppene fortsatte mot landsbyen Hatten. Et forsøk på å omringe husene med stridsvogner og andre panserkjøretøy slo feil da amerikanske Sherman-tanks plutselig satte inn et motangrep.

I mellomtiden trengte andre tyske tropper inn i de smale gatene hvor en kaotisk kamp begynte. En tysk stridsvogn kjørte i stilling foran kirken i Hatten – lenger kom den ikke, for miner hindret den i å fortsette.

Minebeltet kunne ikke ryddes, for amerikanske snikskyttere beskjøt området. Til gjengjeld sendte stridsvognen granater inn i en bygning i nærheten, hvor amerikanernes hovedkvarter var plassert.

Orgelmesse avsluttet slaget

Dagen etter, 10. januar, raste de voldsomme kampene i Hatten til solnedgang. Von Luck ventet ikke på en avgjørelse, men presset seg frem til nabobyen Rittershoffen da mørket hadde falt på og skjulte bevegelsene hans. Ved soloppgang hadde troppene hans etablert fotfeste blant husene, men amerikanerne holdt resten.

“I de to landsbyene Hatten og Rittershoffen utviklet det seg nå et av de hardeste og mest kostbare slag som raste på vestfronten. I Rittershoffen var vi bare 20 m fra hverandre. Noen ganger befant vi oss i første etasje i et hus, mens amerikanerne var i kjelleren”, fortalt von Luck.

Og tyskeren visste hva han snakket om. Siden 1939 hadde han kjempet i Polen, Frankrike, Nord-Afrika, Russland, Normandie og senest Ardennene.

De hissige nærkampene pågikk inne i landsbyene, og ute på jordene hopet vrak av stridsvogner og panserkjøretøy seg opp, i takt med at begge parter prøvde angrep for å bryte stillstanden. Det åpne landskapet utviklet seg til en dødsfelle, og bare om natten kunne forsyninger bringes frem og de sårede evakueres.

Fra kommandoposten i Rittershoffen hadde von Luck ingen kontroll over dem av troppene hans som var lenger bak:

”Etter åtte dager ante vi ikke om vi fortsatte kampen for ærens skyld, eller om det tjente noe taktisk formål at vi hadde stillingene. Det virket som om vi og våre tapre motstandere ikke lenger tenkte på noe annet enn å overleve.”

Så, den 21. januar, var det plutselig helt stille. Kvelden før hadde amerikanerne trukket seg ut for å trekke seg tilbake til bedre forsvarsposisjoner.

Von Luck gikk til ruinene av Rittershoffens kirke, og her så han orgelet, som mirakuløst var uskadet. Han begynte å spille Bach, og tonene spredte seg blant ruinene. Tyske soldater samlet seg. Det samme gjorde mange sivile som hadde holdt ut kampen skjult i kjellerne sine. Tårene rant over mange kinn.

Stalin stoppet “Nordwind”

De utslitte tyske styrkene fra Hatten og Rittershoffen rykket frem til den neste byen, Hagenau, hvor amerikanerne ventet på dem i nye stillinger. Kampen kunne begynne forfra, men von Luck næret et oppriktig håp om at det nå ville lykkes å ta Strasbourg og det meste av Alsace.

Så ble han plutselig beordret til å trekke tilbake sin enhet 24. januar:

“Vi var selvfølgelig glade for et par dagers pause etter de harde kampene i Rittershoffen, men forsto ikke hvorfor vi ble trukket tilbake så tett på målet vårt. Forklaringen skulle vi få raskere enn vi ville ha ønsket.”

Sovjetiske styrker hadde krysset Oder-elven og var nå nesten 100 km fra Berlin. Restene av de tyske panserstyrkene i vest måtte raskt overføres til østfronten, hvor de skulle prøve å demme opp for flodbølgen av sovjetiske soldater.

"Operasjon Nordwind" hadde vart for lenge. Til tross for de ekstremt tøffe kampene hadde det ikke lykkes å bryte den amerikanske frontlinjen. Strasbourg var fremdeles i hendene på de allierte, og tyskerne hadde ikke svekket motstanderen så mye at vestfronten sto stille mens Nazi-Tyskland kjempet for livet i øst.

Faktisk hadde Blaskowitz' tropper betalt den høyeste prisen under offensiven. De tyske tapene kom opp i 23 000 mann, som var blitt drept, såret, fanget eller forsvunnet, mens general Devers' amerikanere mistet 14 000. Regnestykket var katastrofalt for en operasjon som ble gjennomført for å skade fienden.