Den tyske våpenindustriens livline
Seks millioner tonn svensk jernmalm ble hvert år utskipet fra det isfrie Narvik. Mottakeren var Tysklands våpenindustri, som var helt avhengig av malmen.
Om sommeren skipet svenskene selv over tre millioner tonn til Tyskland, men når Bottenviken frøs til is, måtte malmen lastes på godsvogner og fraktes med tog til Narvik og herfra videre med skip.
Fra Kiruna ble svensk jernmalm kjørt til Narvik med tog.
Tysklands årlige forbruk av jernmalm var 22 millioner tonn, og landet produserte selv rundt halvparten.
Men den tyske malmen var av dårligere kvalitet og måtte blandes med svensk malm før den kunne brukes i våpenindustrien.
Hester var uunnværlige trekkdyr under andre verdenskrig – både for hær og landbruk.
Trekkdyr til hær og landbruk
Gjennom århundrer hadde Danmark vært en av Europas ledende eksportører av hester til både krigstjeneste og sivilt bruk.
Den innbringende eksporten fortsatte under krigen, da Tyskland var de danske oppdretternes absolutt største kunde.
Årlig eksporterte Danmark over 38 000 hester, og ble dermed den største leverandøren av 1940-årenes uunnværlige trekkdyr til Tyskland.
Havets rikdommer fløt sørover
Danmark dekker det meste av etterspørselen etter fisk i tyske storbyer», hevdet Tysklands høyest rangerte offiser i Danmark, riksbefullmektiget Werner Best. Men det var en overdrivelse.
Selv om dansk eksport av fisk kom opp i rundt 100 000 tonn i året, ble den overgått av Norge, som årlig eksporterte gjennomsnittlig 260 000 tonn fisk til Det tredje riket.
Norge ble tvunget til å selge så mye fisk til Tyskland at mange nordmenn ble underernært.
Eksporten fra Danmark og Norge dekket til sammen 60 prosent av Tysklands behov, og fiskeindustriens produksjonsanlegg var derfor viktige mål for norsk motstandsbevegelses sabotasjeaksjoner.
Blant de mer vellykkede her var senkingen av det topp moderne fryseskipet Hamburg i Svolvær havn i 1941.
De færreste dansker havnet i landbruket i Tyskland. De fleste ble satt til fabrikkarbeid.
Danske arbeidere skulle erstatte soldater
Tyskerne brukte kull som pressmiddel for å få flere dansker til å arbeide i Tysklands industribyer.
Tyskland trengte flere hender til å erstatte de millionene av unge tyske menn som tjenestegjorde i krigen. I Danmark brukte okkupasjonsmakten en blanding av løfter og trusler for å få danske arbeidere til å dra sørover.
På den ene siden truet tyskerne med å kutte ned på leveransene av kull slik at Danmark risikerte å fryse om vinteren. På den andre siden tilbød de en hederlig lønn under det vanligvis seks måneder lange oppholdet.
Arbeidsløsheten i Danmark var oppe i 35 prosent, og kommunene kunne trekke tilbake stønad til arbeidere som nektet å dra sørover. Til sammen dro rundt 80 000 dansker til Tyskland.
Danskene betalte tyskernes biffer
Før krigen solgte Danmark store mengder kjøtt og bacon til England, men da krigen brøt ut, fikk eksporten en bråstopp.
Nå skulle Tyskland i stedet kjøpe dansk svine- og oksekjøtt, og Det tredje riket betalte godt for varene.
128 000 tonn kjøtt og flesk eksporterte Danmark årlig til Tyskland.
Det bøndene ikke visste, var at tyskerne handlet for lånte penger som de fikk fra den danske sentralbanken.
Danskene endte dermed opp med å betale selv for biffene og baconstrimlene som havnet på tyskernes middagsbord.
I de dype norske fjordene kunne tyske krigsskip ankre opp og være utenfor alliert rekkevidde det meste av tiden.
Trygge havner til Tysklands flåte
Feilen fra 1. verdenskrig måtte ikke gjenta seg. Aldri mer skulle tyskernes flåte ligge uvirksom og innesperret i havn.
Den tyske marinen var i 1940 ivrig etter å komme til de dype fjordene og havnene i Norge. De skulle brukes som baser for angrep på allierte krigsskip og konvoier.
Under første verdenskrig led tyskerne under britenes blokade ettersom Tyskland selv hadde begrenset med havner som ga direkte tilgang til Nordsjøen.
Særlig ubåter måtte gå i sikksakk mellom britenes krigsskip, ubåtnett og minefelter. Det skulle ikke få gjenta seg.
Trondheim hadde særlig stor strategisk betydning, for herfra kunne tyske skip ubemerket seile nord for Skottland og ut i Atlanterhavet. De dype fjordene nær byen lå samtidig utenfor de fleste allierte flys rekkevidde.
Hitler ville bygge med norsk stein
Hitler drømte om å bygge en ny hovedstad i granitt og marmor. Og norsk granitt spilte en viktig rolle i den planen.
Berlin skulle omdøpes til Germania – en storby full av gigantiske bygninger som om tusen år ville fremstå som vakre ruiner – på samme måte som Romerrikets viadukter og triumfbuer.
Føreren støttet begeistret tanken om Ruinenwert, altså verdien av å ha prangende ruiner som vitnet om nazismens storhet
Norske granittblokker på opptil ti tonn skulle brukes til bygging i Berlin.
Norsk granitt ble kjøpt inn for millioner av reichsmark, og imponerende søyler ble hogd til i Oslofjorden.
Men det var ikke store mengdene som rakk å bli levert før krigen var slutt.
Hver 20. spiste dansk smør
Tyskerne kalte Danmark for die Sahnefront – kremfronten – fordi landet ble inntatt uten særlig kamp, men det var ikke dansk fløte det tyske folket spiste mest av.
Smør var det danske meieriproduktet flest tyskere kjente til. 52 000 tonn smør – tilsvarende 5-6 prosent av tyskernes samlede forbruk – leverte Danmark hvert år.
Med andre ord spiste hver 20. tysker dansk smør. Før krigen hadde smøret blitt eksportert til England, men fra 1940 til 1945 var Tyskland det største markedet.
Les også:
