Hitler ville slavebinde britene

Hitler innleder med å skamrose de tyske styrkene som helt nylig har tromlet gjennom Frankrike.

Ved den anledning mistet Storbritannia nesten 70.000 sol­dater og enorme mengder materiell og ammunisjon som måtte etterlates på strendene i Dunkerque da resten av soldatene flyktet over kanalen.

Føreren erklærer at han aldri har ønsket å utslette det britiske imperiet, og han fremsetter et sjenerøst tilbud.

“Jeg føler meg – grunnet min samvittighet – nødt til å rette enda en appell til England. Jeg ser ingen tvingende grunn til å fortsette krigen,” lyder budskapet som leveres med en klar undertone av at britene må føye Tyskland ved en frem­tidig fredsavtale.

“Deutschland – Sieg Heil!” avslutter Hitler etter to timer og syv minutter før partifellene i operaen koker over i begeist­rede jubelrop.

Etter dette forventer Føreren at Churchill faller på kne for hans føtter. Men dagene går, og britene besvarer rikskanslerens fredstilbud med en aldeles øredøvende taushet.

Hitler holder på å bli fortært av raseri: Hvis ikke britene vil oppføre seg, har han en annen løsning på problemet:

Folkene hans er allerede i full gang med å planlegge en invasjon av England. Før året er omme, skal hakekorset vaie over Storbritannia – og så vil britene angre på at de ikke valgte freden.

Hitler vil straffe England

Tanken om å invadere Storbritannia sirkulerte i den tyske hærledelsen allerede i november 1939.

Den gang ble storadmiral Erich Raeder, som sto i spissen for den tyske marinen, Kriegsmarine, satt til å utarbeide en erobringsplan.

Den garvede sjøulken var ikke videre begeistret for tanken og foreslo i stedet en sjøblokade av Storbritannia. Hitler sa seg enig.

Men våren og sommeren 1940 var så berusende for Føreren og staben hans at planene om å legge England under seg snart blusset opp igjen.

Norge og Danmark ble besatt i april, og kort etter falt Nederland, Belgia og Frankrike.

USA sto fast på sin nøytralitet, og Sovjetunionen samarbeidet velvillig med tyskerne.

Tyskerne skulle bare knekke Storbritannia, så ville de ha lagt hele Vest-Europa under seg.

Suksessen på slagmarkene ga hærsjef­ene selvtillit, og mange talte varmt for å erobre England.

Hitler og hærens overkommando mente i begynnelsen av juli at “en invasjon av England er mulig,” og den 16. juli signerte Føreren Forordning nr. 16. Med den var invasjonsplanene offi­sielt satt i gang:

“Ettersom England, til tross for landets militært håpløse stilling, ennå ikke har vist seg villig til å inngå et kompromiss, har jeg besluttet å starte forberedelsene til – og om nødvendig gjennomføre – en invasjon av England.”

Luftherredømmet er altavgjørende

I forordningen ramset Hitler opp en rekke forutsetninger for en vellykket landgangsoperasjon: Kanalen skulle renses for miner, det engelske kystforsvaret settes ut av spill og flyvåpenet nedkjempes i en slik grad at det ville være “ute av stand til å yte noen vesentlig motstand mot landgangsstyrkene.”

Med andre ord måtte Luftwaffes piloter på vingene, og den selvsikre riksmarskalk Göring meldte seg parat til oppgaven.

Stor­admiral Raeder var mer tvilende.

“Sett i lys av vår svake flåtestyrke er vi ikke i stand til effektivt å forhindre at fiend­en trenger gjennom vår flanke av transportskip,” lød hans vurdering.

Føreren visste godt at en landgang på De britiske øyer var risikabel, og han ville følge utviklingen fortløpende.

På et møte med sine militære sjefer den 31. juli slo Hitler fast at hvis Luftwaffe hadde suksess med å nøytralisere Royal Air Force (RAF), “vil vi angripe.”

Meldingen sendte Hermann Göring til den syvende himmel: “Føreren har gitt meg ordre om å knuse England med mitt Luftwaffe,” erklærte han og lovet at oppgaven ville være løst på fire uker.

Luftwaffe angriper Storbritannia

I Forordning nr. 16 hadde Hitler gitt invasjonen dekknavnet “Seelöwe” (sjøløve) fordi tyskerne skulle myldre opp på land fra havet.

Men før det måtte Görings ørner knuse RAF – og som sjefen oste også de tyske pilotene av selvtillit.

“Det er bare et spørsmål om et par uker før vi gjør det av med RAF. Om 14 dager har ikke britene flere fly igjen,” skrøt en Messerschmitt-pilot overfor en amerikansk journalist da Göring innledet “Operation Adlerangriff” (Ørneangrep) den 13. august 1940.

På den første såkalte ørnedagen tordnet bombe- og jagerfly over kanalen, men den forventede suksessen uteble: Luftwaffe mistet i alt 47 fly på operasjonens første dag mens bare 13 britiske maskiner styrtet i bakken.

RAF disponerte bare halvparten så mange fly som Luftwaffe, men britene fløy i kjappe Spitfires og Hurri­canes.

De nyutviklede flyene bød på en helt annen motstand enn det tyskerne hadde opplevd før.

Men Luftwaffe fortsatte innbitt å angripe, og takket være et tallmessig overtak fikk Görings piloter etter hvert påført de britiske basene store skader.

Flyhangarer og verksteder ble splittet til atomer, og landingsbanene ble forvandlet til gjennomhullede månelandskap.

Samtidig ble de britiske pilot­ene tappet for energi fordi de måtte i luften fem-syv ganger om dagen.

“Aldri i historien om menneskelige konflikter har så mange hatt så få å takke for så mye,” sa Churchill i en hyllesttale til RAF.

Også i den tyske leiren var pilotene psyk­isk utmattet.

Pilotene led av “kanalsyke” – angst for å bli slukt av kanalens vannmasser hvis flyet deres gikk tomt for drivstoff på vei hjem til Frankrike. Det var også oppslitende å være vitne til at så mange landsmenn døde.

“Vi så den ene kameraten etter den andre forsvinne. Det gikk ikke en dag uten at det sto enda en tom stol i messen,” mintes en tysk pilot.

Men Göring gledet seg over at angrep­ene bar frukt og at RAFs baser var i en skral forfatning.

I slutten av august fastslo tysk etterretning at britene bare hadde 300 fly igjen.

Dessverre for tyskerne var tallet feil. RAF rådet fremdeles over nesten 600 maskiner, og flyproduk­sjonen var i full gang.

Ingeniører bygger invasjonsfartøyer

Mens Luftwaffe forsøkte å holde RAF på bakken var forberedelsene til Operasjon Sjøløves landgang i full sving.

Planen gikk ut på at 260.000 soldater skulle gå i land i Sør-England den 15. sept­ember.

Det tredje rikes ingeniører hadde det derfor travelt med å forberede fartøyene til det krevende oppdraget.

Operasjonens stramme tidsplan gjorde det umulig å utvikle et større antall spesial­fremstilte landgangsfartøyer.

I stedet måtte ganske alminnelige lektere tøffe på kanalene gjennom Belgia, Nederland, Tyskland og Nord-Frankrike – alle med kurs mot de franske havnebyene ved Den engelske kanal.

Som perler på en snor ble lekterne trukket til verft der ingeniørsoldater sto klar med skjære- og sveiseutstyr.

Fartøy­ene skulle nemlig forsynes med en port i baugen så soldater og stridsvogner kunne losses kjapt under landgangen.

De største lekterne hadde plass til fire stridsvogner eller over 100 mann.

Fartøyene som primært skulle transport­ere infanter­ister, ble forsterket i sidene med betong så de bedre kunne motstå fiendens skyts.

En fordel ved lekterne var at de hadde flat bunn og derfor kunne seile helt opp på stranden. Ulempen var at de på ingen måte var bygget for å seile på annet enn rolig elvevann.

“De hadde ingen stabilitet og ble kastet rundt i kvalmende bevegelser ved selv den minste sjøgang,” mintes den tyske soldaten Alexander Hoffer.

Da følte Hoffer og kameratene hans seg tryggere på noen av de andre fartøyene som mer enn 7000 ingeniører slet for å få ferdig før den 15. september.

Blant farkostene var Siebelfähre, som besto av to store pongtonger holdt sammen av en tverrgående plattform og forsynt med flak-kanoner og to BMW-flymotorer til fremdrift, amfibiestridsvognen Schwimmpanzer som hadde flottører på siden, og ikke minst stridsvognen Tauchpanzer III, som kunne kjøre på havbunnen vha. en lang snorkel.

“En Sonderführer (underoffiser med spesialoppgave, red.) fortalte at angrepet ville bli ledsaget av slike undervannsstridsvogner. Etter det var alle beroliget,” mintes Hoffer.

Katastrofal generalprøve

Midt i august, mens lekterne lå så tett i de vestfranske havnene at det ifølge en skipper “var vanskelig å øyne bare en liten flekk med vann,” kastet tyskerne seg ut i en generalprøve.

Landgangen skulle simuleres med 50 lektere, slepebåter og andre skip utenfor Boulogne-sur-Mer. Resultatet var nedslående. En “ubetinget fiasko,” fastslo admiral Theodor Krancke.

“Lekterne nådde ikke langt nok opp på stranden, soldatene måtte gå i vann til brystet og var gjennomvåte og i full uorden da de nådde land.

Våpen, ammunisjon og forsyninger kom først i land med store vansker, hvis de da overhodet kom i land.

Forsvarere kunne lett ha utryddet hele landgangsstyrken med noen mitraljøser,” lød konklusjonen hans.

Da forberedelsene til landgangsoperasjonen tydeligvis var utilstrekkelige, og RAF ennå hadde masser av fly i luften, utsatte Hitler Operasjon Sjøløve til slutten av september – uten å sette noen beste­mt dato.

Men Føreren hadde på ingen måte droppet planene om en invasjon.

Det avslørte han den 4. september i Berlins Sportpalast-hall foran en nærmest hysterisk folkeskare:

“I England bobler de av nysgjerrighet og holder ikke opp med å spørre: Så hvorfor kommer han ikke? Ta det med ro. Han kommer. Han kommer.”

Hitler endrer strategi

Under talen i Sportpalast truet Hitler brit­ene med at han nå var klar for å “utslette byene deres.”

Førerens harme ble utløst av at RAF hadde hatt den frekkhet å slippe bomber over Berlin.

Men britenes bombing var egentlig en gjengjeldelsesaksjon fordi Luftwaffe – sannsynligvis ved en feil – hadde sluppet bomber over London. Göring og Hitler var uansett oppsatt på hevn.

I stedet for å gå etter RAF-baser skulle Luftwaffe nå rette skytset mot storbyene og deres innbyggere.

Fra klippene i Pas-de-Calais på den franske vestkysten nøt Göring synet av mer enn 300 fly som suste av sted mot London om ettermiddagen den 7. septem­ber.

De slapp sin dødbringende last over den britiske hovedstaden så store deler av byen ble forvandlet til et flammehav.

Da mørket falt på den kvelden, kunne brannene i London ses mer enn 15 km unna.

Angrepet kostet 448 mennesker livet og markerte den første dagen av “blitzen” – britenes navn på tyskernes bombe­offensiv.

Denne nye strategien skulle knekke britenes kampånd før inva­sjonen. Og mens bombene falt var den tyske ledelsen i full gang med å planlegge hvordan det besatte Storbritannia skulle styres i fremtiden.

Britene skal styres med hard hånd

Den tyske okkupasjonsplanen gikk ut på at britene skulle behandles hardere enn andre beseirede nasjoner.

I et direktiv om “den militære administrasjonen av England” datert 9. september 1940 fastslo den tyske hærledelsen at “den friske mannlige befolkningen mellom 17 og 45 skal interneres og så vidt mulig fjernes fra hovedlandet.”

Det betydde at 11 millioner menn – en fjerdedel av det britiske folk – skulle sendes til leirer på kontinentet.

SS-eren Walther Darré, som var en av de førende nazistene innen rasemessige og territorielle spørsmål, lovet å “fullføre denne ødeleggelsesoppgaven uten noen form for sentimentalitet.”

Unge britiske kvinner var utsett til en enda verre skjebne. En anonym eksnazist fortalte 15 år etter krigen at tyskernes planer inneholdt et ønske om et arisk avls­program i Storbritannia.

Kvinner i fruktbar alder skulle derfor samles på tolv eng­elske herregårder og fungere som sexslaver for virile tyskere.

“Håpet var at Skottland ville få en ekstra høy prosent av jenter med nordisk utseende,” tilføyde eksnazisten i 1960.

Det skal sies at det ikke fins dokumenter fra nazitiden som kan bekrefte utsagnet om avlsprogrammet.

Overkommandoen hadde også ferdigtrykt flyveblader som skulle spres over Storbritannia etter land­gangen.

Her kunne britene lese at “enhver form for sabotasje og motstand, aktiv eller passiv, mot de væpnede tyske styrkene vil bli møtt med skarpest mulige represalier. Slike fiendtlige handlinger vil uten nåde bli straffet med døden.”

Den tyske sikkerhetssjefen Heydrich utnevnte sin nære medarbeider Franz Six til politisjef i Storbritannia.

Six av­slørte etter krigen at alle briter “skulle av­høres om sine tanker og bakgrunn.”

Med dette for øye ville tyskerne åpne “interneringsleirer og forhørssentre utenfor hver eneste større by.”

De tyske soldatene ville sannsynligvis også ha gått hardt frem mot sivile briter under kampene. Det viser for eksempel et brev fra stridsvognsjefen Karl Fuchs som skrev hjem til moren sin:

“Dagene er talte for sluskene i England. De vil ikke lenger være i stand til å angripe tyske byer og fredelige gårder. Vi føler alle at når vi først er der borte, vil ingen vise nåde, uansett hvem som er involv­ert. Alle sluskene er likedan.”

De fleste tyskere var forblindet av Luftwaffes propaganda om at de snart ville ha RAF i kne, og høy som lav var overbevist om at England snart ville være innlemmet i Det tredje rike.

Under et besøk i Roma midt i september var utenriksminister von Ribbentrop sikker i sin sak overfor sine italienske akse-venner:

“Landgangen er klar og mulig. Det eng­elske forsvaret er ikke-eksisterende. Én eneste tysk divisjon er nok til å fremtvinge den fullstendige kollaps.”

Men et katastrofalt stormangrep mot London ble en brutal vekker for tyskerne.

Görings offensiv blir en fiasko

Hitler hadde hatt store forhåpninger til Luftwaffes nattlige terrortokter over de sørengelske byene i første halvdel av september. Men resultatet uteble.

Selv om innbyggerne i England led under “blitzen”, hadde kampviljen – stikk i strid med det Hitler forventet – tilta­tt dag for dag.

Og enda viktigere: RAF hadde fått en sårt tiltrengt hvil. Alle radar­stasjonene ble bygd opp igjen, landings­banene ble lappet og de ødelagte flyene ble reparert.

Flyproduksjonen hadde også skutt fart: Mens Tyskland bygget 775 nye Messerschmitt-fly fra juni til september 1940, produserte brit­ene 1900 nye jagere.

Göring intensiverte luftoffensiven midt i september. Han hadde et naivt håp om endelig å gjøre det av med fienden uten at han ante hvor sterkt RAF sto.

Søndag den 15. september tordnet 500 tyske bombefly og 620 jagere mot London.

Men britenes radarsystem oppfanget trusselen i god tid, og 630 engelske jagerfly gikk på vingene for å gi fienden en varm velkomst.

Allerede i luften over Sør-England innså tyskerne at det ventet dem en nedslakting forut: Messerschmitt-jagerne hadde nemlig bare drivstoff til 10 minutters flyving over London.

Tyskernes langsomme bombefly var prisgitt da eskorten vendte om. Med ett var de alene over Sør-­England mens Spitfires og Hurricanes flokket seg rundt dem.

Britene ødela 60 tyske fly, og 20 ble alvorl­ig skadet på dagen som ble kjent som “Battle of Britain Day.”

Avisen Daily Telegraph skrev etter kampene at det var “RAFs største dag.”

På den andre siden av kanalen var stemningen en ganske annen. En rasende Göring ropte: “Jagerne har sviktet oss!”

Etter enda to dager med store tap over England var utsiktene for invasjonen dårligere enn noen gang før.

Føreren skrinlegger “sjøløven”

Det sto klart for Hitler at RAF fortsatt utgjorde en dødelig trussel mot landgangsstyrkene. Den 17. september utsatte han landgangen på ubestemt tid – til marinesjef Erich Raeders store lettelse:

“Det var ytterst heldig at invasjonen ikke ble gjennomført, for det tilbake­skrittet som den ville ha medført, ville ha vært katastrofalt.”

Hitler kom sannsynligvis til den samme konklusjonen våren 1941, for han blåste aldri nytt liv i invasjons­planene sine.

Da hadde Operasjon Sjøløve allerede kostet Tyskland dyrt. Millioner av mark og arbeidstimer var sløst bort på materiell som tyskerne aldri kom til å få bruk for.

Og militært hadde det britiske flyvåp­enet vist en hel verden at det ikke var noen umulig oppgave å stoppe den tyske krigsmaskinen.

RAFs piloter forhindret ikke bare en invasjon av De britiske øyer, de overbeviste også USA om at Storbritannia ville være en god alliansepartner.

Selv om Hitler stoppet landgangsplanene, hadde han tapt stort i England.