Hitler ville sulte Leningrad i hjel

Mens folk i Le­nin­grad døde, falt husene sammen rundt dem. De tyske kanonene rundt byen åpnet ild daglig, og hvis det ikke falt granater, forkynte ulende flyalarmer at tyske bombefly var på vei.

Noen måneder etter at beleiringen begynte i september 1941, var de fleste e-verkene gått tom for kull. Sporvognene stanset der de befant seg da strømmen gikk, og gatene ble ikke lenger ryddet for snø.

I stedet måtte folk tråkke små stier gjennom snøen, der de kunne bevege seg langsomt og ustøtt rundt mellom de sønderbombede bygningene.

Etter hvert hopet det seg opp med lik langs stiene.

«I dag da jeg gikk på gaten, var det en mann foran meg. Han klarte knapt å sette den ene foten foran den andre», skrev studenten Elena Skrjabina i dagboken sin.

«Han satte seg på en brannhydrant. Plutselig stirret øynene hans oppover, og så gled han langsomt ned på bakken. Da jeg kom frem til ham, var han allerede død».

Leningrad vred seg i dødskramper. Og det skulle bli enda verre de neste årene.

Tyskerne lider ingen nød

Mens folk døde i hopetall inne i Le­nin­grad, lå tyske soldater i skyttergravene bare ti kilometer utenfor byen.

De tyske soldatene fikk rikelig med mat. Feltkjøkkenet leverte hver dag brød og varm suppe med okse- eller svinekjøtt.

Noen av dem nøyde seg med suppen, slik at de kunne bytte brødet mot sex med des­pe­ra­te russiske kvinner bak linjene.

Ikke bare visste de tyske soldatene at de var i ferd med å sulte ut en millionby. De var også klar over at de ikke alltid rettet kanonløpene mot militære mål.

På kartene som de tyske artilleristene skjøt etter, var det ikke lagt skjul på målenes funksjon.

Mål nummer 88 og 89 var for eksempel sykehus, mål nummer 709 et barnehjem, og mål nummer 736 en barnehage. Helt i tråd med Hitlers planer.

Leningrad skal slettes fra kartet

Da tyskerne rykket inn i Sovjetunionen 22. juni 1941, var planen for Le­nin­grad klar: Befolkningen skulle dø.

Et par uker etter at offensiven begynte, holdt Hitler hoff for sine nærmeste offiserer. Han var i strålende humør og fortalte om visjonen for de erobrede territoriene i øst.

«Krimhalvøyas skjønnhet skal åpenbares via en motorvei. Halvøya skal bli den tyske riviera», forklarte han.

Planene for Sovjetunionens største byer, Le­nin­grad og Moskva, var helt annerledes. De skulle jevnes med jorden, og befolkningen utryddes.

Det tyske herrefolket kunne ikke bruke krefter på å brødfø millionbyene.

Se tyskerne rykke frem mot Leningrad:

Hærgruppe Nord rykker raskt frem mot Le­nin­grad. Russerne var handlingslammet, for Den røde armé led under at 40 000 offiserer var blitt anklaget for landsforræderi av Stalin i årene 1937-1939. 15 000 ble skutt, andre satt i fangeleirer i Sibir.

Den russiske soldaten Semjon Putjakov beskrev mangelen på gode offiserer:

«Alt er et eneste stort kaos. Vi blir hele tiden flyttet fra det ene stedet til det andre. Vi gjør ikke annet enn å grave skyttergraver. Vi får ikke engang skikkelig opplæring. Regimentet vårt har endelig fått en instruktør – løytnant Petrenko – men ordrene hans er helt uforståelige. Han har ingen ordentlig utdannelse, og han er bare til bry».

Snart sto det klart for innbyggerne i Le­nin­grad at krigen, som i begynnelsen virket fjern, nærmet seg.

Etter hvert som tyskerne kom nærmere, fikk folk i byen mer nøyaktig informasjon. Tusenvis av sivile ble utkommandert til å grave skyttergraver og stridsvognfeller rundt Leningrad.

De snakket med russiske soldater på tilbaketog og fikk en helt klar fornemmelse av hvor raskt tyskerne vant frem.

Nyhetene brakte de videre til familiene sine når de vendte tilbake til byen.

Situasjonen virket katastrofal.

Bystyret avviser tog med matvarer

Partiledelsen i Le­nin­grad var imidlertid mer opptatt av ikke å tape ansikt enn av å sikre befolkningen mat på bordet.

Allerede i juli 1941 sendte Sovjetunionens handelsminister, Anastas Mikojan, flere godstog med mat til byen.

Marskalk Kliment Vorosjilov, som hadde ansvar for forsvaret av Le­nin­grad, reagerte prompte da han hørte om forsendelsene.

Togene ble stoppet, for han var redd for at det skulle komme Stalin for øre at Le­nin­grad ikke kunne klare seg selv.

Matvarehjelpen kunne ha reddet flere hundre tusen mennesker, men den ble omdirigert til andre områder av Sovjet- unionen.

Og det var ikke den eneste feilen Vorosjilov begikk. Han hadde vært en trofast Stalin-støttespiller siden den russiske borgerkrigen (1918-20), men i kampen mot den tyske krigsmaskinen kom hans strategiske evner til kort.

Han brukte altfor mye tid på å samle en folkehær, som besto av sivile fra Le­nin­grad og landsbyene rundt. Med vantro betraktet de russiske soldatene kolonnene av menn og kvinner som var utkommandert til å stenge hullene ved fronten.

De utrente sivilistene hadde selvsagt ingenting å stille opp med mot tyskernes stridsvogner og fly. De ble drept i hopetall.

Samtidig utnyttet ikke Vorosjilov styrkene han hadde til rådighet. Han skjønte for eksempel ikke hvor viktig det er å koordinere artilleri- og infanterienheter.

Ofte sendte han sine brokete militærstyrker frem i ubeskyttede stormløp mot de tyske stillingene, noe som endte med at tusenvis av russere ble meiet ned.

Leningrads skjebne virker beseglet

At Vorosjilov ikke kunne stanse tyskerne, sto klart i august 1941 etter blodbadet ved Luga-elva rundt ti mil sør for Le­nin­grad.

Her prøvde Vorosjilov å stanse den fremrykkende fienden, men forsvarslinjen hans langs elva ble raskt rent over ende.

Vorosjilov klarte heller ikke å iverksette en effektiv evakuering av Le­nin­grad. Bare rundt 800 000 mennesker ble reddet før tyskerne nådde frem.

Samtidig nærmet den finske hæren seg Le­nin­grad fra nord. Finnene var ikke en del av det tyske felttoget, de ville bare gjenerobre et landområde som Finland hadde tapt til Sovjet under vinterkrigen året før.

Dermed var Le­nin­grad avskåret fra å få forsyninger fra nord.

Da tyskerne trengte frem til bredden av Ladogasjøen øst for byen 8. september, lukket jernringen seg som en klo rundt Le­nin­grad.

Tyskerne gravde seg ned og forberedte en beleiring av byen, som fremdeles hadde rundt 2,5 millioner innbyggere – blant dem 400 000 barn.

Hitlers budskap var klart: «Vi skal bombardere byen, ødelegge vannforsyningen og nekte innbyggerne alt de trenger for å overleve».

De neste dagene ble vannforsyningen og matvaredepotene i byen derfor systematisk bombet og gikk opp i flammer.

Vitenskapsmann regner på tallene

For å beregne hvor lenge Le­nin­grad måtte sultes før folket ga opp, hentet den tyske hæren hjelp hos vitenskapen.

Hæren presenterte den fremste forskeren ved Institutt for ernæring i München, Ernst Ziegelmeyer, for alle detaljer om byens innbyggertall og forsyningssituasjon samt vintertemperaturen.

Ziegelmeyer regnet på tallene, og konklusjonen hans var entydig:

«Det er ingen grunn til å risikere livet til soldatene våre. Innbyggerne i Le­nin­grad kommer til å dø uansett, og da kan vi trenge inn i byen uten problemer og uten å miste en eneste soldat».

Men Ziegelmeyer hadde ikke tatt høyde for at russerne kunne transportere forsyninger over Ladogasjøen – isveien ble redningen for befolkningen.

Og mens tyskerne regnet videre på mulighetene for å sulte Le­nin­grad i hjel, overlot Stalin 10. september forsvaret av byen til sin beste mann, general Georgij Zjukov.

Generalen endret straks den sovjetiske taktikken og fikk orden på styrkene.

De russiske krigsskipene i Finskebukta ble beordret nærmere byen for å kunne gi artilleristøtte, og tyskerne møtte en helt annen motstand enn før.

Dette fikk tyskerne til å satse for fullt på utsultingstaktikken.

Det skulle også sørge for at soldatene fikk nok hvile og at hæren fikk tid til å omgruppere etter den lange offensiven gjennom den vestlige delen av Sovjetunionen.

En avgjørende faktor var også at Hitler bestemte seg for å samle flere krefter i angrepet på Moskva.

Hærgruppe Nord sendte derfor sin viktigste panserenhet – 4. pansergruppe – til fronten ved Mos­kva. De offensive aksjonene var nå langt vanskeligere å foreta ved Le­nin­grad.

Zjukov går offensivt til verks

Å holde tyskerne i skyttergravene var imidlertid ikke nok for Zjukov. I stedet for å bruke ressursene på å evakuere den forpinte befolkningen kastet han de knappe styrkene sine ut i en rekke resultatløse angrep.

«Han var en stor teoretiker og strateg, men han bekymret seg ikke for tap av menneskeliv», sa radiotelegrafisten Mikhail Nejsjtad om Zjukov.

En av dem som fikk føle dette på kroppen, var generalløytnant Mikhail Dukhanov. Han ledet en brigade av marinesoldater som i slutten av september 1941 ble sendt mot festningsøya Oresjek i Ladogasjøen.

Øya lå nær den strategisk viktige byen Sjlisselburg, som tyskerne hadde tatt.

«Styrkene våre ble sendt over Ladogasjøen i fullt dagslys. Folkene våre fikk ikke en sjanse. Tyskerne så oss snart fra luften, og det utviklet seg til en massehenrettelse.

Av min egen landgangsgruppe på 200 mann kom bare 14 i land», fortalte Mikhail Dukhanov.

Kannibalisme blir hverdagskost

Mens kampene raste utenfor Le­nin­grad, døde innbyggerne fortsatt av sult og kulde inne i byen. Særlig i januar og februar 1942 var byen plaget av hungersnød. Mer enn 100 000 mennesker døde hver måned.

Om kvelden ble stabler av lik fraktet til gravplassene på sleder trukket av mennesker, men på grunn av telen i bakken måtte de fleste etterlates i store hauger.

Samtidig ble det meldt om tilfeller av kannibalisme i byen. I gatene lå det flere lik som manglet for eksempel en arm eller et bein – og mange naboer begynte å anklage hverandre for å spise menneskekjøtt.

Ett tilfelle kunne Maria Ivanovna bevitne. Hun arbeidet som oppsynskvinne i en leiegård og fikk nyss om at en av familiene i bygget hadde begynt å oppføre seg rart. Da hun gikk innom denne familien, så hun at det bare var to barn igjen av en stor barneflokk.

«De andre er døde», forklarte moren, men virket rart på Maria, for kvinnen kunne ikke fremvise dødsattester. På komfyren sto en gryte og putret.

«Det er lammekjøtt», sa moren uskyldig, men da Maria løftet på lokket, så hun at det lå en menneskehånd og skvulpet i suppen.

Matmangelen var tydelig, men evakueringen av byens sivilbefolkning over den islagte innsjøen begynte først i februar 1942, da Stalin ga grønt lys.

Spedbarn faller av lastebilene

En tillatelse til å forlate byen var ingen garanti for å overleve. Turen over isen var farlig, for det var ingen steder å søke dekning når tyske fly angrep.

«Vi fant hele hauger av lik ute på isen», fortalte Olga Melnikova, som selv hadde arbeidet som sykepleier der ute langs isveien.

«Likene var fremdeles innhyllet i sjal. Vi pakket dem forsiktig ut og fant spedbarn på 8-12 måneder og gutter og jenter. Men vi fant aldri ut hvem de var», berettet hun.

De fleste av de evakuerte var så utsultet at de knapt hadde krefter til å røre seg – og enda mindre å holde fast på barna når lastebilene humpet over de mange ujevnhetene i isen.

Men sjåførene nektet å stoppe, selv hvis et barn hadde falt av lastebilen. Faren for å bli truffet av tyske bomber var for stor hvis lastebilen stanset.

Ikke alle sivilister var utsultet. Den russiske kvinnen Elena Kotjina ble evakuert sammen med sønnen til et høytstående partimedlem, og det var tydelig at han ikke hadde lidd noen nød under beleiringen. Snarere tvert imot.

Ved siden av ham satt kona hans og skrøt av hvor godt de hadde hatt det til da:

«Vi spiste pakke etter pakke med smør og sjokolade. Slikt så vi ikke noe til før krigen».

På Elenas spørsmål om hvorfor de ville evakueres, svarte mannen kort:

«Jeg kjeder meg i Le­nin­grad. Det er ikke noe moro å finne på der mer, og ikke får jeg gått ut for å danse heller».

Maten kommer inn

Samtidig med at Le­nin­grads borgere ble transportert ut, begynte forsyningene endelig å strømme inn.

I begynnelsen var det bare partitopper og andre privilegerte som nøt godt av det, men brødrasjonene økte litt etter litt, og det kom igjen varer i butikkhyllene.

Byen hadde overlevd beleiringens verste periode. I mars 1942 falt det månedlige dødstallet til under 100 000, og fra 15. april gikk sporvognene igjen.

«En morgen hørte vi lyden av en sporvognsklokke som klemtet. Folk gispet av overraskelse, og så trengte alle seg sammen ved vinduet. Selv de som bare kunne krype på alle fire», fortalte sykepleieren Vera Pavlova.

«Sporvognen som hadde stått i ro i Bolsjoj-gaten hele vinteren, kom nå kjørende forbi oss. Dere skulle ha sett hvilken glede som fylte sykestuen! Folk livnet til og ropte glade til hverandre: Hør folkens, det betyr at vi vinner».

Russerne kommer fienden i forkjøpet

Sensommeren 1942 bestemte tyskerne seg for å gi Le­nin­grad dødsstøtet, fordi beleiringen av byen bandt for mange soldater til området.

Dessuten var utsultingstaktikken forpurret av ruten over Ladogasjøen.

Men den planlagte offensiven kom aldri i gang. Før tyskerne var klar, satte sovjetiske styrker nemlig inn et voldsomt angrep som skulle bryte beleiringen ved å erobre den okkuperte bredden av Ladogasjøen.

Alle tyske styrker måtte nå settes inn på å forsvare landstripen, som de bare med nød og neppe klarte å holde. Selv om det sovjetiske angrepet mislyktes, knuste det effektivt tyskernes plan om å erobre Le­nin­grad.

Tyskerne flykter

Et halvt år senere forsøkte russerne igjen, mens tyskerne led under manglende forsyninger, og denne gangen var angrepet vellykket.

18. januar 1943 presset russerne tyskerne vekk fra bredden av innsjøen. Nå kontrollerte de en smal landkorridor som de kunne bruke til å få inn forsyninger.

Dette – kombinert med at mange av byens innbyggere omsider var blitt evakuert – gjorde vinteren 1943 litt lettere for Le­nin­grads borgere. Krigslykken var i ferd med å snu.

I januar 1944 ble beleiringen endelig brutt, da sovjetiske styrker igjen angrep de tyske styrkene og sendte dem på flukt.

«Vi samlet oss alle sammen om kvelden. Folk hadde tatt med vodka», fortalte fabrikkarbeideren Olga Grechina.

«Vi sang, gråt og lo, men var samtidig triste. Tapene var for store. Vi var ferdige med et tungt arbeid; vi hadde tålt uutholdelige lidelser. Men vi var også forvirret. Hvordan skulle vi leve nå? Hva skulle målet være?»

Olgas tvil var velbegrunnet. Vel var tyskerne borte, og gjenoppbyggingsarbeidet så smått i gang, men en offisiell anerkjennelse av lidelsene deres måtte byens innbyggere se langt etter.

Stalin holdt nemlig Le­nin­grad i et jerngrep, for han ville ikke risikere at befolkningens forferdelige skjebne under beleiringen ble kjent.

Derfor ble dagbøker og malerier som fortalte om byens lidelser, sensurert og forbudt.

Den eneste historien Stalin ville ha ut var den om hvor tappert Den røde armé hadde kjempet. Resten av Sovjetunionens innbyggere måtte ikke få vite at hundretusener av mennesker mistet livet på grunn av en rekke inkompetente partiledere.

De overlevende fra Le­nin­grad hadde derfor bare hverandre å dele lidelseshistorien sin med.