Kaoset er komplett i Berchtesgaden. Tog fra hele Tyskland ruller inn på togstasjonen i den bayerske byen for å sette av nazistiske pilegrimer.
Målrettet begir de tusenvis av menneskene seg mot Obersalzberg, der Adolf Hitler har sitt sommerhus – «Haus Wachenfeld».
Hit trekker han seg tilbake for å samle krefter og arbeide i fred.
Folkemengden samles ved gjerdet nedenfor huset. Forventningene er høye, for alle har hørt historiene om at Hitler pleier å komme ut for å hilse.
Denne dagen, 17. april 1933, er Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels på besøk.
Uroen ved gjerdet avbryter dem i arbeidet – de forbereder nedleggingen av Tysklands fagforeninger.
«De fremmøtte roper på føreren helt til han endelig går ned og gir hundrevis av dem hånden.
Man kan bare ikke se seg mett på denne rene og barnlige begeistringen som folket viser for Hitler», forteller Goebbels i dagboken.
Pilegrimsreise. Tusenvis av tyskere valfartet opp til Hitlers hus hver dag. Han tok seg gjerne fri en time for å hilse på folket.
Folkemengden roper «Heil Hitler» og begynner å synge, og en gruppe Hitlerjugend-gutter fra Braunau (Hitlers fødeby) opplever den eventyrlige æren å bli invitert inn til middag.
«De er helt salige over å sitte til bords med føreren», skriver Goebbels.
Imens jager livvaktene fra SS folk ned fjellveien igjen for å gjenopprette roen i de maleriske alpene.
I morgen vil nye horder av Hitler- fans stige av på togstasjonen og vandre oppover.
Hitler flytter opp på fjellet
Ikke noe annet sted skulle bety så mye for Hitler som Obersalzberg.
Her gjemte han seg i 1925, da han ble løslatt etter å ha sonet fengselsdommen for det feilslåtte ølkjellerkuppet.
Under dekknavnet «Herr Wolf» leide Hitler en primitiv trehytte for å skrive de siste
kapitlene av «Mein Kampf» – og med penger fra boksalget fikk han råd til å leie og siden kjøpe «Haus Wachenfeld» med den hyggelige stuen, en solrik terrasse og et par gjesterom.
Hitlers Berghof imponerte flere utenlandske gjester – blant dem den britiske statsministeren Chamberlain.
Etter maktovertakelsen i 1933 kunne han trekke seg tilbake til Obersalzberg i ukevis.
Partifunksjonærer, ministre og militærfolk måtte da komme til Bayern når viktige beslutninger skulle tas.
Blant gjestene var også Heinrich Hoffmann, Hitlers personlige fotograf.
Han tok haugevis med bilder av føreren i private øyeblikk – for eksempel når han gikk i naturen eller rant på kjelke. Bildene ble brukt i boken «Hitler, slik ingen kjenner ham», som solgte i enorme opplag.
Eget rom til Eva Braun
Allerede i 1935 ble det tydelig at det beskjedne huset ikke hadde nok plass til alle som kom på besøk.
Hitler trengte noe større og mer representativt. Målbevisst lånte han et profesjonelt tegnebrett hos en arkitekt for å skape drømmehuset.
Bygningen tok raskt form, og ikke engang favorittarkitekten hans, Albert Speer, fikk lov å blande seg.
«Vanligvis får en arkitekt opptil flere ideer ned på papiret, og utarbeider så en løsning basert på disse.
Hitler, derimot, valgte intuitivt å se på sitt første innfall som det riktige», forklarte Speer om den raske tegneprosessen som gjorde «Haus Wachenfeld» til et tilbygg på Hitlers nye landsted Berghof.
Penger spilte ingen rolle da bygge- materialene ble bestilt – naturstein fra Bøhmen, italiensk marmor og edle treslag fra Sør-Amerika.
Offisielt betalte Hitler selv, men det meste av pengene kom fra «Hitler-donasjonene» hans nærmeste medarbeider, Martin Bormann, avkrevde industrieiere.
Huset tok form i den gresskledde fjellsiden i et imponerende tempo. Tegningene rommet blant annet et 9x3 meter stort panoramavindu som kunne senkes ned i kjelleren ved hjelp av elektriske motorer.
«Det er verdens største senkbare vindu», skrøt Hitler.
Bare rundt den innerste kretsen kunne Eva vise sin kjærlighet til Hitler.
Da taket skulle legges, var det imidlertid tomt for penger. Det måtte derfor bli sinktak i stedet for lerketre, slik planen ellers var.
«At Hitler ikke hadde penger, har jeg fra adjutantene hans.
Det smilte vi i skjegget av», husket Hitlers husbestyrer Herbert Döhring mange år senere.
Etter noen måneders bygging sto Berghof endelig klart. En bred trapp gikk fra veien og opp til en stor terrasse, der offisielle mottakelser kunne foregå.
Inne i huset lå «Den store hallen» – et kombinert konferanserom og stue med et seks meter langt arbeidsbord, tunge lenestoler, peis og filmfremviser.
I kjelleren fikk Hitler installert en kjeglebane, men hit fikk ikke hvem som helst komme.
«Hvis folk hører at jeg spiller kjegler, vil hver eneste kjegleklubb i landet ha meg som ærespresident», fryktet han.
I andre etasje lå Hitlers arbeidsværelse.
Bak det lå det spartanske soverommet hans med en jernseng, lenestol og skrivebord samt en dør til badet. På veggen hang det et malt portrett av hans avdøde mor, Klara.
Via badet hadde Hitler diskret adgang til Eva Brauns soverom.
Helt frem til 1945 visste kun de færreste at Tysklands fører hadde en kvinne i livet sitt, for hun ble holdt skjult.
De gangene det fant sted offisielle møter på Berghof, måtte hun holde seg på sitt private rom.
Selv riksmarskalk Hermann Göring trodde lenge at Eva Braun bare var en av Hitlers sekretærer.
De innvidde holdt tett, for det var forbudt å sladre om «sjefen».
«Man tenkte sitt», forklarte Rochus Misch, som var medlem av Hitlers livgarde til 1945.
«Eva svarte ikke til idealforestillingen om en tysk pike slik man kanskje for ventet. Naturlighet og jordnærhet lå ikke til henne. Hun kledde seg om flere ganger om dagen, var alltid perfekt sminket og gikk med kostbare smykker», husket Rochus Misch.
Tegningene laget Hitler selv da han skulle bygge alpe-palasset i fjellene over Berchtesgaden.
Første etasje var til representative formål, mens i andre etasje lå hans eget og Eva Brauns soverom.
Den stilsikre innredningen, der hvert rom hadde sin egen farge, sto arkitekten Gerdy Troost for.
Hun var enke etter Paul Ludwig Troost, en av nazismens mest markante arkitekter.
Hitlers arkitekt, Albert Speer, var ikke imponert: «Han ville ha strøket på enhver teknisk høyskole med de tegningene».
Evas soveværelse var innredet med en stor sovesofa. Når Hitler
fikk offisielt besøk, skulle hun trekke seg tilbake hit.
Arbeidsbordet – her planla Hitler blant annet angrepet på Sovjet.
Dagligstuen. Benkens puter var brodert av kvinnelige fans.
Panoramavinduet var Hitlers stolthet. Det målte 9 x 3 meter og kunne senkes ned i kjelleren.
Sofagruppen. Her kunne Hitler sitte i timevis og holde enetaler for gjestene.
Spisestuen med plass til 20. Hitler satt slik at han kunne se ut vinduet.
På Hitlers arbeidsrom gikk det stort sett i yndlingsfargen grønt.
Gangen fra trappen til Hitlers rom i andre etasje.
Truet bønder med KZ-leir
Forvaltningen av Obersalzberg la Hitler i hendene på sin nærmeste medarbeider, partisekretæren Martin Bormann, som hadde store planer for området.
I første omgang måtte de opprinnelige beboerne, bøndene og hotelleierne, overtales til å flytte.
Hitler forlangte at Bormann kjøpte opp eiendommene til markedspris – og det sved for den gjerrige nazisten:
«Føreren har forbudt tvang, så jeg må betale uhørt høye priser», klaget Bormann.
Men da huseierne nektet å selge, var det fritt frem for Bormann å true med konsentrasjonsleir og presse prisen til bunns slik at husene kunne rives.
Blant beundrerne som stilte seg opp foran Hitlers hus hver dag, var noen jenter fra ungdoms- organisasjonen BDM. De ble invitert inn på te.
I stedet ble det bygd en vaktbod for SS, et matlager og brakker til tusenvis av bygnings-arbeidere, for Obersalzberg var i en rivende utvikling.
Hitlers Berghof var allerede for lite. Huset trengte en ekstra fløy med rom til adjutanter, en stor stab av tjenere og et tannlegekontor.
Rundt hele området fikk Bormann satt opp gjerde for å avgrense Führersperrgebiet (førerens avsperrede område) – i alt hundre hektar bevoktet av SS.
Riksmarskalk Hermann Göring, arkitekten Albert Speer og Martin Bormann fikk sine egne krypinn på fjellet, og inngikk i kretsen av betrodde – Hitlers hoff.
Til hoffet hørte også hans livlege Theodor Morell med fru Hannelore, SS-generalen Sepp Dietrich, fotografen Heinrich Hoffmann med frue samt legen Karl Brandt og Hitlers sekretærer.
«Det var svært familieorientert», husket livvakten Rochus Misch. «Avslappede voksne som solte seg, lekende barn, og innimellom løp bjeffende hunder».
Blant hundene var Hitlers schæfer Blondi, som han hadde fått av SS-livvakt- ene sine.
Hitler hadde ellers sverget at han ikke ville ha en ny hund etter at den svarte schæferen hans
Muck døde, men livvaktene visste hvor glad og avslappet en hund kunne gjøre «sjefen», og ga ham valpen som skulle bli Hitlers mest hengivne venn.
Dagen begynte klokken 11
Nede i byen Berchtesgaden ble det etablert en filial av Rikskanselliet i Berlin, så føreren kunne underskrive nye lover og forordninger når han var på Berghof.
Hitler omga seg helst med folk han kjente – og på Berghof skilte ikke dagene seg så mye fra hverandre.
Normalt sto han opp i 11-tiden på formiddagen. Da kom tjeneren hans inn og hjalp ham på med klærne og serverte en lett frokost av te, melk og kavringer.
Etterpå gikk han ned i første etasje der han studerte utvalgte avisartikler, hørte på Martin Bormanns orientering og utstedte dagens første ordrer.
Imens ventet hans nærmeste krets ute på terrassen, der det var tillatt å røyke. Den spreke og sporty Eva Braun var kjederøyker – men det oppdaget aldri Hitler.
Når han begynte å beklage seg over tobakksnytelse, kunne hun finne på å nynne «Smoke Gets In Your Eyes», til høylytt fnising fra de andre.
Da fikk Hitler, som ikke kjente til den amerikanske sangen fra 1933, et fårete drag over ansiktet.
Endelig, klokken 14, var det tid for middag. Hitlers krets og dagens gjester samlet seg i gangen ved spisestuen, der Hitler valgte sin borddame og satte seg ved langbordet.
Nazistpartiet ga Hitler et hus med utsikt i bursdagsgave, men på grunn av høydesyke besøkte han det sjelden.
På menyen sto tradisjonelle tyske retter – Hitler fikk alltid servert et vegetarisk måltid.
«Etter at jeg ble gassforgiftet under første verdenskrig, har jeg ikke tålt lukten av kjøtt. Det vrenger seg i meg», betrodde han kokka Anna Krautenbacher.
Etter måltidet la selskapet ut på en halvtimes spasertur som endte i et tehus legger oppe i fjellsiden. Her sank deltakerne ned i makelige lenestoler rundt et oppdekket bord.
«Alt etter ønske ble det servert te, kaffe og varm sjokolade, diverse kaker og til slutt en runde spirituosa.
Her ved kaffebordet fortapte Hitler seg gjerne i enetaler om tema gjestene hadde hørt mange ganger før.
De lot som om de hørte etter, med påtatt oppmerksomhet. Noen ganger duppet selv Hitler av under monologene», fortalte arkitekten Albert Speer i sine erindringer.
Lange kvelder foran peisen
En gang etter klokken 18 returnerte selskapet til Berghof med bil. Her fikk gjestene noen timer fri.
«Hitler gikk som regel opp til sine egne rom, mens Bormann ofte forsvant inn på rommet til en av de yngre sekretærene – det ble kommentert surt av Eva Braun», skrev Albert Speer.
Kveldsmaten kom på bordet i 20-tiden, og etter det samlet selskapet seg i «Den store hallen», som raskt kunne omdannes til kinosal.
Eva Braun, som var en ivrig amatør- fotograf, viste sine smalfilmer om livet på Berghof.
Som en av få tyskere hadde hun tilgang på fargefilm – derfor het innslaget «den kulørte ukerevyen».
Deretter ble det vist flere tyske filmer, men også enkelte amerikanske.
Da Hitler en kveld hadde sett «Tatt av vinden», henvendte han seg til propagandaminister Goebbels: «Noe slikt må våre folk også kunne få til!»
Gjestene småpratet lavmælt seg imellom mens Hitler og Eva kommenterte skuespillerne – noen ganger mens de holdt hender.
Men ofte var han taus og stirret grublende inn i de knitrende flammene i peisen.
Etter hvert sluttet gjestene å snakke av hensyn til de viktige tankene Hitler syslet med.
«For å få litt liv i selskapet ble det tilbudt sekt. Etter erobringen av Frankrike var det en billig champagne – de beste merkene hadde Göring og hans luftmarskalker tatt», fortalte Speer og beskrev kampen mot søvnen:
«Fra klokken ett ble det vanskeligere og vanskeligere å undertrykke gjespene, men det tok gjerne en time til før Eva Braun endelig vekslet noen ord med Hitler og fikk lov å gå opp. Et kvarters tid senere reiste Hitler seg».
Når Albert Speer etter krigen tenkte tilbake på tiden ved Hitlers hoff, husket han særlig den dørgende kjedsomheten.
Men Speer kunne ikke takke nei til alle invitasjonene. Han regnet ut at han hadde kastet bort mer tid med Hitler på Berghof enn han hadde arbeidet på arkitektkontoret han hadde fått innredet lenger nede i fjellet.
Berghof-ruinen ble sprengt i 1952 for å stoppe en økende strøm av Hitler-fans.
Berghof bombet og plyndret
Verken luftvernkanoner eller tåkemaskiner kunne redde Hitlers alpepalass da britene angrep Obersalzberg i 1945. I dag ligger bare «Ørneredet» igjen.
Spesialmaskiner kunne på få minutter skjule Obersalzberg i kunstig tåke for å hindre fiendtlige bombefly i å treffe Hitlers alpeparadis.
Men 25. april 1945 gikk det galt da 300 britiske bombefly kom inn over Obersalzberg.
Bombene påførte Berghof store skader.
Like etter viste de første lokale seg på fjellet. De hadde hørt rykter om store matlagre i Obersalzbergs bunker- og lagerrom som nazistene hadde samlet.
- mai nådde de amerikanske soldatene frem. De første feiret ved å hente opp et par flasker i Hitlers vinkjeller.
Så satte de seg på Berghofs terrasse og skålte for freden som snart ville komme.
Amerikanerne beholdt kontrollen med Obersalzberg frem til 1952, da området ble overtatt av delstaten Bayern.
Som noe av det første ble Berghof-ruinen sprengt – den hadde siden krigen utviklet seg til valfartssted for gamle nazister.
Av Hitlers eiendommer på Ober- salzberg har bare Kehlsteinhaus overlevd.
Huset på fjelltoppen, som allierte soldater kalte «Eagle’s Nest» – Ørneredet – er i dag en godt besøkt restaurant.
Gaven til mannen som hadde alt
På en spasertur i november 1936 kom Hitler med en slengbemerkning om at det burde bli satt opp et par benker på fjelltoppen Kehlstein (1837 m.o.h.), slik at turgåere kunne sette seg og nyte den praktfulle utsikten.
For Bormann var det stikkordet til det mest ambisiøse prosjektet i hans tid på Obersalzberg.
Hitler ville fylle 50 om to år, og sekretæren fikk raskt prosjektert et nytt tehus på fjellet.
For å gjøre turen opp lettere ble det nødvendig å anlegge en 6,5 km lang vei til en parkeringsplass.
Det siste stykket av veien besto av en 126 meter lang tunnel inn i fjellet til en heissjakt på 131 meter opp til det nye tehuset.
- mai 1945 kom de første amerikanske soldatene til Berghof. De åpnet Hitlers vinkjeller og lot korkene sprette.
Den samlede anleggssummen kom opp i 30 millioner riksmark (to milliarder kroner i dag) – og kostet 20 bygningsarbeidere livet.
Dessverre falt ikke gaven i smak hos jubilanten. Så høyt oppe var luften for tynn for ham, betrodde han husforvalteren Döhring.
En av de få gangene han viste seg her, var i bryllupet mellom Eva Brauns søster Gretl og SS-generalen Hermann Fegelein 3. juni 1944.
Eva hadde forberedt festen i ukevis, og til og med fått Hitlers tillatelse til å samle et band av SS-folk.
Det løsslupne bryllupet skulle bli den siste festen på Obersalzberg – tre dager etter innledet de allierte D-dagen.
Farvel til Berghof
Da Hitler våknet i 11-tiden 6. juni, hadde de allierte bitt seg fast:
«Er det invasjon eller ikke?» brølte han, men roet seg snart igjen, noterte Albert Speer, som var til stede:
«Han er vennlig, full av godord og klapper medlemmer av staben på skulderen. Det er som om han er lettet over at invasjonen endelig er i gang».
Verdenskrigens siste kapittel hadde begynt.
Russerne stormet frem på Østfronten, og 13. juli meddelte Hitler at han var nødt til å dra til hovedkvarteret Ulveskansen for å lede krigen.
«Den siste kvelden, da han tok farvel med selskapet, gikk han sakte gjennom den store konferansesalen, studerte maleriene på veggene og sa farvel til folk», forklarte adjutanten Nicolaus von Below.
«Noen øyeblikk senere dukket han plutselig opp igjen, tok avskjed en gang til før han forlot salen for godt».
I tiden som fulgte sto Bormann på for å etablere et bunker- og forsvarsanlegg i fjellet.
Mer enn sju kilometer med ganger ble anlagt, men Hitler ville ikke bruke alpefestningen. 30. april 1945 begikk han selvmord i Berlin, 70 mil fra fjellet der han til sammen hadde tilbrakt fire år av tiden som rikskansler.