Britene planla attentat: Hitler skulle myrdes av snikskyttere.

Hitlers livvakt sladret

SOEs attentatplan var lenge hemmelig.

Den ble først offentlig kjent i 1998, da den hemmeligstemplede etterretningsrapporten om operasjonen ble frigitt.

Dermed fikk historikere et enestående innblikk i opplysningene SOE hadde samlet om Hitler.

Britene fikk blant annet informasjon fra en tysk SS-soldat som de tok til fange under invasjonen av Normandie i juni 1944.

Året før hadde denne soldaten vært en av elitesoldatene som beskyttet føreren når han oppholdt seg på sitt private fjell Obersalzberg i Bayern.

Fremtredende folk som Luftwaffe-sjef Hermann Göring og rustningsminister Albert Speer hadde private boliger i området.

Disse ble tatt i bruk når de skulle ha møter med Hitler i praktvillaen hans, Berghof.

Det var her føreren oppholdt seg store deler av andre verdenskrig – når han da ikke var i «Wolfsschanze», Ulvehiet, i dagens Polen.

Fjellet lå perfekt til – bare noen få kilometer fra en idyllisk bayersk landsby med togforbindelse til Salzburg 30 kilometer mot nord og München 180 kilometer mot nordvest.

Høyt oppe i fjellet hadde Hitler fått bygd en enorm luksusvilla for pengene han hadde tjent på boken «Mein Kampf».

SS-folk skulle sikre Hitler mot attentat

Av SOEs etterretningsrapport fremgår det at ingen fikk tillatelse til å kjøre oppover fjellet uten gyldig passerseddel.

For å hindre uautorisert ferdsel – eller fiendtlige angrep – var området bevoktet av rundt 540 fanatiske SS-soldater.

De var blant annet utstyrt med schæfere som skulle snuse opp inntrengere i skogene rundt Berghof.

Dersom fienden angrep fra luften, kunne en 300 mann stor enhet skjule hele Obersalzberg i kunstig tåke, slik at bombeflyene ikke fant målet.

«Denne enheten består av tre bataljoner, hver på 80-100 mann. De er fordelt utover hele området – to og to i hytter.

Tåkeleggingsutstyret deres består av to små beholdere, en gassflaske og et ovnsrør.

Tåkeapparatet betjenes med et håndtak», skriver Foxley-rapporten om avledningssystemet.

I henhold til beredkapsplanen skulle Hitler også straks gå i dekning 20 meter under bakken i Berghofs enorme, bombesikre tilfluktsrom, mens SS-soldatene beskjøt fiendtlige fly med luftvernkanoner.

I tillegg til de militære vaktene var det kuperte landskapet også beskyttet av flere sivile vaktposter.

Herfra overvåket glødende nazister at ingen uvedkommende nærmet seg føreren.

Ved togstasjonen og på alle hoteller i landsbyen sjekket sivilkledde agenter fra Reichssicherheitsdienst – Adolf Hitlers personlige sikkerhetstjeneste – alle mistenkelige personer.

Naziflagget viser at Hitler er hjemme

Til tross for de massive sikkerhetsforanstaltningene ville Obersalzberg gi de beste mulighetene for et attentat på Hitler, ifølge rapporten fra SOE.

Oppholdet på fjelltoppen bød nemlig på mange ensformige og rutinepregede dager.

Under normale omstendigheter var førerens oppholdssted en svært godt bevart hemmelighet.

Reiseplanene hans ble ikke avslørt før noen få timer før avgang for en krets av lojale medarbeidere, og de ble hyppig endret underveis.

Dessuten var den tyske nazilederen alltid omgitt av en eskorte av erfarne SS-soldater, væpnet til tennene.

Men når Hitler oppholdt seg i Berghof, var situasjonen annerledes.

«Det tydeligste tegnet på at Hitler befinner seg på Obersalzberg, er det store hakekorsflagget som heises i flaggstangen på parkeringsplassen foran Berghof», slår Foxley-rapporten fast.

Dermed kunne alle se at føreren var hjemme.

Og bak piggtrådsperringene og de mange kontrollpostene forlangte Hitler å få gå omkring uforstyrret.

Krigsfange skal skyte Hitler

Britene lette i første omgang etter en passende attentatmann blant tyske og østerrikske krigsfanger.

Håpet var at de skulle finne en soldat som snakket med helt riktig sørtysk aksent, og som dessuten næret et personlig hat mot Hitler.

Utstyrt med falske identitetspapirer ville en tysktalende snikmorder kunne oppholde seg i månedsvis i Obersalzberg, mens han studerte vaktenes rutiner og ventet på at Hitler skulle dukke opp.

«Det er mulig å oppholde seg i vertshusene Trimbacher og Goldener Bär i Berchtesgaden, selv om Trimbacher også ofte benyttes av SS-soldater», forklarer Foxley-rapporten.

Også tsjekkiske og polske kandidater kunne komme i betraktning til oppgaven som snikmorder, ifølge SOEs vurdering.

I det storsalzburgske området – der Obersalzberg ligger – var det allerede over 100 000 tvangsarbeidere fra Tsjekkoslovakia og Polen, og det lå en leir for tsjekkiske tvangsarbeidere helt bokstavelig talt et steinkast fra Hitlers bolig.

Her var de fleste satt til å jobbe utendørs med oppgaver som å vedlikeholde fjellveier og jernbanenettet, felle skog og måke snø om vinteren.

En forkledd tsjekker eller polakk ville derfor ikke vekke særlig oppmerksomhet, selv om vaktene så ham i nærheten av Berghof.

Etterretningsrapporten viser at SOE hadde gjort grundig research.

De visste til og med hvilken type adgangstillatelser de utenlandske arbeiderne måtte ha for å oppholde seg på Obersalzberg:

«Passersedlene er mørkeblå og utstyrt med et stempel. Nummereringen på stempelet blir forandret hver uke. Sedlene er merket med et avtrykk av Bormanns (Hitlers høyre hånd, red.) eller Rattenhubers (sjef for Hitlers sikkerhetstjeneste, red.) underskrift».

I tillegg til riktig nasjonalitet måtte kandidaten også ha noen helt bestemte kvalifikasjoner som attentatmann:

Han måtte være modig, oppfinnsom, snarrådig, tålmodig og villig til å ta en stor risiko på et oppdrag som fort kunne komme til å koste ham livet.

Hitler skulle sprenges i luften

Mens deler av SOE lette etter rett mann til jobben, arbeidet andre avdelinger videre med å vurdere hvilket utstyr snikskytteren måtte ha med seg. De kom frem til at ikke bare én, men helst to, snikskyttere skulle dele på oppgaven.

Når naziflagget på Hitlers bolig gikk til topps, skulle teamet iføre seg samme uniform som tyske alpejegere, og snike seg opp mot fjelltoppen Mooslahnerkopf, der målet for Hitlers spasertur lå – et lite tehus.

Foxley-rapporten anbefaler alpejegeruniformen fordi «flesteparten av soldatene som er innlagt på militærsykehuset Platterhof (som lå noen få hundre meter fra Berghof, red.) er Gebirgsjägern – alpejegere.

Ettersom både Hitlers personlige sikkerhetstjeneste og SS-vaktkompaniet i området bærer denne typen uniform om vinteren, vil man ved å utgi seg for å være en av dem, kunne komme på kloss hold».

Under de lange uniformsjakkene skulle de to attentatmennene skjule en bazooka med tilhørende granater, en pose håndgranater til selvforsvar, en tyskprodusert Mauser snikskytterrifle med eksplosiv ammunisjon, et teleskopsikte og en kraftig tang til å klippe seg gjennom det solide gjerdet rundt området.

Den eksplosive ammunisjonen inneholdt det følsomme sprengstoffet kvikksølvfulminat, som var så kraftig at selv en liten mengde kunne sprenge bort offerets hode.

Dermed kunne snikskytterne påføre Hitler dødelige skader, selv om de bare traff ham én gang.

Operation Foxley møter motstand

Mens SOE arbeidet på høygir for å få på plass de siste detaljene rundt attentatet, møtte operasjon Foxley stadig større motstand i det britiske krigsministeriet.

Det store spørsmålet var om elimineringen av Hitler i realiteten tjente de alliertes sak.

De britiske generalene var ikke i tvil, skrev sir Hastings Ismay – Winston Churchills nærmeste militærrådgiver – til statsministeren:

«De øverstkommanderende er enstemmige i uttalelsen om at Hitlers mange brølere tatt i betraktning, er det – ut fra et militært synspunkt – nærmest en fordel at Hitler beholder kontrollen over Tysklands strategi. Men sett i et bredere perspektiv vil det være bedre hvis han blir ryddet av veien».

Med andre ord: Hvis Hitler ble fjernet, kunne mer kompetente folk som for eksempel SS-lederen Heinrich Himmler overta kommandoen over hæren, og påføre de allierte invasjonsstyrkene større tap.

En annen bekymring var om attentatet virkelig ville svekke tyskerne, eller i stedet få dem til å yte en siste, innbitt innsats for å hevne sin fører.

Attentatet på Hitler avlyses

«Nå da Hitler har sverget å forsvare hver centimeter av det tyske fedrelandet, risikerer vi å gjøre ham til en helgen ved å snikmyrde ham», skrev oberstløytnant R.H. Thornley, en av de få SOE-offiserene som helt fra starten hadde vært imot operasjon Foxley.

«Drapet på Hitler vil dessuten skape grobunn for en myte som vil gjøre det beseirede Tyskland vanskelig å kontrollere, og øke risikoen for en tredje verdenskrig», skrev Thornley videre, og understreket at det var nettopp en slik myte som hadde brakt Hitler til makten i første omgang – nemlig ideen om at det tyske folk ikke var blitt beseiret militært under første verdenskrig, men forrådt av skamløse politikere.

Et etterkrigs-Tyskland der folket var av den oppfatning at landet var blitt beseiret med et feigt attentat, ville kunne hjelpe andre fanatikere til makten.

Derfor måtte attentatet på Hitler – dersom det absolutt skulle gjennomføres – se ut som det var utført av den tyske hæren selv, understreket Thornley igjen og igjen.

Mens diskusjonen mellom SOE og generalene bølget frem og tilbake, invaderte de allierte selve Tyskland i slutten av 1944.

Dermed hadde tiden løpt fra operasjon Foxley.

Etterretningsrapporten mistet derfor all betydning, og havnet i et hemmelig militærarkiv. Den så ikke dagens lys igjen før i 1998.