Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Georg Elser ønsket å bombe Hitler

I et helt år forbereder snekkeren Georg Elser et attentat mot tyskernes fører. Han skaffer sprengstoff, bygger en utløser-mekanisme og huler ut søylen bak Adolf Hitlers talerstol. Men Elser er 13 minutter for sent ute til å endre historiens gang.

Sz-photo/Scanpix

Det koker i køen foran nazistenes romtildelingsskranke i München. Midt i trengselen står en spinkel mann med utstående ører, og selv om han går med mørk jakke mens de fleste andre tilreisende har møtt opp i partiuniform, er det ingen som legger spesielt merke til ham.

Alle tripper utålmodig etter å få et rom slik at de kan rekke kveldens store begivenhet: Adolf Hitler skal holde tale til sine «gamle kamerater» i Münchens store ølhall, Bürgerbräukeller. Og dagen etter skal Hitler gå i spissen for en stor minnemarsj.

Arrangementene skjer i anledning ølkjellerkuppet som nazistene forgjeves forsøkte å gjennomføre i 1923. Kuppet endte i et blodbad der 16 nazister ble drept, og siden er de falne blitt hyllet som martyrer.

Vel fremme ved skranken får mannen med de utstående ørene spørsmål om han var med den gangen i 1923. Han rister taust på hodet, som om han er lei for at han ikke var der, presenterer seg som Georg Elser og takker høflig da han får adressen til familien som har sagt seg villig til å være vertskap for nazistenes gjester.

Hjemme hos vertsfamilien setter Elser fra seg kofferten og veksler et par ord med verten, før han i 20-tiden begir seg av gårde til den andre siden av elva Isar, der Bürgerbräukeller ligger.

Her er gatene sperret av, og det kryr av nysgjerrige som håper å få et glimt av føreren.

Inne i den tettpakkede festsalen er nesten 3000 nazister samlet. Adolf Hitler inntar podiet presis klokken 20.30, slik han gjør 8. november hvert år, ledsaget av rungende klappsalver og euforiske heil-rop.

I to timer taler han glødende om Tysklands storhet, og først da han avslutter talen rundt 22.30 og forlater ølhallen, kan veisperringene ute i gatene fjernes.

Så snart festsalen i Bürgerbräukeller er tømt, sniker Georg Elser seg inn igjen. Han ser seg rundt, noterer at salen er bygd i to plan, og at det bak talerstolen henger et naziflagg som skjuler en bærende søyle.

Uten ennå å vite hvordan han skal få det til å skje, vet Elser at Hitler skal dø i denne salen om ett år – 8. november 1939.

Hatet spirer hos snekkeren

Georg Elser kom til verden i 1903 og vokste opp under beskjedne forhold i den sørtyske byen Königsbronn. På skolen var han god i matematikk og tegning, og da Georg kommer i lære som snekker, viser han seg å være en uforbederlig perfeksjonist. Han oppsøker gjerne kundene sine dagen etter at de har mottatt møbelet han har laget, bare for å se om alt er i orden.

På fritiden spiller Georg Elser fiolin i et folkemusikkorkester, danser og opplever en viss suksess med damene. De faller for hans muntre, tilbakeholdende vesen – men inni ham koker det.

Elser er vennlig og imøtekommende, men gløder av hat mot nazistene, som har regjert landet siden 1933. Høsten 1938 har Tyskland okkupert Sudetland, et fjellrikt område i Tsjekkia, og Elser ser for seg at nazistene skal drive landet ut i en ny storkrig.

Han har ikke vært særlig politisk engasjert hittil, men han har vært medlem av kommunistpartiet og kjenner de tøffe tidene på pungen – det økonomiske mirakelet Hitler skryter av har ikke arbeiderklassen merket noe til. Elser har regnet ut at den i utgangspunktet beskjedne timelønnen hans er halvert fra 1928 til 1938.

Den trange økonomien er imidlertid ikke det som plager Elser mest – først og fremst forakter han alle former for undertrykkelse. Han vokste opp med en fordrukken, voldelig far, og den utrygge barndommen har gitt ham en dyp motvilje mot tyranner.

Når Elser hører Hitler tale i radioen, reiser han seg og går, og når nazistene marsjerer gjennom hjembyen Königsbronns gater, snur han ryggen til og begynner å plystre.

Han nekter å heile og avskyr ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend. Risikoen for en ny storkrig tynger ham så mye at han høsten 1938 bestemmer seg for å gjøre sitt for å forhindre den.

Klokkene utløste en fjær. Den slo en spiker inn i en gevær-patron, som så antente eksplosjonen.

© Dpa/scanpix

Helvetesmaskinen var et teknisk vidunder

To uavhengige klokker skulle sikre at bomben gikk av på nøyaktig riktig tidspunkt. Klokkene ga Elser seks døgn til å slippe unna.

Georg Elser hadde ikke peiling på tidsinnstilte bomber da han bestemte seg for å drepe Adolf Hitler.

Men som den fingerferdige håndverkeren han var, tenkte han seg frem til en løsning der en klokke utløste en fjær, og en spiker slo mot en vanlig patron og dermed antente sprengstoffet.

Allerede sommeren 1939 hadde han kontroll på teknikken, men den endelige utløseren bygde han først i det leide værelset i München flere måneder senere.

I ukevis eksperimenterte han med utløsermekanismen. De to klokkene hadde han fra jobben som snekker på en klokkefabrikk.

De kunne stilles inn til å gå av seks døgn etter at de var satt i gang. Den hjemmelagde utløseren testet han i farens eplehage utenfor Königsbronn. Faren stilte ingen spørsmål.

Ideen til et attentat tar form

Perfeksjonisten Georg Elser begynner å lete etter det riktige stedet å gjennomføre attentatet. For en vanlig borger er det nesten umulig å komme tett på Hitler, som ofte endrer planer i siste øyeblikk og dessuten er omgitt av et korps av livvakter.

Men fra avisene får Elser vite at Hitler hvert år med 100 prosent sikkerhet er til stede i Bürgerbräukeller for å minnes ølkjellerkuppet.

Elser gir seg tid – han vil heller forberede attentatet grundig enn å risikere å feile. Om kvelden 8. november 1938 besøker han for første gang ølhallen han har sett seg ut som åsted, og allerede dagen etter tar han toget hjem til Königsbronn for å begynne detaljplanleggingen av det perfekte attentat.

«De neste ukene tenkte jeg meg frem til at det var best å plassere sprengstoff i søylen bak talerstolen og antenne det med et apparat av noe slag. Hvordan apparatet skulle se ut, visste jeg ennå ikke. Søylen valgte jeg fordi eksplosjonen ville få flygende murbiter til å treffe folk ved talerstolen», forklarer Elser senere.

I påsken 1939 drar han igjen til München for å se nærmere på festsalen og den bærende søylen, som han i et ubemerket øyeblikk måler opp med en medbrakt tommestokk. Samtidig får han ny jobb – i Königsbronns steinbrudd.

Her kan han ikke bare høste erfaringer med sprengning, men også stjele sprengladninger til bomben sin, som han gjemmer i en koffert med dobbel bunn.

Elser er en utpreget einstøing med en begrenset bekjentskapskrets. Hans sosiale omgang består stort sett av litt hverdagslig småprat med familien han leier hos.

Selv om han er midt i 30-årene, er Elser verken gift eller forlovet – han er riktig nok forelsket i en fraskilt kvinne,

Else Härlen, men forholdet skranter, og Elser vil for enhver pris unngå å blande henne inn i planene sine.

De naziststyrte tyske avisene var raske til å peke ut britiske agenter som Georg Elsers bakmenn.

© Deutsches historisches museum, berlin

På nattarbeid i München

På kort tid klarer Elser å skaffe alle sprengladningene han trenger, og da han blir skadet etter bare tre uker i steinbruddet, er det nesten hell i uhell.

En steinblokk faller ned på foten hans, slik at han i flere uker må ha foten i gips og holde seg i ro.

Sykefraværet gir ham god tid til å gruble over hvordan han skal konstruere en tidsinnstilt utløser til bomben sin – eller helvetesmaskinen, som han har døpt den i sitt stille sinn. I denne fasen kommer det til nytte at han i 1920-årene arbeidet fem år som snekker på en klokkefabrikk.

Han vender aldri tilbake til steinbruddet. For å ha penger å leve for og kjøpe smådelene han stadig mangler for å bygge bomben, selger Elser sykkelen, sin elskede fiolin og mange andre eiendeler.

En augustdag i 1939 legger han fornøyd den dobbeltbunnede kofferten med sprengstoff opp i bagasjenettet på toget mot München. I lommen har han rundt 400 riksmark – penger nok til flere måneder.

Åndsfraværende setter Elser seg til rette i setet og stirrer ut på landskapet som suser forbi. Nå er det ingen vei tilbake, men han kjenner ingen anger. For første gang siden han tok beslutningen er det i stedet utålmodighet som preger Elser.

I München leier han et rom i Blumenstrasse hos familien Baumann, som vennlig spør sin nye losjerende hvilket ærend han har i byen. Elser forteller at han utdanner seg til byggeleder, og at han i tillegg arbeider med en oppfinnelse om natten.

Mer trenger de ikke vite, for forklaringen passer fint med døgnrytmen Elser legger seg til i storbyen. Frokosten inntas i selskap med Baumann-familien, og deretter trekker han seg tilbake til rommet sitt, der han sysler med «oppfinnelsen» – en tidsinnstilt utløser til bomben.

Det meste av ettermiddagen sover han, og nærmere klokken 19.00 forlater han huset og spaserer til Bürgerbräukeller, der han spiser kveldsmat som han skyller ned med en øl.

Ved 22-tiden betaler han regningen og sier god natt til servitørene, men i stedet for å forlate etablissementet sniker han seg inn i den store, tomme festsalen og gjemmer seg i et tilstøtende lagerrom.

Her venter han tålmodig på at personalet skal lukke og slukke, og når han omsider er alene, tar han fatt på nattens arbeid. Tidlig om morgenen, før de første ansatte kommer på jobb, smetter han ut nødutgangen på baksiden av bygningen og skynder seg hjem til frokost hos familien Baumann.

Bomben var så kraftig at bygningen måtte stives av med bjelker. På åstedet fant politiet en mengde tannhjul.

SZ-Photo/Scanpix & Shutterstock

Adolf Hitler nådde uskadd til Berlin, der han ble mottatt av flere bekymrede parti- og militærfolk, blant dem luftmarskalk Hermann Göring.

SZ-photo/Scanpix

På Odeonsplatz i München ble marsjen stanset. Skuddvekslingen varte 30 sekunder – den kostet 16 nazister og fire politifolk livet.

SZ-photo/Scanpix & Shutterstock

Toaletter skal overdøve bråket

Elser har påtatt seg en uhyre krevende oppgave. I lyset fra lommelykten, som han har surret inn i blått stoff for å dempe lyset, sager han først et stykke av trepanelet nederst på søylen.

Det tar ham tre netter å forvandle det avsagde panelet til en lem, som ved hjelp av hengsler skal kunne lukkes og gå i ett med resten.

«Selv hvis noen i dagslys studerte søylen nøye, ville det ikke være mulig å se endringen», noterte Elser.

Hvilende på sine etter hvert ømme knær går han i gang med å hakke et hulrom inn i søylen, men bråket fra hammeren runger så øredøvende i den nattemørke salen at han i stedet må bore hull i mørtelen med et håndbor, slik at han kan skrape den ut med meisel.

Bare når en trikk passerer ute på gaten, eller når vertshusets urinaler automatisk skylles hvert tiende minutt, våger han å banke meiselen inn i søylen i noen få sekunder.

For hvert slag går pulsen rett i taket, og Elser holder pusten mens han venter på at nattevakten når som helst skal ta ham på fersk gjerning. Faktisk hender det at vakten speider inn i festsalen i løpet av natten, men opp trappen til galleriet kommer han aldri.

«En gang kunne jeg ha blitt avslørt», erkjente Elser senere. «En dag jeg ikke var der, ble det nevnte lagerrommet ryddet for pappkasser. Da jeg kom om kvelden, ble jeg helt forskrekket, fordi rommet var tømt, og i hjørnet lå arbeidsbuksene mine pent sammenbrettet».

Til tross for forskrekkelsen jobber Elser videre natt etter natt. Først når mørket så smått viker for dagslyset, pakker han vekk verktøyet og rydder omhyggelig opp slik at han ikke etterlater seg det minste spor. Hvert eneste støvkorn blir feid opp og puttet i en veske.

Før han forlater vertshuset, lukker han lemmen. Som den fingernemme håndverkeren han er, har han utstyrt den med en lås slik at den ikke spretter opp ved et uhell.

I løpet av tre måneder tilbringer Elser mer enn 30 netter i ølhallen, før han 2. november 1939 omsider er kommet så langt at han kan plassere sprengstoffet i hulrommet.

To netter senere kommer turen til utløsermekanismen med de to ombygde urverkene som skal få bomben til å eksplodere, men nettopp denne kvelden er det ball i festsalen. Elser må kjøpe inngangsbillett og vente.

Georg Elser tok beslutningen om at Hitler måtte stoppes og bygget på egen hånd en sinnrik bombe.

© Getty

Helten ingen ville ta i

Etter 2. verdenskrig ble Georg Elsers attentat glemt. Først i 1990-årene kom historien hans frem.

Grev Stauffenberg, Sophie Scholl og noen få andre figurerer på den korte listen over tyskere som gjorde motstand mot nazismen. De få som fantes, ble senere feiret som frihetshelter – men ikke Georg Elser.

Han var glemt i flere tiår. Det var flere grunner til at det ble slik:

Kirken beskyldte Elser for å være SS-mann

Georg Elser trodde på Gud, men han viste seg ikke i kirken. Det var sterkt kritikkverdig i de kristnes øyne.

Enda verre var det at den fremtredende tyske teologen Martin Niemöller spredte SS’ løgner om Elser.
Niemöller var fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen samtidig med Elser. Teologen var på talefot med leirvaktene, og de påsto at Elser hadde utført attentatet etter ordre fra SS.

Nazistenes motiv skulle være å gi Hitler et skinn av udødelighet.

Vesttysk kommunist-hat

Etter 2. verdenskrig ble Elsers hjemby Königsbronn liggende i Vest-Tyskland, der politikerne forbød kommunistpartiet KPD.

Ettersom Elser regnet seg som kommunist, var han uakseptabel som vesttysk helt.

DDR avskrev ham

Heller ikke i det kommunistiske DDR dugde Elser som helt. Han hadde utført attentatet på egen hånd, uten klarsignal fra partiet.

Byen vendte ham ryggen
Etter attentatet i 1939 ble alle innbyggere i Königsbronn avhørt av Gestapo. Flere ble torturert, andre sendt til fronten som straff.

Nazistene nedgraderte landsbyen ved å kalle den «Attentathausen», attentatmannens by. Innbyggerne så på seg selv som ofre for Elser, og først i 1990 satte de opp en minneplate over ham.

Nazistene tilga aldri

Etter krigen fant nazistene veien inn i det sivile liv. Königsbronns borgermester fra 1951 til 1989, Karl Burr, var utdannet på en nazistisk Napola-eliteskole.

Han undertrykte ethvert minne om Elser.

«I Königsbronn har ingen lyst til å ære ham!» uttalte han til en avis.

Bomben tar for mye plass

«Jeg fant en plass på galleriet, ved orkesterets podium, og kikket på arrangementet. Da det sluttet klokken ett, bega jeg meg til gjemmestedet», forklarte han.

Men da Elser endelig står foran søylen, oppdager han til at hullet er for lite til tidsinnstillingen! Oppgitt innser Elser at han bare må lukke lemmen og forlate Bürgerbräukeller. Men natt til 6. november er han tilbake.

Han har angrepet kassen rundt uløseren med både sag og fil, og nå passer den perfekt i hullet. Elser stiller klokkene slik at bomben skal detonere klokken 21.20, 8. november 1939.

Tidspunktet har han valgt fordi Hitler alltid går på podiet klokken 20.30 når ølkjellerkuppet skal feires, og deretter taler i et par timer. Klokken 21.20 vil føreren altså være omtrent halvveis, forutser Georg Elser.

Han setter et lokk foran klokkene for å dempe tikkingen, lukker panelet og kjenner en sterk lettelse da han forlater ølhallen i sekstiden.

Han bestemmer seg for å feire vel overstått arbeid med en kopp kaffe fra en kiosk. Han nyter den varme drikken i den skarpe høstmorgenen, og fryder seg over bomben som nå tikker under Hitler.

«Dette går veien», mumler han lavt for seg selv. Dersom det ikke skjer noe uforutsett, vil bomben eksplodere om 60 timer. Men når den tid kommer, akter Elser å være over alle hauger. Planen er å ta toget til den sørtyske byen Konstanz og slippe usett over grensen til Sveits, mens problemet Adolf Hitler blir eliminert.

Perfeksjonisten avbryter flukten

Mens Hitler forbereder talen, og personalet i Bürgerbräukeller gjør klart til festlighetene, har Georg Elser kommet til Stuttgart, der søsteren Maria bor. Han fortsetter ikke direkte mot Sveits, men bruker dagen på et familiebesøk – og så tar han nok en fatal beslutning.

Den pedantiske håndverkeren vil tilbake til Bürgerbräukeller for å sjekke at alt er i orden, og at klokkene går som de skal.

«Klokkene ble plassert to dager senere enn jeg egentlig hadde tenkt, så jeg ville se om de hadde stoppet. Jeg hadde jo bare en halv time før jeg måtte forlate Bürgerbräukellers festsal (natt til 6. november, red.). Jeg ville være helt sikker, så jeg dro tilbake til München».

Problemet er at han har brukt alle de 400 riksmarkene han i sin tid skrapte sammen, men Maria låner ham gjerne 30 mark uten å stille spørsmål.

Da Elser ankommer Bürgerbräukeller om kvelden 7. november, gjemmer han seg igjen i lagerrommet. Etter at siste mann har forlatt lokalene, lister Elser seg frem og inspiserer de to klokkene i søylen. De tikker som de skal.

Klokken 06.30 forlater han ølhallen for siste gang. Han slentrer gjennom byen og kjøper en kopp kaffe, før han oppsøker sin gamle vertsfamilie. Det er som om han ikke klarer å forlate byen. Ved ti-tiden er han endelig på jernbanestasjonen, og flukten begynner.

Da Elser setter seg på toget, er han helt uvitende om at krigen har tvunget Hitler til å endre rutiner. Riktig nok er erobringen av Polen gjennomført, men nazistene har større ambisjoner i Europa: Et felttog mot Frankrike er under forberedelse.

Derfor må programmet for feiringen av ølkjellerkuppet endres slik at Hitler rekker å være tilbake i Berlin neste morgen der det skal være krigsråd.

Uheldigvis er det varslet tykk tåke over München, og Hitlers pilot tør ikke garantere at de kan fly tilbake til Berlin samme kveld.

Løsningen blir at Hitler etter talen hopper på et spesialtog som forlater Münchens hovedjernbanestasjon klokken 21.31 den 8. november. For å nå toget går Hitler på talerstolen allerede i 20-tiden, en halv time tidligere enn de foregående årene.

Med inntrengende stemme forteller han om den nødvendige krigen mot britene. De påstår ifølge nazilederne at de kjemper for folkenes frihet, mens de selv underlegger seg land etter land. Med bitende ironi skjeller Hitler ut britene, som mener de skal bestemme alt, mens Tyskland blir lurt og bedratt.

Hvert poeng møtes med jubel fra nesten 3000 partimedlemmer. Stemningen i festsalen koker.
Etter mindre enn en time runder Hitler av talen, og mens bifallet stadig braker, iler han og følget hans av nazistiske toppfolk ut til limousinene.

Så snart Hitler har forlatt Bürgerbräukeller, brer oppbruddsstemningen seg. Flertallet av gjestene stimler mot utgangen, og så – nøyaktig 13 minutter etter at Hitler har forlatt festsalen – eksploderer Elsers bombe med et dumpt drønn.

Den kraftige trykkbølgen slenger de hundrevis av gjenværende gjestene om kull på gulvet, og den bærende søylen bak Hitlers talerstol splintres, slik at deler av taket raser sammen i en sky av støv.

Åtte nazister omkommer i regnet av mur og betong-biter, og 67 andre blir hardt skadet.

Under avhørene forsøkte Georg Elser å bevise at han handlet alene. Gestapo trodde ham ikke.

© Heinrich hoffmann/Bayrische staatsbibliothek

Avhør og tortur hos Gestapo

Klokken 20.45, bare en halv time før bomben går av i München, er en spinkel mann med utstående ører pågrepet av tyske grensevakter i Konstanz, bare noen få meter fra grensen til Sveits.

Vaktene mistenker rutinemessig mannen for å være smugler, men det viser seg at han verken har med seg alkohol, sigaretter eller pølser, som er typiske smuglervarer på disse kanter.

I mannens ryggsekk finner vaktene i stedet en bunke krøllete papirer med notater om hvordan bygge en bombe, et postkort med et bilde av Bürgerbräukeller, et emblem fra en kommunistisk organisasjon, litt verktøy, en klokkefjær og noen metallbiter.

Grensevaktene forstår ikke hva innholdet i ryggsekken kan bety, men da de like etter mottar en teleks med opplysninger om attentatforsøket mot Hitler, legger de to og to sammen. Georg Elser tas med til München og overlates til Gestapo, som utsetter ham for endeløse avhør.

Elser forklarer at han ville besøke en bekjent i byen, men fant ikke rett hus i mørket. Da politifolkene opplyser at en servitør på Bürgerbräukeller har gjenkjent ham som en av ølhallens stamgjester, innrømmer han å ha frekventert vertshuset, men uten å ha det fjerneste kjennskap til noe attentat.

Etterforskningen på åstedet avslører etter noen timer at bomben var plassert i søylen i gulvhøyde, noe som nødvendigvis må innebære at gjerningsmannen har sittet på kne mens han hulet ut søylen – og den oppdagelsen arbeider Gestapo videre med under avhørene.

«Av med buksene», befaler politimannen. Et øyeblikk nøler Elser. Han er både nervøs og forvirret og fatter ikke helt hva som foregår.

«Vi vil se knærne dine!» brøler avhørslederen. I stedet for å ta av seg buksene, trekker Elser langsomt opp buksebeinet, centimeter for centimeter, og da kneet kommer til syne, er det umulig å skjule for Gestapo-mannen at det er hovent og rødt.

«Er det nå noe du vil si?» snerrer avhørslederen.

«Når noen har gjort noe slikt...hva venter ham da?» spør Georg Elser engstelig.

Svaret på det spørsmålet får han før han vet ordet av det: tortur, avhør og mer tortur. Elser avlegger snart full tilståelse, men Gestapo og SS er overbevist om at han må ha medsammensvorne – en enkel håndverker fra Königsbronn kan ikke stå bak et så omfattende attentat.

Himmler mister tålmodigheten

Allerede 9. november – dagen etter bombesprengningen – har Gestapo arrestert to britiske agenter ved grensen til Nederland. Ifølge Hitler og resten av naziledelsen er det ikke en skygge av tvil om at agentene må stå bak attentatet, og at Elser bare er britenes forlengede arm.

Avisen Völkischer Beobachter, som er nazistpartiets offisielle talerør, peker uten å nøle ut skurkene. «Gjerningsmennene er agenter fra Secret Service», slår avisen fast og advarer: «Storbritannia vil lære oss å kjenne».

Elser blir torturert igjen og igjen, men da mishandlingen fremdeles ikke får ham til å innrømme noe kjennskap til de britiske agentene, tar SS-sjef Heinrich Himmler personlig affære.

Sammen med en assistent pisker og sparker han Elser, som brøler av smerte mens blodet fosser fra nese og munn. Men uansett hva de utsetter ham for, står han fast på at han har handlet på egen hånd.

«Jeg vurderte hele tiden hvordan jeg kunne forbedre forholdene for tyske arbeidere og unngå en krig. Jeg konkluderte at det bare kunne la seg gjøre ved å fjerne de øverste lederne i Tyskland. Jeg mener Hitler, Göring og Goebbels», forklarer han.

Etter at Elser har vært i hendene på Gestapo i ukevis, blir han overført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin, der han fra dag én er leirens best bevoktede fange.

Han er ennå ikke dømt for forbrytelsen, for Hitlers plan er å gjemme ham unna i en celle helt til krigen er slutt – deretter skal han brukes som kronvitne i en skueprosess mot britene, der han skal medvirke til å bevise – med førerens ord – «hvilke perfide midler Secret Service har benyttet seg av».

Men Georg Elser blir aldri stilt for retten. Krigen trekker ut, og i slutten av 1944 blir han overført til konsentrasjonsleiren i Dachau ved München og sperret inne i celle nummer 6. På det tidspunktet er han bare en skygge av seg selv, en radmager, nedbrutt mann med grått hår, innsunkne kinn og dyptliggende øyne uten livsgnist.

I krigens siste dager får leirkommandanten ordre fra Gestapos øverste leder om å henrette Georg Elser. Natt til 10. april 1945 føres han til konsentrasjonsleirens krematorium, blir drept med et nakkeskudd og brent.

Han var bare 13 minutter fra å endre historiens gang – i stedet ble Elser et av krigens 60 millioner dødsofre.

Les også:

Hitler

Hvor mye fikk Adolf Hitler i lønn?

2 minutter
Hitler

Adolf Hitler - portrett av en folkeforfører

16 minutter
Politikere

Galleri: Gjett hvilken diktator

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul