Hitler bak murene

Ølkjellerkuppet i München er juridisk sett høyforræderi – og kuppets leder, Adolf Hitler, risikerer en livstidsdom. Men nazi-lederen slipper unna med en mildere straff, takket være sine mange sympatisører. Og i fengselet får Hitler fred til å utvikle den nazistiske ideologien – og fråtse i bløtkaker.

Ølkjellerkuppet i München er juridisk sett høyforræderi – og kuppets leder, Adolf Hitler, risikerer en livstidsdom. Men nazi-lederen slipper unna med en mildere straff, takket være sine mange sympatisører. Og i fengselet får Hitler fred til å utvikle den nazistiske ideologien – og fråtse i bløtkaker.

Getty Images & Imageselect

Salen er fylt til siste plass da retten i München trer sammen. Gjennom 24 dager har statsadvokaten spurt ut mennene bak det såkalte ølkjellerkuppet – et forsøk på å velte den tyske regjeringen i november 1923. Anklagen lyder på høyforræderi, en uhyre alvorlig forbrytelse som straffes med fengsel på livstid.

I dag – 27. mars 1924 – er det tid for siste rettsmøte, og derfor får kuppets leder, Adolf Hitler, ordet: «Ikke dere, mine herrer, kan dømme oss», sier han henvendt til dommerne.

«Dommen vil bli avsagt av historiens evige rett. Dere kan dømme oss tusen ganger, men gudinnen over historiens evige rettssal vil smilende rive tiltaleskriftet i stumper og stykker – og frifinne oss», erklærer den 34-årige Hitler. På brystet bærer han Jernkorset han fikk for sin tapperhet under første verdenskrig.

Frifunnet blir Hitler ikke. De overveldende bevisene avgjør saken, og dommerne erklærer ham skyldig, men straf­fen er til gjengjeld forbløffende mild: Bare fem års fengsel og med mulighet for prøveløslatelse etter seks måneder. Og dommen forvandler med et slag forræderen til nasjonalsosialistenes martyr, som ikke vil lide noen nød.

«Fengselsoppholdet var en universitetsutdannelse på statens regning for meg», skrøt Hitler senere. «Det feilslåtte kuppet var kanskje det beste som kunne skjedd i livet mitt!»

Nazist på selvmordets rand

For de som befant seg på Odeonsplatz i München da ølkjellerkuppet i 1923 utviklet seg til et blodbad, var hendelsen alt annet enn det beste som kunne skjedd. Po­li­ti­et skjøt inn i gruppen av nasjonalsosia­lister, 14 sank om på plas­sen og døde.

Regjeringen i Berlin – kalt «Novemberforbryterne» – er avsatt, proklamerte nazistene under ølkjellerkuppet i 1923.

© Bayerisches Hauptstaatsarchiv/Shutterstock

Hitler kom seg unna via en si­de­gate og ble kjørt til land­sby­en Uffing, der kame­raten Ernst Hanfstaengl bodde. Hanfstaengl selv hadde rømt til Østerrike for å unngå politiet, men hans kone, Helene, åpnet døren for naziføreren.

Et par dager senere ble huset omringet av sju politifolk, og Hitler sank ned i den svarteste fortvilelse: «Dette er slutten! Å la meg arrestere av disse svinene – aldri! Heller dø!» ropte han, men fru Hanfstaengl fikk stoppet selvmordet; med et jiu-jitsu-grep fikk hun vridd pistolen ut av hendene hans.

Da rettssaken begynte 26. februar 1924, må nazilederen ha innsett at han kunne bruke rettssalen som en arena til å fremføre sine tanker om en nasjonal revolusjon. Han og de andre tiltalte kuppmakerne ankom retten med rak rygg, og ingen av dem gikk i fangedrakt, slik arrestanter ellers pleide.

I stedet kom de i na­zi­korp­set SAs brune uniform eller – som Hitler – mørk dress. Da alle hadde satt seg, ble han stående et helt minutt, mens han så utover rettssalen. Mennene på tiltalebenken hadde ingen grunn til å se mørkt på tilværelsen.

Hitler og hans ideer høstet sympati i vide kretser, og samfunnstoppene sluttet opp om kuppforsøket. München var nasjonalsosialistenes tyske høyborg, og de kunne også regne med rettsformann Georg Neithardts sympati. Hitler fikk oppføre seg som han ville. Under det første rettsmøtet snakket han i nesten fire timer uten at noen grep inn.

I retten hadde Hitler ubegrenset taletid og fikk lov til å kryssforhøre vitner.

© Imageselect

Blant vitnene var Gustav Ritter von Kahr og to andre fremtredende medlemmer av delstatsregjeringen, som i kuppets første timer hadde støttet Hitler.

Kahr hadde vært en helt sentral person for Hitler å få med på kuppforsøket, for et par måneder før hadde Kahr blitt utpekt til bayersk generalstatskommissær – en post som ga ham nærmest diktatoriske beføyelser samt kommandoen over alle soldater i delstaten.

«Er jeg en løgner, eller er jeg ikke!?» Hitler under rettssaken idet han roper mot et vitne.

Selv om Hitler sto tiltalt for høyforræderi, lot rettsformann Neithardt ham kryss­for­hø­re Gustav Ritter von Kahr. Na­zilederen påpekte at Kahr på kuppkvelden hadde gitt ham hånden på at de skulle gjennomføre kuppet sammen. For å skremme Kahr stilte Hitler seg opp foran ham og brølte:

«Er jeg en løgner, eller er jeg ikke?» Dommer Neithardt kom med en halvhjertet henstilling til Hitler: «Vennligst ikke bli opphisset. Vitnet skal nok svare på spørsmålet».

«Hva sier du? Er jeg en løgner eller ikke?» skrek Hitler igjen, mens han gestikulerte faretruende med armene.

Kahr holdt stand og svarte at han ikke hadde noen erindring om at han skulle ha gitt Hitler hånden på noe. Men den tidligere generalstatskommissæren virket som en knekket mann der han satt sammensunket i stolen sin.

«Litt av en type, denne Hitler», kommenterte en av lekdommerne.

Bevæpnede SA-folk tok oppstilling flere steder i München.

© Imageselect

Kuppet endte i blodbad

Ølkjellerkuppet skulle gi Hitler kontroll over Bayerns militære, så han kunne sende soldatene mot Berlin og velte regjeringen. Men etter få minutters kamp mot politiet var 14 nazister døde.

Store deler av Münchens bedre borgerskap og Bayerns regjering var samlet i Bürgerbräukeller – byens store skjenkested. Klokken 20.30 tok Adolf Hitler seg inn i salen og fyrte Browning-pistolen opp i taket.

«Den nasjonale revolusjon er brutt ut!» ropte han og orienterte om at salen var omringet av 600 tungt bevæpnede menn, samt at den bayerske delstatsregjeringen var avsatt og militærets kaserner under kontroll.

Deretter kommanderte han tre ledende medlemmer av Bayerns regjering – blant dem generalstatskommissær Gustav Ritter von Kahr – inn i et sidelokale, der han truet dem til lojalitet med pistolen i hånd.

Ute i salen ble ministerpresident Knilling og byens politisjef arrestert og ført bort av SA-mannen Rudolf Hess. Hitlers kupp så ut til å lykkes, men de tre regjeringsmedlemmene kom seg unna og fikk varslet politiet. Dermed var sjansen for en rask maktovertakelse i München borte. Hitler sank ned i fortvilelse og truet med selvmord.

I den håpløse situasjonen grep den gamle general Ludendorff initiativet; krigshelten fra første verdenskrig arrangerte en revolusjonær marsj, som skulle finne sted neste formiddag.

Rundt 2000 nazister etterkom oppropet og møtte opp foran Bürgerbräukeller. Mange av dem bevæpnet. Målet deres var fortsatt å få kontrollen med Bayerns militære, som så skulle marsjere mot Berlin og velte den tyske riksregjeringen – slik Mussolini hadde gjort det året før med sin «marsj mot Roma».

Da de marsjerende nazistene nådde frem til Odeonsplatz, ble de møtt av en rundt 130 mann stor politistyrke. Betjentene åpnet ild, og etter en kort kamp var 14 nazister og 4 politifolk døde. Hitler hadde kommet seg unna via en sidegate.

Hitler lever et luksusliv i fengselet

Rettens behandling av Hitler og den milde dommen sjokkerte både i inn- og utland. Dommen var som «en aprilsnarr», mente den britiske avisa The Times, mens det venstreorienterte tyske tidsskriftet Die Weltbühne advarte om at «i München er justismordet på republikken i gang».

Hitlers tilhengere var til gjengjeld begeistret. Mange hadde møtt opp i retten med favnen full av blomster, og salen runget ifølge rettsprotokollen av «stormende heil-rop». Før Hitler og hans medsammensvorne ble ført til soning i Landsberg-fengselet, lot de seg hylle av en stor menneskemengde foran retten.

Etter en kjøretur på seks mil kom nazilederen til fengselet og ble utnevnt til «æresfange». Han fikk celle nr. 7 – et lyst og relativt stort rom i andre etasje, møblert med seng, nattbord og lenestol. Lyset strømmet inn gjennom store vinduer, som var dekket av et så spinkelt gitter at det ikke ødela utsikten over byen.

Celle nr. 7 var stor og lys. Her ble fengselets æresfange, Adolf Hitler, innlosjert.

© Imageselect

Fra første dag veltet brev og gaver inn til den dømte. Mange av pakkene inneholdt mat, og Hitlers celle fikk snart navnet «delikatessebutikken». «Med den samlingen av varer kunne man åpne både en forretning med frukt og grønt og en vinhandel», bemerket vennen Ernst Hanfstaengl, som hadde sluppet rettsforfølgelse etter kuppforsøket og nå fungerte som bindeledd mellom den fengslede nazilederen og partiet.

Adolf Hitler i fengselets dagligstue sammen med sin 1 privatsjåfør, Emil Maurice, 2 SA-funksjonær Hermann Kriebel, 3 sekretær Rudolf Hess og 4 frikorpsmann Friedrich Weber.

© Imageselect

Fangene levde et luksusliv

Privatliv, god plass og fritidsaktiviteter. Nazi-fangene hadde det helt topp i Landsberg. Senere ble tyske krigsforbrytere henrettet her.

Fengselet i Landsberg ble innviet i 1908 og var bygd for å leve opp til tidens mest fremsynte tanker om resosialisering av de kriminelle. Med Bayerns nådige syn på Hitler og de andre kuppmakerne minnet nazistenes fengselsopphold mer om et opphold på et sommerpensjonat enn om straff.

Fangene fikk gå med sivilt tøy og beholde personlige eiendeler som for eksempel lommekniver.

Ren­gjøring, matlaging og klesvask sto fengselet for; fangene behøvde bare re sengene. De humane forholdene sluttet med nazistenes maktovertakelse i 1933.

Etter Tysklands nederlag i 1945 var Landsberg de alliertes viktigste fengsel for tyske krigsforbrytere. I alt 288 fanger ble henrettet i «War Criminals Prison No. 1», før fengselet ble gitt tilbake til tyske myndigheter i 1958.

Hverdag i Landsberg:

Kl. 7.30

Fangene får frokost.

Kl. 8-11

Mulighet for å arbeide, for eksempel hogge ved. Arbeidet er frivillig og lønnet. Fangene får en halv liter øl til arbeidet.

Kl. 11.30

Middag i spisestuen. Fangene kan kjøpe luksusvarer for egne penger, blant annet øl og vin. Ettermiddagen er fri. De fleste fanger drikker te og tar seg en lur.

Kl. 19.45

Kveldsmat. Etterpå er kvelden til fri disposisjon – for eksempel til å gå tur i fengselshagen, spille diverse spill, drive sport eller samles til sang og musikk.

Adolf Hitlers 35-årsdag 20. april ble på ingen måte forbigått i stillhet. «Et hav av blomster fylte både hans egen stue og dagligstuen. Det luktet som i et drivhus», fortalte fangevokteren Otto Lurker siden.

Den beste gaven måtte nazilederen imidlertid nøye seg med å lese om i avisene. Dagen ble markert med en fest i Bürgerbräukeller – vertshuset der Hitler hadde innledet sitt kuppforsøk.

Her var 3000 nasjonalsosialister, veteraner fra første verdenskrig og tilhengere av andre nasjonalistiske bevegelser møtt opp for å feire «mannen som hadde tent en frihets- og nasjonal bevissthetsflamme i det tyske folk», som en avis skrev.

Nazister styrte fengselets hverdag

De politiske tilhengerne avla gjerne Hitler et besøk. I april og mai mottok Hitler daglig fem eller flere besøkende fra alle deler av Tyskland, som fangevokteren Otto Lurker ramset opp:

«Alle samfunnslag og alle aldre var re­pre­sen­te­rt. Store, skjeggete menn i Lederhosen og med naglebeslåtte sko, menn fra in­du­stri­en og for­ret­ning­slivet, kirkens menn fra både protestantisk og katolsk retning, småborgere, jurister, tidligere offiserer, professorer, bønder, kunstnere, hjelpearbeidere, adelige, bokhandlere, forleggere og redaktører – alle kom de for å drøfte de mest besynderlige anliggender».

Også kvinnelige beundrere strømmet til for å hilse på Hitler og gi ham gaver og bløtkaker, som var noe av det beste nazilederen visste.

I april fikk Hitler ytterligere selskap da hans nærmeste medsammensvorne ble overført til samme fengsel. Hitler omdannet fengselet til sin personlige kaserne. De nyankomne ble innkvartert nær Hitler i første etasje, som de innsatte ga navnet «Feldherrenhügel» (Kommandohøyden).

I tillegg kom rundt 40 menige nazister, som hadde deltatt som SA-stormtropper under kuppet. Emil Maurice, Hitlers sjåfør, fungerte som forbindelsesoffiser mellom de to gruppene i fengselet.

Ølkjellerkuppet hjalp på nazi-karrieren

En av Maurices oppgaver var å kalle inn nyankomne til mønstring. SA-mannen Hans Kallenbach fortalte: «Jeg hadde knapt ankommet og sett meg rundt i cellen før Emil Maurice dukket opp med beskjed om at jeg skulle melde meg hos føreren».

Kontakten mellom «de rå landsknektene», som SA-ene kalte seg, og deres fører begrenset seg til gjengjeld til det formelle, for Hitler vennet seg raskt til å holde avstand til fotfolket.

Da Ernst Hanfstaengl under et besøk an­ty­de­t at den etter hvert temmelig velfødde Adolf Hitler kunne ha glede av å delta i fengselets idrettsaktiviteter, var svaret blankt nei: «Det kommer ikke på tale. Det ville slått dårlig ut for disiplinen. En leder skal ikke bli beseiret av de som følger ham – selv ikke i en turnering eller i lek», slo han fast.

Middagene utviklet seg til en oppvisning i militær disiplin når fangene spiste i den spartanske dagligstuen. «Hver dag i 12-tiden la fangene duk på bordet. Duken hørte strengt tatt ikke til ifølge reglementet, men fangene be­­gynte å bruke den, og vi satte oss ikke imot det», husket fangevokter Franz Hemmerich.

«Vi hang ved hans ord, og timer forsvant som om de var minutter». Fangevokter Kallenbach om Hitlers aftentaler.

Hitlers medfanger møtte opp i god tid. Stående bak stolene sine ventet de på kommandoen «giv akt!». Deretter skrittet føreren med sine ledsagere ned gjennom rekkene og tok plass i bordenden, fortalte fangevokter Hans Kallenbach.

Og ingen reiste seg fra måltidet før Hitler hadde sagt velbekomme. Når kveldsmaten var spist, tok fangene seg en blås og slappet av. Hitler var selskapets midtpunkt, og enetalene hans kunne dra ut til langt på kveld.

«Vi hang ved hans ord, og timer forsvant som om de var minutter», fortalte fangevokter Kallenbach, som ikke kunne unngå å følge med. Fangene «pleide på disse kveldene frontsoldatens ånd».

Partiet splittes i fraksjoner

Hver dag gikk Hitler en tur i fengselets hage – iført korte lederhosen, hvit skjorte og slips. Den friske lufta, den gode maten og de faste rutinene peppet ham opp, skrev Hitlers medfange Rudolf Hess i et brev til sin forlovede i mai 1924: «Han ser strålende ut. Ansiktet hans er ikke lenger magert. Den tvungne roen gjør ham godt».

Men utenfor fengselets murer vaklet Hitlers parti. Myndighetene hadde forbudt NSDAP, og den nazistiske bevegelsen måtte nå operere i det skjulte. Like før han ble arrestert, hadde Hitler utnevnt Alfred Rosenberg, redaktør av partiavisen Völkischer Beobachter, som midlertidig leder.

Rosenberg var høyt begavet, men lat og fargeløs – og derfor den rette mannen til å holde Hitlers stol varm uten å bli en farlig rival.

Rosenberg greide imidlertid ikke å holde nazistene samlet. Rivalisering og uenighet splittet partiet, og mange skuffede medlemmer gikk til andre høyreekstreme partier. Hitler hadde innsett at han ikke kun­ne gjøre noe så lenge han satt bak murene, han gjorde best i å holde seg helt unna rotet til han igjen var en fri mann.

Før den tid kunne han samle stumpene i partiet, ta tilbake posisjonen sin og fremstå som nazistenes eneste, rettmessige leder.

Nazilederen hadde heller ikke tid til å fjernstyre partiet, for han hadde fått det travelt med å samle tankene sine: «Hr. Hitler skriver på en omfangsrik bok og vil sikre seg den tiden det tar å ferdigstille den», het det i en pressemelding i juli.

Manifestet «Mein Kampf» blir til

Boken, som skulle få tittelen «Mein Kampf», hadde vært under planlegging en stund. Så tidlig som desember 1923 hadde Hitler snakket om å lage et skrift som skulle «rive masken av» hans politiske motstandere.

Med fengselsdirektørens tillatelse an­skaf­fet Hitler seg en Remington-skrivemaskin, et skrivebord og papir. Beundrerinnen Winifred Wagner (komponisten Richard Wagners svigerdatter) sendte blyanter, viskelær, blåpapir og annet utstyr.

«Jeg ante ikke at Hitler hadde litterære ambisjoner», sa Winifred forbløffet til en venninne. I fengsel begynte Hitler å arbeide systematisk med boken, som i første omgang skulle hete «4½ Jahre Kampf gegen Lüge, Dummheit und Feigheit» (Fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet).

Hitler blandet sin egen skjønnmalte livshistorie sammen med sitt hat mot jødene og avskyen for politikerne som etter hans syn var skyld i Tysklands nederlag i første verdenskrig.

VIDEO: Se hvordan Hitler ble millionær på Mein Kampf

Hatet mot politikere og jøder

Hitler, som aldri hadde lært å skrive på maskin, klapret møysommelig bokstav for bokstav ned på papiret med to fingre. Slik tok de lange, knudrete setningene form i hans celle:

«Akkurat som han (jøden, red.) selv planmessig forderver kvinner og piker, viker han ikke tilbake for selv i stort omfang å ri blodgrenser ned for andre. Det var og er jødene som bringer negeren til Rhinen, alltid med samme baktanke og samme klare mål (...)».

Som kur mot alt det elendige i samfunnet anbefalte Hitler «utrenskning» av uønskede elementer og tysk ekspansjon mot øst. Hver lørdag leste han de ferdige avsnittene opp for medfangene.

Blant tilhørerne var en begeistret Rudolf Hess, som senere skulle bli utnevnt til Hitlers stedfortreder: «Hvilken blanding av kald, moden overlegenhet og hemningsløs ungdommelighet», jublet han da han hørte bokens avsnitt om Hitlers opplevelser ved Vestfronten.

Hele sommeren satt Hitler bøyd over skrivemaskinen. For å få arbeidsro ga den før så selskapssyke nazilederen beskjed om at han ikke ville ha besøk.

I september arbeidet han «mange timer hver dag for å gjøre ferdig boken», observerte Landsberg-fengselets direktør, Otto Leybold.

Hitler er «ufarlig»

Løslatelsen trakk ut. Hitler var ellers forespeilt at han kunne bli prøveløslatt etter bare seks måneder. Men de fengslede nazistene gjorde det de kunne for å oppføre seg eksemplarisk – både av hensyn til en rask løslatelse og for å forfølge egne politiske mål.

Hitler fortalte senere at han hadde innskjerpet at kameratene hans «skulle oppføre seg slik at når de ble løslatt, ikke fantes noen i fengselet som ikke hadde tatt til seg nasjonal-sosialismen».

Prosjektet lyktes. Fengselsdirektør Otto Leybold var overbevist om at fengselsoppholdet hadde forvandlet nazilederen til en god samfunnsborger: «Hitler er en mann av orden og disiplin, ikke bare når det dreier seg om ham selv. Han er uten personlig forfengelighet, er fornøyd med forpleiningen, røyker og drikker ikke».

«Når jeg hører på ham, kunne jeg nesten blitt nasjonalsosialist selv». Fængselsdirektør Otto Leybold om Hitler.

Fengselsdirektøren forventet at nazi-lederen ville vende tilbake til politikken, men denne gangen som lovlydig: «Hitler vil forsøke å gjenopplive den nasjonale bevegelsen etter sitt eget hode, men ikke som før med voldelige midler. I løpet av de ti månedene han satt i arrest og fengsel har han uten tvil blitt mer moden og rolig enn han var før», mente Leybold i sin rapport.

I en samtale med fangevokteren Hemmerich innrømmet fengselsdirektøren at Hitler gjorde et visst inntrykk på ham: «Når jeg hører på ham, kunne jeg nesten blitt nasjonalsosialist selv». Og fangevokteren måtte gi sjefen rett.

Nazistene ble glemt

Münchens såkalte politipresident, Friedrich Tenner, nølte fortsatt, men 20. desember 1924 kunne Adolf Hitler omsider forlate fengselet som en fri mann. Boken «Mein Kampf» var ikke helt fer­dig, men Emil Maurice sørget for at ma­nu­skrip­tet diskret forlot fengselet skjult i trekassen til en grammofon.

Foran fengselsporten ventet Adolf Müller, eieren av trykkeriet som tok seg av partiets utgivelser, samt Heinrich Hoffmann, Hitlers personlige fotograf. De kjørte ham hjem til leiligheten i Thiersch­strasse i München. Her ble han ønsket velkommen i stuer fylt med blomster og laurbærkranser.

Hitler tok raskt opp igjen sitt gamle liv med kafeer og besøk hos bekjente, samtidig som han fortsatte arbeidet med «Mein Kampf». Han skrev på de siste kapitlene, mens Rudolf Hess, Ernst Hanfstaengl og andre betrodde kamerater redigerte teksten slik at argumentene hang sammen.

Dessuten forsøke de å korrigere skrivestilen hans, som var like innviklet og eksplosiv som talene hans. Arbeidet med teksten tok flere uker før det ferdige manuskriptet kunne sendes til trykkeriet.

Den fallerte kunstneren og arbeidsløse soldaten uten utdannelse kunne endelig skrive «forfatter» på selvangivelsen til det bayerske skattevesenet.

«Jeg er ikke lenger ukjent, og det gir oss det beste utgangspunktet for en ny start», forklarte Hitler med henvisning til kuppet, rettssaken og boken.

Men hvis Hitler hadde trodd at boken ville bli revet vekk, ble han skuffet. Salget gikk tregt – i 1929, etter fire år, hadde bare 36 000 lesere investert i et eksemplar av «nazi-bibelen».

Først med partiets valgsuksess i 1932 steg interessen merkbart, og året etter bikket salget en halv million.

NSDAPs fremgang skyldtes ikke minst stormtroppene (SA), som i 1932 hadde 470 000 medlemmer.

© Getty Images & Imageselect

NSDAP klar for demokratisk valgkamp

«Villdyret er temmet», mente tyske politikere og ga nazistene plass på stemmeseddelen igjen. Ti år etter fengselsdommen kunne Adolf Hitler ta makten i landet.

Det feilslåtte kuppforsøket i 1923 overbeviste Adolf Hitler om at han ikke kunne vinne makten i Tyskland med vold. I stedet skulle landet erobres ved hjelp av det parlamentariske systemet. Etter at han ble løslatt, lovet nazilederen høytidelig Heinrich Held, Bayerns ministerpresident, at han ikke hadde tenkt å begå flere kuppforsøk, et løfte Held trodde på:

«Villdyret er temmet, så vi kan godt slakke litt på lenken», mente ministerpresidenten og opphevet forbudet mot nazipartiet. Fra februar 1925 var NSDAP igjen å finne på stemmeseddelen. Hitler hadde imidlertid fortsatt taleforbud i store deler av Tyskland, men han stilte gjerne opp i lukkede forsamlinger.

De politisk motiverte overgrepene begått av partiets stormtropper (SA) fortsatte, men Hitler greide å holde seg innenfor grensen for hva ordensmakten og politikerne kunne akseptere.

Etter valget i 1932 var NSDAP Tysklands største parti, og et halvt år senere, 30. januar 1933, ble Hitler på demokratisk vis innsatt i embetet som tysk rikskansler. NSDAP hadde nådd målet.