Tysklands hær utgjorde den eneste reelle trusselen mot Hitlers makt, og føreren fryktet at generalene en dag ville avsette ham.
Derfor opprettet han sin egen private hær, Waffen-SS, som vokste i størrelse til 900 000 soldater i slutten av andre verdenskrig.
Den tyske hæren, Wehrmacht, rådde imidlertid over millioner av soldater under krigen, så føreren trengte ytterligere beskyttelse.
Toppfolk fikk tredoblet inntekten. Til sammenligning tjente ufaglærte fabrikkarbeidere 76 riksmark i måneden, mens faglærtes månedslønn utgjorde 112 riksmark.
Hemmelig konto utbetalte uhyrlige summer
I 1933 opprettet Hitler den såkalte Konto 5 til å bestikke hærledelsen, og det første året smurte han generalene med 150 000 riksmark av tyske skattepenger.
Antall offiserer som mottok bestikkelse steg for hvert år, og i det siste krigsåret, 1945, utbetalte Konto 5 hele 40 millioner riksmark.
Så snart tyske offiserer ble forfremmet til general-oberst eller feltmarskalk – de to høyeste militær-gradene i den tyske hæren – mottok de et brev fra dr. Lammers, som sto for utbetalingene.
Han skrev hvilke enorme summer mottakerne kunne se frem til, og gjorde det klart at utbetalingene øyeblikkelig ville stoppe hvis offiseren var illojal mot Hitler.
Hitler kunne ikke bare avskjedige alle landets generaler og erstatte dem med nazister, for han trengte generalenes ekspertise til å vinne de kommende krigene.
I stedet gikk føreren allerede i 1933 i gang med å kjøpe generalenes lojalitet. Bestikkelsene ble utbetalt frem til mai 1945.
Bursdagsbonus gjorde kritiske generaler søkkrike
De faste månedlige bestikkelsene utbetalt fra Konto 5 var ingenting i forhold til de enorme summene generaler kunne se frem til å motta på merkedager.
Som regel fikk høytstående offiserer utbetalt 250 000 riksmark når de fylte året – en sum tilsvarende 186 faglærte tyske arbeideres årslønn.
Bursdagsgaven fra Hitler var ikke en stor kake, men en fet sjekk.
De ekstravagante bursdagsgavene ble hovedsakelig gitt til offiserer som Hitler ikke følte at han kunne stole på.
General von Leeb, som i en periode hadde vært kritisk til nazistene og omtalt Hitler som «løgneren», mottok for eksempel 250 000 riksmark da han fylte år i september 1941 – og det var ikke engang rundt tall, men 65 år, som han feiret mens han var på felttog i Sovjetunionen.
Folk som Hitler stolte ubetinget på, mottok derimot ingen store bursdagsgaver fra føreren.
Dermed fylte øverstkommanderende for ubåtflåten Karl Dönitz 50 år i 1941 uten å motta en stor pengesum. Også general Walter Model ble forbigått av føreren da han fylte 50 – likevel forble de lojale.
Von Brauchitsch ble i 1940 forfremmet til feltmarskalk som takk for sin støtte til Hitler.
Fikk skilsmissehjelp mot å skyte fanger
Pengegaver fra føreren kunne redde generaler ut av en økonomisk knipe, men prisen for hjelpen var alltid høy.
Offisielt var Nazi-Tyskland motstander av skilsmisser, så da Walther von Brauchitsch i 1938 havnet midt i en dyr skilsmissesak, forventet han ingen sympati fra Hitler.
Men det var nettopp det generalen fikk. Ikke bare støttet Hitler beslutningen om å forlate kona, føreren betalte til og med saksomkostningene og booppgjøret, som ville påført von Brauchitsch et utlegg på et sted mellom 80 000 og 250 000 riksmark.
Generalen var glad for hjelpen, men allerede året etter tok Hitler seg dyrt betalt for tjenesten.
Von Brauchitsch var øverstkommanderende for den tyske hæren, og under invasjonen av Polen i 1939 måtte han sørge for at hæren deltok i forfølgelsen av sivile polakker. Særlig ble mange jøder drept.
Da Tyskland gjorde seg klar til å invadere Sovjetunionen forsommeren 1941, utstedte Hitler en ordre om at Stalins politiske kommissærer ikke skulle tas til fange, men skytes på stedet.
Ordren var i strid med alle krigskonvensjoner, men von Brauchitsch sørget for at den ble satt ut i livet.
Feltmarskalk ble førerens lakei
Som sjef for de væpnede styrkenes overkommando (OKW) var feltmarskalk Wilhelm Keitel en av de som mottok mest penger fra Konto 5.
Da generalen fylte 60 år i 1942, mottok han dermed en gave på 250 000 riksmark. Med sjekken fulgte et personlig brev fra Hitler, der han skrev at pengene var takk «for lojaliteten og hengivenheten du har tjent meg med».
Keitel valgte som mange av sine kolleger å investere beløpet i et gods.
Wilhelm Keitel. Rang: Feltmarskalk og sjef for tysk overkommando.
Men selv med Hitlers gave hadde Keitel bare råd til et mindre gods, så da feltmarskalken hintet om at han manglet penger til å kjøpe et større gods, tok føreren igjen på seg spanderbuksene.
Keitel fikk drømmegodset – uten å betale så mye som en pfennig for det. Konto 5 dekket hele kjøpssummen.
Keitel gikk deretter ivrig til verks for føreren og tok møkkajobbene for ham. Blant annet befalte han at frivillige franske piloter som kjempet på sovjetisk side, skulle henrettes i stedet for å bli sendt i krigsfangeleir.
Hitler visste at alle hans generaler drømte om å eie et prektig gods.
Erobret jord ble gitt til hærledelsen
Hitler fordelte beslaglagte gods i Tyskland og de okkuperte landene mellom sine generaler.
«Når krigen er over, vil ikke Hitler være gjerrig med utdelingen av land», lovet førerens adjutant, major Engel. Men Hitler ventet ikke så lenge, han delte rundhåndet ut erobrede polske gods til sine generaler.
Da Hitler i 1942 hørte at blitskrigens oppfinner, general Heinz Guderian, vurderte å kjøpe eiendom i Sør-Tyskland, ga føreren ham et gods i øst.
Guderian var en av de generalene som tvilte mest på førerens strategiske evner, så Hitler øynet sjansen til å temme en bisk kritiker.
Guderian fikk en liste med konfiskerte gods – alle på rundt 16000 mål, som han fritt kunne velge mellom.
Etter å ha sett gjennom listen ble generalen imidlertid grådig og valgte et gods som ikke sto på listen, men Hitler endte med å tildele ham Diepenhof, som lå 200 km vest for Warszawa.
Godset hadde en verdi på hele 1,24 millioner riksmark. Fra da av var Guderian en av Hitlers varmeste støttespillere – helt til russerne erobret den delen av Polen der Diepenhof lå.
Deretter ytret Guderian seg igjen kritisk om Hitlers evner, og ble sparket i mars 1945.
Mottakerne sto i kø
Guderian var langt ifra den eneste Hitler ga jord til. Andre generaler og feltmarskalker mottok samme overdådige gave:
Bestikkelse reddet Hitler fra arrestasjon
I oktober 1942 mottok sjefen for Midtre hærgruppe, Günther von Kluge, en stor bestikkelsessum fra Hitler samt løfte om at Konto 5 ville dekke alle utgifter til oppussingen av generalens gods.
Kort etter angret von Kluge på at han tok imot pengene. Til generalmajor von Tresckow og Carl Friedrich Goerdeler – to av hovedmennene bak flere forsøk på å drepe Hitler – forklarte den skyldbetyngede von Kluge at han ville arrestere Hitler neste gang føreren besøkte Østfronten.
Günther von Kluge. Rang: Feltmarskalk.
Men von Kluge var rammet av lammende ubesluttsomhet – godt hjulpet på vei av bestikkelser.
Før førerens besøk mottok han enda en stor sum penger, og dermed droppet han all støtte til kuppmakerne.
I 1944 støttet han til gjengjeld von Stauffenbergs mislykkede forsøk på å sprenge Hitler i luften, og begikk selvmord for å unngå Hitlers hevn.
Hitler forfremmet Paulus til feltmarskalk få timer før Stalingrad falt.
Svik kostet dyrt
Etter at general Paulus ble tatt til fange i Stalingrad i 1943, sluttet det å tikke inn bestikkelsespenger på kontoen hans.
Ikke fordi han nå var fange, men fordi det ryktes at han ga Hitler skylden for nederlaget i Stalingrad, over sovjetisk radio.
Fienden kommer, flytt pengene!
I takt med at de allierte hærene trengte lenger og lenger inn i Tyskland, fikk generalene det travelt med å redde bestikkelsespengene sine.
For eksempel sørget general-oberst Arnims kone i mars 1945 for at hennes manns penger ble flyttet fra en bank i den omringede byen Breslau til et sikrere pengeinstitutt nær Dresden – langt fra fronten.
I krigens siste måneder lette generalene febrilsk etter en sikker bank.
Også andre generaler flyttet desperat pengene fra bank til bank frem til Tyskland kapitulerte i mai 1945.
Offiserene kom med dårlige unnskyldninger
Etter krigen benektet den ene generalen etter den andre at de hadde tatt imot bestikkelser. Bare få erkjente at de hadde mottatt penger fra Konto 5, men kom med dårlige unnskyldninger.
Feltmarskalk Wolfram von Richthofen forklarte blant annet at han misforsto meningen med pengene:
«Jeg antok at denne summen først og fremst skulle gjøre det mulig å vise et ytre bilde som svarte til rangen».
Tolv forfremmelser sikret Russland-felttoget
Sommeren 1940 hadde Hitler nettopp nådd sitt første store mål: Frankrikes fall. Nå sto han overfor sin største satsing: invasjonen av Sovjetunionen året etter.
Føreren visste at det ville bli en krig som måtte utkjempes utenfor krigens normale lover, for Øst-Europa skulle ikke bare erobres, men renses for det han kalte slaviske undermennesker.
Hærens generaler måtte på en eller annen måte overtales. Mens de månedlige bestikkelsene talte til generalenes pengepung, visste Hitler at ingenting pirret egoene deres så mye som forfremmelse.
Hitler forfremmet i alt 25 offiserer til feltmarskalk under krigen. Hakekors og jernkors satt side om side på den tyske feltmarskalkstaven.
Tolv generaler ble derfor forfremmet til feltmarskalker. Hitler betalte 72 000 riksmark for marskalkstavene og overrakte dem personlig til alle tolv.
Blant mottakerne var Gerd von Rundstedt, Albert Kesselring og Fedor von Bock. Som von Bock kunne fortelle, fulgte det en liten peptalk med utnevnelsene:
«Føreren overrakte oss marskalkstavene i Rikskanselliet. Han poengterte viktigheten av at det tyske folk sto sammen, og hvor absolutt nødvendig det var at hæren også erklærte sin støtte til den nasjonalsosialistiske tanken».