Hitlers første brev om jødehat

Heller ikke tilhørigheten til den mosaiske troen – uansett hvor nødvendig denne troen er som middel til å opprettholde rasen – kan betraktes som avgjørende i spørsmålet om hvorvidt en person er jøde eller ikke-jøde.

Den rase der medlemmene bekjenner seg til én og samme tro finnes neppe. Innavl gjennom tusenvis av år, ofte praktisert i en ganske snever krets, har gjort at jøden har bevart sin rase og karakter på en mye mer uttalt måte enn de folkeslagene han lever blant.

Resultatet er at det bor en ikke-tysk, fremmed rase blant oss som verken kan eller vil oppgi rasens særtrekk.

Denne rasen vil heller ikke oppgi rasens spesielle følelser og tankegang eller svikte sine spesielle ambisjoner.

Og til tross for alt dette besitter rasen de samme politiske rettighetene som vi selv har.

Jødens følelser er kun rettet mot materielle verdier. Det samme gjelder hans tanker og begjær.

Dansen rundt gullkalven praktiseres i en brutal kamp for de verdiene som vi innerst inne vet vi ikke burde sette høyest.

Den enkeltes verdi er dermed ikke lenger bestemt av hans karakter eller av det han har oppnådd til beste for fellesskapet, men bare av størrelsen på eiendommen hans og verdien av pengene hans.

En rasenes tuberkulose er resultatet av jødens virke blant verdens folkeslag. Alt dette betyr følgende: Antisemittisme, som utelukkende har med følelser å gjøre, vil alltid komme til uttrykk i form av pogromer.

Men antisemittisme basert på fornuft må lede til systematisk, legal bekjempelse og avskaffelse av jødens rettigheter, de rettigheter som jøden alene blant alle de utlendinger som bor blant oss nyter godt av (med andre ord en lovgivning som gjør jødene til fremmede).

Det endelige målet er å fjerne jødene helt – et mål som må forfølges uten noen form for kompromiss. Begge mål er mulige å oppnå. Men det krever en regjering karakterisert ved nasjonal styrke fremfor nasjonal avmakt.

Vårt folks nasjonale vilje har ikke skapt den nåværende republikken. Dens oppstandelse skyldes i stedet den utspekulerte utnyttelsen av en rekke omstendigheter som til sammen har skapt en dyp utilfredshet i befolkningen.

Men omstendighetene skyldtes ikke statens form, og de er fremdeles de samme – og det til og med i enda høyere grad.

Samtidig er en del av vårt folk nå klar over at ingen forandring som er begrenset til statens form kan endre eller forbedre situasjonen. En gjenfødelse av vår nasjons moralske og åndelige kraft er nødvendig.

Forandringen vil ikke komme fra flertallet, som er uansvarlig. Ei heller vil den komme fra partidogmer eller fra pressen, som også er uansvarlig, eller fra fremmede slagord.

Forandringen vil kun komme gjennom en hensynsløs innsats levert av nasjonalt anlagte ledere som er drevet av en indre ansvarsfølelse.

De forholdene jeg nettopp har nevnt frarøver republikken den viktige støtten som nasjonens åndelige krefter ellers kunne gi staten.

De nåværende lederne er derfor nødt til å søke støtte fra de som alene har nytt godt av, og som fortsatt nyter godt av, situasjonen i Tyskland.

Disse personene er de samme som i sin tid var drivkraften bak revolusjonen – nemlig jødene.

Våre nåværende ledere er ikke oppmerksom på den jødiske fare. De aksepterer derfor den støtten som jøden velvillig tilbyr – til nytte for seg selv.

Prisen for støtten består ikke bare i å gi jødene all mulig oppmuntring. Den består også i å hindre den villfarne nasjonens kamp mot sine jødiske brødre ved å nøytralisere den antisemittiske bevegelsen.

Med den dypeste respekt

Adolf Hitler

Hitler begynte å innføre lovgivning som fratok jødene grunnleggende borger- og menneskerettigheter like etter maktovertakelsen i 1933.

I 1941 innledet han den systematiske masseutryddelsen av Europas jøder.

Rundt 6 millioner jøder ble myrdet i konsentrasjonsleirer, arbeidsleirer eller ved henrettelser.