Hitlers testament: De arvet ham

Hitlers politiske testamente

Mer enn tretti år har gått siden jeg bidro med mine beskjedne krefter i 1914, som frivillig under den 1. verdenskrig, som ble påtvunget det tyske riket.

I disse tre tiårene har min tanke, mine handlinger og mitt liv kun vært styrt av kjærlighet og lojalitet til mitt folk.

De ga meg kraften til å ta de tunge beslutningene som ingen dødelig mann før har stått overfor. Jeg har brukt opp min tid, mine arbeidskrefter og min helbred i disse tre tiårene.

Det er usant at jeg eller noen annen i Tyskland ønsket krigen i året 1939.

Den var ønsket og ble anstiftet utelukkende av internasjonale statsmenn som enten var av jødisk herkomst eller arbeidet for jødiske interesser.

Jeg har fremsatt for mange tilbud om nedrustning og rustningsbegrensning til at jeg kan lastes for utbruddet av denne krigen.

Dessuten har jeg aldri ønsket at det etter den ulykksalige 1. verdenskrig skulle oppstå en annen mot England og Amerika.

Det vil gå århundrer, men ut fra våre byer og minnesmerkenes ruiner vil hatet om og om igjen bli fornyet mot det folket som egentlig har ansvaret: Den internasjonale jødedom og dens hjelpere!

Bare tre dager før utbruddet av den tysk-polske krig foreslo jeg overfor den britiske ambassadøren i Berlin en løsning på de tysk-polske problemene – som med Saar-området under internasjonal kontroll.

Dette tilbudet kan heller ikke lyves vekk. Det ble bare forkastet fordi de ledende kretser i engelsk politikk ønsket krigen; dels pga. de forventede forretninger, dels pga. propagandaen som ble satt i verk av den internasjonale jødedom.

Men jeg har aldri etterlatt noen tvil om at hvis Europas nasjoner igjen skulle behandles som bare en samling obligasjoner og aksjer av de internasjonale konspiratørene innen penger og finans, så skulle de som bar den reelle skylden for denne morderiske kampen, dette folket ville også bli holdt ansvarlig: Jødene!

Jeg har ikke etterlatt noen tvil om at denne gangen skulle det ikke bare være millioner av europeiske barn fra ariske folk som skulle dø av sult, og ikke bare millioner av voksne menn som ville lide døden, og ikke bare hundretusener av kvinner og barn som ville bli brent og bombet til døde i byene uten at de virkelig ansvarlige også skulle bøte for sin forbrytelse, selv om det skjedde på mer humane måter.

Etter seks års kamp som til tross for alle tilbakeslag vil gå over i historien som det mest strålende og modige uttrykk for et folks vilje til å leve, kan jeg ikke skille meg fra den byen som er dette rikets hovedstad.

Da kreftene nettopp på dette stedet er for svake til å motstå fiendens angrep enda lenger på dette tidspunktet, men fordi vår egen motstand gradvis har blitt forringet pga. både forblindede og karakterløse subjekter, ønsker jeg å dele skjebne med den som millioner av andre har påtatt seg, idet jeg blir i denne byen.

Dessuten ønsker jeg ikke å falle i hendene på fiender som har bruk for å underholde sine opphissede folkemasser, foranstaltet som propaganda av den internasjonale jødedom.

Derfor bestemte jeg meg for å bli i Berlin og selv velge døden her i det øyeblikket hvor jeg tror at førerens og kanslerens sete ikke lenger kan holdes.

Jeg dør med et lykkelig hjerte i lyset av de umåtelige handlinger og prestasjoner som våre soldater har ytt ved fronten, våre kvinner der hjemme, våre bønder og arbeidere og våre unges engasjement som er uten sidestykke i historien og bærer mitt navn.

At jeg vil uttrykke min inderlige takk til dem alle er like innlysende som mitt ønske om at de derfor aldri vil oppgi kampen, men uansett hvor de er fortsette krigen mot landets fiender, tro mot bekjentgjørelsene fra den store Clausewitz.

Ut fra våre soldaters ofre og ut fra min egen livslange lojalitetsfølelse med dem vil frøene i den tyske historie på den ene eller annen igjen spire for den strålende gjenfødelse av den nasjonalsosialistiske bevegelsen og dermed til realiseringen av et ekte nasjonalt folkefellesskap.

Mange tapre menn og kvinner har besluttet å binde sitt liv til mitt. Jeg har bedt dem og siden beordret dem til ikke å gjøre dette og bestilte dem til slutt ikke å gjøre dette og i stedet delta i den fortsatte, nasjonale kampen.

Jeg ber lederne av hæren, flåten og flyvåpenet om å bruke de ytterste midler til å styrke våre soldaters motstandsånd i den nasjonalsosialistiske ånd, med særlig henvisning til det faktum at jeg selv, som grunnlegger og skaper av denne bevegelsen, har foretrukket døden i stedet for feigt å stikke av eller foretrekke å kapitulere.

Måtte det i fremtiden tilhøre den tyske offisers æresbegreper – som det allerede er tilfellet i vår marine – at overgivelsen av et område eller en by er umulig og at lederne først og fremst er nødt til å gå foran ved å være et lysende eksempel i den mest trofaste utførelsen av deres plikter inntil døden.

Annen del av Hitlers politiske vilje

Før min død støter jeg tidligere riksmarskalk Hermann Göring ut av partiet og fratar ham alle de rettighetene som kunne fremgå av dekretet av 29. juni 1941 og av min riksdagserklæring av 1. september 1939.

I stedet utnevner jeg storadmiral Dönitz til rikspresident og øverstkommanderende for Wehrmacht.

Før min død støter jeg tidligere riksfører for SS og innenriksminister Heinrich Himler ut av partiet og ut av alle statskontorer.

I hans sted utnevner jeg gauleiter Karl Hanke som SS-riksfører og sjef for det tyske politi og gauleiter Paul Giesler som innenriksminister.

Göring og Himmler har gjennom hemmelige forhandlinger med fienden, som de holdt uten min viten og mot min vilje, og ved å forsøke å ta makten i staten i strid med loven, påført landet og hele folket umåtelig skade, ganske bortsett fra forræderiet mot min person.

For å gi det tyske folk en regjering bestående av ærverdige menn som oppfyller forpliktelsen til å fortsette krigen med alle midler, utnevner jeg følgende medlemmer av det nye:

admiral doenitz — © Interfoto awkz/Imageselect

Rikspresident, krigsminister og sjef for marinen: Karl Dönitz

Kansler: Dr. Joseph Goebbels

Partiminister: Martin Bormann

Utenriksminister: Arthur Seyss-Inquart

Innenriksminister: Gauleiter Paul Giesler

Sjef for hæren: Ferdinand Schörner

Sjef for flyvåpenet: Robert von Greim

SS-riksfører og sjef for det tyske politi: Gauleiter Karl Hanke

Økonomiminister: Walther Funk

Landbruksminister: Herbert Backe

Justisminister: Otto Georg Thierack

Kulturminister: Dr. Gustav Adolf Scheel

Propagandaminister: Dr. Werner Naumann

Økonomiminister: Johann Ludwig Schwerin von Krosigh

Arbeidsminister: Dr. Theo Hupfauer

Rustningsminister: Karl Saur

Leder av den tyske arbeidsfront og medlem av rikskabinettet: Riksminister Dr. Robert Ley

Selv om en rekke av disse mennene, så som Martin Bormann, Dr. Goebbels osv., sammen med sine koner, av egen fri vilje har kommet til meg og under ingen omstendigheter har ønsket å forlate rikets hovedstad, men var villige til å gå under med meg her, må jeg be dem om å adlyde min anmodning og i dette tilfellet sette nasjonens interesser å sette nasjonen over deres egne følelser.

De vil i kraft av sitt arbeid og lojalitet være tett på meg som ledsagere etter døden, da jeg håper at min ånd virker blant dem og alltid vil ledsage dem.

Må de være harde, men aldri urettferdige. Må de fremfor alt aldri gjøre frykten til sin rådgiver og sette nasjonens ære over alt hva som finnes på jorden.

Og må de til slutt være bevisst om at vår oppgave – oppbyggingen av en nasjonalsosialistisk stat – vil være oppgaven de kommende århundrer som forplikter hver enkelt, alltid å tjene de felles interesser og alltid holde seg tilbake når det gjelder personlige interesser.

Av alle tyskere, alle nasjonalsosialister, menn og kvinner og alle Wehrmachts soldater krever jeg at de er den nye regjering og dens president tro og lydige inntil døden.

Før alt annet påkaller jeg lederskapet av nasjonen og de som følger det, om å overholde raselovene svært nøye for å bekjempe den nådeløse forgifter av alle verdens folk – den internasjonal jødedom.

Berlin, 29. April 1945

Underskrevet Adolf Hitler

Som vitner:
Dr. Joseph Goebbels
Wilhelm Burgdorf
Martin Bormann
Hans Krebs

Hitlers private vilje

Da jeg i kampens år trodde at jeg ikke kunne ta ansvar for å innlede et ekteskap, har jeg nå før avslutningen av denne jordiske løpebanen besluttet å ta den jenta til kone som etter mange års lojalt vennskap fritt har valgt å komme inn i den nesten beleirede for å dele skjebne med meg.

Etter eget ønske går hun i døden med meg som min kone. Døden vil erstatte det som mitt arbeid i folkets tjeneste frarøvet oss.

Det jeg eier, tilhører – så vidt det er av noen verdi overhodet – partiet. Hvis dette ikke lenger finnes, så staten. Hvis også staten er utslettet, er en annen beslutning fra meg ikke nødvendig.

De maleriene som jeg i årenes løp har samlet, har jeg aldri benyttet til private formål, men bare til utvidelse av et galleri i min hjemby Linz an der Donau.

At dette ønsket går i oppfyllelse, vil være mitt hjerteligste ønske.

Jeg utnevner mitt mest lojale partimedlem Martin Bormann til eksekutor.

Han har rett til å treffe alle beslutninger endelig og rettsgyldig.

Han har lov til å ta alt som er av verdi som personlige minner, og det som er nødvendig for mine søsken, spesielt min kones mor og mine lojale medarbeidere å leve et middelklasseliv.

Han kjenner dem godt, anført av mine sekretærer, fru Winter osv., som i årevis støttet meg med sitt arbeid.

Jeg selv og min kone velger døden for å unngå skammen ved å bli deportert eller å skulle overgi oss.

Det er vår vilje omgående å bli brent der hvor jeg har utført størstedelen av mitt daglige arbeid i min 12-årige tjeneste for mitt folk.

Skrevet i Berlin den 29. april 1945, kl. 04.00

Adolf Hitler

Som vitne:
Nicolaus von Below

Som vitner:
Martin Bormann
Dr. Goebbels

Hitlers testament: Her er Førerens siste ønsker

Etter Hitler: Nazitopper slåss om Tysklands ruiner