Hitlers tyske motstandere

Nazistene pågrep omkring 60 000 tyske kommunister fra 1933 til 1935, og SA drepte omkring 2000 – blant annet under Köpenicker Blutwoche, der cirka 500 ble pågrepet og minst 22 drept.

En håndfull mindre grupper oppløste seg selv formelt, ble usynlige, og fortsatte det illegale arbeidet. En av de mange navnløse delte ut løpesedler og utførte mindre sabotasjehandlinger i hjertet av Berlin helt frem til 1944.

Da fikk ved en tilfeldighet Gestapo fatt i en kurer, noe som førte til pågripelse av 280 medlemmer av nettverket. Av disse ble 108 henrettet på stedet.

I 1935 hadde Gestapo knust nesten all kommunistisk motstand i Tyskland. Da den spanske borgerkrigen startet året etter, ble den derfor en symbolsk fortsettelse av kampen mot fascismen.

Kommunisten Ernst Thälmann samlet en eksiltysk brigade som omfattet oppimot 5000 mann.

Bare 2000 overlevde krigen, og da den ble avsluttet, ble mange utlevert til Gestapo og sendt tilbake til Tyskland. Ernst Thälmann døde 18. august 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald.

General Werner von Fritsch var en stridbar mann. Han var en soldat av den gamle skolen og betraktet nazistene som vulgære oppkomlinger og SS-styrkene de omga seg med, som en flokk amatører. Dette sa han rett ut.

Men ingen våget å stanse hans ferd oppover i det militære hierarkiet, rett og slett fordi han var en av de beste. I 1937 var han kandidat til stillingen som generalstabssjef.

Da han på et møte samme år karakteriserte Hitlers offensive planer som strategisk tåpelige, gjorde han seg selv til et lett offer for en maktkamp mellom Göring og Himmler.

Sistnevnte fikk SS til å skaffe til veie "bevis" for at den ugifte generalen var homoseksuell, og det ble nok til å parkere karrieren.

Werner von Fritsch ble avsatt 4. februar 1938. Da krigen startet, ble han imidlertid kalt inn igjen og ble den andre offiseren som falt i kamp 22. september 1939. Undersøkelser tydet på at han aktivt søkte døden.

I 1938 da Hitler hadde planer om å provosere frem en tysk-tsjekkisk krise, begynte Hans Oster å samle belastende opplysninger om Føreren.

Oster var offiser i etterretnings- og kontraspionasjetjenesten Abwehr, og han klarte å samle en gruppe som for å unngå krig skulle begå statskupp og pågripe Hitler.

Sjefen for Abwehr, admiral Canaris, kjente til planene og snudde ryggen til. Osters opplysninger skulle brukes i forbindelse med en rettssak.

Men planen ble aldri noe av, for i september 1938 klarte Italias Benito Mussolini og Herman Göring å finne en fredelig løsning på krisen som imidlertid endte med at Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland.

Hans Oster fortsatte i tjenesten. Men etter attentatforsøket mot Hitler i juli 1944 ble han pågrepet, og da dagbøkene til admiral Canaris ble oppdaget 4. april 1945, ble Oster hengt fem dager senere.

Hitlers krigsplaner i 1938 fikk general Ludwig Beck til å organisere en militær opposisjon.

Han planla å overtale generalene til å gå til generalstreik for å få Føreren på andre tanker.

Det lyktes ikke, og i stedet planla han et statskupp, en tanke som selv generalstabssjef Franz Halder støttet.

Men Halder ønsket bare et statskupp dersom Hitler erklærte Tsjekkoslovakia krig. Han ville vise at Føreren var en krigshisser. Men krigserklæringen kom aldri, og derfor rant planen ut i sanden.

Grev Helmuth James von Moltke samlet i 1940 en krets av systemkritikere på sitt gods, Kreisau i Schlesien. Senere møttes de regelmessig til diskré samtaler om Tyskland etter Tag X (Dag X), dagen for nazismens fall.

Kreisauer-kretsen vokste, men den besto av både sosialister og konservative, av prester og ateister, og de kunne ikke bli enige hva som måtte gjøres der og da. Derimot la de store planer om et føderalt Europa med Tyskland som en av mange medlemsstater.

Slike tanker var ensbetydende med landsforræderi, så da Gestapo sporet opp studiesirkelen i 1944, ble greven og en rekke av medlemmene henrettet.

”Ingenting er mer uverdig for et kulturfolk enn å la seg ’regjere’ av en lyssky stamme,” skrev Hans Scholl i et flygeblad i 1942.

Fra å være ivrig medlem av Hitlerjugend hadde han utviklet seg til antinazist, og da han studerte ved universitetet i München, dannet han sammen med sin søster Sophie og vennen Christoph Probst en undergrunnsorganisasjon med dekknavnet Hvite Rose.

Motstanden besto i å spre flygeblader. De fikk sympatisører, og Hvite Rose fik en avdeling i Hamburg. Men mens de var i ferd med å dele ut sitt sjette flygeblad, ble de tre pågrepet av Gestapo 18. februar 1943.

Fire dager senere ble de stilt for retten, og allerede samme dag ble de henrettet ved halshugging.

Attentatforsøket mot Hitler ved en stabskonferanse i Wolfschanze 20. juli 1944 endte med fiasko. Føreren overlevde, og Gestapo rullet opp gruppen som sto bak.

En av hovedmennene bak attentatforsøket, grev Claus von Stauffenberg, visste også at den opprinnelige hovedhensikten med å rydde Hitler av veien – en fredsslutning med de allierte – ikke lenger var mulig slik krigen hadde utviklet seg.

Derfor var hensikten med attentatet i stedet blitt å sikre Tysklands fremtid etter det totale nederlaget.

”Det dreier seg ikke lenger om Føreren, heller ikke om fedrelandet, min kone eller mine fire barn, det dreier seg om hele det tyske folket,” skrev von Stauffenberg en måned før attentatforsøket.

Han ble henrettet ved skyting 21. juli 1944, 34 år gammel.

General Erwin Rommel hadde tidlig gitt uttrykk for sitt ubehag over nazistenes brutale metoder. Opposisjonen forsøkte å rekruttere ham, men han ønsket ikke å få Hitler drept.

Men da en av deltagerne i attentatforsøket mot Føreren i juli 1944 påsto under tortur at Rommel hadde vært involvert, fikk nazistene et problem.

For Rommel var også en dekorert helt fra første verdenskrig, og hadde som sjef for Afrika-korpset vist seg som en av Nazi-Tysklands ubetinget beste generaler.

Hitler ønsket å unngå ubehagelig oppmerksomhet, derfor ga folkene hans Rommel et tilbud: Hvis Ørkenreven, som han ble kalt, begikk selvmord, ville familien bli skånt for ytterligere represalier.

Den 14. oktober 1944 inntok Rommel en kapsel cyanid i Gestapos lokaler og ble deretter gravlagt på statens regning - i propagandaens tjeneste.

Tyskerne ble nervøse av de mer enn 7 millioner utenlandske tvangs- og slavearbeiderne som ble hentet til landet fra 1939.

Den nazistiske ledelsen fryktet at en ventet alliert invasjon ville utløse et stort arbeideropprør, og i 1943 forandret man Walküre, navnet på beredskapsplanen for mobilisering av reservestyrker, til å bli et kodeord for bekjempelse av ”indre uroligheter”.

De utenlandske arbeiderne drev med spredt sabotasje, og i München-området dannet russiske krigsfanger i tyske bedrifter en hemmelig organisasjon. Gestapo pågrep i 1944 minst 2700 utlendinger for påstått sabotasje.

Det store opprøret med streiker og væpnet kamp kom imidlertid aldri, men den tyske frykten for det la beslag på store militære ressurser i en tid da man hadde hatt bruk for hver eneste mann ved fronten.