Ministeren: Den unge, arbeidsløse arkitekten Albert Speer lot seg rive med av Hitler etter et nazistisk massemøte i Berlin i 1930. De neste årene fikk han mange oppgaver for partitoppene og staten. Han hadde et nært og vennskapelig forhold til Hitler. 

© Polfoto/Ullstein Bild

Hitlers undergang: Øyenvitner forteller alle detaljer

Mens de allierte er i ferd med å knuse Tyskland, har Adolf Hitler forskanset seg i førerbunkeren dypt under Berlin. Med seg har han en gruppe hengivne hjelpere som har tjent ham i årevis – og i katastrofens time vil de ikke svikte ham. Nede i bunkeren venter de på den visse død.

14. september 2018 av Torsten Weper

Mandag 16. april 1945:

I månedsvis har Den røde armé forberedt stormingen av Berlin. Nå innleder 2,5 millioner sovjet-soldater den endelige offensiven fra østbredden av elven Oder mot den tyske hovedstaden ti mil lenger vest. Her har Hitler forskanset seg.

Livvakten Rochus Misch: En dag midt i april begynte bunkerlivet. Hitler flyttet ned til det stedet der han hadde tenkt å dø. Eva vek ikke fra hans side, fra nå av bodde hun i Hitlers påkledningsrom. 

Alle konferanser fant sted i kartrommet i førerbunkeren, og bunkerens telefonsentral skulle være bemannet hele døgnet. Schäd­le, lederen for førerens livgarde, kom bort til meg: «Misch, De blir med ned».

Kaldt, fuktig og grelt, hvitt kunstlys. At Hitler måtte leve under de samme betingelsene var en mager trøst. Sant å si var det overhodet ingen trøst. Ingen lurte lenger på hvordan andre hadde det. Man tenkte bare på seg selv.

Rustningsminister Albert Speer: Selv i Hitlers siste stunder i april 1945 satt jeg noen ganger sammen med ham i bunkeren, bøyd over byggeplanene for Linz, mens vi i taushet betraktet drømmene fra den gang. 

Arbeidsværelset hadde et fem meter tykt tak dekket av et to meter dypt lag med jord, og var det sikreste stedet i Berlin. Tunge bomber som eksploderte i nærheten, fikk bunkeren til å dirre – og Hitler til å fare sammen i stolen. For en forandring fra den fryktløse soldaten fra første verdenskrig!

Fredag 20. april 1945

På vestfronten inntar amerikanske styrker Nürnberg. Berlin er under kraftig beskytning. I førerbunkeren feirer Hitler fødselsdagen sin.

sjåføren Erich Kempka: På førerens 56. fødselsdag mimret jeg over tidligere år, da det tyske folket feiret denne dagen, og holdt storslagne mottagelser og parader.

Da jeg ble ansatt i 1932, drømte jeg om å bli hans sjåfør og faste følgesvenn på veien, å ha en beskjeden plass i hans forsøk på å finne en løsning på problemene vi sto foran. Til en viss grad ble ønsket oppfylt.

Livvakten: Under angrepet på Polen i 1939 ble Rochus Misch såret i magen av et skudd. Mens han lå på lasarettet ble han oppfordret til å søke en stilling i livvaktkorpset som omga Hitler – den såkalte Führer-begleitkommando. Deretter tjente Misch som Hitlers livvakt og telefonbetjent. I bunkeren hadde bare han og Hitler rett til å bære våpen.

© Rochus Misch

Rustningsminister Albert Speer: En avdeling av Hitlerjugend som hadde utmerket seg i kamp, ble presentert for ham i rikskanselliets hage. Hitler sa et par ord og klappet noen av guttene på kinnet. Stemmen hans var lavmælt. 

Etter kort tid gikk han. Han hadde vel følelsen av at han ikke lenger kunne overbevise – bare vekke medlidenhet. De fleste gratulantene skjulte sin forlegenhet ved hele tiden å snakke om krigen. Ingen visste hva de skulle si.

Sekretæren Traudl Junge: Om kvelden satt vi som sild i tønne i det vesle arbeidsværelset. Hitler var fåmælt og stirret fremfor seg. Også vi spurte om han ikke ville forlate Berlin. 

«Nei, det kan jeg ikke», svarte han. «Jeg må tvinge gjennom avgjørelsen her i Berlin – eller gå under!» Vi tidde og skålte i sekt for Hitlers helse. Men det smakte ingenting.

Nå hadde Hitler åpent bekreftet våre bange anelser: Han trodde heller ikke på seier. Fødselsdagsselskapet løste seg opp, og Eva Braun fulgte Hitler inn på værelset hans. Da hun kom ut igjen, så hun urolig ut. 

Hun hadde på seg en ny kjole av sølvblå brokade. Eva Braun ville døyve angsten som hadde satt seg i henne. Hun ville feste en aller siste gang, uten at det fantes noe å feste for. Hun ville danse, drikke, glemme. Jeg lot meg altfor lett rive med av
denne siste gnisten av livslyst.

Eva Braun inviterte alle hun møtte på sin vei gjennom bunkeren med opp i sin gamle dagligstue i andre etasje i rikskanselliet, som stadig var intakt, selv om de vakre møblene nå sto nede i bunkeren. Det store runde bordet ble dekket festlig opp til alle fra Hitlers krets som fremdeles befant seg i Berlin. 

Noen fant til og med frem en gammel grammofon med en eneste plate til. «Blodrøde roser forteller deg om lykken…» Eva Braun ville danse! Og hun rev alle med i en fortvilet rus, som en som allerede har kjent dødens pust i nakken.

Det ble drukket champagne og ledd skingrende, og jeg lo med, fordi jeg ikke ville gråte. Innimellom fikk en eksplosjon selskapet til å forstumme et øyeblikk. Én skyndte seg til telefonen, en annen innhentet viktige meldinger. 

Men ingen snakket om krigen, seieren eller døden. Det var spøkelser som festet. Og hele tiden fortalte røde roser om lykken. Det kjentes plutselig som om jeg måtte kaste opp.

Lørdag 21. april 1945 

Sovjetiske granater regner over rikskanselliets hage, som førerbunkeren ligger under.

Livvakten Rochus Misch: De siste månedene hadde satt sine spor hos Hitler. Hvert nederlag, hvert tilbakeslag, hvert innbilt eller reelt forræderi blant hans nærmeste hadde forsterket det tydelige kroppslige forfallet. 

Nå gikk han tungt og trakk på det ene beinet. Øynene greide ikke å fokusere, balansen var dårlig. Fremfor alt var alle bevegelsene hans blitt ekstremt langsomme. Alt i alt ga han inntrykk av å være en gammel mann. 

Søndag 22. april 1945

Sovjetiske soldater har trengt frem til bydelene Pankow og Karlshorst. Dermed er Berlins innerste forsvarsring brutt. Hitler gir deler av staben sin lov til å gå. Et fly står klart til å evakuere dem.

Livvakten Rochus Misch: Dagen hadde – som alle dager siden bunkerlivet startet – ingen begynnelse. På et eller annet tidspunkt gled den lange, søvnløse natten over i morgen. Igjen og igjen hadde jeg slumret inn, hadde forsøkt å kvikke meg opp med konjakk og sjokolade. Situasjonen ble stadig mer håpløs.

Hitler håpet på et brudd mellom vestmaktene og russerne, men det kom ikke. Jeg tok imot en oppringning fra general Busse, som hadde kommandoen over den 9. armé. Jeg satte ham over til Burgdorf. Busse rapporterte:

«De harde kampene er kjennetegnet av at folkene er stadig mer utmattet og av tap av mennesker og materiell som ikke kan erstattes». I strid med ordrene mine lyttet jeg begjærlig til samtalen. Jeg ville fange en gnist av håp, men jeg fant ingenting. Telefonen ringte igjen.

Livgardens sjef Schädle var på tråden. I tankene drev jeg fremdeles og analyserte de bruddstykkene av nyheter jeg hadde hørt. Av den grunn oppfattet jeg bare deler av det Schädle sa: «Fly – fly bort – reserverte plasser, hent Deres kone». 

Med ett var jeg våken. I det siste flyet som fikk forlate Berlin var det reservert plass til min kone og datter. De kunne fly ut. Det var ikke til å fatte.

Sekretæren Traudl Junge: Det hersket en feberaktig uro i bunkeren. Dørene til konferanserommet var lukket. Bak dem var en opphisset diskusjon i gang. 

Fru Christian (min kollega), frøken Krüger (Martin Bormanns sekretær) og jeg satt i kjøkkenet og drakk sterk kaffe. Den tunge jerndøren gled opp. Hitlers ansikt var uttrykksløst, øynene matte:

«Gå straks og kle Dem om. Om en time letter et fly som vil ta Dem med sørover. Alt er tapt, ugjenkallelig tapt».

Jeg ble helt stiv. Eva Braun var den første som gjenvant fatningen. Hun gikk bort til Hitler, tok hendene hans og sa trøstende, slik man snakker til et barn som er lei seg:

«Men du vet da at jeg blir her hos deg. Jeg lar meg ikke sende vekk». Hitlers øyne lyste straks opp, og så gjorde han noe som ingen hadde opplevd før: Han kysset Eva Braun på munnen. Jeg ville ikke si det, men det kom av seg selv; jeg ville ikke bli her, og jeg ville ikke dø, men jeg kunne ikke annet.

«Jeg blir også», sa jeg.

Livvakten Rochus Misch: Jeg fikk fri fra tjenesten, en kamerat fra Hitlers garasje kjørte meg til bydelen Rudow. Berlin var som støv-suget, ikke en sjel var å se. 

Mannen kjørte så fort som gatene i ruinbyen tillot. Jeg antok at Gerda og vår ett år gamle datter Brigitta var i tilfluktsrommet. Jeg fikk ham til å kjøre meg dit, og fant dem med det samme.

Gerda omfavnet meg, men reaksjonen hennes på mitt livreddende budskap traff meg som et slag i mellomgulvet. Hun ristet på hodet. Nei, hun kunne ikke flykte, sa hun. Brigitta hadde høy feber. 

Dessuten ville hun ikke la foreldrene sine være alene igjen i Berlin. For-tvilet forsøkte jeg å overtale henne. Jeg nevnte overgrepene som russerne hadde begått mot befolkningen i Øst-Preussen. 

Men jeg klarte ikke å overbevise henne. «Det er den siste sjansen, Gerda», tryglet jeg. Min kone ristet trist og bestemt på hodet.  

Sekretæren: I 1941 trengte Hitler en ny sekretær, og avholdt en prøve for et utvalg unge kvinner. Blant dem var 21-åringen Traudl, som Hitler fikk sansen for. Traudl inngikk i et team på i alt fire sekretærer. Hun passet godt inn i staben, og giftet seg med Hitlers kammertjener Hans Junge. Etter eget ønske forlot Hans Junge staben for å dra tilbake til fronten.

© Polfoto/Ullstein Bild

Mandag 23. april 1945:

Frankfurt am Main faller. Riksmarskalk Göring sender et telegram fra Berchtesgaden i Bayern. Han vil vite om Hitler fremdeles kan lede forsvaret av landet. Hvis ikke vil Göring ta over i sin egenskap av å være Hitlers etterfølger. Hitler lukter forræderi og krever Göring arrestert.

Sjåføren Erich Kempka: I den lille kretsen som ble kjent med telegrammets innhold, kom det som et bombenedslag. Siden det ble klart at Görings hånd med ledelsen av Luftwaffe hadde vært en fiasko, hadde forholdet mellom Hitler og riksmarskalken surnet. 

Men ingen av oss ville ha trodd at Göring kunne finne på å sende en slik melding, der han nærmest dikterte Hitler.

Sekretæren Traudl Junge: Ingen av oss fikk sove. Som skygger streifet vi rundt i bunkeren og ventet. En gang imellom snek vi oss opp trappen, ventet på en pause i artilleriilden og så med forferdelse hvordan ødeleggelsene bare ble mer og mer omfattende. 

Vi var etter hvert bare omgitt av ruiner. Midt på den øde Wilhelmsplatz lå en død hest. Men jeg var blitt følelsesløs, jeg kjente meg helt tom.

Tirsdag 24. april 1945

Hitler gir ordre om at nazistenes paradegate Øst-vest-aksen (i dag Strasse des 17. Juni) skal gjøres om til en provisorisk flystripe.

Livvakten Rochus Misch: De av oss som hadde så viktige oppgaver at vi ikke kunne
forlate bunkeren, var smertelig klar over det: Redde vårt eget skinn kunne vi først etter
Hitlers død. Vi ventet bare på den.

Onsdag 25. april 1945

Soldater fra Den røde armé og US Army møtes på en bro over Elbe ved Torgau. Tyskland er «skåret over» på midten. I Berlin slokner håpet.

Livvakten Rochus Misch: Jeg var glad for at det hele tiden var noe å gjøre. Det bidro i alle fall litt til å få tiden til å gå.

Torsdag 26. april 1945

Görings avløser som riksmarskalk er funnet. General i Luftwaffe Robert von Greim flyr fraMünchen til Berlin for å bli utnevnt. Med seg har han testflygeren Hanna Reitsch.

flygeren Hanna Reitsch: Under oss krydde det av russiske panservogner og soldater. Jeg kunne tydelig se ansiktene deres mens de skjøt med alt de hadde – geværer, maskinpistoler og panserverngranater. Til høyre og venstre, over oss og under oss så vi små, dødelige eksplosjonsskyer, helt til det brått kom et fryktelig brak.

Jeg så en gulhvit flamme lyse opp ved siden av motoren, og hørte Greim rope at han var truffet. Nesten mekanisk strakte jeg meg inn over skulderen hans og grep gasshåndtaket og stikka. Greim hadde mistet bevisstheten, og var sunket sammen. 

Motoren ble truffet. Jeg så til min store skrekk at begge tankene lekket bensin. Eksplosjonen kunne komme hvert sekund, og jeg kunne ikke begripe at den ikke kom. Flyet lot seg fortsatt manøvrere, og jeg var uskadd.

Vi nærmet oss radiotårnet i Berlin. Røyk, støv og en intens stank av svovel ble stadig kraftigere og mer bitende, men skytingen stilnet av. Vi fløy åpenbart over tyskkontrollerte bydeler. 

Nå fikk jeg endelig noe igjen for alle treningsflygningene mine over Berlin. Jeg behøvde ikke lete, det holdt at jeg kjente kompasskursen til bunkeren. Til venstre lå Øst-vest-aksen med Seierssøylen. Jeg landet flyet ved Brandenburger Tor. Området var nærmest utdødd.

Greim var kommet til bevissthet, og med stort besvær hjalp jeg ham ut av flyet. Han satte seg på fortauskanten. Nå måtte vi vente, vente på at det kom et kjøretøy forbi. Jeg ante ikke om det kom til å være tysk eller fiendtlig.

Sekretæren Traudl Junge: Man skulle ikke trodd at en liten, nydelig og svært feminin
person som Hanna Reitsch var så modig. På den glatte, svarte genseren med rullekrage bar hun Jernkorset. Greim støttet seg til skulderen hennes og humpet inn i bunkeren på ett bein.

Hanna Reitsch oppsøkte straks føreren. Jeg antok hun var en av kvinnene som tilba Hitler.

Fredag 27. april 1945

Den røde armé når Alexanderplatz, et par kilometer fra førerbunkeren. Speer blir kalt til Berlin for å forklare hvorfor han har tilsidesatt Hitlers Nero-forordning om å ødelegge de tyske fabrikkene.

Rustningsminister Albert Speer: Jeg var beklemt da jeg ble ført til Hitler i arbeidsværelset dypt under bakken. Han var alene og mottok meg kjølig. Han rakte meg ikke hånden, og sa med skarp stemme: 

«Jeg har fått en rapport fra Bormann om samtalene Deres med gau­leiterne i Ruhr-området. De oppfordret dem til ikke å følge min ordre, og De sa at krigen er tapt. Er De klar over hva straffen er?»

Som om han husket noe fjernt, slo han plutselig om til et mildere toneleie og tilføyde nesten som et vanlig menneske:

«Hvis De ikke hadde vært min arkitekt, ville jeg ha tatt de konsekvenser som er nødvendige i slike tilfeller».

Sjåføren: Opprinnelig var Erich Kempka mekaniker på bilfabrikken DKW. I 1930 meldte han seg inn i nazipartiet og begynte å jobbe som sjåfør for høytstående partifolk. I løpet av fire år arbeidet Erich Kempka seg frem til posisjonen som Hitlers privatsjåfør. Posten ga ham også ansvaret for Hitlers bilpark i en underjordisk garasje i nærheten av førerbunkeren. 

© Polfoto/Ullstein Bild

Lørdag 28. april 1945

Førerbunkeren er nærmest avskåret fra omverdenen, derfor lytter staben blant annet til BBC. Den britiske radiostasjonen meddeler at SS-lederen Himmler har ført hemmelige fredsforhandlinger med den svenske diplomaten Folke Bernadotte.

Livvakten Rochus Misch: Hitler mistet besinnelsen. Han ropte høyt. Mellom telefon-oppringningene hørte jeg den opphissede stemmen hans: «Hvordan kunne du, Himmler? Hvordan kunne du?!» 

Det hele minnet om reaksjonen hans da Hess fløy til Skottland i 1941. Hitler tilkalte Hanna Reitsch og Robert von Greim. De skulle arrestere Himmler.

Flygeren Hanna Reitsch: Kurerene meddelte at 400 meter av Øst-vest-aksen var uten
granathull, men det kunne endre seg hvert sekund. Starten ville uansett være et spørsmål om hell. De lange fingrene fra fiendens lyskastere sveipet over gaten uten opphold. 

Likevel kunne Arado-flyet lette. Vi styrte mot Brandenburger Tor. Fienden hadde sett oss, og skjøt med sporlysprosjektiler. Luften var full av dem. I 700 meters høyde nådde vi et skylag.

Søndag 29. april 1945

Amerikanske tropper trenger frem til München. I Italia dreper partisaner Mussolini og hans elskerinne. Nyheten skremmer Hitler, og han bestemmer seg for å ta skjebnen i egne hender.

Livvakten Rochus Misch: Like etter midnatt oppdaget jeg en mann i bunkeren som jeg aldri hadde sett før. Hannes Hentschel, som sto for driften av dieselgeneratoren, virket mindre overrasket. «Hvem er det?» spurte jeg.

«Det er byfogden».

«Hvem?» Jeg måtte ha hørt feil, men Hentschel gjentok: «Byfogden. Sjefen skal gifte seg». 

Slik hørte jeg om Hitlers forestående bryllup med Eva Braun. Det var få gratulanter som drakk ekteparet Hitlers skål. Jeg ble ved sentralbordet og tenkte på hvordan jeg skulle tiltale Eva Braun når jeg møtte henne. Fru Hitler? Det hørtes helt feil ut.

Sekretæren Traudl Junge: Føreren kom meg i møte, rakte meg hånden og spurte: «Har De hvilt Dem litt, mitt barn?» Da jeg forundret svarte ja, tilføyde han: «Jeg vil gjerne diktere noe». Jeg satte meg ved det store bordet og ventet. Så kastet føreren plutselig de første ordene ut i rommet: «Mitt politiske testamente».

Et øyeblikk skalv jeg på hånden. Nå kom endelig det vi har ventet på i dagevis. Forklaringen på alt som har skjedd. En innrømmelse av skyld, eller kanskje en rettferdiggjøring. I dette siste dokumentet vil han, som ikke lenger har noe å miste, endelig fortelle sannheten om «Tusenårsriket».

Men forventningen min ble ikke oppfylt. Nærmest mekanisk lirte føreren av seg de samme forklaringene, anklagene og kravene som jeg, det tyske folk, ja, hele verden kjente fra før.

Mandag 30. april 1945

I Riksdagens indre kjemper sovjetiske og tyske soldater, få hundre meter fra førerbunkeren, der Hitler forbereder et dramatisk skritt.

Sekretæren Traudl Junge: Hitlers adjutant Otto Günsche kom bort til meg: «Bli med meg, føreren vil ta farvel». Jeg reiste meg og gikk ut i korridoren. Jeg så bare førerens skikkelse. 

Han kom svært sakte ut fra rommet sitt, mer lut enn noen gang før, trådte inn den åpne døren og rakte oss alle hånden. Jeg kjente et øyeblikk den varme hånden hans i min. 

Deretter så han på meg, men uten å se meg. Han sa noe til meg, men jeg oppfattet det ikke. Først da Eva Braun kom bort til meg ble jeg røsket ut av fortryllelsen. Hun smilte og omfavnet meg.

«Vil De ikke likevel prøve å komme Dem ut herfra? Så kan De hilse Bayern fra meg», sa hun smilende. Men stemmen var gråtkvalt. Så fulgte hun etter føreren inn i dagligstuen. Den kraftige jerndøren slo igjen bak dem.

Flygeren: Allerede som barn var Hanna fascinert av flygning, og som 20-åring tok hun flysertifikat. I løpet av 1930-årene satte hun flere glideflyrekorder, og gjorde karriere som test­flyger. Hun fløy blant annet historiens første helikopter, Focke-Wulf Fw 61, og rakettflyet Me 163. I 1945 forberedte hun på egen hånd en helikopterredningsaksjon for å få Hitler ut av Berlin.

© Polfoto/Ullstein Bild

Sjåføren Erich Kempka: Jeg befant meg i et av de minst ødelagte rommene i de underjordiske garasjene. Hitlers adjutant Günsche ringte. Stemmen var hes og oppjaget:

«Jeg trenger 200 liter bensin. Nå!»

Først trodde jeg det var en dårlig vits, og svarte at det ikke kunne komme på tale. Så begynte han å rope:

«Bensin, Erich! Bensin!»

«Hva trenger du 200 liter bensin til?»

«Det kan jeg ikke si på telefonen!»

I all hast ga jeg folkene mine beskjed om straks å ta med et par mann og tappe den bensinen de klarte med hevert. Så hastet jeg over til Günsche for å finne ut hva som foregikk.

Livvakten Rochus Misch: Hitlers kammertjener Heinz Linge og adjutanten Otto Günsche legger øret mot døren til arbeidsværelset. Langsomt går de frem til døren til dagligstuen. Ingen våger å trekke pusten.

Blikket mitt faller først på Eva. Hun sitter med beina trukket opp i sofaen og hodet vendt mot Hitler. Under sofaen står skoene hennes. Ved siden av henne – jeg husker ikke lenger om det er i sofaen eller i en stol – den døde Hitler. Øynene er åpne, og stirrer inn i tomheten.

Sjåføren Erich Kempka: Det var tjue trinn opp til bunkerutgangen. Jeg merket at kreftene sviktet. Halvveis oppe i trappen kom Otto Günsche for å hjelpe meg. Sammen bar vi Eva Hitlers døde kropp ut i det fri.

Klokken var rundt to om ettermiddagen. Rikskanselliet ble bombardert av russerne.
Noen av eksplosjonene var svært nær. Talløse fontener av jord sprang i været. Luften var
tettpakket av støv fra bombekastere.

Günsche og jeg la Eva Hitler ved siden av sin mann. De russiske granatene eksploderte rundt oss – det virket som om artilleriet deres i det øyeblikket hadde doblet bombarderingen.

Jeg styrtet tilbake til bunkeren. Der grep jeg en bensinkanne, sprang ut igjen og satte den ved likene. Jeg rev lokket av. Noen granater eksploderte like ved, og oversprøytet oss med jord og støv, mens metallsplintene suste over oss. Igjen måtte vi søke ly i bunkerinngangen.

Nervene var i høyspenn. Vi ventet på at granatregnet skulle avta, før vi helte bensin over
likene. Så sprang jeg ut og grep en kanne. 

Jeg skalv da jeg helte innholdet over de to likene, og gjentok for meg selv at jeg ikke kunne gjøre det, men jeg husket at det var Hitlers siste
ordre, og lot pliktfølelsen overvinne følelsene.

Hvordan skulle vi få tent på bensinen? Jeg protesterte mot et forslag om å antenne likene med en håndgranat. Blikket mitt falt på et stort tøystykke ved brannslangene. Tøystykket ble dynket med bensin. «En fyrstikk!»

Dr. Goebbels fant frem en eske fra lommen og ga den til meg. Jeg satte fyr på tøyfillen, og straks den hadde tatt fyr, lobbet jeg den mot de bensinstenkede likene. Mens vi så på, blusset en kraftig flamme opp på sekunder.

Likbrenningen varte til i 19.30-tiden.

Sekretæren Traudl Junge: Nedenunder sto døren til Hitlers værelse fremdeles åpen. På bordet lå den lille revolveren til Eva ved siden av et rosa chiffontørkle, og på gulvet så jeg det blanke messinghylsteret til giftampullen skinne. Plutselig kjente jeg et rasende og avmektig hat mot føreren velle opp i meg.

Livvakten Rochus Misch: Hva nå? Man ble raskt enige om å forhandle med russerne.
En telefonforbindelse måtte etableres. Telefonteknikeren Gretz dukket opp med en enorm
kabeltrommel: «Nå går jeg bort til russerne». Den røde armé sto allerede i Zimmerstrasse, mindre enn 400 meter unna.

Jeg forsøkte å få forbindelse, og nå hørte jeg en russisk stemme i den andre enden. «Moment, moment», sa jeg og satte samtalen over til general Krebs, som snakket flytende russisk.

Tirsdag 1. mai 1945

Soldater fra Den røde armé feirer erobringen av Riksdagen i Berlin, mens amerikanerne inntar den østerrikske byen Braunau, der Hitler ble født i 1889. Joseph Goebbels, Tysklands nye rikskansler, avviser resultatet av general Krebs' fredsforhandlinger. I førerbunkeren forbereder mange seg på flukt – andre velger frivillig døden.

Livvakten Rochus Misch: Ved 17-tiden kom fru Goebbels med sine seks barn ned i telefonsentralen. Hun begynte å ta på dem lange, hvite nattskjorter. Alle ble omhyggelig frisert og omfavnet. Ni år gamle Helga gråt.

Jeg visste at dette var en mors siste avskjed med sine barn. Fru Goebbels gjorde sine barn klare til å dø.

Sekretæren Traudl Junge: Vi satt og venter på at det skulle bli kveld. Schädle, den sårede sjefen for livgarden, hadde allerede skutt seg. Krebs og Burgdorf reiste seg, glattet på uniformsjakkene, tok oss i hånden til avskjed, og forlot rommet. 

De ville bli her og skyte seg. Goebbels gikk hvileløst frem og tilbake med en sigarett i hånden. Han så ut som en hotelleier som i all stillhet venter på at de siste gjestene skal forlate lokalet. Han klaget ikke mer, og skjelte ikke lenger noen ut. Så var tiden endelig inne. 

Vi tok farvel med et håndtrykk. Med et anstrengt smil ønsket han meg alt godt. «Kanskje slipper De gjennom de russiske linjene», tilføyde han. Men jeg ristet tvilende på hodet. Vi var allerede fullstendig omringet.

Én etter én forlot vi dette grufulle stedet. For siste gang gikk jeg forbi Hitlers dør. 

Onsdag 2. mai 1945

Joseph og Magda Goebbels har begått selvmord, Berlin overgir seg. Kampen har kostet 300 000 sovjetsoldater livet. De tyske tapene er ukjente.

Livvakten Rochus Misch: På et tidspunkt etter midnatt kom Goebbels innom til meg:

«Krigen er tapt. Vi forsto hvordan vi skulle leve, og vi kommer til å forstå hvordan vi skal dø. Jeg trenger Dem ikke lenger, Misch». Så ga han meg hånden, noe han aldri hadde gjort før. Håndtrykket var fast, og fingrene kalde.

I det øyeblikket følte jeg meg fri. Jeg tenkte ikke mer på Goebbels, på Hitler. Jeg gikk tilbake til sentralbordet og rev ut alle ledningene.

Er du også fascinert av andre verdenskrig? 

Da må du slå til på vårt duggfriske abonnementstilbud på HISTORIE, der du får tre nummer av Nordens største historiemagasin til knallpris!

Her kan du lese om nye, spennende aspekter ved andre verdenskrig i hvert eneste blad, samt et vell av andre artikler med dramatiske, morsomme og vanvittige episoder fra historiens utømmelige skattkiste.

Les mer

Traudl Junge: Til den bitre ende, Lindhardt og Ringhof, 2003. Rochus Misch: Der Letzte Zeuge, Piper Verlag, 2009. Erich Kempka: I Was Hitler's Chauffeur, Frontline Books, 2010. Albert Speer: Erindringer, Schønbergs Forlag, 2003. Hanna Reitsch: Fliegen – Mein Leben, Winkelried-Verlag, 2009. 

Kanskje du er interessert i