Da Hitlers fødselsdag ble markert 19. og 20. april 1943, ble føreren feiret av hele naziledelsen.
Fra alle avkroker av Tyskland strømmet det inn gaver, men det eneste nazilederen hadde lyst til å snakke om var hunden sin, Blondi.
Han viste selskapet alle triksene han hadde lært henne og sa til slutt: «Syng, Blondi!», hvorpå hunden begynte å ule og Hitler stemte i med stor iver.
Tyskernes krigslykke hadde begynt å snu, likevel hadde folk sjelden sett Hitler gladere.
Nazilederens kjærlighet til hunder startet allerede under første verdenskrig. Hitler var soldat på vestfronten da en liten Jack Russell-terrier plutselig hoppet ned i skyttergraven til ham.
Han ga hunden navnet «Fuchsl» og begynte å leke med den hver dag og lære den triks. Forholdet var så nært at Hitler senere uttalte:
«Når jeg så den i øynene, kunne jeg like godt se på et menneske».
I august 1917, da Hitlers tropp var på vei til Alsace, ble hunden stjålet på en togstasjon.
Ifølge diktatoren selv måtte konduktøren være synderen, fordi han hadde insistert på å kjøpe den og var blitt sint da Hitler nektet å selge.
Tapet knuste den kommende diktatoren, som stadig ble tydelig berørt når han fortalte historien 20 år senere.
Fra hvalp til Führerhund
Etter at den unge soldaten ble leder for nazistpartiet, var det særlig schæferhunder han trykket til sitt bryst.
Han hadde hatt flere schæfere opp gjennom 1930-årene, men ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 var Hitlers tilværelse dyreløs, sannsynligvis fordi han ikke hadde kommet seg etter tapet av sin siste hund, «Muck».
Først i 1941 dristet Hitlers personlige sekretær, Martin Bormann, seg til å gi ham Blondi i gave.
Blondi og Hitler fant raskt tonen, og hun var aldri langt fra Hitlers side – uansett hvor han dro. Hitler brukte også tid på å gå turer med Blondi og trene henne i forskjellige øvelser, selv om hun hadde sin egen private hundepasser.
Føreren var alltid stolt når han kunne vise de nyeste fremskrittene hennes for folkene rundt ham.
Traudl Junge, Hitlers sekretær, beskrev nazilederens enorme glede over å trene med Blondi i årene 1942-43, og hvor fornøyd han ble hvis hun klarte å hoppe bare et par centimeter høyere enn ellers.
Hitler fortalte også sekretæren at aktiviteter med Blondi var den beste formen for avkobling han visste om.
Hitler fikk ofte spesiallaget vegetarmat til middagsselskapene.
Føreren fikk kjøttspisere til å sette maten i halsen
Hitler mente at hele verden med tiden ville spise vegetarisk. Til så skjedde nølte han ikke med å mobbe alle som våget å spise kjøtt foran ham.
Hitlers kjærlighet til dyr førte til at han stort sett spiste vegetarisk.
Det manglet likevel aldri kjøttretter i middagsselskapene hans, men prisen for kjøttspiserne var at de måtte høre på førerens anekdoter om slakterier og om hvordan middagsmaten ble til.
Hitler fortalte gladelig hvordan han hadde besøkt slaktehus hvor knokler ble knust til støv, og vakre jenter sto i blod til knærne.
Det var en stor glede for Hitler hvis en gjest ikke klarte å spise opp maten sin etter fortellingene.
Flere ganger klarte han å få rikspressesjefen til å påstå at han ikke lenger var sulten – heller enn å innrømme at Hitlers ord hadde fått ham til å miste appetitten.
Schæferhunden var den perfekte rase
Ifølge Hitler var schæferhunden en fabelaktig rase.
Den var en germansk urhund, samtidig med at den hadde flere fysiske likheter med ulver, som Hitler også hadde en stor forkjærlighet for.
Hitler i selskap med Blondi ble en del av den tyske propagandaen, fordi det var en måte å vise førerens mer empatiske side på overfor det tyske folk.
Det ble utgitt en rekke bilder av Hitler som klapper, leker og trener med Blondi, for å få ham til å virke troverdig og faderlig. Men ingen var i tvil om at Blondi fikk en spesiell og ekte plass i Hitlers hjerte.
Hun fikk for eksempel lov til å sove i sengen hans, selv om hun hadde sin egen kurv på soverommet, og hun ble ofte skjemt bort med godbiter.
Selv i slutten av 1944 fortsatte Hitler å passe Blondi. Føreren oppholdt seg helst i bunkeren sin, i frykt for luftangrep, men prioriterte likevel noen lufteturer med sin elskede hund.
I takt med at krigen lakket mot slutten og førerens paranoia vokste, begynte han også å se hunden dypt inn i øynene og si:
«Noen ganger tror jeg du er den eneste jeg kan stole på».
Eva Braun delte ikke Hitlers følelser
Eva Braun, Hitlers elskerinne, delte ikke sin utkåredes kjærlighet til Blondi. Hun følte seg ofte tilsidesatt når føreren for-gudet hunden, og var sjalu fordi han tilbrakte så mye tid med Blondi.
Braun ville ikke la Blondi komme i nærheten av hennes egne skotske terriere, Negus og Stasi. De ble sendt inn i et annet rom hvis Hitler ville ha både Blondi og Braun ved sin side.
Braun uttalte da også under et middagsselskap at «Blondi er ingen hund, men en kalv». Det gikk til og med rykter om at hun kunne finne på å sparke Blondi under middagsbordet.
Blondi endte som forsøksdyr
Det eneste Hitler manglet fra sin yndlingshund, var et valpekull.
I november 1944 kontaktet han derfor Gerdy Troost. Troost hadde avlet Blondis kull, og leverte en schæferhund som paret seg med henne. Hitler var ikke overbevist om resultatet:
«Hun er blitt tykkere, men jeg tror bare at hun har lagt på seg fordi hun får mer å spise og ikke er nok i bevegelse», sa han til sekretæren sin.
Blondi fikk omsider et valpekull i begynnelsen av 1945, og førte et snev av glede inn i førerens liv etter at nazistenes krigslykke hadde snudd for alvor.
Han beholdt en av valpene og kalte den «Wulf».
Da den røde armé hadde omringet Berlin i april 1945, var både Blondi og Wulf å finne i førerbunkeren sammen med sin herre.
«Noen ganger tror jeg du er den eneste jeg kan stole på.» Hitler til hunden Blondi, 1944
Det var også reservert et eget vakt-rom, kjent som hundebunkeren, til dem.
Hitler ble svært nervøs for hundene sine da det gikk opp for ham at krigen ikke kunne vinnes. Han var overbevist om at russerne ville utsette dem for grufull tortur.
Da han samtidig tvilte på cyanid-pillens virkning, tok han den harde beslutningen å fôre Blondi med en av giftpillene. Pillen virket, og Blondi døde i bunkeren ved Hitlers side 29. april 1945.
Dagen etter, da de russiske soldatene befant seg mindre enn 500 meter unna, tok Adolf Hitler og Eva Braun sine egne cyanidpiller.
Som en av de siste handlingene i førerbunkeren skjøt Hitlers hundefører de siste hundene som var igjen, deriblant Blondis valper.
Senere fant den sovjetiske etterretningstjenesten rester av hundeknokler i samme grav som Hitler og Eva Braun. Derfor tyder alt på at hunder og eiere ble brent ved siden av hverandre.