Storsvindler lurer media med Hitlers falske dagbøker

De har latt seg lokke hit av lovnader om en sensasjon, og en sensasjon har de fått: Sterns sjefredaktør Peter Koch har nettopp erklært at Heidemann har begått den journalistiske sensasjon å snuse opp Hitlers hittil ukjente dagbøker, og takket være dette enestående skupet må historiebøkene nå skrives om.

Om tre dager vil Stern komme med de første utdragene fra dagbøkene, men allerede nå kan Koch avsløre at de til sammen 62 heftene kaster et helt nytt lys over nazistene, andre verdenskrig og ikke minst Adolf Hitler selv.

Eksperter har gransket dagbøkene og gått god for at de er ekte, garanterer sjefredaktøren, og legger tyngde bak ordene ved å fremheve reporterens plettfrie omdømme:

«Gerd Heidemann har vært ansatt i dette bladet i 32 år, og hans artikler har alltid holdt vann».

Journalisten eier Görings private lystyacht

Gjennom sin lange journalistkarriere har Gerd Heidemann opparbeidet seg et renommé blant kolleger som en eminent og ivrig sporhund som forfølger en god historie og ikke gir seg før kjevene er låst rundt «byttet».

Faglig er «Der Spürhund», som kollegene godmodig har døpt ham, høyt respektert, men i pressekretser verserer det også rykter om hans angivelige nazistiske sympatier.

Han skal også ha svært tette forbindelser til gamle nazi-ledere. Heidemann er i tillegg kjent som ivrig samler av nazi-effekter, og blant trofeene i den imponerende privatsamlingen hans er lystyachten Carin II, som i sin tid tilhørte Hermann Göring, Hitlers trofaste høyre hånd.

Heidemann har gravd dypt i lommene for å kjøpe og restaurere det 28 meter lange fartøyet og fylle det med Görings kjæreste eiendeler.

Sølvtøy, tallerkener, krystallglass og attpåtil puter trukket med stoff fra nazistens slåbrok, hører til klenodiene på journalistens motorbåt.

Nazi-samler viser frem skattkammer

Det er ikke få festlige sjøslag som har funnet sted på Görings yacht i Hamburgs marina på Heidemanns regning.

Men det koster en formue å holde båten flytende, og selv om han tjener godt som Sterns beste journalist, har Heidemann satt seg i bunnløs gjeld.

Med stor motvilje begynner han å lete etter en mulig kjøper, og i januar 1980 får han via gode forbindelser i nazi-kretser et mulig napp hos den sørtyske forretningsmannen og samleren Fritz Stiefel.

Stiefel trekker seg imidlertid raskt ut av handelen, men lar seg til gjengjeld overtale til å la Heidemann få ta en titt på sin overdådige samling av effekter fra Det tredje riket.

Andektig blir journalisten geleidet gjennom en tung jerndør inn i et stort kjellerrom hjemme hos Stiefel.

Lokalet er som et åpent vindu til Tysklands dunkle fortid – fullstappet fra gulv til tak med fotografier, nazi-uniformer, hakekors-faner, signerte brev fra Hitler, porselen fra konsentrasjonsleirer og fortjenstmedaljer.

Rundt omkring på veggene henger det malerier signert føreren selv. Mens den måpende Heidemann ser seg rundt i rommet, fisker Stiefel frem en gjenstand i A4-størrelse fra pengeskapet. Det er en håndskrevet bok, innbundet i svart kunstlær, prydet med to røde segl og to gotiske gullbokstaver.

Heidemann tyder initialene som «A» og «H», og da Stiefel lar ham bla i boken, forstår journalisten med en gang at han står overfor ikke bare sin egen karrieres, men trolig også århundrets største skup. Her, i de skjelvende hendene hans, ligger Hitlers dagbok.

Og selv om han ikke greier å tolke notatene der og da, innser han at de over hundre mer eller mindre tettskrevne sidene må være spekket med opplysninger som kaster nytt lys over et av verdenshistoriens mest dramatiske kapitler.

Da Stiefel etter få minutter forsiktig lister dagboken ut av Heidemanns faste grep og låser den inn i pengeskapet igjen, er journalisten i fyr og flamme. Han bombarderer verten med spørsmål: Hvor kommer dagboken fra, fins det flere, og hvordan i alle dager har Stiefel fått fingrene i den?

Stiefel forklarer at boken stammer fra en antikvitetshandler som har tette forbindelser til Øst-Tyskland. Etter hva Stiefel har forstått, skal det finnes ytterligere 26 bind.

Disse dekker perioden fra 1932 og helt frem til Hitlers selvmord i bunkeren i det beleirede Berlin 30. april 1945.

Bøkene er funnet i Øst-Tyskland i de siste dagene av andre verdenskrig, da et fly med Hitlers personlige eiendeler fra førerbunkeren i Berlin styrtet i en låve i landsbyen Börnersdorf syd for Dresden.

Lokale bønder berget byttet fra det brennende Junkers-vraket og stuet det bort på et høyloft. Siden har en generalmajor i den østtyske folkehæren voktet bøkene som om de var gull, forklarer Stiefel.

Etter besøket i samlerens hemmelige hule er Heidemann som besatt. De få bruddstykkene han tross alt har greid å tyde – noe om Hitlers elskerinne Eva Braun og hennes to hunder – gjentar han nærmest i transe for seg selv, og drømmen om å finne frem til antikvitetshandleren som har adgang til dagbøkene, slipper ikke taket.

Landsbyfolk forteller om dramatisk styrt

Stiefel har nektet å gi fra seg antikvitetshandlerens navn, men har lovet å be ham om å ta kontakt med journalisten.

Men etter et halvt år venter Heidemann stadig utålmodig på å bli oppringt. I stedet stikker den journalistiske sporhunden høsten 1980 snuten i det østtyske sporet for å avklare om den dramatiske beretningen om flystyrten overhodet har rot i virkeligheten.

Det har den. Heidemann besøker landsbyen Börnersdorf, og mange av de eldre innbyggerne kan bekrefte at et Junkers Ju-352 ble skutt ned over byen i april 1945, på en av de siste kaotiske dagene av krigen.

Alle ombord mistet livet i angrepet, men en gruppe bønder reddet en jernkiste ut fra flammehavet og oppbevarte siden kisten på et høyloft.

Besetningsmedlemmene ble begravd i landsbyen, og etter at Heidemann med egne øyne har sett gravene deres på kirkegården, er han sikker i sin sak: Dagbøkene er ekte, de fins et eller annet sted, og han er villig til å gjøre omtrent hva som helst for å få tak i dem.

Via Stiefel lar han den anonyme antikvitetshandleren vite at ukebladet Stern er klar til å betale en formue for dagbøkene, et tilbud han trygt kan fremsette.

Mottakelsen var riktig nok relativt lunken da Heidemann nærmest euforisk fortalte redaksjonen på Stern om sin sensasjonelle oppdagelse og om hvordan han hadde holdt Hitlers dagbok i sine egne hender.

«Spar meg for det der nazi-tullet. Jeg vil ikke høre om det, og jeg vil ikke lese om det», svarte bladets grunnlegger, Henri Nannen, kontant da en oppkavet Heidemann øste ut av seg om dagboken.

Også Sterns sjefredaktør, Peter Koch, har gitt journalisten en kald skulder og bedt ham la historien ligge. Men i forlagssjef Manfred Fischer har Heidemann en høytstående alliert.

Fischer har lyttet til Heidemanns fortelling med stor fascinasjon, og tanken på å hale i land århundrets største skup har feid all tvil og nøling til side hos Fischer.

Forlagssjefen stoler blindt på Sterns stjernereporter og ser allerede for seg hvordan sensasjonen vil eksplodere i offentligheten og rydde avisforsider over hele verden.

Avtalen mellom de to blir derfor at Heidemann, utenom Sterns sjefredaksjon og med foreløpig to millioner D-mark fra forlagets kasse, skal sette alle krefter inn på å sikre seg dagbøkene.

Journalisten sporer opp dagbokselgeren

I slutten av januar 1981 får Heidemann omsider tak i personen som sitter med nøkkelen til skattekisten av dagbøker.

Via omveier har han sporet opp antikvitetshandlerens navn og telefonnummer, og da journalisten ringer til ham, presenterer han sitt ærend i korte trekk: «Det er Heidemann fra Stern i Hamburg. Jeg er klar til å betale to millioner D-mark for Hitlers dagbøker».

«Hvordan er været i Hamburg?» spør mannen i den andre enden i forsøk på å hale ut tiden. Han har snakket med Stiefel og vet utmerket godt at Heidemann leter etter ham, men har bevisst valgt å ligge lavt.

«Jeg er ikke i Hamburg. Jeg står i en telefonkiosk i Stuttgart, bare fem minutters gange fra hjemmet ditt», svarer Heidemann.

Samme kveld ringer journalisten på hos antikvitetshandleren. Mannen som åpner døren er en jovial og trivelig herre. Navnet hans er Konrad Kujau, og da Heidemann vifter en tykk bunke pengesedler foran nesen hans, er det ingen vei tilbake.

Journalisten vil for enhver pris ha dagbøkene, og antikvitetshandleren kan levere varen og takker ikke nei til et godt tilbud.

Konrad Kujau er en mann med mange talenter. Han kan male, han er en dreven etter­ligner, har en livlig fantasi, og som lurendreier er han helt uten skrupler.

Kundene hans, de fleste lidenskapelige samlere av nazi-effekter, kan få akkurat den gjenstanden de drømmer om. Vil de kjøpe en soldathjelm med Hitlers initialer risset inn i metallet, skaffer Kujau en.

Er de ute etter et oljemaleri, et brev eller et dikt som føreren egenhendig har malt eller skrevet, kan «antikvitetshandleren» hoste opp dette også. Kujau har solgt flere signerte eksemplarer av førerens ideologiske manifest, Mein Kampf, og har i årevis hatt planer om å komponere en hel opera i Hitlers navn.

En av de mer ambisiøse forfalskningene Kujau gir seg i kast med, er å fremstille en håndskrevet utgave av manuskriptet til Mein Kampf – som i virkeligheten var skrevet på maskin – inklusive Hitlers egne notater.

Og det gjør han på en så overbevisende måte at nazi-samleren Fritz Stiefel kjøper det. Beruset av suksessen går Kujau et skritt videre og forfatter en Hitler-dagbok.

I utgangspunktet har han bare tenkt å skrive ett enkelt bind. Hans første innskytelse er derfor å takke nei til Stern-journalistens tilbud av frykt for å bli avslørt som bløffmaker. Men utsikten til å tjene en formue får ham til å skifte mening.

Bøkene skal smugles ut av DDR i klaverer

Konrad Kujau innbiller Heidemann at han sannsynligvis kan skaffe den komplette samlingen av dagbøker gjennom sin bror, som er generalmajor i Øst-Tyskland.

Men han forklarer samtidig at leveringen vil skje dryppvis – dagbøkene skal smugles inn i Vest-Tyskland skjult i klaverer, så Heidemann må smøre seg med tålmodighet. Men senest i løpet av sommeren 1981 vil Stern motta den siste sendingen, lover antikvitetshandleren.

I samme sekund som Heidemann er ute av døren, setter Kujau seg til skrivebordet og griper fyllepennen. På få dager skribler han ned en dagbok til. Så snart Heidemann mottar verket, iler han inn på forlagssjef Manfred Fischers kontor for å vise frem byttet.

Andektig, nærmest ekstatisk, stryker Fischer fingrene over det svarte omslaget, før han gir Heidemann en anerkjennende dult i ryggen.

Så blar han forsiktig i dagboken og leser høytidelig opp utvalgte passasjer fra de gulnede sidene. Blekket er knapt tørt, men både Heidemann og Fischer er så blendet at denne ikke uvesent­lige detaljen helt unngår blikket deres.

Hvis Kujau skal overholde tidsplanen han har avtalt med Heidemann, begynner det å haste. Han regner ut at han må skrive minst fire dagbøker i måneden, men heldigvis har han et rikholdig bibliotek med nazi-litteratur å trekke på.

Blant annet sitter han på en omfattende samling av Hitlers taler samt haugevis av aviser og blader fra Det tredje riket, og dessuten kjenner han et hav av gamle nazister som mer enn gjerne lirer av seg anekdoter fra førerens velmaktsdager.

Kujau kaster seg over oppgaven, og mens han skriver, oppdager han at det faller ham forbløffende lett å sette seg inn i tankene som i sin tid kan ha løpt gjennom Hitlers hjerne. Hele tiden bestreber Kujau seg på å gi føreren et menneskelig ansikt, og skriver om både stort og smått.

«Etter ønske fra Eva (Braun, red.) er jeg blitt grundig undersøkt av legene mine. De nye pillene gjør at jeg promper mye og ifølge Eva har jeg også fått dårlig ånde», skriver han eksempelvis i et notat fra juni 1941.

I dagbøkene lar Kujau det dessuten fremgå at Hitler tar skarpt avstand fra sine landsmenns brutale ødeleggelse av jødenes synagoger og butikker under Krystallnatten i november 1938.

«Hva kommer de ikke til å si i utlandet?» spør han bekymret i dagboken, der Hitler/Kujau også slår fast at han ikke hadde noen kjennskap til beslutningen om en total utryddelse av jødene. Tvert imot arbeider føreren for en løsning der jødene skal deporteres til Sibir.

Mens Kujau skriver dagbøker så blekket spruter hjemme i Stuttgart – rekorden er én bok på bare tre timer – arbeider Manfred Fischer og hans nærmeste medarbeidere i forlagshuset Gruner + Jahr i Hamburg med å gjøre dagbøkene klar til å bli offentliggjort.

Diskret legger de ut følere til utenlandske bladforlag, blant annet den britiske morgenavisen The Times og det amerikanske ukemagasinet Newsweek, som begge får tilbud om å kjøpe rettig­hetene til å trykke utdrag av dagbøkene.

Samtidig begynner dagbøkene å hope seg opp i en bankboks i Sveits i helt uventet omfang. Kujau har nemlig tatt feil av antallet, opplyser han plutselig.

Hitler skrev ikke bare 27 bind, men faktisk rundt 60, og Kujau lover å skaffe alle sammen, mot ekstra betaling naturligvis.

Håndskrifteksperter går god for ektheten

Forlagssjef Manfred Fischer har nærmest panikk for at Sterns eksklusive nyhet skal lekke ut før tiden. Derfor er det bare en liten, lukket krets som kjenner til dagbøkene. Prosjektet er absolutt hysj-hysj, men nå er også Sterns sjef­redaksjon innviet i utgivelsesplanene.

Sjefredaktør Peter Koch er fortsatt lunken. Han er ikke trygg på at dagbøkene er ekte og insisterer på at eksperter bør vurdere om det virkelig er Hitler selv som har ført ordene i pennen.

Forlaget tar derfor kontakt med fagfolk og ber dem om å granske et par sider fra dagbøkene så fort som mulig.

Et par håndskrift-eksperter sammenligner kopier av dagboknotatene med et av Hitlers brev, men uten å ane at brevet – i likhet med så mange andre av Hitler-dokumentene som er i omløp – ikke er forfattet av Hitler, men av Kujau. Ekspertene kan derfor raskt enes om at dagbøkene «uten tvil er ekte».

Blant historikere har man aldri hatt grunn til å tro at Hitler førte dagbok. Øyenvitner som befant seg rundt føreren nærmest døgnet rundt, så ham aldri bøyd over skriftlig arbeid, og i forskerkretser er det en vedtatt sannhet at Hitler ikke var noe glad i å skrive og derfor sjelden satte pennen til papiret. Selv personlige brev dikterte han alltid til en sekretær og nøyde seg med å signere dem.

Likevel kommer en fremtredende Hitler-ekspert – den britiske historikeren og professoren Hugh Trevor-­Roper, som er kjent for verket «Hitlers siste dager» – til samme konklusjon som håndskriftekspertene.

Den avgjørende dommen feller han etter et kort besøk i Sterns bankboks i Zürich. Bladet flyr eksperten til Sveits slik at han kan vurdere dagbøkene, og synet av stablene med svarte bøker i det sikrede rommet er nesten nok til å feie hans skepsis til side.

Ikke engang i sin villeste fantasi kan historikeren forestille seg at noen skal ha begått en svindel av så massivt omfang, og selv om Trevor-Roper ikke kan tysk, konkluderer han med at bøkene er ekte.

Det røde seglet på omslagene, skriften, ja, hele finishen, slår Trevor-Roper som autentisk, og i en artikkel som er planlagt å bli trykt i avisen The Times side om side med utdrag fra dagbøkene, skriver han:

«Da jeg bladde i disse bøkene og hørte den utrolige beretningen om oppdagelsen, forsvant min tvil gradvis. Jeg er nå overbevist om at dokumentene er ekte».'¨

Krigshistorien må omskrives

Med ekspertenes godkjentstempel føler sjef­redaktør Peter Koch seg på den sikre siden, og 25. april 1983 slipper Stern verdens­sensasjonen løs for de mange fremmøtte på pressekonferansen i bladhusets kantine.

På veggene utbasunerer plakater av Sterns forside nyheten med fete, røde typer: «Hitlers Tagebücher entdeckt» – Hitlers dagbøker oppdaget. Og historiens vingesus kan fornemmes av alle i det tettpakkede lokalet da Koch erklærer at Hitlers, nazistenes og krigens historie nå må skrives om.

Hugh Trevor-Roper er invitert med på møtet, hvor han gjør rede for hvorfor bøkene i hans øyne er ekte, men ikke alle blant tilhørerne føler seg overbevist.

«Jeg kjenner samlingen som dagbøkene stammer fra. Det er en gammel samling full av forfalskninger», erklærer den britiske historikeren David Irving.

Han kaller dagbøkene en «slurvete forfalskning», men får straks svar på tiltale av Peter Koch: «Jeg hadde ventet at det ville bli bråk og at mange inkompetente mennesker ville si at dagbøkene ikke er ekte. Det er fordi alle andre blad og alle historikere er misunnelige på vår historie».

På pressemøtet lar sporhunden Gerd Heidemann seg forevige mens han holder hånden opp i et V-tegn. Men triumfen skal vise seg å være forbigående, og veien fra skup til skandale uendelig kort.

Stern har satset stort på Hitler-dagbøkene. Bladet som kommer ut 28. april 1983, er det største noen gang, med 356 sider pluss et 48-siders bilag med utdrag fra bøkene. Og mens opplaget pleier å ligge på rundt en halv million, er spesialutgaven trykt i hele 2,3 millioner eksemplarer.

Som forventet blir bladene revet ut av hyllene. Men etter hvert som eksperter verden over får studert verket, begynner kritikken å hagle over Stern.

Hitler-dagbøkene er ikke annet enn juks og bedrag, et primitivt stykke amatørarbeid, hevder flere fremtredende historikere.

De mener at Stern har satt all sunn fornuft til side og latt seg blende av jakten på sensasjonen, og 6. mai 1983, bare rundt en uke etter utgivelsen, felles den endelige dommen over det ellers så velrenommerte magasinet.

I samarbeid med politietterforskere og vitenskapsfolk har det vesttyske riksarkivet i Koblenz gransket dagbøkene grundig.

På et hasteinnkalt pressemøte erklærer arkivets leder, Hans Booms, at dagbøkene både i innhold og utseende er «en grotesk overfladisk forfalskning».

«Riksarkivet er overbevist om at dagbøkene ikke stammer fra Hitlers hånd, men er produsert etter krigen», meddeler han, og understreker at bevisene er overveldende. Blekket, papiret, seglene, omslaget – alt sammen er laget av eller inneholder deler som først er kommet på markedet etter andre verdenskrig.

For Stern er ydmykelsen total. Tidenes største sensasjon er snudd til pressehistoriens pinligste bløff. Heidemann får sparken, og hele bladets toppledelse trekker seg.

I Stuttgart forbereder Konrad Kujau seg på å bli avslørt som svindler, mens Sterns grunnlegger, Henri Nannen, gir leserne en uforbeholden unnskyldning og garanterer at bladet vil gjøre alt for å komme til bunns skandalen.

Sterns troverdighet har fått seg en uopprettelig knekk – alt sammen på grunn av en bok som så ut til å være århundrets funn, men viste seg å være århundrets bløff.

Dagbøkene havner på museum

I april 2013, 30 år etter skandalen, bestemte Stern seg for å donere alle de 62 falske Hitler-dagbøkene til Tysklands riksarkiv i Koblenz, der de nå vil bli stilt ut.

Hittil har bladet oppbevart mesteparten av bøkene i en safe, mens et par stykker har stått utstilt på museer.

«Vi ønsker ikke å legge lokk på historien», uttalte sjefredaktør Dominik Wichmann om årsaken til at de gir fra seg bøkene.