Rasende Adolf Hitler erklærer krigen for tapt

Så snart den tyske stasjonsmesteren har stått opp, skritter han myndig frem til oberst Esipenko.

“Tillater De at toget til Berlin går?” spør embetsmannen.

Sovjetiske soldater i gatene er ille nok, men i stasjonsmesterens univers inntreffer den virkelige katastrofen først hvis et tog ikke holder kjøreplanen.

“Beklager, herr stasjonsmester. Det kan ikke la seg gjøre,” svarer oberst Esipenko. “Passasjer-forbindelsen til Berlin vil være avbrutt en kort stund – la oss si inntil krigens slutt.”

Senere på dagen tar andre sovjetiske styrker seg over Oder lenger sør.

Nå er det etablert to brohoder på vestbredden av elven som skulle ha vært tyskernes bolverk mot Den røde hær.

Hitlers Berlin er bare 67 km unna, og scenen er satt for Det tredje rikets dødskamp.

Først nå begynner de tyske generalene å overveie hvorvidt de vil ofre sine menn i den forutsigelige katastrofen.

Attentat fikk blodig etterspill

De fremste tyske offiserene hadde lenge sett med mismot på krigens utvikling, og mange bannet lavt over Hitlers befalinger som passet dårligere og dårligere med realitetene.

Likevel adlød de, for i Nazi-Tyskland kunne motstand være livsfarlig:

Føreren hadde verken glemt eller tilgitt at en sammensvergelse av offiserer rundt oberst von Stauffenberg hadde prøvd å sprenge ham i luften i Ulveskansen i juli 1944.

Mirakuløst nok hadde Hitler sluppet unna med bare overfladiske skrammer – eksplosjonens virkelige offer ble i stedet det tyske offiserskorpset:

Før hadde generalene nytt godt av en viss handlefrihet når Førerens befalinger skulle omsettes på slagmarken. Med Stauffenbergs bombe døde all tillit.

“Den kretsen som disse tronranerne representerer er meget liten,” forsikret Hitler i en radiotale etter attentatet.

“Det er en liten klikk av kriminelle elementer som nå vil bli skånselsløst utslettet.”

Men Førerens ord dekket over at han ikke lenger stolte på offiserene sine, og rekkene skulle nå finkjemmes av Gestapo i jakten på medskyldige.

Resten av hæren skjønte Hitlers signal: I fremtiden måtte enhver ordre adlydes til siste komma – ellers ville det få ubehagelige konsekvenser for de ansvarlige.

Men våren 1945 krevde situasjonen en hærfører som kunne improvisere og få mest mulig ut av Tysklands svekkede hær.

Valget falt på 58 år gamle Gotthard Heinrici – selv om Hitler ikke hadde så stor tro på generalen, som var troende og arrangerte gudstjenester for sine soldater.

Men Heinrici mestret defensiv krigføring, og nå fikk han kommandoen over Hærgruppe Weichsel som forsvarte fronten langs elven Oder.

Imens bygget Den røde hær opp en enorm slagkraft i brohodene den hadde vunnet på Oders vestbredd.

Men for å tilbakelegge de siste kilometerne til hovedstaden Berlin måtte stridsvognene først over Seelowhøydene, der en av de tyske armeene hadde gravd seg ned.

Barrikadene skjøt også opp inne i selve hovedstaden. De skulle bemannes av soldater fra Hærgruppe Weichsel hvis russerne klarte å kjempe seg gjennom Seelow.

En delegasjon fra Berlins bykommandant ble sendt ut for å utarbeide en felles forsvarsplan.

“Galningene i Berlin burde steke i sitt eget fett,” sa Heinricis stabssjef til dem.

Delegasjonen ble sendt videre til Seelow, der offiserene fra 9. armé disket opp med nazistiske slagord i stedet for realistiske løfter:

“9. armé blir ved Oder. Om nødvendig vil vi falle her, for vi vil ikke trekke oss tilbake.” Ordene klang falskt, men de var som tatt ut av en Hitler-tale, så ingen våget å tvile på dem.

General Heinrici hadde til hensikt å holde Seelow-høydene så lenge som mulig, men hadde trolig allerede begynt å overveie hvor hardt han ville sloss i det håpløse forsøket på å redde Hitler og naziregimet.

Stalins tropper betaler dyrt

Stormen mot Seelow startet tidlig om morgenen den 16. april. 15.000 kanoner hamret løs mot de tyske stillingene.

“Hele Oder-dalen rystet,” fortalte en ung tysk offiser. “Det var som om jorden strakte seg opp mot himmelen som en massiv mur.

Tingene hoppet og danset rundt overalt omkring oss. Ingen av oss hadde opplevd noe lignende før, for ikke å snakke om trodd at det var mulig.”

Så tidde kanonene, og en flodbølge av 700.000 brunkledde soldater stormet frem til kampropet “Mot Berlin!”

Heinrici og general Theodor Busse, som ledet 9. armé, hadde i hemmelighet trukket de tyske soldatene tilbake fra de mest fremskutte stillingene.

Den røde hærs bombardement kostet dem derfor bare små tap, og da sovjetiske enheter senere rykket frem gjennom det sønderskutte landskapet, ble de utsatt for voldsom ild fra intakte tyske stillinger lenger bak.

Samtidig rettet Luftwaffe noen av sine siste krefter mot broene over Oder, livsnerven for de sovjetiske styrkene.

Enkelte piloter ofret seg selv i kamikaze-angrep etter japansk mønster.

Men de triumferende tyske rapportene om 17 ødelagte broer var ville overdrivelser – ifølge sovjetiske kilder ble bare én enkelt truffet.

Ingenting kunne stoppe Den røde hær der den møysommelig slet seg frem over Seelowhøydene.

Etter tre dager med harde kamper og 30.000 døde russere lå veien til Berlin åpen.

Det sovjetiske gjennombruddet ved høydene kappet Heinricis styrke over på midten.

Selv sto han nå nord for hullet med én enkelt armé mens general Busse og restene av 9. armé ble presset sørover og bare et par divisjoner kunne rykke bakover for å bistå i forsvaret av Berlin.

En del av soldatene tilhørte SS-divisjon Nordland, som talte mange frivillige fra Danmark og Norge.

Den 20. april meldte Busse over radio at enhetene hans ville danne en ny forsvarslinje i Spreewald sørøst for Berlin.

Heinrici oppfordret ham inntrengende til i stedet å fortsette tilbaketoget, for Den røde hær trengte frem mellom ham og Berlin – 9. armé risikerte å bli omringet, men Busse våget ikke å trekke seg tilbake.

Han hadde en gang stått skolerett i Førerbunkeren – et nytt raserianfall kunne bli livsfarlig for generalen.

9. armé var fortapt, mente Heinrici. Han måtte konsentrere seg om fronten nord for Berlin der sovjetiske panserkiler også rykket frem.

For å avverge trusselen begynte han å samle en reserve under SS-Obergruppenführer (dvs. general) Felix Steiner, men det oppdaget Hitler og begynte å legge sine egne planer for soldatene.

Steiner forekom å være den perfekte mann i nødens stund. I 1930-årene hadde han vært med på å grunnlegge SS’ militære gren, Waffen-SS.

Føreren stolte mer på ham enn på noen av de suspekte hærgeneralene som ikke evnet å omsette strategien hans i seier.

SS-general på selvmordsoppdrag

Den 22. april befalte Hitler Steiner å angripe de sovjetiske troppene nord for Berlin.

Fiendens lange, fremrykkende kolonne utgjorde et sårbart mål, og ifølge Hitler burde Steiners arméavdeling lett kunne hogge den over og nå frem til Berlin.

Begrepet “arméavdeling” var funnet opp for anledningen – en armé i omtrent halv størrelse.

“Det er uttrykkelig forbudt å trekke seg tilbake vestover,” lød Hitlers befaling.

“De, Steiner, er personlig ansvarlig for utførelsen av denne ordren. Hovedstadens skjebne avhenger av at oppdraget blir en suksess.”

På kartet virket planen taktisk klok, og Hitler var godt fornøyd med seg selv. Stabsoffiserene rundt ham i Førerbunkeren opplevde ham som mer optimistisk enn på lenge.

“Dere skal få se at ved Berlins porter lider russerne snart det største nederlaget i sin historie,” spådde Hitler. Men Føreren hadde en av sitt livs største skuffelser i vente.

Den røde hær kunne uhindret pumpe soldater gjennom hullet ved Seelow, og Steiners beste divisjoner var allerede under angrep. Resten av «avdelingen» hans eksisterte bare på papiret.

“Jeg har knapt noe artilleri, bare noen stridsvogner og få luftvernkanoner,” meldte Steiner bittert til Heinrici.

Et angrep ville bare telle et par tusen lett bevæpnede SS-soldater samt en uprøvd divisjon fra Luftwaffe.

Steiner nektet å sende dem i døden.

Sannheten tvinger Hitler i kne

I Førerbunkeren gikk dagen sin rutinemessige gang den 22. april.

Hitler sto som sedvanlig seint opp, hvorpå timene gikk med til møter og underdanige stabsfolk hindret Heinrici i å komme gjennom på telefonen.

Sannhetens time opprant omsider kl. 15, da Hitler hadde møte med den militære overkommandoen.

Her måtte den viljeløse generalstabssjefen Wilhelm Keitel og de andre nikkedukkene i Førerbunkeren innrømme at SS-general Felix Steiner ikke hadde fulgt ordren. Hitler gikk amok.

“Han hoppet opp og ned mens han hylte og skrek,” beskrev en stabsoffiser.

“Ansiktet skiftet mellom hvitt og lilla, og han ristet over hele kroppen. Stemmen brast om og om igjen mens han skrek ‘illojalitet, kujonaktighet, forræderi og ulydighet.”

Til slutt sverget Hitler at han ville bli og kjempe i Berlin. Alle andre kunne bare stikke av hvis de ville. Så sank han sammen i en stol og mumlet:

“Det er slutt! Krigen er tapt! Jeg vil skyte meg selv!”

Tidligere hadde generaler fått sparken i vanære for å ta slike ord i sin munn, nå kom de fra Hitler selv!

Keitel og hans folk lette desperat etter noe som kunne muntre opp Føreren.

Så fikk de øye på general Walther Wencks 12. armé, som sto vest for Berlin for å holde amerikanerne i sjakk ved Elben.

Ingenting tydet på at amerikanerne ville forsøke å trenge over elven – altså kunne Wenck vende om og komme Berlin til unnsetning! Ideen vekket Hitler ut av avmektigheten.

En ny plan begynte å ta form på kartbordet.

Siste mann skal vinne krigen

Hitler hadde lenge hatt stor sans for panseroffiser Walther Wenck, som i en alder av bare 44 år var blitt utnevnt til hærens yngste general.

Nå ble han utkåret til rollen som Det tredje rikes frelser.

“Til soldatene i Wencks armé!” innledet Hitler sin ordre den 23. april, som disse ordene til tross ikke var tiltenkt Wencks soldater men skulle høyne moralen i Berlin.

“Føreren har tilkalt dere, og dere har rykket frem til kamp slik som i erobringenes dager. Berlin venter dere,” het det i “ordren”.

Wenck hadde ikke flyttet seg så mye som en meter ennå, for det tar sin tid å snu en hel armé 180 grader uten drivstoff. Først seint neste dag satte soldatene seg endelig i bevegelse.

Hitlers ordre var at Wenck skulle marsjere mot Berlin og slutte seg til general Busses 9. armé underveis.

Når Steiner omsider også angrep nordfra, ville de fremrykkende sovjetiske styrkene bli knust.

Det lå i Hitlers plan.

Soldatene i 12. armé var villige til å følge general “Papi Wenck” inn i helvete og tilbake igjen om nødvendig. Og det var nettopp det han tenkte på:

“Gutter, dere må i ilden én gang til,” sa Wenck til mennene sine, men: “Det handler ikke mer om Berlin, det handler ikke mer om Det tredje rike!”

Generalen hadde lagt sin egen hemmelige plan: Han visste at krigen var tapt, og han foretrakk å gå i amerikansk fangenskap.

Men først ville Wenck åpne en fluktvei for general Busse, som befant seg i en katastrofal situasjon.

Busse hadde ignorert Heinricis råd om å trekke 9. armé tilbake.

I stedet hadde han lydig dannet en ny forsvarslinje sørøst for Berlin. Resultatet var at hans 80.000 mann nå var omringet i den såkalte Halbe-kjelen.

Den 25. april mottok Busse en ordre fra Hitler om å bryte gjennom til Wencks 12. armé og unnsette hovedstaden.

Få dager tidligere kunne manøveren kanskje ha lykkes, men nå måtte han kjempe seg vei meter for meter gjennom sterke sovjetiske styrker.

Busse besluttet at han var ferdig med å ta ordrer fra Berlin. Eneste prioritet var å føre 9. armé til Elben og amerikanerne.

Soldatene hans fikk streng beskjed om at de ikke måtte sløse bort krefter på å hjelpe de hundretusener av sivile som hadde søkt tilflukt hos armeen fordi de var redd for represalier fra de russiske soldatene.

“Men kvinnene?” protesterte en soldat.

“Skal vi bare etterlate dem til de røde, til voldtekt og død?”

"Vi kan ikke hjelpe dem".

Busse slår av radioen

All orden brøt sammen da 9. armé innledet utbruddet vestover.

Militære enheter som divisjoner og regimenter fantes ikke mer.

Nå banet soldatene seg vei i små grupper som midlertidig sluttet seg sammen for å kjempe.

Panser-sersjant Wolfgang Faust beskrev en kampgruppe som gjorde seg klar til å trenge forbi en sovjetisk barrikade i mørket.

Foruten hans egen gruppe på to Panther-kampvogner hadde flokken en Kongetiger fra SS og et par kanoner.

Infanteriet rundt dem besto av fallskjermjegere, sivilister fra Volkssturm og sammenraskede trette soldater som militærpolitiet måtte jage ut i kamp:

“De trakk ut en av de motvillige soldatene – en lømmel på omtrent 18 – og henrettet ham med et skudd i hodet. Med sammenbitte ansikter gjorde resten av soldatene seg klar til kamp.”

I ly av mørket rykket tyskerne frem og løp den sovjetiske barrikaden i senk.

Så skilte soldatene lag igjen.

Mens 9. armé kjempet seg vestover strømmet paniske befalinger inn fra Berlin.

Busse svarte ikke lenger på radiobeskjeder, men hærledelsens observasjonsfly hadde avslørt at soldatene hans beveget seg rett vestover – ikke mot Berlin.

“Føreren forventer at hæren gjør sin plikt,” lød en forbitret beskjed fra bunkeren i Berlin:

“Historien og det tyske folk vil forakte enhver mann som under disse omstendighetene ikke gjør sitt ytterste for å redde situasjonen og Føreren.”

Busse ignorerte også denne ordren.

Mens Wenck forsøkte en masse-evakuering sør for Berlin var general Heinricis armé på vei mot de britiske styrkene i nord.

Hitler ante ingenting om forræderiet, for Heinrici hadde begynt å sende forfalskede rapporter der han forsikret om at han stadig holdt stand.

“Jeg kan ikke lenger ta ansvaret for disse vanvittige selvmordsordrene,” forklarte Heinrici.

“Ikke én tysk soldat mer skal ofres uten grunn. Jeg står til ansvar overfor mine soldater, overfor folket og en høyere makt enn Hitler.”

Bedraget ble først oppdaget den 28. april, da en rasende generalstabssjef Keitel troppet opp hos Heinrici.

Generalens stab fryktet for hans liv.

Under møtet holdt de seg skjult mellom noen trær i nærheten, bevæpnet med maskinpistoler.

Ble det nødvendig, ville de meie ned Keitels folk.

Hitler begår selvmord i Berlin

Men Keitel nøyde seg med å avskjedige Heinrici som general og befalte ham å møte opp i Førerbunkeren neste dag for å forklare seg for Hitler.

I bunkeren travet Føreren hvileløst rundt – han ventet på 12. armé: “Hvor blir det av Wenck?” spurte han.

Dagen etter dro Heinrici av gårde i bilen sin, men han satte ikke kursen mot hovedstaden. Heinrici ville til Schleswig-Holstein mens soldatene hans overga seg til britene.

Hitler begikk selvmord den 30. april, men krigen fortsatte. Restene av 9. armé marsjerte videre til de forreste enhetene fikk øye på velkjente hjelmer og panserkjøretøyer foran seg den 1. mai.

“De neste troppene vi møtte, var tyske,” skrev pansersoldaten Wolfgang Faust. “Vi fikk beskjed om å fortsette fremover, at 12. armé var rett forut.”

Hvor mange soldater Busse hadde igjen, vites ikke. Historikernes gjetninger går fra 5000 til 25.000 som sluttet seg til Wencks 12. armé.

Sammen nådde de bredden av Elben.

Overgangen over de sprengte broene begynte den 4. mai, og ifølge Wencks beregninger kom mer enn 100.000 soldater og 400.000 sivile seg over på den andre siden, der de kapitulerte til amerikanerne.

SS-general Steiner overga seg til britene.

Generalenes opprør hadde lykkes. I krigens siste minutter hadde de ført soldatene sine til områder utenfor Stalins rekkevidde.

Men opprøret kom altfor seint. Takket være de tyske generalenes kadaver-disiplin hadde millioner av tyske soldater falt, og landet var lagt i grus.