Hitlers arvinger skal redde Tyskland

Forsinket post fra Berlin

Tidligere samme dag: Før den nye rikspresidenten kan holde sin radio­tale, må han smi flere hurtige allianser og holde SS-leder Himmler på avstand.

Det er bare halvannet døgn siden Karl Dönitz fikk meldingen om at han var utsett til å bli landets neste rikskansler – den kom 30. april. Men det kom ikke et ord fra Berlin om at Hitler var død.

Det fikk Dönitz først vite ved lunsjtider den 1. mai, da han fikk det travelt med å sette sammen en regjering. Han har nå tilbrakt timer på telefonen for å rekruttere ministre.

I sitt testament har Hitler fordelt postene, men den listen kjenner ikke Dönitz til – og han har heller ingen anelse om at Føreren i sitt testament har krevd at krigen skal fortsette med alle midler.

Naivt tror Dönitz at Hitler ville ha ønsket at han avsluttet krigen.

Blant dem som har besøkt Dönitz for å få en ministerpost er Heinrich Himmler. SS-lederen har riktignok fått sparken av Hitler, men ikke desto mindre regner Himmler med at han har nøkkelen til fremtiden i sin hånd: ”Uten meg kan ikke Europa klare seg”.

Himmler har fortsatt kontroll over deler av SS, og det gjør ham til en farlig mann for Dönitz. Det gjelder å holde ham unna uten å fornærme ham.

De spiser middag sammen, og SS-lederen kan fortelle at nazistenes leder i Hamburg har til hensikt å overgi byen til britene uten kamp.

Nyheten får Dönitz til å eksplodere – hvis alle bare gjør som de selv vil, hvordan skal han da kunne løse sin oppgave? Hvis landet skal reddes, må alle stå sammen.

Dönitz leter etter en strategi

2. mai: De tyske styrkene i Italia gir opp, og de allierte gjør fortsatt store innhugg i Tyskland. Dönitz har så vidt opprettholdt kontrollen over landets nordlige del samt de besatte landene Norge, Danmark og deler av Nederland.

Tysklands nye regjering trer sammen på rådhuset i Eutin, en liten by nord for Lübeck. Ingen i den røde mursteinsbygningen på torget tror på en seierrik fremtid, noterer Dönitz’ adjutant i referatet: ”Den militære situasjonen er håpløs”.

Noen av ministrene anbefaler en umiddelbar kapitulasjon for å unngå nye bombeangrep mot tyske byer. Flere av generalene krever derimot kamp til siste mann. Som et kompromiss beslutter Dönitz at kampene skal fortsette inntil videre.

Det vil gi flåten mer tid til ”Operasjon Hannibal” – en planlagt, storstilt evakuering av soldater og sivile som oppholder seg i enklaver langs Østersjøen og som har blitt avskåret av Den røde hærs fremrykking gjennom Latvia, Litauen og Øst-Preussen.

På landjorden skal en korridor langs kysten øst for Lübeck holdes åpen slik at Hærgruppe Weichsel kan unnslippe sine sovjetiske forfølgere.

For to uker siden hjalp disse soldatene til med å forsvare Berlin fra posisjoner langs elven Oder – siden har de veket av mot nordvest for å unngå å havne i sovjetisk krigsfangenskap.

General Alfred Jodl fra den militære overkommandoen i Berlin har endelig nådd frem til Dönitz. Siden 1939 har han vært en av Hitlers nærmeste militære rådgivere.

Nå forsikrer Jodl sin nye sjef om at troppene nok skal holde korridoren åpen, men øyeblikket etter blir han motsagt av en opphisset stemme i telefonen.

Dönitz’ adjutant har ringt en bekjent i Lübeck og mottar alarmerende nyheter: “Det er så mye støy ute på gaten. Den ene stridsvognen etter den andre kjører forbi. Alle er britiske,” roper adjutantens bekjente over telefonen.

”Vil De høre?”

Mannen i Lübeck holder røret mot vinduet slik at en infernalsk støy av larveføtter og kraftige motorer kommer klart igjennom.

Montgomerys styrker har hindret Den røde hær i å trenge opp i Jylland – og Dönitz har mistet sin redningskorridor. Den nye statslederen må umiddelbart forhandle med de vestallierte.

Tysk utsending når frem til britene

3. mai kl. 8.00: En tysk delegasjon er utpekt til å forhandle med den britiske feltmarskalken Montgomery, som har kommandoen over de allierte troppene i Nordvest-Tyskland.

Berlinerne overga seg til Den røde hær i går, i dag vil Hamburg kapitulere til britene. Den allierte bombingen av Tysklands nest største by har allerede kostet 40.000 innbyggere livet og ødelagt mer enn hver annen bolig.

Men da den formelle overgivelsen skal finne sted, møter hele to tyske delegasjoner opp ved de britiske linjene – den ene for å overgi byen, den andre for å bli ført til Bernard Montgomery.

Dönitz er ikke med i delegasjonen – han mener det er under hans verdighet som rikspresident å forhandle med en britisk feltmarskalk.

I stedet ledes delegasjonen av admiral Hans-Georg von Friedeburg, som har overtatt kommandoen over flåten etter Dönitz’ forfremmelse.

Friedeburg kjører av sted i en ramponert, svart Mercedes iført de tyske admiralenes lange, svarte skinnfrakk og store kaskett.

Dönitz’ plan er at Friedeburg skal forsøke å inngå en avtale med britene slik at den tyske evakueringen fra øst kan fortsette: “Forsøk å redde et størst mulig antall tyske soldater fra bolsjevisme og underkastelse. Hærgruppe Weichsel må kunne trekke seg tilbake til den angelsaksiske sonen”.

Tyskerne vet at Storbritannia, USA og Sovjetunionen har inngått en pakt på Jalta om at Tyskland må kapitulere betingelsesløst til dem alle tre.

Friedeburg kommer derfor slett ikke for å forhandle om fred. I stedet skal han prøve å slå en sprekk i fiendens allianse med et tilbud om at de tyske styrkene som kjemper mot Den røde hær er villig til å overgi seg – til britene.

Den tyske delegasjonens to stabsbiler blir eskortert av britiske pansrede kjøretøyer, og kolonnen setter kursen mot Lüneburg sør for Elben, der Montgomery har satt opp sitt mobile hovedkvarter på høydedraget Timeloberg.

Monty opptrer i sitt livs rolle

3. mai kl. 11.30, Lüneburg: Mens den tyske utsendingen nærmer seg, legger feltmarskalk Montgomery sin egen plan for å få mest mulig ut av møtet med fienden. Den drevne ørkenrotta har på fornemmelsen hva tyskerne fisker etter.

Friedeburg og mennene hans ankommer Timeloberg og blir etterlatt – lettere forvirret – under et Union Jack som vaier ved noen lastebiler med hver sin kabin på lasteplanet.

Etter flere minutters pinlig venting åpnes en av kabindørene og en sjusket kledd skikkelse kommer til syne: feltmarskalk Montgomery.

Tyskerne gjør stram honnør mens briten tar seg god tid til å rusle ned den korte trappen før han med en påfallende slapp håndbevegelse besvarer deres hilsen.

”Hvem er disse menneskene?” spør feltmarskalken sine folk i samme tonefall som han ville ha brukt overfor en uønsket støvsugerselger. Selvfølgelig vet han allerede svaret, men Montgomery liker slike skuespill.

Etter å ha blitt presentert for den tyske delegasjonen, bemerker han: “Har aldri hørt om dem. Hva vil de?”

Forhandlingene foregår utendørs – for å understreke britenes forakt.

Friedeburg legger fram tyskernes tilbud: Hærgruppe Weichsel med flere hundre tusen mann trekker seg i disse timer tilbake i retning av de britiske linjene og er parat til å overgi seg til Montgomery.

”Absolutt nei!” Feltmarskalken avviser blankt tilbudet. “Disse tyske armeer kjemper mot russerne. De har ingenting med meg å gjøre. Dra over dit og overgi Dem til den sovjetiske øverstkommanderende”.

I stedet fremsetter Montgomery et motforslag: ”Vil De overgi alle tyske styrker nordpå og vestpå i mitt område, herunder Nederland, Schleswig-Holstein og Danmark?”

Som en selvfølge legger han til at hvis tyskerne sier nei eller stiller betingelser, vil han med den største fornøyelse fortsette kampen og luftbombardementet.

Et stykke unna står et par britiske offiserer og morer seg over opptrinnet: ”Sjefen lager noe av en teaterforestilling,” hvisker den ene mens de overrumplede tyskerne gjør forsøk på å protestere.

”Han har øvd seg på denne dagen hele livet,” svarer den andre briten og har vanskelig for å skjule et flir.

Før Montgomery erklærer at tiden er inne for en god lunsj, rekker han imidlertid en hjelpende hånd til tyskerne: Britene vil selvfølgelig ta imot alle tyske soldater som dukker opp enkeltvis ved frontlinjen med hendene i været.

Hva angår sivile, kan han ikke love noe, men han er ”ikke noe uhyre”. Friedeburg må tilbake til Dönitz for å forelegge ham de tøffe betingelsene.

På vei gjennom britisk område blir tyskeren for sikkerhets skyld ledsaget av et par britiske jeeper med lakenstore hvite flagg montert. Et titalls km nord for Hamburg, ved landsbyen Quickborn, når de frontlinjen:

”Vi dreide rundt et hjørne og kjørte rett inn i munningen på to tyske stridsvognkanoner. En ung offiser med bare én arm som sto i veikanten hadde kommandoen. Da han så det tyske kjøretøyet, heilet han,” rapporterte en av de ledsagende britene, som skyndsomt vendte om.

Tyskerne må velge mellom krig og fred

3. mai, Flensburg om formiddagen: Mens Friedeburg forhandler med Montgomery sitter riks­president Dönitz med ledere fra bl.a Danmark og Norge. Kan Tyskland kjempe videre?

Flensburg har tatt over rollen som Tysklands hovedstad etter Berlins fall. Dönitz har valgt byen fordi han vil være så langt unna de allierte styrkene som mulig uten å forlate tysk jord.

Regjeringen har slått seg ned i Marineskole Mürwik, der Dönitz innledet sin karriere som sjøoffiser i 1910.

I et av skolens klasserom møter han nå Tysklands militære og sivile ledere i de okkuperte landene Danmark, Norge og Nederland for å drøfte fremtiden.

I Nederland kontrollerer troppene bare en stripe land ute ved Nordsjøen. Britene har avskåret dem fra resten av det tyske området.

Den lokale rikskommissæren Seyss-Inquart har derfor måttet seile rundt britene for å møte Dönitz. Det lot seg bare gjøre med en hurtiggående Schnellboot.

Seyss-Inquart er mer enn villig til å legge ned våpnene. Også styrkene i Schleswig-Holstein har nesten uttømt sine reserver og vil gjerne gi opp, mens de tyske toppfolkene fra Norden er langt mer krigersk.

”I Norge kan vi håndtere ethvert angrep,” forsikrer rikskommissær Terboven og får støtte fra øverstkommanderende general i landet. Han har 380.000 godt utrustede soldater og ser ingen grunn til å avslutte krigen uten kamp.

General Lindemann fra Danmark har samme holdning. Hans 230.000 mann er riktignok en sammenskrapet samling av motvillige ungarere, utrente tenåringer og halvgamle menn.

Men Lindemann har et personlig motiv; han fikk stillingen i Danmark fordi Hitler hadde avskrevet ham som for gammel til aktiv krigstjeneste. Generalen er ivrig etter å redde sitt ettermæle.

”I Danmark kan vi utkjempe et siste hederlig slag – til siste patron,” lover Lindemann.

”Men hvorfor, general?” spør en av Dönitz’ ministre og får støtte fra Werner Best, som er nazistenes sivile statt-holder i Danmark.

Best viser til de 240.000 tyske flyktningene i landet – de er helt avhengig av hærens hjelp og forsyninger.

Flyktningenes skjebne blir argumentet som overbeviser Dönitz om riktigheten av en delkapitulasjon for Montgomery: De tyske troppene i vest skal overgi seg slik at kampene og evakueringen kan fortsette i øst.

Kameravinkler dikterer fredsavtalen

4. mai, ved Quickborn: De britiske jeepene venter på å møte Friedeburg ved frontlinjen. Den lille kortesjen kjører mot Montgomerys hovedkvarter.

I den britiske leiren hersker det hektisk aktivitet. Personell farer omkring for å gjøre seg klar til å ta imot tyskerne. Regnet siler ned, og et telt er slått opp. Her skal feltmarskalken ta imot Friedeburg og hans følge.

Det historiske møtet skal foreviges på film, men dette blir en teknisk utfordring for kameramannen, for teltet måler bare 6 x 6 m. Kameraet må settes opp utenfor og filme gjennom en åpning.

Også lyset er en utfordring. Med stort besvær klarer kameramannen å skaffe fram noen kullbuelamper slik at teltet blir like opplyst som en filmkulisse.

Montgomery følger forberedelsene med interesse og spør hvor han skal stå. Kameramannen peker mot et punkt i teltet, noe som får en av stabsoffiserene til å protestere: ”Feltmarskalken kan ikke plasseres der. Han må komme dem i møte!”

Men Montgomery bifaller kameramannens forslag: ”La dem komme til meg!” Deretter går han over til presseteltet, der krigskorrespondentene venter på å bli brifet.

”Var teen god?” konverserer Montgomery innen han fortsetter i strålende humør: ”Styrkene som skal overgi seg teller over en million mann. Ikke verst, en million mann”.

Kort etter dukker det opp en stabsoffiser med beskjed om at Friedeburgs delegasjon har ankommet.

”Be dem vente,” sier Montgomery.

Krigen er over i Nordvest-Tyskland

4. mai kl. 18.00, Timeloberg: Friedeburg og hans delegasjon må også denne gangen vente ganske lenge på Montgomery. De står under det britiske flagget, i silende regn.

Montgomerys møte med de allierte korrespondentene har vart en halv time da feltmarskalken endelig runder av:”Og nå går vi videre til dagens planlagte begivenhet. Vi skal gå ut til tyskerne, som har ankommet. Vi skal gå ut til dem for å finne ut hva de har å fortelle oss.”

Feltmarskalk Montgomery inviterer admiral Friedeburg inn på sitt private kontor, som er innrettet i en kabin på en av de parkerte lastebilene. Her forsikrer britene seg om at tyskerne faktisk har til hensikt å overgi seg.

Svaret er ja, og etter dagens kapitulasjon ønsker de også å forhandle på et høyere nivå – dvs. med den amerikanske generalen Eisenhower, som er øverstkommanderende for de allierte styrkene i Vest-Europa.

Fornøyd loser Montgomery tyskerne inn i teltet der kameraer og mikrofoner står klare til å forevige det historiske øyeblikket.

Feltmarskalken setter seg ved bordenden, hvoretter de tyske utsendingene tar plass. De er anspent og en av dem vil roe nervene med en sigarett.

Et strengt blikk fra den fanatiske ikke-røykeren Montgomery stopper ham. ”Vi er samlet her i dag for å ...”, innleder briten til ære for kameraet, hvoretter han leser høyt fra kapitulasjonsdokumentet:

Styrkene i Nederland, Danmark og Nordvest-Tyskland vil overgi seg betingelsesløst neste morgen kl. 08.00 britisk tid. Om tyskerne ikke signerer på stedet, vil han fortsette sine angrep med fornyet styrke.

En etter en blir tyskerne bedt om å signere, med Friedeburg som den første. Til sin rådighet har tyskerne fått den absolutt billigste og tarveligste pennen som britiske stabsfolk har kunnet oppdrive i leiren.

Midt i prosessen slukker en av de kraftige lampene rett over hodet på Friedeburg, og admiralen farer opp fra stolen. Men til slutt har alle satt sitt navn på papiret.

Kapitulasjonen er en realitet, og Montgomery har fått det hele på film.

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og Nordvest-Tyskland vil overgi seg 5. mai kl. 08.00 britisk sommertid.

Originaldokumentet med de tyske signaturene skal sendes til Eisenhower, lyder Montgomerys instruks.

Men det skjer aldri, for den selvbevisste briten akter ikke å levere fra seg beviset på sitt livs største øyeblikk til en mann hvis jobb han alltid har regnet seg som bedre kvalifisert til.

Eisenhower får nøye seg med en kopi.

Trusler tvinger tyskerne til fred

6. mai kl. 21, Reims: Etter tyskernes kapitu­lasjon dagen før er Nazi-Tyskland redusert til Norge, deler av det tidligere Tsjekkoslovakia samt enkelte enklaver langs Østersjøen og franskekysten.

Friedeburgs delegasjon har ankommet general Dwight D. Eisenhowers hovedkvarter i den franske byen Reims.

De allierte styrkenes øverstkommanderende ville ikke ha drømt om å slå leir under åpen himmel som Montgomery – han har innrettet seg i byens tekniske gymnasium.

Før forhandlingene faller stemningen til frysepunktet da en gruppe amerikanske offiserer viser Friedeburg en rapport om den frigjorte KZ-leiren Bergen-Belsen.

Den inneholder bilder av likhauger og tusenvis av radmagre fanger. Friedeburg blir rasende. Det hører ikke hjemme noe sted at amerikanerne på den måten sverter hans land og hans offisersære!

Tysklands totale kapitulasjon er uunngåelig, men Friedeburg forsøker behendig å trekke ut tiden: Dagen før har han hevdet at han bare har fullmakt til å forhandle, ikke til å signere en overgivelse.

Påstanden gir tyskerne et ekstra døgn, der Eisenhower med stigende irritasjon må vente på at nye tyske representanter blir fløyet inn fra Flensburg.

Nå har general Alfred Jodl fra den tyske overkommandoen endelig landet, men også han vil heller snakke om alt annet enn en kapitulasjon som omfatter soldatene på østfronten.

”Det er tydelig at tyskerne prøver å vinne tid. Hensikten med dette er å evakuere så mange soldater og sivile som mulig fra den russiske fronten i retning av linjene våre,” konstaterer Eisenhower surt.

For ikke å provosere Stalin deltar han ikke selv på møtene, men hans representanter holder ham nøye informert.

Eisenhower er ivrig etter å oppnå en total tysk kapitulasjon i en fart, for Stalin har lenge mistenkt de vestlige maktene for å konspirere med tyskerne mot Sovjetunionen.

Endelig kommer Jodl og Friedeburg med et tilbud om at en avtale kan underskrives den 8. mai, men først tre i kraft 48 timer senere.

Manøveren vil gi tyskerne mer enn tre døgn, men nå mister Eisenhower den siste rest av tålmodighet og tyr til ren utpressing.

”Eisenhower insisterer på at vi underskriver i dag,” kan en slukøret Jodl melde tilbake til Dönitz. “Hvis ikke, vil de allierte frontlinjene bli lukket for personer som prøver å overgi seg enkeltvis og alle forhandlinger vil bli avbrutt. Jeg ser ikke noe alternativ: kaos eller kapitulasjon”.

I løpet av den neste timen får Jodl tillatelse til å kapitulere. Han og Friedeburg prøver imidlertid et siste triks ved å foreslå at kampene først skal opphøre 48 timer etter signeringen av kapitulasjonen.

På den måten kan de finne på nye unnskyldninger for å utsette signeringen så lenge som mulig. Eisenhower gjennomskuer dem og svarer at kampene skal opphøre innenfor 48 timer fra midnatt, som nå er tett på.

Hvis ikke vil han avvise alle tyskere ved vestmaktenes frontlinjer. Friedeburg og Jodl må innse at forhalingstaktikken deres ikke fungerer lenger.

Tyskerne aksepterer å legge ned våpnene 9. mai kl. 0.00.

Kapitulasjonen får et ekstranummer

8. mai, Berlin: Tyskerne har underskrevet en total kapitulasjon hos Eisenhower, men Stalin nekter å anerkjenne avtalen. Han for­langer en ny kapitulasjon i Berlin.

Alt er omsider klart for den endelige tyske kapitulasjonen. Friedeburg lander på Tempelhof lufthavn sammen med feltmarskalk Wilhelm Keitel, sjefen for den tyske overkommandoen – den høyest rangerte tyske offiseren.

Biler fra Den røde hær kjører tyskerne gjennom det sønderbombede Berlin og forbi Rikskanselliet, som ligger i ruiner.

Bare noen få mennesker er å se på gaten. ”Rystet kunne jeg konstatere hvor ødelagt denne byen er,” sier Keitel senere.

Kortesjen stopper ved den militære ingeniørskolens kantine. Bygningen er et av Berlins få intakte hus.

Klokka er nesten 12, men seremonien må utsettes flere ganger, bl.a. fordi den franske representanten har oppdaget at intet fransk flagg vaier sammen med det sovjetiske, amerikanske og britiske.

I en fart flikker kvinnelige russiske soldater sammen et flagg av en blå kjele-dress, noe hvitt lakenstoff og en stripe rødt stoff fra et naziflagg.

I hastverket plasserer de stripene horisontalt – som på Nederlands flagg – og må starte forfra.

Endelig kan de alliertes representanter ta plass i rommet. Eisenhower har sendt en stedfortreder fordi han nekter å spille birollen i et skuespill regissert av Stalin.

Feltmarskalk Keitel trer inn. Han beveger seg med prøyssisk arroganse, ansiktet er en uttrykksløs maske, og han smeller hælene sammen idet han fører sin marskalkstav opp som en hilsen.

”Ah, franskmennene er her også,” mumler tyskeren da han ser den franske trikoloren. ”Det var akkurat det som manglet.” Det nager ham å måtte kapitulere til et land som den tyske hæren tromlet over i 1940.

”Har De lest dette dokumentet nøye, og er De parat til å signere det,” blir Keitel og hans følge spurt. Keitel forlanger mer tid til å sende beskjed om kapitulasjonen til alle tyske styrker, men det blir avvist.

Så tar han av den grå hansken på høyre hånd, griper pennen og ser foraktelig på gruppen av fremmøtte reportere før han setter navnet sitt på dokumentet.

Deretter er det sjefen for Luftwaffes tur, og til slutt underskriver admiral Friedeburg som flåtens øverstkommanderende. Det er tredje gangen han overgir seg.

Klokken har passert midnatt og viser nå 1.00 den 9. mai. Krigen i Europa er endelig over.

Dönitz-regjeringen fortsetter

Flensburg i mai måned: Tyskland er beseiret, men Dönitz har fortsatt et bitte lite rike i marineskolen der hans regjering stadig holder daglige møter.

Et par dager senere er Friedeburg tilbake i Flensburg for å informere Dönitz om kapitulasjonen i Berlin.

Livet i Marineskole Mürwik fortsetter, nesten som om ingenting har skjedd. Hver morgen blir rikspresident Dönitz vekket i sin kahytt på Sør-Amerika-damperen Patria, som har fungert som boligskip i Flensburg siden 1941.

På kaien venter sjåføren med den pansrede Mercedes 770 som Dönitz en gang ble forært av Hitler. Bilen kjører rikspresidenten de ca. 500 meterne til marineskolen, der hans ministre sitter klar i et klasserom.

Dönitz-regjeringen har fått fortsette fordi den er nyttig til å formidle kontakt mellom britene og restene av det tyske statsapparatet.

Men ministrene er også opptatt med andre saker – f.eks. drøfter de om Hitler-hilsen fortsatt skal brukes i det tyske militæret og hvordan Tysklands nye flagg skal se ut. Foreløpig vaier hakekorset over marineskolen.

Fødevareministeren har en spesielt betrodd oppgave: Han forsyner ministrene med snaps til møtene.

Spriten holder humøret oppe, og de forsamlede mennene begynner å tro at det kanskje finnes oppgaver til dem i fremtiden også.

Marineskolen blir ryddet

23. mai kl. 9.45, Flensburg: Tiden renner ut for Dönitz og hans regjering.

Britiske soldater har omringet Marineskole Mürwik. Alle ministre, rådgivere og militært personell blir kalt sammen og arrestert.

Sentrale personer som Dönitz, Keitel og Jodl skal til Nürnberg, der krigsforbryterdomstolen venter.

Midt i virvaret ber tidligere sjefsforhandler Friedeburg om å få gå på toalettet. Minuttene går og de britiske soldatene blir urolige.

De bryter opp toalettdøren og ser Friedeburg ligge på gulvet med vidåpne øyne. Han har svelget en cyanid-kapsel.

Friedeburg har trolig begått selvmord fordi han så det som en stor ydmykelse å kapitulere til fienden – en utvei som hver femte tyske admiral valgte.

Etterskrift

I Nürnberg fastholdt Dönitz at han hadde handlet som en militær mann og at han intet angret – han ville ha gjort det samme om igjen. Nazismen og KZ-leirene ble han ikke stilt til regnskap for, derimot høstet han
mye respekt for “Operasjon Hannibal,” som reddet 2 mill. tyskere.