Martin Kleint tar et dypt drag av sigaretten. Klokken nærmer seg 03, og den 18 år gamle soldaten har ennå ikke lukket et øye.
Sammen med kameratene bemanner han som menig i den tyske «Divisjon Kurmark» en skyttergrav ved høydedraget Seelower Höhen, omtrent seks mil øst for Berlin.
Hele natten har mennene lyttet til kanontordenen fra Den røde armés stillinger i øst. Nattlige angrep er ikke noe nytt.
Soldatene er vant til å lytte til den russiske «Morgenkonzert», som de kaller de tilbakevendende angrepene som er ment å forstyrre soldatenes søvn.
De russiske styrkene innledet slaget ved Seelower Höhen med å bombardere de tyske forsvarsstillingene med tusenvis av artillerigranater og Katsjusja-raketter.
Brakene kommer raskt nærmere, og pausene mellom dem blir kortere. Kleint kjenner et sug i magen.
Det er visst nå det skjer. Han rekker knapt å tenke tanken før en dyp rumling får bakken til å dirre.
Sand og småstein rasler nedover sidene i skyttergraven, mens russernes Katsjusja-rakettbatterier setter i gang med et vedvarende hyl.
Skjæret fra lyskuler og fosfor som russiske fly lar regne over de tyske stillingene, lyser opp himmelen.
Imens glir lyskjegler fra fiendens lyskastere søkende over stillingen.
«Bolsjevikene vil forblø på terskelen til Det tyske rikets hovedstad». Adolf Hitler i sin dagsbefaling for 14. april 1945
Det skarpe skjæret fanger fosforens hvite pulverskyer som danser spøkelsesaktig i luften. Kleint stumper røyken og griper stålhjelmen.
«Nå braker det løs», sier soldaten ved siden av ham med hes stemme.
I neste øyeblikk treffer en granat like ved dem, og kaskader av jord velter ned i skyttergraven.
Klokken er tre om morgenen 16. april 1945, og den sovjetiske marskalk Georgij Zjukov og hans 1. hviterussiske front har nettopp innledet det avgjørende angrepet på de tyske stillingene på Seelower Höhen, litt vest for den polsk-tyske grensen.
Tyskerne er på tilbaketog, og krigen er nesten vunnet.
Åsen ved byen Seelow er de sovjetiske styrkenes siste hindring.
Bak ligger landeveien, Reichsstrasse 1, som går direkte til Berlin og den endelige seieren over Det tredje riket.
Russisk tro på lynseier
Siden 12. januar 1945 hadde Den røde armés tropper meter for meter trengt tyskerne tilbake fra det okkuperte Polen.
På bare to uker rykket sovjet-hæren hele 438 kilometer fra elva Wisła, som fra sør til nord skjærer midt gjennom dagens Polen, frem til elva Oder, bare 69 kilometer fra Berlin.
Zjukov visste at den tyske hæren var presset. Fienden manglet både mannskap, ammunisjon og drivstoff.
Overbevist om en rask seier begynte han 22. januar å sende styrkene sine over Oder ved byen Küstrin, som han nettopp hadde inntatt, og anla et brohode i høydene på den vestlige bredden.
Her stanset fremrykningen midlertidig, da russerne møtte lommer av tysk motstand.
Først i begynnelsen av april var Zjukov klar til å gjenoppta felttoget:
Nå gjaldt det russernes siste store fremstøt. Stalin hadde bestemt at Den røde armé skulle innta den tyske hovedstaden 22. april – på fødselsdagen til den avdøde revolusjonshelten Vladimir Lenin.
En tysk gutt og hans mor forsøker å redde familiens eiendeler før russerne kommer.
De sivile flyktet fra Den røde armé
«Der Iwan kommt!» lød de desperate varselropene fra den ene tyske sivilist-en til den neste. Ivan kommer.
De heftige kampene rundt byen Seelow kunne høres i det fjerne, og de buldrende kanonene skapte panikk blant lokalbefolkningen.
«Flyktninger iler forbi som vesener fra underverdenen», skrev en tysk soldat om de tusenvis av gamle, kvinner og barn som forsøkte å komme unna.
Særlig kvinnene fryktet de sovjetiske soldatenes fremrykning, for de visste fra beretninger østfra at risikoen for voldtekt var stor i kjølvannet på russernes erobringer.
Også i Berlin forberedte befolkningen seg. Her bygde eldre menn med hjelp fra kvinner og barn barrikader og samlet mat og andre nødvendigheter, slik at de kunne overleve en beleiring.
Tyskerne manglet alt
Zjukovs plan gikk ut på å bryte gjennom ved Seelower Höhen, et stort høydedrag omtrent én mil vest for Oder og seks mil øst for Berlin.
Hvis russernes plan virket, kunne stridsvognene rulle gjennom tyskernes stillinger på høydedraget og direkte til hovedstaden.
Den tyske 9. armé med 90 000 mann og 512 stridsvogner befestet høydedraget, som med sine nærmere 60 meter høye og meget bratte skrenter i seg selv utgjorde et effektivt festningsverk.
Høydene inngikk i forsvarslinjen som tyskerne kalte Hardenberg-stillingen.
Befestningen fulgte kanten av Seelower Höhen og elva Alte Oder, og besto av to-tre rekker av skyttergraver bevoktet av tungt bevæpnede stillinger, tallrike observasjonsposter og hindringer som for eksempel dype graver som stridsvogner ville ha problemer med å kjøre over.
Høydedraget var dessuten befestet med artilleristillinger. Fra flybaser i nærheten sto et sammensurium av rundt 300 kampfly dessuten klar på startbanene.
Hitler truet da også russerne i vanlig brautende stil:
«Den jødisk-bolsjevikiske erkefienden angriper med sine masser for siste gang», skrev diktatoren i dags-befalingen for 14. april 1945.
«Fienden vil prøve å knuse Tyskland og utslette vår nasjon. Men vi har forutsett fremstøtet, og fra januar har vi gjort alt for å bygge opp en sterk front.
Mektig artilleri møter fienden. Tapene av infanteri har vi supplert med mange nye enheter. Reserveenhetene, nye formasjoner og Volkssturm (milits med hasteinnkalte gutter og eldre menn, red.) fornyer frontens styrke.
Bolsjevikene vil forblø på terskelen til Det tyske rikets hovedstad», erklærte Hitler selvsikkert.
Hitlers ord hadde forsvinnende lite med de faktiske forhold å gjøre.
Den tyske hæren manglet alt. Det fikk general Gotthard Heinrici, som var leder av Hærgruppe Weichsel og dermed hadde et overordnet ansvar for den tyske 9. armé, til å be Hitler om flere stridsvognstyrker forut for slaget.
Diktatoren avslo, for han hadde i mars sendt et stort antall stridsvogner til Ungarn for å forsvare de få olje-feltene som ennå var på tyske hender.
Som svar på en anmodning om flere soldater 6. april sendte SS-fører Himmler, storadmiral Dönitz og riksmarskalk Göring sine siste reserver, som særlig besto av mannskap fra Luftwaffe og marinen, til Seelower Höhen.
Mennene var ledige fordi skipene og flyene deres enten var skutt i stykker eller satt ut av drift på grunn av mangel på drivstoff.
Andre menn hentet Heinrici fra politiet, i tollvesenet og hos RAD – Riks-arbeidstjenesten – som særlig beskjeftiget seg med byggeprosjekter, men også leverte folk til antiluftskytset.
De færreste av de nye soldatene hadde kjennskap til tjenesten som infanterist, og mange av dem var så unge at krigstjeneste var helt fremmed for dem.
Ammunisjon var det også lite av, og troppene hadde bare nok granater til noen få dagers kamp.
Slaget går ikke etter planen
Marskalk Zjukov hadde all mulig grunn til å regne med en rask seier.
Med 900 000 mann til rådighet var hæren hans ti ganger så stor som fiendens.
Den russiske flyflåten var også ti ganger større. Og tyskernes 512 stridsvogner var ingenting mot russernes 3000.
Under en konferanse som fant sted mellom 5. og 7. april 1945 i Zjukovs hovedkvarter på en skole i Landsberg, planla russerne slaget.
Kunnskapen om terrenget baserte marskalken på åtte rekognoseringsflygninger, avhør av tyske krigsfanger samt dokumenter som etterretningstjenesten hadde snappet opp.
På bakgrunn av de innsamlede opplysningene hadde strategene laget en landskapsmodell som offiserene brukte i planleggingen.
Modellen og kartet viste hærledelsen at erobringen av høydedraget nok ville bli drøyere enn fremrykningen så langt, men Zjukov og offiserene hans var fortrøstningsfulle:
«Våre suksesser i tidligere kamper ga oss stor selvsikkerhet. Ingen tvilte på at vi ville feie alle fiendens befestninger til side på vår vei til Berlin», skrev general-oberst Mikhail Katukov senere.
Ved Seelower Höhen kjempet regulære tyske styrker sammen med gutter og gamle menn fra folkemilitsen.
Én dag var nok til å erobre høyde-draget, konkluderte Zjukov.
Den sovjetiske planen gikk ut på å overrumple fienden ved å angripe tidlig om morgenen 16. april.
Deretter ville russerne lett kunne innta de tyske stillingene på høydedraget.
Første del av planen gikk bra, og taktikken med å skape panikk lyktes.
Da angrepet begynte, måtte unge Martin Kleint og kameratene hans i skyttergraven løpe for livet mens alt eksploderte:
«Vi spadde jorden bort, og så gikk det videre gjennom jord, jern, fosfor og røyk mens vi forsøkte å rydde opp i ulykkene», forteller Kleint.
Den tyske løytnant Karl-Hermann Tams befant seg i en brakke på høydedraget da trykkbølger fra det sovjetiske bombardementet splintret glasset i vinduene og blåste sand og jord inn.
«Hele Oder-elvesletten skalv. Orkanen av artilleriild nådde helt til toppen av Seelower Höhen.
Det var som om bakken reiste seg helt opp til himmelen i en tett vegg.
Snart var vi dekket av sand og glassbiter.
Ingen av oss hadde opplevd noe som dette før, og vi ville heller ikke ha trodd det mulig», mintes løytnant Tams senere.
«Hele Oder-elvesletten dirret». Løytnant Karl-Hermann Tams, 1945
Angrepet fortsatte mens det første dagslyset farget himmelen rosa i øst.
«Det dagen med sitt lysende skjær viste oss, var ikke lenger av denne verden, men det rene vanvidd», skrev Martin Kleint etterpå i dagboken sin.
Han lyttet anspent mens bombardementet fant sin helt egen rytme:
«Kanonsalver – angrep – ild fra vårt eget artilleri – angrep – vår egen ild igjen og så videre».
Først etter to og en halv time stilnet artilleriet. I alt hadde 8983 sovjetiske kanoner og granatkastere bombardert Seelower Höhen og området like nord for høydedraget med titusener av granater.
En rekognosering viste snart at resultatet ikke sto i forhold til innsatsen, for tyskerne hadde lurt russerne.
Fra avhør av russiske fanger hadde tyskerne erfart når angrepet skulle finne sted, og general Gotthard Heinrici hadde i hemmelighet trukket hovedparten av infanteriet sitt vekk fra frontlinjen allerede kvelden før.
På den måten skånet han styrkene, slik at de kunne fortsette kampen mot den russiske fremrykningen.
«De trakk troppene sine vel åtte kilometer tilbake.
Artilleriet vårt traff alt annet enn fienden», bemerket en ergerlig generaloberst Vasili Kuznetsov, som sto i spissen for Zjukovs støttropper.
Heller ikke de 143 lyskasterne som Zjukov brukte til å lyse opp fronten under angrepet, fikk den virkningen marskalken hadde håpet.
I stedet for å blende fienden og avsløre de tyske stillingene, fremhevet lyskasterne de sovjetiske soldatene som under angrepet sto tydelig avtegnet som mørke silhuetter.
Gjørme forsinket fremrykning
Russerne kom seg imidlertid raskt over skuffelsen, og i dagslyset 17. april fortsatte angrepet med fornyet styrke.
Stridsvognene rullet raskt frem, og tunge bombefly samt Iljusjin Il-2 Sturmovik-jagerbombefly fylte luften.
De små flyene Stalin beskrev som «like uunnværlige som luft og brød» for Den røde armé, fløy konstant lavt over landskapet mens de beskjøt de tyske forsvarsstillingene.
Tyskerne hadde få fly og begrenset drivstoff, så kampen var ujevn helt fra begynnelsen.
«Vårt Luftwaffe var ikke å se. Luftherredømmet tilhørte helt og fullt russerne», bemerket Martin Kleint da han umiddelbart før slaget begynte så de russiske flyene sverme over de tyske stillingene.
Den røde armés flyvåpen noterte dagens største suksess da det traff et tysk ammunisjonsdepot, som forsvant i en voldsom eksplosjon av ild og røyk.
På bakken gikk det ikke fullt så bra for russerne.
Elvesletten foran Seelower Höhen var full av skjulte tyske artilleristillinger.
Fremrykningen møtte innbitt motstand, fordi Tysklands ledende generaler var fullt ut klar over høydedragets store strategiske muligheter.
«Høydene utgjorde et kritisk punkt for de russiske panserstyrkene. Vår evne til å holde Seelower Höhen vil avgjøre resultatet av det kommende slaget», skrev general Theodor Busse, som var øverstkommanderende for Tysklands 9. armé.
Tyskerne befestet derfor området med de midlene de hadde til rådighet.
Før slaget hadde soldater minelagt åkre og andre flate strekninger som kunne brukes som tilkomst til høydene.
Innfallsveiene dekket tyskerne med stillinger klar til å møte angriperne med artilleri og maskingeværild fra flere sider.
Terrenget var dessuten fylt med stridsvognfeller i form av dype graver som skulle forhindre russernes stridsvogner i å komme frem.
«Artilleriet vårt traff alt annet enn fienden». Generaloberst Kuznetsov om artilleriet ved Seelower Höhen, 1945.
Gravene utgjorde med sine tre meter i dybden og opptil 3,5 meter i bredden alvorlige hindringer for de tallmessig overlegne sovjetiske panserstyrkene.
Været var også mot russerne. Vårens regnskyll gjorde terrenget vått og gjørmete:
«De første to kilometerne rykket våre rifleenheter og stridsvogner frem, selv om det gikk sakte. Så begynte maskinene å kjøre seg fast i små elver og kanalene», berettet generaloberst Vasilij Tsjujkov.
De sovjetiske soldatene kjempet seg frem gjennom terrenget mellom granathull, graver og gjørme.
Stridsvognene lagde trafikkork på de få veiene som førte gjennom området.
Å kjøre utenfor veiene var umulig på grunn av gjørmen og de nedgravde landminene. Flere steder måtte russerne dessuten stoppe opp og bygge broer, før styrkene kunne forsere kanaler og myrer.
Opprinnelig var ideen at selvmordspilotene skulle fly i et bemannet V-1-missil. Planen ble imidlertid oppgitt. I stedet fløy pilotene regulære fly med bomber.
Tyske flygere meldte seg til kamikaze-aksjoner
70 frivillige valgte i 1944 å slutte seg til «Selvoppofrelseskommando Leonidas». De ble første gang satt inn i slaget ved Seelower Höhen.
Etter hvert som krigen skred frem, måtte nazistene erkjenne at de allierte var militært overlegne.
For å rette opp styrkeforholdet foreslo Otto Skorzeny – en nazitopp med kommandooperasjoner bak fiendens linjer som spesialitet – og testpiloten Hanna Reitsch at Luftwaffe skulle opprette en selvmordsenhet.
Pilotene skulle styre flyene inn i en bro, en fiendtlig stilling eller et kraftverk. Sammenstøtet skulle utløse en stor sprengladning i flyet.
Teoretisk sett kunne piloten rekke å hoppe ut i fallskjerm, men sjansen for å overleve var svært liten.
Fordelen med selvmordspiloter var at det kunne brukes utrangerte fly, og at aksjonene krevde ganske lite drivstoff, for flyene behøvde bare nok bensin til akkurat å nå frem.
Hitler var ikke begeistret for ideen, men tillot likevel Luftwaffe å verve frivillige rekrutter.
I alt meldte det seg 70 interesserte til enheten, som fikk navnet «Selvoppofrelseskommando Leonidas».
Navnet refererte til antikkens Hellas, der kong Leonidas med en liten styrke på 300 spartanere holdt perserkongens enorme hær tilbake i slaget ved Termo-pylene i 480 f.Kr.
Til slutt ble kongen og alle soldatene hans drept, men heltemotet deres vant verdifull tid for grekerne.
Sommeren 1944 begynte treningen av de tyske pilotene, men først under slaget ved Seelower Höhen ble enheten sendt i luften.
I dagene 17. til 20. april ødela skvadronen – ifølge Luftwaffes egne tall – 17 broer over elva Oder.
Tallet er trolig overdrevet.
Aksjonene kostet 35 piloter livet.
Generalmajor Robert Fuchs telegraferte navnene på de drepte pilotene til Hitler 20. april 1945 som en gave til føreren, som den dagen fylte 56 år.
Russerne kjørte seg fast i gjørma
Ved middagstid lyktes det omsider en stridsvognenhet å nå gjennom de forreste forsvarslinjene og helt til foten av høydedraget.
Med brølende motorer begynte de flere tonn tunge maskinene å klatre oppover høydene.
Som skinnende metall-biller klamret de seg til de bratte skråningene, men for de fleste var anstrengelsen forgjeves.
Skrentene var for bratte til at stridsvognene kunne forsere dem.
Stridsvognene snudde og forsøkte i stedet å snirkle seg oppover langs smale veier som førte til de nærliggende landsbyene.
Men tyskerne hadde forutsett russernes trekk, og de sto derfor klar med 88-mm-kanoner og infanterister bevæpnet med Panzerfäuste – tyske bazookaer – som de kunne avfyre fra skulderen.
De smale passasjene gjorde det mulig for tyskerne å konsentrere ilden direkte på de fremrykkende troppene – et trekk som både var effektivt og sparte ammunisjon.
Zjukov betraktet slagets gang fra en utløper av høydedraget – kalt Reitweiner Sporn – bak fronten.
«Hva i helvete mener du med at troppene dine står fast!?» Marskalk Zjukov til generaloberst Vasilij Tsjujkov, 1945.
Fra kommando-posten sin med et primitivt bunkeranlegg kunne marskalken med en kraftig kikkert se stridsvognene stanse opp.
Luftfotografiene han hadde brukt til å planlegge angrepet avslørte ikke hvor bratte skrentene i virkeligheten var, og ga i det hele tatt et skjevt bilde av terrenget.
Stillstanden forsinket angrepet og brakte hele Stalins plan i fare.
Zjukov visste at Stalin forventet at han ville erobre Berlin før amerikanerne nådde frem.
Hvis amerikanerne tok hovedstaden, ville russerne tape ansikt og kanskje gå glipp av viktige militære hemmeligheter, som for eksempel kunnskap om det tyske atomprogrammet.
Og Zjukov ville gå en usikker fremtid i møte hvis han ikke innfridde Stalins forventninger.
Noen dager etter gjennombruddet ved Seelower Höhen kjempet russerne i Berlins gater.
Da generaloberst Vasilij Tsjujkov, en av Zjukovs aller mest betrodde offiserer, slukøret måtte rapportere at troppene hans omtrent ikke bevegde seg, eksploderte Zjukov:
«Hva i helvete mener du med at troppene dine står fast!?»
Tsjujkov kjente Zjukovs iltre temperament, som han nå forsøkte å formilde:
«Kamerat marskalk, uansett om vi midlertidig sitter fast eller ei, vil offensiven lykkes. Men motstanden er hard akkurat nå, og den forsinker oss».
Tsjujkovs ord la ingen demper på Zjukovs nervøsitet over manglende fremskritt. En samtale med Stalin over radiotelefonen midt på ettermiddagen gjorde ikke saken bedre.
«Så du har undervurdert fienden på Berlin-aksen», bemerket Stalin kjølig.
«Jeg trodde at du allerede var i Berlin, men du er fremdeles på Seelower Höhen. Altså har det begynt bedre for Konev», tilføyde diktatoren syrlig, med referanse til Zjukovs største rival, Ivan Konev, som ledet sine styrker mot Berlin fra sør.
Utover dagen gjorde regn terrenget enda mer gjørmete. I panikk over stillstanden endret Zjukov angrepsplanene, slik at en panserarmé kunne rykke frem foran det langsomme infanteriet.
På den måten kunne styrkene fremskynde et gjennombrudd, håpet Zjukov.
Resultatet ble i stedet det rene kaos. Panserarmeen ble fanget bak kjøretøyene fra to andre armeer, og offiserene som hadde ansvaret for å avvikle trafikken, visste knapt hvilke kjøretøy de skulle gi tillatelse til å kjøre videre, og hvem de skulle holde tilbake.
De stridsvognene som slapp gjennom, ble snart beskutt av kanoner fra tyske stillinger.
I forvirringen etter angrepet falt de i bakhold og kom under hard beskytning fra tyske soldater.
Da mørket falt på, var Seelower Höhen til tross for Zjukovs anstrengelser stadig på tyske hender.
Landskapet hjalp tyskerne
Gjørme, sump og høye, bratte skrenter – terrenget vest for Oder utgjorde et naturlig forsvars-verk som selv den mest standhaftige hær hadde problemer med å forsere.
Tyskerne utnyttet til fulle landskapets fordeler til å gi russerne innbitt motstand.
Russerne krysser elva Oder
- januar 1945 innleder Den røde armé en storoffensiv over hele østfronten.
Målet er å innta Berlin og avgjøre krigen. En av de siste etappene er å krysse den brede elva Oder. Ett av overgangsstedene er ved byen Küstrin, som har flere broer.
Slaget om Küstrin er en ukelang affære, og 95 prosent av husene i den gamle festningsbyen blir jevnet med jorden før russerne endelig kan krysse elva.
Tysk motstand bremser den russiske fremrykningen
Da Oder omsider er krysset, må de sovjetiske soldatene over den flate elvesletten ved foten av høydedraget Seelower Höhen.
Russerne regner med rask fremrykning, men gjørmete terreng, bakhold, for få veier og heftig tysk motstand gjør veien fremover krevende og omstendelig.
Seelow-høydene er siste stopp før Berlin
Den 16. april når sovjet-styrkene endelig Seelower Höhen.
Til tross for massiv bombing klarer de ikke å ødelegge tyskernes forsvarslinjer.
Veien over elvesletten og frem mot høydedraget koster derfor russerne dyrt.
- april når de selve høydedraget, som viser seg å være for bratt for stridsvognene.
De må i stedet bruke de små, svingete veiene, der tyskerne ligger på lur. Først 19. april bryter russerne gjennom. Veien til Berlin er åpen.
Selvmordspiloter sjokkerte russerne
Samme kveld snakket Zjukov igjen med Stalin over radiotelefonen: «Ved slutten av dagen i morgen, den 17. april, vil Seelows forsvar være knekt», lovet den russiske marskalken høytidelig.
«Jeg er sikker på at jo flere soldater de sender mot oss her ute, dess enklere vil det være å innta Berlin.
Det er mye lettere å eliminere tropper i åpent lende enn inne i byen», tilføyde Zjukov i et forsøk på å overbevise Stalin om at han hadde situasjonen under kontroll.
Neste morgen opprant med klar blå himmel. Været var ideelt for de overlegne sovjetiske bombeflyene.
«Ved daggry kom nok et artilleriangrep, supplert av bølge etter bølge av angrep med tunge bombefly. Det var redselsfullt», husket den tyske løytnanten Karl-Hermann Tams.
De mindre Sturmovik-flyene svermet også over skyttergravene og Seelower Höhen.
Langs Oder brant hus og landsbyer ennå etter gårsdagens angrep.
Lukten av brent kjøtt fra husdyr hang tungt over elvesletten.
For å møte svermen av russiske fly sendte tyskerne alle Focke-Wulf-jagere de kunne på vingene.
Pilotene forsøkte å treffe broene som førte friske russiske tropper og nye forsyninger over Oder.
Russerne observerte et helt uventet fenomen – selvmordspiloter:
«Tyske piloter lot ofte flyene sine stupe ned i russiske bombefly, slik at begge fly styrtet til jorden omspent av flammer», rapporterte en navnløs kilde.
Mens noen av Zjukovs styrker angrep frontlinjens sentrum, gikk andre enheter fra Den røde armé mot flankene.
Den unge tyske soldaten Martin Kleint ble sendt med regimentet sitt til lands-byen Dolgelin, som lå i det området som utgjorde forsvarets høyre flanke, mellom Seelow by og Zjukovs utsiktspost.
Her var tyskerne presset. Underveis betraktet Kleint lysglimtene fra kamper i vest, der den amerikanske hæren rykket frem.
Kleint og de andre soldatene gravde seg ned i stillingene utenfor Dolgelin, som brant etter sovjetisk bombing. Gjennom hele morgenen lød artilleritorden, men klokken ti ble det alvor.
«Snart slo granatene ned bak oss, og nå kom de jordbrune skikkelsene mot oss mens de brølte kampropene ‘Urra, Urra’», erindret Kleint.
De tyske soldatene forsvarte seg mot den fremstormende fienden, og da de sovjetiske soldatene omsider ble presset tilbake, grep Kleint og kameratene hans anledningen til å trenge inn i byen, der de forskanset seg på togstasjonen.
Her hvilte de ut for natten i sikker forvissning om at kampen ennå ikke var slutt.
Masseangrep presset seieren hjem
Mens mørket senket seg, steg frustrasjonen i begge leirer.
Den tyske general Busse visste at soldatene hans ikke kunne holde stand særlig mye lenger.
Dødstallet steg voldsomt hos den 9. armé.
Russerne anslo at de på slagets andre dag – 17. april – hadde drept 3200 tyskere ved Seelow. Men samtidig plaget det Zjukov at han ikke hadde vært i stand til å holde løftet sitt til Stalin.
Selv om russerne langsomt vant frem, var Seelower Höhen enda ikke på russernes hender. Marskalken visste at Stalins tålmodighet var i ferd med å renne ut. Nå måtte det skje.
Om morgenen 18. april ga Zjukov soldatene sine ordre om å kjøre kanoner og rakettbatterier så langt frem de kunne.
Samtidig ga han soldatene ordre om å rykke frem med enda større styrke, og fortsette frem til målet var nådd.
Etter et nytt artilleri-bombardement og luftangrep i likhet med de foregående dagene satte de sovjetiske troppene inn med full styrke.
På flankene ved Frankfurt (Oder) i sør og ved byen Wriezen mot nord holdt tyskerne stadig stand.
Men i sentrum begynte de forsvarende troppene imidlertid å falle tilbake og gi etter for massene av russiske soldater og artilleri.
«Jeg har ikke tapt krigen, det har det tyske folk!» Adolf Hitler til offiserene sine i førerbunkeren 22. april 1945.
Midt på formiddagen, klokken 09.40, mottok vakthavende ved tyskernes hovedkvarter beskjeden om at «ledende fiendtlige stridsvogngrupper har brutt gjennom».
Russerne kjørte nå på Reichsstrasse 1, som gikk direkte til Berlin.
General Busse var dagen før – etter sine mange bønner – blitt lovet forsterkninger i form av soldater fra SS-Divisjon Nordland, en enhet som særlig besto av skandinaviske og estiske frivillige.
Nordland-troppene hadde nettopp nådd frem til området vest for Seelow by.
«Ikke før var vi ankommet, før russerne angrep direkte med en stor stridsvognstyrke», berettet dansken Hans Hansen fra Divisjon Nordland senere.
Selv om Hansens styrke angrep russerne med kanoner, dreide de sovjetiske stridsvognene mot vest.
«Det var ingen tvil om hvor de skulle. De skulle til Berlin!» visste den danske SS-soldaten.
Den samme kunnskapen hadde de tyske hærlederne, og etter å ha konferert med Busse ringte general Heinrici til Hitler ved middagstid for å be om forsterkninger.
De hadde bare til rådighet soldater fra den tyske folkemilitsen, Volkssturm, som mest besto av unge gutter og eldre menn som ikke var sendt til frontene, lød den nedslående beskjeden.
Militssoldatene ble sendt på marsj fra Berlin neste dag. Imens fortsatte de tyske soldatene iherdig motstanden.
Bakhold ventet de russiske soldatene som kjørte gjennom linjen. Ved landsbyen Reichenberg greide de to SS-bataljonene å nedkjempe hele 50 sovjetiske stridsvogner.
På høyre flanke forsvarte menig Kleint og hans kamerater innbitt Dolgelin.
«Det var ingen pustepauser», skrev Kleint i dagboken sin. Han hadde for alvor havnet i skuddlinjen:
«Nå satte motstanderen vår inn stalin-orgelet, mens flygerne våre til vår lettelse blandet seg i begivenhetene.
I kaoset var det ikke lett å skjelne egne og fiendens soldater fra hverandre. Det kom en ny bølge av russiske fly som pepret oss med bomber fra luften.
Da lød ordren til at vi skulle trekke oss tilbake», skrev den unge soldaten.
Kleint trosset bombene og ilden fra sovjetisk maskingevær og nådde uskadd frem til sin gamle stilling, som nå lå utenfor ildlinjen.
Han hadde overlevd det blodige slaget mot alle odds.
Etter hvert som nederlaget rykket nærmere, mistet Hitler mer og mer av virkelighetssansen.
Nederlaget ga Hitler nervøst sammenbrudd
«Jeg har ikke tapt krigen, det har det tyske folk gjort!» ropte Adolf Hitler fresende av raseri da han fikk høre om nederlaget ved Seelower Höhen under et møte i førerbunkeren.
Nyheten kastet diktatoren ut i et raseriutbrudd:
«Ansiktet hans ble fiolett, den alltid dirrende venstre-armen lå helt stille, og han kunne ikke støtte seg på sin venstre fot», fortalte ikke navngitte møtedeltagere til britisk etterretningstjeneste etter krigen.
Hitler beskyldte hærledelsen for å være udugelig og svikefull, og han mente at det tyske folk ikke hadde fortjent å overleve.
Etter raseriet sank Hitler sammen i stolen.
Følelsesutbruddet var så voldsomt at hans nærmeste antok at han hadde fått et nervøst sammenbrudd.
Seieren kostet dyrt
- april var tyskernes 9. armé på retrett.
Slaget var tapt, og på veiene var det kaos. Stridsvogner, laste-biler, infanterister og flyktninger søkte mot vest, bort fra den fremrykkende Røde armé.
Midt i forvirringen innledet militærpoliti og SS-soldater en klappjakt på desertører, som de nådeløst skjøt eller hengte i trær langs veien, til skrekk og advarsel.
Fem dager senere befant den 9. armé seg ved skogen Spreewald sørøst for Berlin, der den var omringet av styrker fra Den røde armé.
For soldatene gjaldt det å kjempe seg mot vest, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne og unngå russisk fangenskap, som de færreste overlevde.
Utbruddet kulminerte i slaget ved byen Halbe sør for Berlin.
Omtrent 60 000 av den 9. armés resterende 210 000 menn ble drept under slaget, som fant sted fra 24. april til 1. mai. 125 000 endte i sovjetisk fangenskap, mens 25 000 slapp ut.
Blant de heldige var Martin Kleint. Han hadde da ikke en eneste granat igjen.
Slaget ved Seelower Höhen kostet tyskerne 12 000 mann. De sovjetiske tapstallene var langt høyere.
Omtrent 30 000 sovjetiske soldater falt under slaget, men for Stalin betydde dødstallet lite. Zjukovs seier var hovedsaken, og marskalken ble rikt belønnet for innsatsen.
Han fikk æren av å motta tyskernes kapitulasjon 8. mai, og senere ble han øverstkommanderende for den sovjetiske okkupasjonssonen i Berlin.
Et par år senere falt Zjukov likevel i unåde.
Krigsinnsatsen hadde gjort ham mer populær enn Stalin selv.
Diktatoren avskjediget ham derfor fra posten i Berlin og sendte ham langt bort.
Zjukov skulle fremover inneha stillingen som øverstkommanderende for militærdistriktet i Odessa.