Hitlers hemmelige dødsbiler tok store mengder liv

Han tok et raskt skritt til siden da dørene gikk opp, og unngikk dermed å bli truffet av de første likene som falt ut på bakken.

Med en lommelykt lyste Sackenreuter inn i rommet der eksosen fortsatt hang tykt. Forvridde menn, kvinner og barn hadde sunket sammen mellom hverandre.

«Alle døde», konstaterte han og ga signal til at troppene fra innsatsstyrken kunne sette i gang med å tømme det rullende gasskammeret.

Massakren denne vakre vårdagen i 1942 hadde gått etter planen. Snart ville Hitlers «dødsbiler», som de lokale kalte kjøretøyene, slå til igjen.

Gassvogner skulle utrydde syke

Siden 1930-årene hadde Hitlers mål vært å foredle den tyske rasen og skape et fysisk og mentalt overlegent folk.

Handikappede og sinnslidende sto etter førerens mening i veien for et sterkt germansk folk, og derfor beordret han at alle «uverdige liv» skulle utryddes.

Fra høsten 1939 fikk tyske leger derfor tillatelse til å begå barmhjertighetsdrap på «uhelbredelige pasienter», som Hitler formulerte det i et hemmelig dokument. Med overdoser av morfin og sovemedisin kunne legene bli kvitt uønskede barn og voksne.

Men det ble dyrt å bruke medisin på dette. Dessuten hadde felttoget i Polen fra september til oktober 1939 vist at de tyske styrkene ville få bruk for betydelig flere sykehus til å behandle sårede soldater fra kampene i Øst-Europa.

Derfor måtte sykehuspasienter i det okkuperte Polen utryddes i en fart, slik at sårede tyskere i stedet kunne få behandling. For å ta livet av pasientene måtte det en billigere og raskere metode til.

To tyske kjemikere ble satt til å eksperimentere med å avlive rotter ved å bruke forskjellige former for gass.

Kjemikerne var begge offiserer i SS – Hitlers korps av indoktrinerte nazister, som hadde sverget på å adlyde førerens ordre blindt – og de to arbeidet døgnet rundt for å finne den mest effektive henrettelsesmetoden.

Kjemikerne August Becker og Albert Widmann kom frem til at ren karbon- monoksid – kullos – var effektivt.

Den dødbringende gassen ble i januar 1940 testet ut i et tidligere tukthus i Brandenburg, der nazistene tvang 20 psykisk syke menn inn i et hermetisk lukket rom for deretter å la konsentrert kullos fra en gass­flas­ke sive inn.

Etter fem minutter lå mennene døde på gulvet, og nazistene som var til stede for å overvåke eksperimentet, nikket samstemt – metoden var godkjent. Nå skulle den tas i bruk i stor skala.

Karbonmonoksid på gassflasker ble kjørt fra Tyskland til det okkuperte Polen, der SS-Sturmbannführer (tilsvarende major) Herbert Lange var i ferd med å utvikle en lastebil som kunne brukes som mobilt henrettelseskammer.

Lastebilen skulle tømme psykiatriske sykehus for pasienter, gasse dem og frakte likene til avsidesliggende områder der de kunne fjernes i det skjulte.

Første utviklingsfase av gassvognene var så topp hemmelig at det bare ble laget få offisielle dokumenter om konstruksjonen. Ingen av dem overlevde krigens ødeleggelser.

De eneste beskrivelsene av lastebilen stammer fra polske fanger, som Langes spesialenhet tvang til å arbeide for seg:

«Kjøretøyet ble bygget om i bakgården […] i Gestapo-hovedkvarteret i Poznan. Fire fanger fra vår gruppe, blant dem meg selv og tømreren Stanislav Szymanski, skulle kle bilen innvendig med kryssfiner», fortalte polske Henryk Maliczak etter krigen.

Ombyggingen skulle sikre at gassvognens lasterom ble hermetisk lukket slik at gassen ikke sivet ut gjennom små sprekker under henrettelsen.

Han og andre vitner husker at Langes gassvogn hadde en logo for «Kaiser’s Kaffee Geschäft» – Kaisers kaffeforretning – på siden.

Logoen skulle få sivile polakker til å tenke at kjøretøyet var en harmløs kaffetransport og ikke avsløre hva det i virkeligheten var: en dødsmaskin på fire hjul som skulle utrydde alle uønskede personer i det okkuperte Polen.

LES MER: Slik fungerte Hitlers dødsbiler

Himmler fikk hjernemasse på frakken

15. januar 1940 dukket Langes gassvogn opp i byen Koscian sør i Polen. To offiserer og SS-soldater fra medfølgende lastebiler ankom samtidig og begynte å tømme byens psykiatriske sykehus for pasienter.

Det var en iskald vinterdag, og pasientene – bare iført tynne skjorter og bukser – skalv av kulde da de ble eskortert ut av anstalten og inn i den svarte lastebilen med kaffelogoen på siden.

SS-folkene presset rundt 40 pasienter inn i lasterommet før vogna forlot plassen. I en uke hentet lastebilen last etter last, og til slutt var 534 pasienter fra anstalten gasset og fjernet.

Deretter fortsatte gassvognen sin oppgave med å samle praktiske erfaringer og utslette uønskede polakker.

Langes gruppe var ikke den eneste som med stor iver kastet seg over oppgaven med å utrydde uønskede personer.

Andre innsatsgrupper sto for massehenrettelser med sprengstoff og nakkeskudd, og antall spesialtropper avsatt til formålet økte jevnt og trutt.

Da Hitler sommeren 1941 erklærte krig mot Sov­jet­unionen, og tyske stridsvogner rullet inn i sovjetrepublikkene Hviterussland og Ukraina, kunne inn­sats­grup­pe­ne mønstre 3000 soldater.

I august overvar den øverstkommanderende for SS Heinrich Himmler personlig en massehenrettelse i Hviterusslands hovedstad, Minsk. Her ble ofrene jaget ned i en massegrav og skutt.

«Mens han så på, fikk Himmler en klatt hjernemasse på frakken. Jeg tror også han fikk noe i ansiktet. Han ble helt grønn og blek. Han var ikke direkte syk, men han for sammen, snudde seg rundt og svaiet», ifølge en senere beskrivelse av en SS-offiser som var til stede.

Himmler var rystet, og samme måned slo han fast at det var behov for en mer «human metode», så troppene hans unngikk «de psykologiske lidelsene» som skyt­ingen av menn, kvinner og barn risikerte å påføre spesi­al­troppene.

Slik fungerte dødsvognene:

Etter flere møter med SS-Sturmbannführer Lange kom Himmler og sjefen for Rikssikkerhetstjenesten Reinhard Hey­drich til enighet om en mer skånsom metode for innsatsgruppenes mannskap: gassing ved hjelp av Langes spesialvogner.

De elendige veiene i Sovjetunionen gjorde imidlertid regelmessige leveranser av karbon-monoksid på gassflasker umulig. I stedet foreslo kjemi­­in­­ge­­niør Widmann å bruke lastebilenes egen eksos.

Etter en vellykket prøvegassing av 40 russiske krigsfanger i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble de neste åtte lastebilene bygd om til den nye typen gassvogn.

Noen av vognene var små Opel Blitz-lastebiler med plass til høyst 40 personer bak, mens de større Saurer-lastebilene kunne gasse over 60 fanger på én gang.

Fire kjøretøy ble sendt til innsatsgrupper i Sovjetunionen, tre dro til konsentrasjonsleiren Chełmno i Polen, og den siste til Riga i Latvia.

Ukrainerne lot seg ikke lure

Etter noen måneder var det på tide å evaluere gassvognenes prestasjoner, og SS sendte kjemikeren August Becker – en av opphavsmennene bak metoden – til Sovjetunionen for å se de mobile henrettelseskamrene i aksjon.

Gasseksperten fulgte interessert flere massakrer i Ukraina – fra innsamlingen av fanger til henrettelsen, som normalt fant sted «10-15 km fra hovedveiene» ifølge Becker.

De ukrainske sideveiene ble ofte gjørmete av regn og snø, som gjorde det vanskelig for særlig store Saurer-lastebiler å ta seg frem.

Det var likevel nødvendig å transportere fangene bort fra byen for å skjule massemordene, mente Becker, men han oppdaget snart at ukrainerne holdt øye med gassvognene.

Derfor bestemte han om våren at lastebilene skulle gjøres mindre mistenkelige:

«Jeg ga ordre om at lastebilene i Innsatsgruppe D skulle kamufleres som boligvogner ved å montere et sett vin­dusskod­der på hver side av den vesle lastebilen og to på hver side av den store, slik man ofte ser på gårdshus på landet», skrev Becker i mai 1942 i et brev til Walter Rauff – leder av RSHAs tekniske avdeling hjemme i Berlin.

Becker måtte imidlertid snart innse at heller ikke denne løsningen kunne avverge ukrainernes mistenksomhet når gassvognene gikk i skytteltrafikk mellom byer og nærliggende skoger eller miner.

«Lastebilene har blitt så kjent – ikke bare hos lokale myndigheter, men også i sivilbefolkningen – at de omtaler dem som «dødsvognene» når et av kjøretøyene dukker opp. Etter min beste overbevisning kan ikke lastebilene holdes hemmelige over lang tid – selv med kamuflasje», konstaterte eksperten.

Eksos ga problemer

Også gassingen av fangene ga kjemikeren dype rynker i pannen. Becker ville at ofrene skulle få en rolig død, for det ga færre problemer og økte tempoet slik at lastebilen kunne rekke å hente og gasse et ekstra lass ofre per dag.

På Østfronten la han merke til at mange av gassvognenes sjåfører var for ivrige når de fra førerhuset sendte gass inn i lasterommet.

For å få drapene overstått raskest mulig tråkket sjåføren klampen i bånn slik at ofrene ble kvalt i dieselrøyk i stedet for å dø av kullosforgiftning.

Da Becker besøkte innsatsgruppene i løpet av 1942, brukte han derfor litt ekstra tid på å instruere sjåførene i å vise tålmodighet slik at ofrene «sovnet stille inn», som kjemikeren selv beskrev det.

Becker måtte også slå ned på en annen hyppig feil som innsatsgruppene ofte gjorde – nemlig å stille seg for nær lastebilene når gassingen var i gang.

«Mennene må holdes så langt unna lastebilene som mulig slik at gassene som slipper ut ikke påfører dem helseskader», het det i brevet til Rauff, der Becker også påpekte at «mange offiserer lot sine egne menn stå for tømmingen av lastebilen etter gassingen», noe kjemikeren fryktet kunne føre til «alvorlige psykiske lidelser og skader – om ikke med det samme, så i alle fall senere».

På ordre fra Rauff begynte de fleste innsatsgruppene å bruke andre fanger eller tvangsarbeidere til å slepe lik ut av lasterommet og kvitte seg med dem.

Gassvogner fikk egen leir

Mens innsatsgruppene og gassvognene deres kjempet på sølete veier med å komme rundt til alle kroker av det enorme området som tyskerne hadde erobret fra Sovjetunionen, la Herbert Lange andre planer i Polen.

Her hadde han bare tre gassvogner til rådighet, så fremfor å kaste bort tiden på å kjøre ut til fangene for å henrette dem, skulle fangene i stedet komme til ham.

I et øde skogsområde tre kilometer utenfor byen Chełmno opprettet han tyskernes første dødsleir.

I motsetning til Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer, der uønskede mennesker ble satt til tungt arbeid, var det ingen i Langes leir som måtte løfte en finger.

Til Chełmno kom fangene bare for å dø. De første fangene ble gasset i leiren i desember 1941 med hans foretrukne system med kullos på flaske, men i 1942 gjorde gassbøddelen som kollegene, og gikk over til de nye metodene der eksos ble kanalisert rett inn i lasterommet.

I Chełmno dirigerte innsatsgruppen ofrene gjennom en lang passasje med et 2,5 meter høyt gjerde på begge sider.

Passasjen ble smalere og smalere og endte med at fangene én etter én gikk opp en rampe og inn i lasterommet på den ventende gassvogna.

Bakdøren ble stengt og eksosrøret forbundet med lasterommet før lastebilen forlot leiren med levende fanger om bord – for ikke å kaste bort tid skulle fangene gasses på vei til en massegrav i en skog like ved.

Da en lastebil brøt sammen på landeveien, og polakker som bodde i nærheten hørte fangene skrike, ble fremgangsmåten endret. Da SS-Hauptscharführer (tilsvarende oversersjant) Gustav Laabs ble utkommandert til å være gassvognsjåfør i Chełmno, foregikk henrettelsen derfor midt inne i leiren.

Laabs hadde en litt uggen følelse da han ankom leiren våren 1942. SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein) Hans Bothmann hadde nettopp overtatt ledelsen av Chełmno fra Lange, og han satte straks den nyankomne sjåføren i arbeid.

Gustav Laabs ante ikke hva som var på gang da han rygget lastebilen bort til den vesle åpningen ved leirens rampe.

Her åpnet noen andre bakdørene og «gjorde noe under lastebilen», som Laabs forklarte det under rettssaken mot ham 20 år senere.

Litt etter hørte sjåføren menneskelyder, og lastebilen begynte å vibrere mens bortimot 70 personer ble trykket sammen bak i lasterommet.

«Da vognen var full, ble dørene lukket og låst […] Bothmann ga meg ordre om å starte motoren og la den gå i 20 minutter. Jeg startet motoren, og etter rundt et minutt hørte jeg en forferdelig stønning og skriking fra vognen».

«Jeg ble grepet av frykt og hoppet ut av førerhuset. Bothmann ropte til meg og beordret meg tilbake. Der satt jeg og ventet uten å kunne gjøre noe. Jeg var altfor redd for Bothmann. Litt etter litt ebbet skrikene og ropene ut», forklarte Laabs fra vitneboksen.

Med tiden vennet han seg til jobben som bøddel. Snart monterte han selv slangen som førte gassen inn i vognas lasterom, og skjøt fanger som på mirakuløst vis overlevde gassingen.

Grufulle scener møtte arbeiderne

Etter gassingen kjørte lastebilen ut gjennom leirporten og til en skog like i nærheten. Her sto andre polske fanger klar til å tømme lasterommet for lik og kaste dem i åpne massegraver – et hardt og grufullt arbeid:

«Likene som falt ut av lastebilen, klamret seg til hverandre i krampaktige grep, lå i forvridde stillinger, noen med sår og skader i ansikter. Jeg så en som hadde tennene boret inn i en annens kjeve, mens andre hadde fått nese og fingre bitt av», forklarte en av de få overlevende fra disse arbeidsgruppene.

«Vi fikk beskjed om å skille likene fra hverandre, og hvis det ikke lot seg gjøre, skulle vi hogge dem fri, kappe av hender, bein og andre lemmer», husket han.

En annen av tvangsgraverne fra Chełmno fortalte gråtkvalt at gassen ikke alltid hadde virket som den skulle:

«Det var noen få unntak der barn fortsatt var i live når de ankom skogen fordi gassen ikke nådde ned til dem. I de tilfellene knuste tyskerne barnas hoder med køller der og da».

3000 ble drept hver dag

Chełmnos gassvogner kjørte normalt ut til skogene 5-10 ganger om dagen, og leirkommandant Bothmann beskrev selv sommeren 1942 som en særlig vellykket periode med 3000 drap daglig.

Med så mange henrettelser begynte massegravene å utgjøre et problem. Innbyggerne i de nærmeste landsbyene klaget over en forferdelig stank fra skogen, og det ble bestemt å grave opp de mange tusen lik- ene og brenne dem på store bål.

Innsatsgruppen bygde åtte meter høye forbrenningsanlegg av murstein i skogene slik at likene kunne kremeres.

En polsk skogvokter som en dag ble vist rundt i skogen av Bothmann personlig, fikk også demonstrert et annet av nazistenes makabre redskaper:

«De hule, sylinderformede knoklene som ikke lot seg brenne, ble pulverisert i en beinknuser drevet av en motor som sto i en spesialbygd trebrakke.

Jeg vet ikke hvor de gjorde av dette beinmelet til slutt. Det må ha vært enorme mengder av det», forklarte skogvokteren, som også ble vitne til at Bothmann ter­ro­ri­se­rte en jødisk tvangs­arbei­der.

Leirkommandanten ba ham om å hente en håndfull knuste knokler fra beinknuseren, før nazisten fnyste til den bukkende og skrapende jøden:

«Dette er medlemmer av din rase», sa Bothmann og gned stumpene mellom fingrene sine.

Gasskamre ble bygget

Chełmnos utryddelsesmetoder inspirerte de nazistiske lederne i Berlin, så da Heydrich i 1942 foreslo «den endelige løsningen på jødespørsmålet», førte det til opprettelsen av ytterligere fem dødsleirer i Polen og en i Hviterussland.

Ideen med å bruke gass som henrettelsesmetode hadde nazistenes toppfolk nå for alvor tatt til seg, men gassvognenes begrensede kapasitet var ikke tilstrekkelig for Heydrich.

I stedet skulle det bygges store gasskamre med plass til flere hundre fanger om gangen. Likene skulle kremeres på stedet for å slippe å bruke tid på å transportere dem bort.

Så store gasskamre ville det ta altfor lang tid å fylle med eksos fra lastebiler, så i stedet begynte tyskerne å bruke giftgassen Zyklon B, men også store dieselmotorer ble montert direkte på gasskammeret slik at billig eksos fortsatt kunne bidra til utryddelsen av jøder, romfolk og andre som nazistene betraktet som underlegne raser.

Sommeren 1942 hadde Heydrich imidlertid ikke skrotet gassvognene helt. Et av de få overlevende notatene fra RSHA viser at «en ordre på 30 spesielle superkarosserier ble bestilt hos Gaubschatfabrikken», og at «20 kjøretøy allerede var ferdig og levert».

Sammen med Langes prototype og åtte vogner levert i 1940 hadde nazistene rundt 60 vogner i bruk i slutten av 1942. Men det tallet begynte snart å falle dramatisk.

Tyskernes krigslykke snudde med nederlaget ved Stalingrad i februar 1943, og da Den røde armé stormet frem, måtte innsatsgruppene begynne å destruere bevisene på sine ugjerninger og frakte gassvognene i sikkerhet.

Etter hvert som sovjetiske styrker nærmet seg Tyskland, ble gassvogn etter gassvogn etter alt å dømme sprengt av innsatsgruppene – ingen av dem overlevde krigens siste måneder.