Sjåfør Wilhelm Sackenreuter klamret seg til rattet mens han styrte lastebilen bort fra den ujevne, sørpete grusveien.
Han svingte mot en gruppe SS-soldater som stod og røykte morgensigaretten sin foran inngangen til en forlatt gruve litt utenfor byen Stalino (dagens Donetsk i Ukraina).
Sackenreuter var kledd i en stram, svart SS-uniform da han steg ut, men likevel la han seg inn under den lange, grå lastebilen og romsterte med noen rør.
Doningen minnet mer om en kontainer på hjul enn en lastebil. Den var helt tett, og de tunge bakdørene var blokkert med jernstenger.
Med sigaretten i munnviken betraktet SS-troppene fra Innsatsgruppe C opptrinnet med likegyldighet – de visste hva som snart skal skje, for de hadde sett det mange ganger før på veien gjennom de enorme områdene i Sovjetunionen som tyskerne hadde erobret.
Sackenreuter kom seg på beina, hoppet inn i førerhuset og vred om nøkkelen så motoren begynte å brumme igjen. Like etter hørtes forsiktig banking inne fra lasterommet, men snart ble lydene forvandlet til harde, hektiske slag.
«Tyskere, slipp oss ut. Vi ber dere!» ropte dirrende stemmer inne fra vogna. Men bakdørene forble lukket. Bønnene ble til fortvilte skrik, og de innestengtes kamp for å komme ut fikk lastebilen til å vugge frem og tilbake på grusveien.
Men etter noen minutter avtok lyden, og plutselig ble alt stille. Sackenreuter slo av motoren, gikk rundt på baksiden av bilen og fjernet sperringene.

Kullos drepte ofrene på et kvarter
Ofrene pustet inn gassen
Ofrene prøvde trolig å holde pusten mens kullosen (karbonmonoksid CO) spredte seg i rommet. Men etter 1-2 minutter gispet de etter luft og lungene ble fylt med den dødelige gassen.
Kullosen trengte over i blodet
Fra lungene beveget kullosen seg over i blodet og bandt seg til de røde blodlegemene, som transporterer oksygen rundt i kroppen.
Kvalme og svimmelhet satte inn
Når kullosen bandt seg til de røde blodlegemene, kunne de ikke lenger transportere tilstrekkelig med oksygen rundt i kroppen, og det oppsto et oksygenunderskudd. Ofrene ble svimle, kvalme og fikk hodepine før de besvimte etter noen minutter.
Ofrene lå livløse på gulvet
Oksygenmangelen betydde at hjerne, hjerte og andre vitale organer sluttet å fungere. Rundt 15 minutter etter at gassingen begynte, sank ofrene døde sammen.
Han tok et raskt skritt til siden da dørene gikk opp, og unngikk dermed å bli truffet av de første likene som falt ut på bakken.
Med en lommelykt lyste Sackenreuter inn i rommet der eksosen fortsatt hang tykt. Forvridde menn, kvinner og barn hadde sunket sammen mellom hverandre.
«Alle døde», konstaterte han og ga signal til at troppene fra innsatsstyrken kunne sette i gang med å tømme det rullende gasskammeret.
Massakren denne vakre vårdagen i 1942 hadde gått etter planen. Snart ville Hitlers «dødsbiler», som de lokale kalte kjøretøyene, slå til igjen.
Gassvogner skulle utrydde syke
Siden 1930-årene hadde Hitlers mål vært å foredle den tyske rasen og skape et fysisk og mentalt overlegent folk.
Handikappede og sinnslidende sto etter førerens mening i veien for et sterkt germansk folk, og derfor beordret han at alle «uverdige liv» skulle utryddes.
Fra høsten 1939 fikk tyske leger derfor tillatelse til å begå barmhjertighetsdrap på «uhelbredelige pasienter», som Hitler formulerte det i et hemmelig dokument. Med overdoser av morfin og sovemedisin kunne legene bli kvitt uønskede barn og voksne.
Men det ble dyrt å bruke medisin på dette. Dessuten hadde felttoget i Polen fra september til oktober 1939 vist at de tyske styrkene ville få bruk for betydelig flere sykehus til å behandle sårede soldater fra kampene i Øst-Europa.
Derfor måtte sykehuspasienter i det okkuperte Polen utryddes i en fart, slik at sårede tyskere i stedet kunne få behandling. For å ta livet av pasientene måtte det en billigere og raskere metode til.
To tyske kjemikere ble satt til å eksperimentere med å avlive rotter ved å bruke forskjellige former for gass.
Kjemikerne var begge offiserer i SS – Hitlers korps av indoktrinerte nazister, som hadde sverget på å adlyde førerens ordre blindt – og de to arbeidet døgnet rundt for å finne den mest effektive henrettelsesmetoden.
Kjemikerne August Becker og Albert Widmann kom frem til at ren karbon- monoksid – kullos – var effektivt.
Den dødbringende gassen ble i januar 1940 testet ut i et tidligere tukthus i Brandenburg, der nazistene tvang 20 psykisk syke menn inn i et hermetisk lukket rom for deretter å la konsentrert kullos fra en gassflaske sive inn.
Etter fem minutter lå mennene døde på gulvet, og nazistene som var til stede for å overvåke eksperimentet, nikket samstemt – metoden var godkjent. Nå skulle den tas i bruk i stor skala.
Karbonmonoksid på gassflasker ble kjørt fra Tyskland til det okkuperte Polen, der SS-Sturmbannführer (tilsvarende major) Herbert Lange var i ferd med å utvikle en lastebil som kunne brukes som mobilt henrettelseskammer.
Lastebilen skulle tømme psykiatriske sykehus for pasienter, gasse dem og frakte likene til avsidesliggende områder der de kunne fjernes i det skjulte.
Første utviklingsfase av gassvognene var så topp hemmelig at det bare ble laget få offisielle dokumenter om konstruksjonen. Ingen av dem overlevde krigens ødeleggelser.
Nazistenes gasseksperimenter

Ren kullos
Anvendelse: Brukt fra 1940 til 1941 av den første serien gassvogner.
Fordeler: Luktet ikke og ga ofrene en relativt fredelig død fordi de besvimte før de døde.
Ulemper: Dyrt å produsere, og det var problematisk å frakte gassflaskene over lange avstander og til områder med dårlig veinett.

Eksosgass
Anvendelse: Brukt i 1941 til 1943 av tyskernes andre serie av gassvogner. Et rør ble montert på lastebilens eksosrør og ført inn i lasterommet.
Fordeler: Eksosen var svært tilgjengelig ettersom de tyske spesialenhetene allerede kjørte rundt i lastebiler.
Ulemper: Lukten satte ofrene i en tilstand av panikk som kunne skade lastebilen.

Zyklon B
Anvendelse: Primært brukt i 1943 til 1945 i nazistenes dødsleirer, der gassen ble ført inn i store gasskamre via hull i taket.
Fordeler: Gassen lammet ofrenes nervesystem raskt så de ble kvalt etter få minutter.
Ulemper: Giftgassen kunne maksimalt oppmagasineres i tre måneder før den mistet sin effekt.
De eneste beskrivelsene av lastebilen stammer fra polske fanger, som Langes spesialenhet tvang til å arbeide for seg:
«Kjøretøyet ble bygget om i bakgården […] i Gestapo-hovedkvarteret i Poznan. Fire fanger fra vår gruppe, blant dem meg selv og tømreren Stanislav Szymanski, skulle kle bilen innvendig med kryssfiner», fortalte polske Henryk Maliczak etter krigen.
Ombyggingen skulle sikre at gassvognens lasterom ble hermetisk lukket slik at gassen ikke sivet ut gjennom små sprekker under henrettelsen.
Han og andre vitner husker at Langes gassvogn hadde en logo for «Kaiser’s Kaffee Geschäft» – Kaisers kaffeforretning – på siden.
Logoen skulle få sivile polakker til å tenke at kjøretøyet var en harmløs kaffetransport og ikke avsløre hva det i virkeligheten var: en dødsmaskin på fire hjul som skulle utrydde alle uønskede personer i det okkuperte Polen.
LES MER: Slik fungerte Hitlers dødsbiler
Himmler fikk hjernemasse på frakken
- januar 1940 dukket Langes gassvogn opp i byen Koscian sør i Polen. To offiserer og SS-soldater fra medfølgende lastebiler ankom samtidig og begynte å tømme byens psykiatriske sykehus for pasienter.
Det var en iskald vinterdag, og pasientene – bare iført tynne skjorter og bukser – skalv av kulde da de ble eskortert ut av anstalten og inn i den svarte lastebilen med kaffelogoen på siden.
SS-folkene presset rundt 40 pasienter inn i lasterommet før vogna forlot plassen. I en uke hentet lastebilen last etter last, og til slutt var 534 pasienter fra anstalten gasset og fjernet.
Deretter fortsatte gassvognen sin oppgave med å samle praktiske erfaringer og utslette uønskede polakker.
Langes gruppe var ikke den eneste som med stor iver kastet seg over oppgaven med å utrydde uønskede personer.
Andre innsatsgrupper sto for massehenrettelser med sprengstoff og nakkeskudd, og antall spesialtropper avsatt til formålet økte jevnt og trutt.
Da Hitler sommeren 1941 erklærte krig mot Sovjetunionen, og tyske stridsvogner rullet inn i sovjetrepublikkene Hviterussland og Ukraina, kunne innsatsgruppene mønstre 3000 soldater.
I august overvar den øverstkommanderende for SS Heinrich Himmler personlig en massehenrettelse i Hviterusslands hovedstad, Minsk. Her ble ofrene jaget ned i en massegrav og skutt.
«Mens han så på, fikk Himmler en klatt hjernemasse på frakken. Jeg tror også han fikk noe i ansiktet. Han ble helt grønn og blek. Han var ikke direkte syk, men han for sammen, snudde seg rundt og svaiet», ifølge en senere beskrivelse av en SS-offiser som var til stede.
Himmler var rystet, og samme måned slo han fast at det var behov for en mer «human metode», så troppene hans unngikk «de psykologiske lidelsene» som skytingen av menn, kvinner og barn risikerte å påføre spesialtroppene.
Slik fungerte dødsvognene:







Døden ventet i tilforlatelige lastebiler
Hitlers dødsvogner var ombygde lastebiler som så harmløse ut. Fangene måtte for alt i verden ikke få panikk hvis den stramme tidsplanen skulle holde og gassingen være overstått på et kvarter.
Logo lurte fangene
Nazistenes første gassvogn hadde en logo fra kaffeprodusenten «Kaiser’s Kaffee» på sidene. Det sørget for at dødsvognen ikke vakte oppsikt i gatene.
Som sild i tønne
Lasterommet i de store Saurer-lastebilene var 5,8 meter langt og kunne ifølge vitner stue inn 70-90 fanger på en gang.
Matter økte effektiviteten
Stråmatter på lasterommets gulv skulle hindre ofrene i å gli når de ble geleidet inn. Holdt fangene seg oppreist, hadde gassvognen plass til flere om gangen.
Karbonmonoksiden ble fraktet langt
I begynnelsen benyttet dødsvognene ren kullos, som ble produsert og helt på gassflasker hjemme i Tyskland. Fra gassflasken ble kullosen ført inn i det lufttette lasterommet via en slange.
Lufttett lasterom
Metallplater kledde lasterommets sider. Skjøtene mellom platene ble tettet med kryss- finer for å gjøre gasskammeret lufttett, slik at den dødbringende gassen ikke sivet ut.
Kikkhull inn til fangene
Et lite kikkhull bak førersetet gjorde at sjåføren kunne se inn til fangene. Når alle var døde, kunne lasten tømmes.
Etter flere møter med SS-Sturmbannführer Lange kom Himmler og sjefen for Rikssikkerhetstjenesten Reinhard Heydrich til enighet om en mer skånsom metode for innsatsgruppenes mannskap: gassing ved hjelp av Langes spesialvogner.
De elendige veiene i Sovjetunionen gjorde imidlertid regelmessige leveranser av karbon-monoksid på gassflasker umulig. I stedet foreslo kjemiingeniør Widmann å bruke lastebilenes egen eksos.
Etter en vellykket prøvegassing av 40 russiske krigsfanger i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble de neste åtte lastebilene bygd om til den nye typen gassvogn.
Noen av vognene var små Opel Blitz-lastebiler med plass til høyst 40 personer bak, mens de større Saurer-lastebilene kunne gasse over 60 fanger på én gang.
Fire kjøretøy ble sendt til innsatsgrupper i Sovjetunionen, tre dro til konsentrasjonsleiren Chełmno i Polen, og den siste til Riga i Latvia.

Nazistene oppdaget at det var altfor mannskapskrevende å utføre massehenrettelser med gevær og pistol.
Bøller og lærde sto for utryddelsen
Nazi-Tyskland hadde egne innsatsgrupper som effektivt tok seg av drap på uønskede befolkningsgrupper i de erobrede landene.
Mobile innsatsgrupper – såkalte Einsatzgruppen – ble etablert i 1939. I okkuperte land skulle de spore opp og likvidere befolkningsgrupper som nazistene regnet som samfunnsskadelige.
Særlig jøder, kommunister og romfolk ble jaget, men også handikappede og psykisk syke sto på dødslisten sammen med advokater, ingeniører og andre fra samfunnets øverste lag, som ble regnet som de mest sannsynlige fremtidige lederne av Øst-Europas motstandsbevegelser.
Innsatsgruppene ble dannet av sjefen for Rikssikkerhetstjenesten (RSHA), Reinhard Heydrich. Den fanatiske nazisten mente at gruppene trengte to typer menn: dyktige ledere og kyniske drapsmaskiner.
Lederne rekrutterte Heydrich blant Tysklands høyest utdannede, fordi han ønsket intelligens og oppfinnsomhet. Særlig mange unge advokater og Gestapo-folk fra Tysklands hemmelige stats- politi ble innlemmet i innsats-
gruppene.
De skulle samarbeide med lokalbefolkningen i Øst-Europa om å spore opp uønskede personer.
Til å utføre drapene var kaldblodighet mer påkrevd, så her rekrutterte Heydrich særlig soldater fra SS – en del av dem frivillige, som meldte seg under fanene for å unngå straff for forskjellige tjenesteforseelser.
I tre uker ble bødlene indoktrinert til å hate «undermenneskene» de skulle jakte på i Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen. Bare i Sovjetunionen utryddet innsatsgruppene over én million jøder samt titusenvis av partisaner.
Ukrainerne lot seg ikke lure
Etter noen måneder var det på tide å evaluere gassvognenes prestasjoner, og SS sendte kjemikeren August Becker – en av opphavsmennene bak metoden – til Sovjetunionen for å se de mobile henrettelseskamrene i aksjon.
Gasseksperten fulgte interessert flere massakrer i Ukraina – fra innsamlingen av fanger til henrettelsen, som normalt fant sted «10-15 km fra hovedveiene» ifølge Becker.
De ukrainske sideveiene ble ofte gjørmete av regn og snø, som gjorde det vanskelig for særlig store Saurer-lastebiler å ta seg frem.
Det var likevel nødvendig å transportere fangene bort fra byen for å skjule massemordene, mente Becker, men han oppdaget snart at ukrainerne holdt øye med gassvognene.
Derfor bestemte han om våren at lastebilene skulle gjøres mindre mistenkelige:
«Jeg ga ordre om at lastebilene i Innsatsgruppe D skulle kamufleres som boligvogner ved å montere et sett vindusskodder på hver side av den vesle lastebilen og to på hver side av den store, slik man ofte ser på gårdshus på landet», skrev Becker i mai 1942 i et brev til Walter Rauff – leder av RSHAs tekniske avdeling hjemme i Berlin.
Becker måtte imidlertid snart innse at heller ikke denne løsningen kunne avverge ukrainernes mistenksomhet når gassvognene gikk i skytteltrafikk mellom byer og nærliggende skoger eller miner.
«Lastebilene har blitt så kjent – ikke bare hos lokale myndigheter, men også i sivilbefolkningen – at de omtaler dem som «dødsvognene» når et av kjøretøyene dukker opp. Etter min beste overbevisning kan ikke lastebilene holdes hemmelige over lang tid – selv med kamuflasje», konstaterte eksperten.
Eksos ga problemer
Også gassingen av fangene ga kjemikeren dype rynker i pannen. Becker ville at ofrene skulle få en rolig død, for det ga færre problemer og økte tempoet slik at lastebilen kunne rekke å hente og gasse et ekstra lass ofre per dag.
På Østfronten la han merke til at mange av gassvognenes sjåfører var for ivrige når de fra førerhuset sendte gass inn i lasterommet.
For å få drapene overstått raskest mulig tråkket sjåføren klampen i bånn slik at ofrene ble kvalt i dieselrøyk i stedet for å dø av kullosforgiftning.
Da Becker besøkte innsatsgruppene i løpet av 1942, brukte han derfor litt ekstra tid på å instruere sjåførene i å vise tålmodighet slik at ofrene «sovnet stille inn», som kjemikeren selv beskrev det.
Dødsvognen skulle gjøres mer effektiv
Dødsvognene ble løpende forbedret for å gjøre dem i stand til å drepe flere på kortere tid. Verksfører Willi Just fra verkstedet som bygget om lastebilene, sendte 5. juni 1942 sine anbefalinger til Walter Rauff, som hadde ansvar for produksjonen av gassvognene:
Bilens lengde bør reduseres
«Lastebilens normale kapasitet er ni til ti (personer, red.) per kvadratmeter. Men i de store Saurer-lastebilene er den mindre, for ellers kan den ikke kjøre i ulendt terreng.
Løsningen ser ut til å være å redusere lasterommets lenge med cirka én meter».
«Problemet er ikke løst ved bare å stappe færre inn i lastebilen, for det tar lenger tid å fylle det store tomrommet med gass».
Pæren må beskyttes bedre
«Gitteret i taket skal beskytte hele pæren slik at den ikke kan ødelegges. Selv om den sjelden er på, og brukerne har spurt om den ikke bare kan fjernes, viser erfaringer at når dørene stenges, og det blir helt mørkt på planet, presser lasten hardt mot dørene fordi den søker mot det vesle som er av lys som trenger inn bakerst i bilen».
Munnstykket må peke nedover
«Metallrøret som går fra eksosrøret og rundt i lasterommet, ruster fordi væske spiser det opp innenfra. For å unngå dette må munnstykket monteres slik at det peker litt nedover og væske derfor ikke kan renne opp i metallrøret».
Raskere rengjøring
«For å lette rengjøringen av lasterommet bygges det inn en lem i gulvet. Gulvet får også en svak helning».
Kikkhullet fjernes
«Observasjonsvinduet (bak førersetet, red.) kan fjernes, ettersom det nesten aldri brukes. Det vil spare mye tid under produksjonen».
Gitter på gulvet øker tempoet
«For å få ryddet lasterommet raskere, monteres det gitter på skinner i gulvet. Ved hjelp av et spill som plasseres under lastebilen, kan gitteret trekkes frem og kjøres tilbake. Firmaet som skulle montere gitteret, forteller imidlertid at det ikke kan utføre oppgaven på grunn av mangel på personale og materialer. Vi må derfor finne en annen leverandør til denne oppgaven».
Becker måtte også slå ned på en annen hyppig feil som innsatsgruppene ofte gjorde – nemlig å stille seg for nær lastebilene når gassingen var i gang.
«Mennene må holdes så langt unna lastebilene som mulig slik at gassene som slipper ut ikke påfører dem helseskader», het det i brevet til Rauff, der Becker også påpekte at «mange offiserer lot sine egne menn stå for tømmingen av lastebilen etter gassingen», noe kjemikeren fryktet kunne føre til «alvorlige psykiske lidelser og skader – om ikke med det samme, så i alle fall senere».
På ordre fra Rauff begynte de fleste innsatsgruppene å bruke andre fanger eller tvangsarbeidere til å slepe lik ut av lasterommet og kvitte seg med dem.
Gassvogner fikk egen leir
Mens innsatsgruppene og gassvognene deres kjempet på sølete veier med å komme rundt til alle kroker av det enorme området som tyskerne hadde erobret fra Sovjetunionen, la Herbert Lange andre planer i Polen.
Her hadde han bare tre gassvogner til rådighet, så fremfor å kaste bort tiden på å kjøre ut til fangene for å henrette dem, skulle fangene i stedet komme til ham.
I et øde skogsområde tre kilometer utenfor byen Chełmno opprettet han tyskernes første dødsleir.
I motsetning til Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer, der uønskede mennesker ble satt til tungt arbeid, var det ingen i Langes leir som måtte løfte en finger.
Til Chełmno kom fangene bare for å dø. De første fangene ble gasset i leiren i desember 1941 med hans foretrukne system med kullos på flaske, men i 1942 gjorde gassbøddelen som kollegene, og gikk over til de nye metodene der eksos ble kanalisert rett inn i lasterommet.
I Chełmno dirigerte innsatsgruppen ofrene gjennom en lang passasje med et 2,5 meter høyt gjerde på begge sider.
Passasjen ble smalere og smalere og endte med at fangene én etter én gikk opp en rampe og inn i lasterommet på den ventende gassvogna.
Bakdøren ble stengt og eksosrøret forbundet med lasterommet før lastebilen forlot leiren med levende fanger om bord – for ikke å kaste bort tid skulle fangene gasses på vei til en massegrav i en skog like ved.
Da en lastebil brøt sammen på landeveien, og polakker som bodde i nærheten hørte fangene skrike, ble fremgangsmåten endret. Da SS-Hauptscharführer (tilsvarende oversersjant) Gustav Laabs ble utkommandert til å være gassvognsjåfør i Chełmno, foregikk henrettelsen derfor midt inne i leiren.

I sentrum av den polske hovedstaden Warszawa ble 400 000 jøder sperret inne i en getto, så det var lett å samle dem sammen og kjøre dem til gassing.
Laabs hadde en litt uggen følelse da han ankom leiren våren 1942. SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein) Hans Bothmann hadde nettopp overtatt ledelsen av Chełmno fra Lange, og han satte straks den nyankomne sjåføren i arbeid.
Gustav Laabs ante ikke hva som var på gang da han rygget lastebilen bort til den vesle åpningen ved leirens rampe.
Her åpnet noen andre bakdørene og «gjorde noe under lastebilen», som Laabs forklarte det under rettssaken mot ham 20 år senere.
Litt etter hørte sjåføren menneskelyder, og lastebilen begynte å vibrere mens bortimot 70 personer ble trykket sammen bak i lasterommet.
«Da vognen var full, ble dørene lukket og låst […] Bothmann ga meg ordre om å starte motoren og la den gå i 20 minutter. Jeg startet motoren, og etter rundt et minutt hørte jeg en forferdelig stønning og skriking fra vognen».
«Jeg så en som hadde tennene boret inn i en annens kjeve, mens andre hadde fått nese og fingre bitt av.» Polsk fangearbeider om likene etter gassingen.
«Jeg ble grepet av frykt og hoppet ut av førerhuset. Bothmann ropte til meg og beordret meg tilbake. Der satt jeg og ventet uten å kunne gjøre noe. Jeg var altfor redd for Bothmann. Litt etter litt ebbet skrikene og ropene ut», forklarte Laabs fra vitneboksen.
Med tiden vennet han seg til jobben som bøddel. Snart monterte han selv slangen som førte gassen inn i vognas lasterom, og skjøt fanger som på mirakuløst vis overlevde gassingen.
Grufulle scener møtte arbeiderne
Etter gassingen kjørte lastebilen ut gjennom leirporten og til en skog like i nærheten. Her sto andre polske fanger klar til å tømme lasterommet for lik og kaste dem i åpne massegraver – et hardt og grufullt arbeid:
«Likene som falt ut av lastebilen, klamret seg til hverandre i krampaktige grep, lå i forvridde stillinger, noen med sår og skader i ansikter. Jeg så en som hadde tennene boret inn i en annens kjeve, mens andre hadde fått nese og fingre bitt av», forklarte en av de få overlevende fra disse arbeidsgruppene.
«Vi fikk beskjed om å skille likene fra hverandre, og hvis det ikke lot seg gjøre, skulle vi hogge dem fri, kappe av hender, bein og andre lemmer», husket han.
En annen av tvangsgraverne fra Chełmno fortalte gråtkvalt at gassen ikke alltid hadde virket som den skulle:
«Det var noen få unntak der barn fortsatt var i live når de ankom skogen fordi gassen ikke nådde ned til dem. I de tilfellene knuste tyskerne barnas hoder med køller der og da».
3000 ble drept hver dag
Chełmnos gassvogner kjørte normalt ut til skogene 5-10 ganger om dagen, og leirkommandant Bothmann beskrev selv sommeren 1942 som en særlig vellykket periode med 3000 drap daglig.
Med så mange henrettelser begynte massegravene å utgjøre et problem. Innbyggerne i de nærmeste landsbyene klaget over en forferdelig stank fra skogen, og det ble bestemt å grave opp de mange tusen lik- ene og brenne dem på store bål.
Innsatsgruppen bygde åtte meter høye forbrenningsanlegg av murstein i skogene slik at likene kunne kremeres.
En polsk skogvokter som en dag ble vist rundt i skogen av Bothmann personlig, fikk også demonstrert et annet av nazistenes makabre redskaper:
«De hule, sylinderformede knoklene som ikke lot seg brenne, ble pulverisert i en beinknuser drevet av en motor som sto i en spesialbygd trebrakke.
Jeg vet ikke hvor de gjorde av dette beinmelet til slutt. Det må ha vært enorme mengder av det», forklarte skogvokteren, som også ble vitne til at Bothmann terroriserte en jødisk tvangsarbeider.
Leirkommandanten ba ham om å hente en håndfull knuste knokler fra beinknuseren, før nazisten fnyste til den bukkende og skrapende jøden:
«Dette er medlemmer av din rase», sa Bothmann og gned stumpene mellom fingrene sine.

Nazistenes jødeforfølgelse begynte med oppfordringer til økonomisk boikott av jødiske butikker og sluttet med masseutryddelse.
Gasskamre ble bygget
Chełmnos utryddelsesmetoder inspirerte de nazistiske lederne i Berlin, så da Heydrich i 1942 foreslo «den endelige løsningen på jødespørsmålet», førte det til opprettelsen av ytterligere fem dødsleirer i Polen og en i Hviterussland.
Ideen med å bruke gass som henrettelsesmetode hadde nazistenes toppfolk nå for alvor tatt til seg, men gassvognenes begrensede kapasitet var ikke tilstrekkelig for Heydrich.
I stedet skulle det bygges store gasskamre med plass til flere hundre fanger om gangen. Likene skulle kremeres på stedet for å slippe å bruke tid på å transportere dem bort.
Så store gasskamre ville det ta altfor lang tid å fylle med eksos fra lastebiler, så i stedet begynte tyskerne å bruke giftgassen Zyklon B, men også store dieselmotorer ble montert direkte på gasskammeret slik at billig eksos fortsatt kunne bidra til utryddelsen av jøder, romfolk og andre som nazistene betraktet som underlegne raser.
Sommeren 1942 hadde Heydrich imidlertid ikke skrotet gassvognene helt. Et av de få overlevende notatene fra RSHA viser at «en ordre på 30 spesielle superkarosserier ble bestilt hos Gaubschatfabrikken», og at «20 kjøretøy allerede var ferdig og levert».
Sammen med Langes prototype og åtte vogner levert i 1940 hadde nazistene rundt 60 vogner i bruk i slutten av 1942. Men det tallet begynte snart å falle dramatisk.
Tyskernes krigslykke snudde med nederlaget ved Stalingrad i februar 1943, og da Den røde armé stormet frem, måtte innsatsgruppene begynne å destruere bevisene på sine ugjerninger og frakte gassvognene i sikkerhet.
Etter hvert som sovjetiske styrker nærmet seg Tyskland, ble gassvogn etter gassvogn etter alt å dømme sprengt av innsatsgruppene – ingen av dem overlevde krigens siste måneder.
Oppgjøret med gassvognens bakmenn
En rekke nazister var involvert i massedrapene med gassvogner, men de slettet sine spor eller flyktet da Hitlers Tyskland brøt sammen. Dermed fikk ikke alle sin straff etter krigen.

SJEFENE: Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich
Titler: Henholdsvis SS-riksfører og sjef for sikkerhetstjenesten (RSHA) i Det tredje riket.
Roller: Som rikets øverste ansvarlige for systematiserte massemord på jøder og drap på kommunister, romfolk og kommissærer igangsatte de to nazitoppene bruken av gassvogner i Øst-Europa.
Retslig etterspill: Kom ikke for retten. Himmler begikk selvmord i mai 1945, mens Heydrich ble drept av SOE-agenter sommeren 1942.

KJEMIKEREN: Albert Widmann
Tittel: SS-Untersturmführer (tilsvarende fenrik) og kjemiker i rikssikkerhetstjenesten RSHAs kriminaltekniske avdeling.
Rolle: Var under krigen involvert i testingen av ulike gasser til dødsvognene. Han sto for papirarbeidet med å bestille ren karbonmonoksid til gassingen.
Rettslig etterspill: Sonet seks og et halvt år i fengsel fra 1959, da hans rolle i nazistenes forbrytelser kom frem.

SLAKTEREN: Herbert Lange
Tittel: SS-Sturmbannführer (tilsvarende major) og kommandant i dødsleiren Chełmno.
Rolle: Var den første offiseren som ledet en aksjon med dødsvogner da han organiserte drapet på sinnslidende pasienter. Som kommandant for dødsleiren i Chełmno brukte han gassvognene til å utrydde fanger.
Rettslig etterspill: Ingen. Herbert Lange døde i april 1945 under forsvaret av Berlin.

UTVIKLEREN: Walter Rauff
Tittel: SS-Standartenführer (tilsvarende oberst).
Rolle: Var leder av hele RSHAs program med mobile gasskamre og var fra 1941 mannen som hadde det endelige ordet når det kom til utviklingen og bestillingen av nye gassvogner.
Rettslig etterspill: Flyktet etter krigen til Midtøsten og siden til Chile. Han var en av de mest ettersøkte naziforbryterne, men døde på frifot i Chile i 1984.

ARVTAKEREN: Hans Bothmann
Tittel: SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein) etterfulgte Lange som kommandant i dødsleiren Chełmno.
Rolle: Bothmann var ansvarlig for over 100 000 drap på jøder frem til leiren ble stengt i januar 1945.
Rettslig etterspill: Hengte seg selv i en britisk interneringsleir i april 1946, før han rakk å bli dømt for krigsforbrytelser.