Hitlers nådeløse snikmordere tvang britene i kne

Det er natt. Månen bak det tynne skylaget over Atlanteren får den lett krusede havflaten til å flimre i et behagelig lys. Kapteinen og et par offiserer står tause på broen i toppen av tårnet på ubåten.

Med kraftige kikkerter har de i timevis speidet etter silhuettene av en konvoi med lasteskip på vei mot fiendeland, på vei til Storbritannias­ havner med varer og våpen om bord.

Ubåten med et mannskap på 50 har i flere uker seilt etter nøye planlagte ruter på kryss og tvers av den ofte stormfulle Nord-Atlanteren. I natt er været rolig, og månelyset er ikke så sterkt at det kan avsløre den lavtliggende profilen av ubåten fra det tyske U-Bootwaffe.

Himmelen er heller ikke for svart til å hindre sikten og sjansen for å se byttet. Forholdene er perfekte. Nå er det bare litt flaks som skal til.

Plutselig dukker en konvoi opp i kapteinens kikkertlinse. Han er redd for at det ligger en destroyer på lur et sted – klar til å sende ham og besetningen til deres siste hvilested – og våger ikke å angripe på overflaten.

Kapteinen hvisker straks en ordre om å dykke og samtidig gjøre klar til angrep. Offiseren som står klar i det røde lyset ved “Zentrale” – kommandorommet like under båtens tårn – gir ordre over høyttaleranlegget til hele den avventende besetningen: “Gefechtstationen!” – gå til kampstasjonene!

Dykket er i gang, og offiserene på broen skynder seg ned gjennom hullet og lukker raskt dekselet. De har ti sekunder på seg. Hvis de er for langsomme, blir båten fylt med sjøvann og går til bunns.

Den ubarberte og svettende besetningen har ikke hatt noe å foreta seg de siste timene. I taushet har de ventet på nytt fra broen, og nå blir stillheten i båten brutt av høylytte rop. Alle som ikke umiddelbart har plikter, løper ned i forstavnen på båten. Jo tyngre den er forut, jo hurtigere dykker den.

Dieselmotorene slukkes, og båten­ drives frem av elektromotorene. Ellers ville besetningen blitt kvalt av eksosen, som ikke kan slippes ut når båten foretar et dykk. Dybderorene på baugen dreier nedover, og som omvendte flyvinger tvinger de båten vekk fra overflaten.

Samtidig strømmer sjøvann inn i ballasttankene og tynger båten ytterligere ned. Cirka et halvt minutt etter at det ble gitt ordre om å dykke, ligger ubåten­ i periskopdybde, klar til å angripe­ lasteskipene­.

Så snart kapteinen har vurdert strøm og avstand, gir han ordre om å avfyre den første torpedoen.

Med en hastighet på over 60 km/t sender elektromotoren i den sju meter lange torpedoen død og ødeleggelse til de sivile sjøfolkene mer enn ni kilometer borte.

Få minutter senere er alt kaos om bord på lasteskipet.

Lyden av eksplosjonen fra en av tyskernes fryktede torpedoer var det siste mer enn 35 000 allierte sjøfolk hørte før de forlot denne verden.

Britisk blokade var startskuddet

Kampen ble innledet i august 1939, da Hitler sendte de første 18 ubåtene til havs. Det gikk ikke lang tid før han tok dem i bruk. 26. september innledet Churchill en fysisk blokade av Tyskland. Hitler tok utfordringen og forsøkte å gjøre gjengjeld med en blokade av De britiske­ øyer med ubåtene sine.

Ved slutten av første verdenskrig hadde britene forsøkt å forhindre at tyskerne noen gang fikk ubåter til rådighet igjen. I fredsavtalen fra 1918 sto det at landet skulle avhende samtlige ubåter til den britiske marinen. Samtidig måtte tyskerne finne seg i å destruere alle ubåter som var under bygging.

Kravene ble offisielt vedtatt i Versailles-traktaten den 28. juni 1919. Artikkel 188, 189 og 191 krevde at samtlige ubåter skulle fordeles mellom Storbritannia, USA, Frankrike, Italia og Japan. Her ble de naturligvis gjenstand for grundige studier, noe som førte til at disse nasjonene nå gjorde raske framskritt i utviklingen av egne ubåter. De allierte hadde også forlangt at samtlige tekniske tegninger og arkiver skulle overdras, men det var selvsagt umulig å kontrollere at påbudet ble overholdt.

Det fantes fremdeles høyt spesialiserte ingeniører og arbeidere ved tyske verft, og staten tillot stilltiende at verftene la planer for hvordan de kunne utnytte denne kunnskapen uten offisielt å bryte Versailles-traktaten.­

Hitler la prosjektet på is

Det gikk ikke lenge før tyskerne begynte å formidle den forbudte kunnskapen. Staten tillot salg av tegninger til Japan og innledet samarbeid med verft i Argentina, Italia og Sverige.

For å unngå et åpenlyst brudd på Versailles-traktaten opprettet tyskerne et proformaselskap i Nederland – “NV Ingenieurskanntor voor Scheepsbouw” (IvS – ingeniørkontor for skipsbygging). Selskapet ble ledet fra verftet Germaniawerfts kontor i Kiel.

Firmaet ble sponset av den tyske marinen – Die Kriegs-marine – og i 1927 sto to nybygde ubåter ferdige.

Kjøperen var den tyrkiske marinen, og kontrakten påla IvS å velge ut og lære opp besetningen. Dessuten fikk firmaets representanter lov til å være om bord under de første prøveseilasene.

Tyskerne fikk uvurderlige førstehånds tilbakemeldinger om hvordan modifiseringen av modellene fra første verdenskrig fungerte i praksis.

I 1932 bestemte egenrådige tyske politikere seg for å sette i gang en modernisering av rikets flåte. Planen inkluderte produksjon av 16 mellomstore ubåter, hver på 500 tonn.

I januar året etter kom Adolf Hitler til makten, og han håpet på en avtale med britene som kunne gi fred til å bygge opp et imperium på fastlandet. Føreren ville derfor ikke åpenlyst bryte avtalene fra 1919 – avtaler som han uansett foraktet­.

I mellomtiden solgte de tyske verftene ekspertisen til blant annet finske verft, som bygget tre ubåter til minelegging. Igjen fikk Tyskland direkte adgang til resultatene fra de praktiske øvelsene.

Først i mars 1935 brøt Hitler offisielt Versailles-traktaten. Allerede to måneder før hadde han bestilt ubåtene og dermed påbegynt opprustningen. Nå kunne utviklingen virkelig ta av.

Marinens elite

Marinen var den mest ettertraktede våpengreinen blant unge tyske menn. Og tjeneste i ubåtene ble ansett som det mest ærefulle. Utdannelsen var lang, og prestisjen høy.

Mennene som seilte­ de berømte­ ubåtene, ble sett på som helter under første verdenskrig. De bekjempet fienden­ i et ukjent og farefullt­ element i fartøyer som brøt med alle kjente grenser.

Ubåttjenesten ga også en økonomisk fordel. På grunn av en lang rekke tillegg hadde de dobbelt så mye penger i lommen som kollegaene på havoverflaten og landjorden.

Dessuten var landloven på 14 dager en gang i halvåret, og egne ekspresstog på kryss og tvers av Tyskland sørget for at ubåtmannskapene kom seg raskt hjem.

Dermed kastet de ikke bort de dyrebare fridagene sine. Til sammenligning måtte soldatene på østfronten regne med 18 måneder i kamp før­ de fikk et pusterom­ – ofte uten å komme hjem til fedrelandet.

På 1930-tallet var det massiv arbeidsløshet i Tyskland, så marinen kunne velge og vrake, og stille høye krav til søkerne. Alle som ønsket en karriere i marinen måtte være teknisk faglærte, som for eksempel mekanikere og metall-arbeidere.

Kjennskap til fremmedspråk, god fysisk form, medlemskap i politiske organisasjoner som “Marine Hitler Jugend” og en “arisk bakgrunn”, var fordeler som gjorde at søkerne rykket frem i køen. Opptakskomiteen satte dessuten pris på gode tenner.

Selv når søkeren var kommet gjennom det første­ nåløyet, var det langt frem til første tokt.

De første seks månedene gikk med til tjeneste i “Reichsarbeitsdienst­” – Riksarbeidstjenesten – på byggeplasser rundt omkring i landet. Først etter det kunne de unge mennene regne med tjeneste i marinen.

Alle som fikk positivt svar på søknaden måtte straks ta et vanskelig valg. Dersom de hadde en offiserskarriere i tankene, måtte de skrive under på en 25-årskontrakt. For alle andre holdt det med 12 år.

Herrer i eget hus

I 1933 ble ubåtene delvis adskilt fra resten av marinen. Det ble etablert en egen skole for besetningene.

Både naziledelsen og marinen var overbevist om at de grå drapsmaskinene kunne knuse britenes kampevne hvis de fikk optimale vilkår.

Samtidig var teknologien nå så avansert at den teoretiske undervisningen i ubåter på marinens mer vanlige skoler måtte kombineres­ med spesialisert praktisk undervisning­.

For å skjule skolens formål for fremtidige fiender ble institusjonen betegnet som “en skole for undervisning i forsvar mot ubåter”. Den fikk navnet “Unterseebootsabwehrsschule” og ble plassert i Kiel. Før krigen var slutt hadde marinen fire slike skoler.

Skolene fikk tilført enorme ressurser. Halvparten av alle ubåtene som ble sjøsatt i løpet av krigen, ble utelukkende­ brukt til trening.

Øvelsene tok hundrevis av liv

Alle som begynte på “Unterseeboots-abwehrsschule” gjennomgikk undervisning i båtenes konstruksjon, våpensystemer og de dieseldrevne og elektriske motorene. Deretter fulgte seks måneder med praktiske øvelser.

Offiserskandidatene skulle først gjennomføre 15 vellykkede angrep på en konvoi i stort anlagte simulatorer. Så skulle de ha tre måneders praksis på et skipsverft for å se hvordan den kommende ubåten deres ble bygd, og dermed lære hver skrue, hver bolt og hvert rør å kjenne.

Når båten var ferdig, besto opplegget av tre ukers dykkeøvelser, lydløs seilas­ og studie av maskinrommet­. Til slutt kom de avgjørende prøvene. De kommende offiserene ble sendt på tokt med den nye båten.

En fulltallig besetning var om bord, og alle ble overvåket av en rutinert kaptein med kamperfaring. Han ropte konstant uventede feilmeldinger til offisersaspirantene, som så måtte treffe riktig beslutning – raskt.

De rutinerte kapteinene presset aspirantene til det ytterste og av og til ut i fatale beslutninger. I løpet av andre verdenskrig gikk i alt 30 tyske ubåter ned og tok med seg 856 mennesker som var under opplæring.

Dersom disse realistiske øvelsene ble bestått, gikk kursen mot dokken, der båten ble sjekket en siste gang. Deretter møttes hele besetningen i Kiel, hvor proviant og ammunisjon kom om bord. Ubåten­ ble erklært kampklar.

Livsfarlige toalettbesøk

Når ubåten stakk til havs, hadde besetningen et 12 ukers tokt i vente, i en overfylt båt uten vinduer i selskap med 50 ille-luktende og ofte stressede og redde menn. Båten var fem meter på det bredeste. Det meste av plassen ble tatt opp av motor, batterier og torpedoer­, så det var ikke mye plass til mannskapet.

Tallet på hengekøyer svarte omtrent til halvparten av besetningen, som byttet på å arbeide og sove. Bare kapteinen hadde noe som kunne minne om et privatliv. Han kunne trekke en liten gardin for køyen sin like ved kommandosentralen, der det alltid var høylytt aktivitet.

Hver krok inne i båten ble fylt med proviant. Selv i torpedorommene kunne man de første dagene kjenne duften av appelsiner og bacon.

Frukt, egg og brød var ferskt, og det ble servert røykt kjøtt hver kveld. Alle dagens tre måltider ble skylt ned med te, kaffe, jus og kakao etter eget valg. Det manglet ingenting, og det var om å gjøre å hive innpå mens de kunne, for etter kort tid kom den ferske maten til å være bedervet.

Om sommeren kunne temperaturen stige til over 50o C, og det gjorde at brødet mugnet raskt. Da var det boksemat og vitaminpiller som sto på menyen.

Mennene ble så lei av dietten at de var villige til å ta store sjanser bare for å forbedre forholdene for en stakket stund.

Det hendte en sjelden gang at mannskap på båter som etter lang tid på havet hadde senket et lasteskip, fikk mot til å bli i overflaten for å berge levende kveg, selv om ubåten dermed lå blottet for fiendtlige angrep lengre enn strengt nødvendig.­

Det meste av tiden seilte båtene på overflaten, der bølgene kastet mennene frem og tilbake. Når dekselet til tårnet sto åpent under stormene på Nord-Atlanteren, skylte havvann ned i kabinen.

Selv om vannet ble pumpet ut igjen, ble luften så mettet med damp at alt om bord etter hvert var fuktig hele tiden. Sjøgangen forhindret dessuten kokken fra å bruke komfyren, derfor ble det servert kalde måltider i dagevis.

Gode kokker som kunne trylle med de ensformige råvarene, ble nesten like høyt verdsatt som dyktige kapteiner.

Toalettet kunne ofte være like farlig som fienden. Et sinnrikt system av ventiler, rør og håndtak gjorde det mulig å “trekke i snoren” i neddykket tilstand.

Men hvis håndtakene ble betjent i feil rekkefølge, risikerte man at båten ble­ fylt med sjøvann. I ett dokumentert tilfelle forliste en ubåt og gikk ned med hele besetningen, fordi det nærmest utenkelige skjedde. Ingen vet hvor mange som faktisk døde på grunn av dette.

Det hersket en helt særegen disiplin om bord, og sjargongen var avslappet. I motsetning til i alle andre forsvarsgreiner, var ikke offiserene så nøye med hvordan de menige kledde seg.

De fleste fikk gå i det som var mest behagelig, og det lille de hadde av vann ble ikke brukt til personlig hygiene og barbering. Ubåtmannskapene kom derfor ofte tilbake med store fullskjegg, som riktignok måtte fjernes så snart de gikk i land.

Den største trusselen mot moralen og samholdet var ikke fiendens krigsskip. Tiden kunne gå svært sakte, og alle kjedet seg ofte mens kapteinen gjennomsøkte havet etter et bytte.

Selv lesing var ofte umulig, fordi det ble beordret mørke for å spare på batteriene. De trengtes fordi dieselmotorene måtte være avslått under dykking. Når det en sjelden gang oppsto håndgemeng, var det som regel når fienden ikke var i sikte.

Angrep som ulver

Bak ubåtenes suksess frem til 1941, lå en effektiv taktikk. Hele Atlanteren ble inndelt i felt på cirka 10 x 10 km. Hvert felt ble markert ved hjelp av to bokstaver og fire siffer, slik at det skulle være raskt og enkelt for radiooperatøren å sende og motta en kodet beskjed om hvor en annen ubåt hadde lokalisert et bytte.

Det hendte at opptil 30 ubåter dukket opp samtidig og innledet et koordinert angrep på konvoiene, som ofte besto av 20-60 lasteskip.

Noen dykket inn under konvoiene og torpederte de største skipene med den mest kostbare lasten. Tyskerne visste at de ofte forsøkte å skjule seg bak de ytterste skipene. Taktikken ble sammenlignet med måten en ulveflokk angriper byttet.

Innstilt på nederlag

Slaget om Atlanteren var i virkeligheten en lang rekke kamper mellom tyske ubåter og britiske, kanadiske og amerikanske skipskonvoier som ble eskortert av krigsskip.

Senere utviklet de allierte langtrekkende bombefly som ble satt inn i jakten på ubåtene – og i letingen etter skipbrudne sjømenn. Mange militærhistorikere regner i dag slaget om Atlanterhavet som det mest avgjørende under andre verdenskrig.

I løpet av 1939 og 1940 hadde Nazi-Tyskland okkupert det meste av Europa. Det var bare De britiske øyer som holdt stand – beskyttet av Den engelske kanal.

Før krigen importerte Storbritannia 22 millioner tonn matvarer i året, men i slutten av 1940 var tallet falt til 12 millioner tonn på grunn av ubåtangrepene.

Britene følte ganske enkelt at de var under beleiring, og Churchills økonomiske rådgivere fryktet at krigen kom til å bli tapt på hjemmefronten, der folk levde på sulterasjoner:

“Det var ingen som helt forsto hvor nær vi faktisk var å tape krigen på grunn av matmangel,” fortalte en økonom i regjeringsapparatet senere.

Uten forsyninger fra USA og Canada hadde britene vært fortapt, og sannsynligvis uten styrke til å motstå en tysk invasjon.

Hitler uten tillit til ubåtene

Admiral Dönitz innså allerede før krigen at ubåter kom til å spille en avgjørende rolle. Men Hitler, som hadde lett for å bli sjøsyk, var i begynnelsen lunken når det gjaldt ubåtenes betydning. Han uttalte en gang: “På landjorden er jeg en helt – på havet en kujon.”

Føreren skiftet imidlertid raskt mening da en av ubåtene hans 14. oktober 1939 senket det britiske slagskipet “HMS Royal Oak” mens det lå for anker på flåtebasen Scapa Flow i Skottland.

En eneste ubåt med vel 40 mann om bord satte dermed et slagskip på 23 000 tonn og 833 mann ut av spill. Men suksessen skulle bli kortvarig.

Etter hvert som krigen skred frem, snudde krigslykken til de alliertes fordel. Besetningene på destroyere og korvetter ble mer erfarne i ubåtjakt, og teknologiske fremskritt som bedre radarer, sonarer og bombefly med lyskastere, satte ubåter ut av spill både dag og natt.

Når alt kom til alt handlet det om hvem som kunne bygge flest fartøyer raskest. Da USA gikk inn i krigen i desember 1941, bygget verftene på alliert side lasteskip i langt høyere tempo enn ubåtene kunne senke dem. Dessuten ble skipsmotorene kraftigere, slik at skipene kunne seile fra ubåtene.

Ubåtene ble dessuten oppdaget av flypatruljer som fløy ut fra baser i Nord-Amerika og på De britiske øyer og beskyttet konvoiene på den 5000 km lange overfarten. Fra våren 1943 ble ubåtene forvandlet fra jegere til bytte.

Bare i mai 1943 ble 41 ubåter skutt i senk. Med cirka 240 aktive ubåter i Atlanteren eller i dokk på basene, svarte det til omtrent 20 prosent av hele den samlede ubåtflåten.

Tyskerne kalte katastrofen for “svarte mai”, og etter disse hendelsene innså admiral Dönitz at Atlanteren var et uhyre farlig farvann for ubåtene hans.

Derfor sendte han etter hvert mange av dem til fjernere jaktmarker, for eksempel til Karibia, India og helt til Det fjerne østen, der de la til ved japanske baser. Men i den grad de hadde suksess under fjerne himmelstrøk, var den stort sett ubetydelig.

Den fryktede taktikken spilte fallitt

De atlantiske ubåtene ble etter hvert fortrengt til baser i Østersjøen og Norge, hvor særlig RAF jaget dem. Mange ubåter ble senket i Skagerrak eller Kattegat så snart de forsøkte å stevne ut i Atlanteren.

Mot slutten av krigen hadde de allierte erobret herredømmet i luften, og de bombet de nordtyske Østersjø-basene sønder og sammen.

I stedet for å jage som “ulveflokker”, ble ubåtskipperne mer og mer som ensomme ulver som gjennomsøkte havet og angrep alene – med stadig større risiko for å bli oppdaget av allierte fly og bombet av krigsskip.

Enkelte grå ulver slapp imidlertid ut i Atlanteren og jaget alene helt til USAs østkyst. Her ble en av de aller siste ubåtene senket av amerikanske kystvaktskip.

Det skjedde etter at admiral Dönitz hadde avblåst kampen 4. mai 1945. Kapteinen på ubåten mottok aldri radiomeldingen om kapitulasjonen. Alle om bord druknet.

De alliertes tap til ubåtene kom opp i 3000 fartøyer, med en samlet vekt på over 14 millioner tonn. Knapt 30 prosent av skipene ble senket av en elite på bare tre prosent av de tyske ubåtkapteinene.

Allerede tidlig i krigen var det i stor grad denne eliten som bidro til å skape myten om tyskernes uovervinnelige ubåter.

Sivile sjømenn forsynte britene

35 000 allierte sjømenn og marinefolk mistet livet under ubåtkrigen. Sjømennene kom fra alle verdenshjørner.

Besetningene besto av alt fra briter og kanadiere til kinesere og afrikanere, polakker, franskmenn og amerikanere. Norske, svenske og danske skip og sjøfolk deltok også i konvoiene.

Alle sjømennene på lasteskipene var sivile som mønstret på igjen og igjen – selv mange som hadde overlevd ubåtangrep tok flere turer.

Ubåtkrigen avblåst

Den 4. mai 1945 avblåste admiral Dönitz atlanterhavskrigen med et radiosignal til alle ubåter:

“Seks års ubåtkrig er forbi. Dere har kjempet som løver. Men en knusende materiell overlegenhet har begrenset operasjonsområdet vårt.

Det er ikke lenger grunnlag for å fortsette kampen. Legg ned våpnene. Dere er ubeseiret, og innsatsen er plettfri. Det har vært en heroisk kamp uten sidestykke.

Med ærbødighet minnes vi våre falne kamerater, som ofret livet for fører og fedreland. Lenge leve Tyskland­.”

Tyskland sendte 40 000 ubåtfolk på havet. Færre enn 10 000 vendte hjem.