Hitlers norske frivillige endte i helvete i Kurland

To verdenskriger er utkjempet i det lille baltiske landet. Bare fra 2. verdenskrig er minst 200.000 russere og tyskere fortsatt savnet.

De sju soldatene falt trolig en høstdag i 1944, da Den røde hær stormet stillingen deres. Kampene må ha vært harde, for skjelettene viser forferdelige kvestelser og det var bruk for alle mann den dagen: Soldatene kom fra vidt forskjellige enheter – det kan man se av knappene og identitetsmerkene. Én er fra Kriegsmarine, én fra nazistenes arbeidstjeneste og én av dem ble begravd med danske mynter i lærpungen sin.

Trolig er han en av de 6000 danskene som deltok i Hitlers krig – 2000 av dem vendte aldri tilbake.

De første skandinavene i SS

De første danske og norske frivillige meldte seg kort etter at Tyskland hadde besatt Norge og Danmark i april 1940.

Tyskerne åpnet mer enn gjerne rekkene for skandinaver som ville tre inn i det tyske Waffen-SS. Befolkningen i begge land var jo gode germanere, mente SS-sjef Heinrich Himmler.

I første omgang havnet rekruttene i den nyopprettede SS-Divisjon Wiking, som skulle bemannes av “ariske” folkeslag.

Blant dem var nordmannen Olav Tuff. I januar 1941 vervet han seg til fire års tjeneste. En halvbror var allerede i tysk uniform, og to av brødrene hans trådte også inn i Wiking, der de frivillige ble lovet landbruksjord etter seieren.

“De fleste vervet seg for å få en grundig militær utdanning av verdens beste krigsmakt,” fortalte Tuff etter krigen. I Wiking møtte han dansker og enkelte svenske frivillige – og med tiden en bataljon finner, selv om finner ikke var ariere ifølge nazistisk raseteori.

“Danskene var mer robuste og mindre følsomme enn nordmennene,” sammenfattet en SS-offiser. “Nordmennene jobbet på den annen side hardere og var mer ettertenksomme.”

En rapport om de ferske soldatene betegnet skandinavene som “selvstendige tenkere og svært tilbøyelige til kritikk,” noe man ikke var vant til i SS.

Som felles-germansk prosjekt ble Divisjon Wiking likevel en dundrende fiasko siden andelen ariske, ikke-tyske soldater (nordmenn, dansker, nederlendere og flamsktalende belgiere) aldri kom over 10 prosent.

De fleste var tyskere.

Krigsforbrytelser i Ukraina

Wiking var klar til innsats da Hitlers felttog mot Sovjetunionen startet sommeren 1941. Fremrykkingen gikk lynkjapt og Wiking trengte frem gjennom Ukraina.

Alt tydet på at Sovjetunionen snart ville bryte sammen. Rødehærens avdelinger klappet sammen i tur og orden, og sovjetiske soldater overga seg i et antall av mange hundre tusen.

På vei til fronten la norske Olav Tuff merke til at krigen ikke bare ble utkjempet mot Den røde hær. Tyske soldater hadde hengt jøder i hopevis – de dinglet i trærne rundt de ukrainske byene. Snart var også hans enhet innblandet i grusomhetene.

“I et tilfelle i Ukraina høsten 1941 ble sivile drevet som kveg inn i en kirke,” husket Tuff. “Deretter begynte soldater fra min enhet å helle bensin på kirken. Mellom 200 og 300 personer brant inne. Jeg sto vakt, og ingen slapp ut.”

I løpet av høsten begynte de tyske hærenes fremrykking å gå tregere. De høstet fortsatt store seire, men slagene krevde menneskeliv i et tempo som vakte uro i Berlin. Den tyske hæren måtte ha forsterkninger, og noen av disse skulle komme fra land tyskerne hadde besatt.

Waffen-SS innledet en ny vervekampanje. Nå fikk nordmenn og dansker lov til å danne sine egne enheter der de ikke var en minoritet blant tyskere – og de fikk lov til å kjempe under eget flagg.

“Danske menn! Jeg oppfordrer dere til å slutte dere til Frikorps Danmarks rekker slik at vi kan gjøre en samlet innsats mot bolsjevismen,” het det i annonser forfattet av oberst C.P. Kryssing.

Han var utsett som sjef for det nye Frikorps Danmark som skulle settes inn mot Sovjetunionen:

“For Danmarks ære, for vårt folks frihet og fedrelandets fremtid.” Kryssing var ingen nazist, men en konservativ og nasjonalistisk dansk karriereoffiser.

Men rekrutteringen til Frikorps Danmark og søsterorganisasjonen Den norske legion gikk tregt. Blant frikorpsets offiserer raste det dessuten en intern strid mellom nazistene og Kryssing, som kjempet en tapt kamp for å holde nazi-ideologien ute av sin enhet.

“Vekk med demokraten Kryssing,” lød en graffiti skrevet på kasernemuren.

Ikke lenge etter var obersten fjernet. SS flyttet ham og noen av hans nærmeste folk til andre enheter, og plassene deres ble overtatt av glødende nazister.

Nordiske SS-folk var mangelvare

Den norske legion sluttet seg i 1942 til styrkene som beleiret den sovjetiske millionbyen Leningrad. Frikorps Danmark ble satt inn lenger sør, der kamper rundt Demjansk førte til store tap.

Med under 1000 mann i rekkene viste begge enheter seg å være for små. De måtte knyttes til større enheter som alltid prioriterte sine egne soldater høyest når forsyninger skulle fordeles og artilleristøtte prioriteres.

Det betydde flere tap blant skandinavene.

Heller ikke Heinrich Himmler var tilfreds. Han var lei innblandingen fra soldatenes hjemland. De skandinaviske nazistpartiene innbilte seg at Legionen og Frikorpset var deres soldater, og uenighetene blusset opp hele tiden.

Sommeren 1943 prøvde SS-overkommandoen å løse alle problemer ved å opprette en ny SS-divisjon. Den ble døpt Nordland, og hovedstyrken besto av to regimenter med navnene “Norge” og “Danmark”.

De innlemmet de fleste skandinavene fra Divisjon Wiking, Den norske legion og Frikorps Danmark.

Men heller ikke den nye divisjonen ble så nordisk som Himmler hadde ønsket seg – det fantes stadig vekk ikke nok dansker, nordmenn og svensker til å fylle rekkene. I stedet tettet SS hullene med etniske tyskere hvis forfedre hadde utvandret til Romania i middelalderen.

“De fleste av dem var små, velnærte karer. De rumenske bøndene så ikke ut til å leve av bare luft,” noterte en rasebevisst danske etter krigen:

“De ga ikke inntrykk av å være i besittelse av soldategenskaper, deres opphav er ikke fra et krigerfolk.”

Hæren ble fanget i Kurland

1943 var året da Tysklands nederlag for Sovjetunionen ble uunngåelig. Slaget om Stalingrad endte i katastrofe i februar, og få måneder senere brøt Hitlers store sommeroffensiv sammen ved Kursk. Tyskerne hadde tapt initiativet.

Den store Armégruppe Nord beleiret fremdeles Leningrad, men presset vokste dag for dag. Nettopp her ble SS-Divisjon Nordland satt inn i desember 1943.

Måneden etter startet en stor sovjetisk offensiv som drev tyskerne vekk fra Leningrad. Nordland betalte en høy pris da divisjonen prøvde å holde frontlinjen. Blant dem som ble satt inn var et kompani ingeniørsoldater. Ved kampens begynnelse var de 118 mann, av dem 76 norske. Etter knapt to uker var 41 i live.

Nordland holdt stillingen ved den estiske byen Narva helt frem til sommeren 1944. Da endret situasjonen seg dramatisk: Lenger sør feide den sovjetiske “Operasjon Bagration” gjennom Hviterussland, og brorparten av tre tyske armeer ble utslettet. Det virket ikke som om noe kunne stoppe Den røde hær der den ubønnhørlig tromlet vestover.

I oktober nådde russerne Litauens østersjøkyst, og dermed ble Armégruppe Nord med 500.000 SS- og Wehrmacht-soldater i de baltiske landene avskåret fra resten av de tyske styrkene.

Armégruppen trakk ut mot Kurland, en halvøy vest for Latvias hovedstad Riga. Her kunne de omringede soldatene bedre forsvare seg, og de neste månedene holdt de stand mot en overtallig sovjetisk styrke som ikke sparte på kreftene. Hele seks ganger innledet Den røde hær en offensiv som skulle kaste tyskerne på sjøen.

Granatene haglet, og russerne stormet frem uten tanke på tap. Blant de innestengte var norske og danske Nordlandsoldater som ble satt inn ved landsbyen Priekule for å beskytte den livsviktige havnen i Liepaja.

Det var her – under de første harde kampene mot Den røde hær høsten 1944 – at de sju navnløse soldatene falt. Før den tyske enheten trakk seg tilbake, rakk soldatene å legge sine falne kamerater i jorden og forsyne gravene med spinkle trekors, som dessverre ble ødelagt i kampene som fulgte.

De sju soldatene har derfor ligget upåaktet i jorden de siste 75 årene.

Skjelett under gresset

En gammel bondekone som vokste opp på en gård i nærheten husket at hun hadde sett de sju trekorsene som barn.

I første omgang henvendte hun seg til Volksbund, den tyske myndigheten for oppsporing av savnede soldater. Men de syntes ikke at hennes beretning var viktig nok til å gjøre noe med. I stedet tok den latviske foreningen Legenda på seg oppgaven.

Siden 1999 har denne foreningen hatt som formål å finne slagmarkens savnede soldater og sørge for at de får en grav.

“En krig er ikke over før den siste soldaten er begravd,” som medlemmene gjerne formulerer oppgaven sin.

Medlemmene er for det meste latviere som møtes jevnlig for å grave – hvert år finner de 600-700 soldater.

Arbeidet har vakt oppsikt langt ut over landets grenser, og opp gjennom årene har flere utlendinger søkt om opptak i Legenda, blant dem dansken Anders S. Nikkelsen og Yngve Sjødin fra Norge.

Utlendingene deltar i to årlige ekspedisjoner, senest i oktober 2019, der Legenda bl.a. har rykket ut til den udyrkede jordflekken som bondekonen pekte ut.

Som den første går latvieren Vladislavs gjennom villnisset med sonden sin – en tynn metallpinne.

“Vladislavs kan faktisk merke om sonden rammer metall, en stein eller en knokkel,” forklarer Yngve Sjødin. “Han må være clairvoyant – det virker som om de døde gir ham beskjed om at de gjerne vil finnes.”

Etter Vladislavs anvisninger kjører en liten gravemaskin frem og skreller av det øverste jordlaget. Da de første knoklene kommer til syne, går Legenda-folkene ned i hullet for å grave de falne soldatene forsiktig frem.

“Jeg forsøker først å finne beina, så kan jeg noenlunde regne ut hvor hodet må være,” forklarer Anders S. Nikkelsen. “Når kraniet er blottlagt, kan man som regel se hva som har skjedd med ham.

Det er et menneske som har vært gjennom noen fryktelige ting.”

Ingen utgraver kan unngå å gjøre seg tanker om hva soldatene har vært utsatt for da de ble drept. I 2014 gravde Yngve Sjødin en tysk soldat ut av en skyttergrav.

Identitetsmerket viste at mannen var sanitetssoldat:

“Han hadde bandasjer og annet utstyr på seg. Vi fulgte skyttergraven videre, og få meter unna fant vi to soldater som helt tydelig var drept av en eksplosjon,” husker Yngve Sjødin: “En av soldatene manglet begge underarmene. Jeg kan forestille meg at han har stått ved skyttergravskanten med geværet sitt da granaten slo ned. Sanitetssoldaten har vært på vei bort til ham da han selv ble truffet.”

På denne ekspedisjonen har Anders S. Nikkelsen vært med og funnet en dansk SS-er. Soldaten hadde et identitetsmerke fra Nordland og danske mynter på seg:

“Det føltes ganske spesielt å finne ham – det er jo en landsmann man sitter med. I Legenda går vi ikke inn i det politiske, vi ser ham bare som en soldat som er blitt forlatt. Jeg håper at Volksbund klarer å identifisere ham slik at familien kan få beskjed.”

Hitler ventet på vidundervåpenet

I 1944 ble de militære lederne i Berlin raskt klar over den håpløse situasjonen soldatene på Kurland befant seg i. De anbefalte en evakuering med skip, men Hitler vinket dem av. Han fantaserte stadig om vidundervåpnene som var på trappene og som skulle snu tyskernes krigslykke på mirakuløst vis.

Når det skjedde, skulle soldatene på Kurland stå klar til å angripe fienden i flanken, mente Hitler. Noen av soldatene ved fronten trodde ham.

“Vi visste at enda bedre våpen snart ville bli masseprodusert,” husket den svenske SS-korporalen Erik Wallin etter krigen. “Vi skulle bare ha et par måneders pusterom, og så skulle vi slå tilbake med ødeleggende kraft.”

Andre hadde mistet troen. En gang hadde Wallin hatt så mange landsmenn rundt seg at morterenheten hans ble kalt “Svenske-gruppen”. På Kurland var de fleste allerede forsvunnet. Mange hadde desertert, og hans beste venn var blitt henrettet da flukten ble oppdaget.

Nordmannen Olav Tuff var blitt igjen i Divisjon Wiking da de fleste andre skandinavene gikk over til Nordland i 1943. Men etter et lengre sykehusopphold havnet også han i Latvia, i nøyaktig samme øyeblikk som Rødehæren lukket ringen om de baltiske landene.

Tuffs oppgave ble å frakte forsyninger til soldatene ved frontlinjen og ha med seg sårede tilbake. Til det formålet disponerte han en vogn og en blind hest, for Tysklands produksjon av drivstoff hadde nesten gått i stå og de sparsomme dråpene skulle spares til kampvognene. Derfor måtte nordmannen ta seg møysommelig fram med hesten sin.

På sin daglige ferd måtte Tuff over en åpen strekning hvor fienden hadde fritt utsyn. Det blinde øket hans kunne ikke galoppere, så han måtte presse det til å trave det forteste dyret var i stand til.

“Hørte en serie stalinorgel-raketter på vei, kastet meg av vognen,” skrev Tuff etter enda en livsfarlig tur til fronten:

“Hele sletten eksploderte, den nærmeste var ikke mer enn 15 meter fra vognen. Verken hesten eller jeg ble skadet. Satte meg opp og kjørte videre.”

De innestengte på Kurland slo tilbake den første sovjetiske offensiven i oktober 1944.

Etter en kort pause innledet 52 sovjetiske divisjoner et nytt stormløp, og da det også slo feil, sendte Stalin enda flere soldater. Kampene bølget frem og tilbake i en smal stripe tvers over Kurland. Om og om igjen skiftet markene og skyttergravene hender.

Soldaten lå under en spade

Etterlatenskapene fra de seks slagene ligger rett under gresstorven. Legenda-folkene har ikke lett mange minuttene før de første granathylstrene og rester av maskingeværammunisjon dukker frem av jorden.

Alt blir samlet i store hauger – den ubrukte ammunisjonen vil bli destruert av den latviske hæren når dagen er omme.

Et polsk medlem av Legenda får et uventet sterkt signal fra metalldetektoren sin. Under gresset gjemmer det seg en rusten spade – og da han løfter den opp, oppdager han et lårbein. Utgraverne fjerner gresstorven og finner et nesten komplett skjelett som ligger med ansiktet ned. Den venstre skulderen er knust.

Antakelig er det snakk om en russisk soldat, som til forskjell fra de sju andre soldatene i gravene bare få meter unna ble glemt i kampens hete og snart etter var dekket av jord fra en eksplosjon.

Soldaten har ikke identitetsmerke. Utgraverne legger knoklene hans i et kar før de gjennomsøker bakken nær funnstedet etter personlige eiendeler.

Ved bunken med ammunisjon ligger to ueksploderte mortérgranater av russisk fabrikat. Yngve Sjødin plukker opp en av dem og forteller om sin første opplevelse med krigens etterlatte:

“En gang traff jeg en granat med spaden min så gnistene føyk!”

Han slapp med skrekken, men ufarlig er det ikke å grave i gamle slagmarker. Latviske myndigheter registrerer i snitt én dødsulykke i året der uerfarne suvenirjegere har lett etter f.eks. hjelmer og gamle geværer.

Rødehærens hodeløse angrep

De siste ukene i 1944 gjorde Den røde hær nye forsøk på å kaste Kurlands forsvarere på Østersjøen. Angrepene bød ikke på taktiske finesser: Rekker av sovjetiske soldater stormet frem, for generalene mente at de hadde nok soldater til å løpe tyskerne i senk. Tapstallene skjøt i været.

“De første hurra-ropene fra de fremstormende bolsjevikene ble overdøvet av en morderisk forsvarsild fra våre maskingeværer,” fortalte svensken Erik Wallin.

“Bølge på bølge av angripere stormet frem, men alle ble smadret til småbiter eller trakk seg tilbake og forsvant. Vi holdt fronten,” noterte han.

Da rapportene om 500 ødelagte sovjetiske stridsvogner på Kurland nådde Berlin, var Hitler fra seg av glede: Hvis bare de tyske soldatene hadde kjempet like innbitt tidligere i krigen, ville alt ha sett lysere ut, utbasunerte han.

Sannheten om de hardføre tyskerne på Kurland var triviell: Her sto soldatene tettere enn på noe annet avsnitt av østfronten. Hver enhet skulle bare forsvare noen få hundre meter frontlinje. Dess-uten holdt skip fra Tyskland dem forsynt med proviant og ammunisjon. Soldatene kunne også grave seg ned i befestede stillinger som etter hvert minnet om skyttergravene fra 1. verdenskrig.

Rundt nyttår 1944-1945 innså selv Stalin at Kurland ikke var verdt de store tapene. Angrepene skulle fortsette, men med mindre ambisiøse mål, bestemte han og flyttet de sterkeste enhetene mot vest så de kunne delta i erobringen av Tyskland. Kurland ble i praksis forvandlet til en stor krigsfangeleir der fangene holdt vakt over seg selv.

I Tyskland klarte også de tyske generalene etter lange krangler å få Hitler til å begripe situasjonen. Han gikk motvillig med på å hente soldater ut av Kurland, og sist i januar gikk Nordland-soldatene om bord i skip som skulle frakte divisjonen til den siste, avgjørende kampen – slaget om Berlin.

Bak seg etterlot de den store tyske styrken som holdt Kurland-halvøya helt frem til krigens slutt. Først da Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945 strakte også soldatene på Kurland våpen, og 180.000 mann gikk i sovjetisk fangenskap.

Soldatene får en grav

Etter 1945 senket freden seg over Kurland. Livet i det tynt befolkede området med markene og de vidstrakte skogene kunne ta til igjen. Latvia var nå en del av Sovjetunionen, og soldatene under bakken ble fortrengt og glemt.

Først med Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble det mulig å lete etter de 200.000 savnede soldatene. Bare under de to ekspedisjonene i 2019 har Legenda funnet skjelettene av i alt 74 soldater – tre av dem var dansker og to nordmenn. Under tidligere ekspedisjoner har det også dukket opp svensker og nederlendere på Kurland.

Knoklene og de personlige eiendelene overlates til eksperter fra henholdsvis Tyskland og Russland – i mange tilfeller har man klart å sette navn på de falne og underrette familiene. Deretter blir de falne frigitt for begravelse. For Legendas medlemmer er det å delta i seremonien på en av Kurlands soldatkirkegårder kronen på en vellykket ekspedisjon.

Under oktober-ekspedisjonen er det 59 soldater fra en sovjetisk massegrav som Legenda gravde ut i fjor. Soldatene er lagt i små pappkister. Seremonien ledes av en russisk-ortodoks prest og omtrent hundre etterkommere fra Russland følger oppmerksomt med.

Et medlem av det latviske parlamentet leser opp soldatenes navn. Regina Locmele-Lunova er selv med i Legenda og har tatt sin tørn i utgravingene i dagene som har gått.

For Tom Blok, som til daglig er kaptein i den nederlandske hæren, er det når medlemmene pynter kistene og steder dem til hvile på en soldatkirkegård som er de viktigste øyeblikkene under en ekspedisjon:

“Jeg blir følelsesmessig berørt på en dag som denne. Det er fortsatt så mange soldater der ute, og det er grunnen til at jeg er med. For meg er det likegyldig hvilken side de kjempet på – alle fortjener en grav.”

Etter at ekspertene fra Volksbund har undersøkt de sju døde soldatene fra Priekule, blir de gravlagt på krigskirkegården i Saldus. Her ligger det allerede 30.000 soldater fra SS og Wehrmacht.

Straffen ventet de SS-frivillige

Divisjon Nordland opplevde krigens avslutning i heksegryta Berlin. Blant soldatene var den svenske morterskytteren Erik Wallin, som kjempet til det siste. Deretter kastet han uniformen og bløffet seg gjennom de sovjetiske linjene sammen med en kamerat. De nådde frem til elven Elben, der en ferje seilte dem over.

“Følelsen av langt om lenge å være utenfor Den røde hærs rekkevidde var overveldende,” husket Wallin. “Vi nådde motsatt bredd og ble mottatt av smilende britiske soldater med ordene: ‘Velkommen tilbake til sivilisasjonen!’”

Hjemme i Sverige ble han dømt til tre måneders fengsel for tyveri. Han hadde tatt med seg en svensk militæruniform i tysk krigstjeneste.

I Norge ble de SS-frivillige tiltalt for landsforræderi. Olav Tuff fikk tre år og åtte måneder bak lås og slå. Straffen handlet utelukkende om å ha gått i fiendens tjeneste. Ingen undersøkte om de norske SS-soldatene hadde begått krigsforbrytelser.

De danske SS-erne fikk to års fengsel. Også C.P. Kryssing ble straffet. Dommen lød på åtte år, men han slapp ut allerede i 1948. Resten av livet kjempet han for å reinvaske seg. Krigstjenesten hans var blitt godkjent av danske myndigheter, lød argumentet hans.