Hitlers okkulte trollmann

Siden 1929 har flere tyske forskere utforsket Sentral-Asia, og i blant annet Hindu Kush-regionen i Afghanistan hevder en av dem å ha funnet overraskende mange mennesker med blondt hår og blå øyne – i Himmlers øyne kan det bare være snakk om mennesker av hans eget blod. Han mener dessuten at det over 3000 år gamle hinduistiske skriftet Rigveda inneholder tydelige referanser til en gammel solreligion fra Europa, og han anser dermed skriftet for å være et viktig dokument om den nordiske rasen og dens tidlige tilstedeværelse i Asia.

Schäfer og kollegene hans har til oppgave å foreta rasemessige og arkeologiske studier i det barske terrenget i Tibet, der de må kjempe seg gjennom is og snø. Og går det som SS-sjefen håper og forventer, vil Schäfer og makkerne hans vende tilbake til Det tredje rike med beviser på at den ariske rasen var utbredt i regionen i oldtiden.

Dermed vil Himmler stå med et håndgripelig vitnesbyrd om at ariene er et eldgammelt folk og til alle tider har vært alle andre overlegne.

Ariere flyktet fra synkende Atlantis

At det nettopp er Heinrich Himmler som har beordret ekspedisjonen, forbauser ingen. Den brutale SS-sjefen tror – ifølge ryktene – fullt og fast på ariernes nærmest mytologiske opprinnelse og at Atlantis har eksistert. Han har innredet slottet Wewelsburg som et tempel der han kan dyrke mørke ritualer, drømme om den hellige gral og la seg imponere av gamle runeskrifter.

Hva som driver denne overbevisningen, vet ingen, men jakten på det overnaturlige blir satt i system allerede i 1935, da Heinrich Himmler oppretter Ahnenerbe – «arven fra forfedrene» – et forskningsinstitutt som undersøker opprinnelsen til den ariske rasen, dens kultur og historie.

Instituttets uttalte formål er å «fremme studiet av tidligere tiders intellektuelle historie» under mottoet: «Et folk lever lykkelig i nåtiden og fremtiden så lenge folket er bevisst om sin fortid og sine forfedres storhet.»

Tanken er at forskerne – en skjønnsom blanding av vitenskapsfolk og fantaster – skal rydde opp i tradisjonell vitenskap og i stedet skape et nytt bilde av verden. Et univers der en høy, lyshåret superrase av opprinnelige tyskere står som sivilisasjonens intelligente opphav.

Siden 1800-tallet har det blant forskere i Tyskland hersket en utbredt forestilling om at arierne har røtter i Tibet. Her, i Himalayas skjulte daler, levde arierne fredsommelig i en fjern fortid. Men på et tidspunkt ble idyllen i fjellene av uvisse årsaker knust, og stammen av høye, blåøyde og sterke mennesker valgte å bryte opp og vandret ut i verden. Noen dro mot sør og erobret hele det indiske subkontinentet, andre søkte mot vest, der de grunnla en imponerende rekke av store imperier til de til slutt kom til de kalde viddene i Tyskland og Skandinavia.

Det kan virke noe merkelig at en begavet, kynisk og beregnende mann som Himmler er så opptatt av noe som etter all sannsynlighet bare er oppdiktede historier.

Denne fascinasjonen har toppnazisten med seg fra barndommen. Som barn satt Heinrich Himmler oppslukt og lyttet til foreldrene når de leste høyt fra bøker om tysk historie eller tyske og nordiske myter. Det var særlig eddadikt med galleriet av fargerike guder som Tor, Frøya og Loke som fascinerte ham i den grad at han aldri glemte dem.

En annen motivasjonsfaktor for denne interessen var værelset som hans far innredet i barndomshjemmet i München: Faren hadde viet et helt rom i leiligheten til familiens forfedre, et såkalt Ahnenzimmer, «aneværelse», komplett med arvestykker, bilder, romerske mynter og en overflod av antikviteter. Interessen for historie følger Himmler inn i voksenlivet: Nazisjefen svermer for fortiden, og den altoppslukende interessen er de tyske forfedrenes storhet. Han sluker historiske romaner og fortellinger om tapperheten og heltemotet til de germanske stammene og deres ariske forfedre.

Som mange andre nazister er han overbevist om at rent arisk blod en gang har strømmet gjennom årene til de gamle tyskerne, og han setter sin lit til at forskerne i Ahnenerbe kan gjenfinne perlene av arisk visdom, til gagn for det tredje rike.

Sett i lys av dette er ikke tankene hans så merkverdige i et Tyskland der nazistene hersker. Fundamentet for teorien skal finnes i boken om det sagnomsuste Atlantis som den østerrikske ingeniøren Hanns Hörbiger utgir i 1912. Der analyserer han blant annet isbreer og presenterer teorien om verdensisen, der is er grunnsubstansen i alt levende.

Teorien er like merkelig som den høres ut, men for nazistene rommer den ett kardinalpunkt: Tankene er et direkte oppgjør med jøden og vitenskapsmannen Albert Einsteins relativitetsteori og dermed et oppgjør med jødedommen.

Ifølge Hörbiger stammer den hvite mann fra guddommelig sperma som har kommet til jorda med meteorer. Fra dette har det oppstått en slags hvite supermennesker – ariere – som blant annet utviklet Atlantis-sivilisasjonen, som ifølge Hörbiger ligger nær Thule på Grønland. Jesus er til og med direkte etterkommer av atlantidene, som etter Atlantis’ undergang skal ha flyktet gjennom Gobiørkenen til dalene i Himalaya-fjellene. Ifølge teorien skal disse supermenneskene før oversvømmelsen og flukten til verdens tak for 850 000 år siden ha utviklet en ekstremt avansert sivilisasjon med både fly og elektrisitet.

I motsetning til de hvite, ariske overmenneskene står de apelignende menneskene: De svarte, jødene og mongolene, som alle ligger i evig kamp med de allmektige hvite. Den bisarre teorien er akseptert til fulle av Hitler og Himmler.

Himmler er så overbevist at han forsøker å bytte ut Darwins utviklingslære med verdensisteorien og gjøre den til gjengs undervisning i skoler og på universiteter.

Det er bakgrunnen for at fem av atlantidenes antatte etterkommere flere hundre tusen år senere befinner seg i fjellene i Himalaya – på leting etter spor fra sine fjerne, lyslokkede forfedre.

Iført tropehjelm med hakekors kjemper de tyske forskerne seg gjennom det hemmelighetsfulle og normalt hermetisk lukkede Tibet, der bare noen få europeere får innreisetillatelse. Overraskende nok får ekspedisjonen til og med lov av Tibets regent til å besøke hovedstaden Lhasa, der få fremmede og ingen tyskere før har satt sine bein.

De innfødte blir målt

Med seg i troppen har Ernst Schäfer antropologen Bruno Beger, som med blondt hår, blå øyne, en atletisk kroppsbygning og en høyde på 1,85 meter er selve innbegrepet av nazistenes forestilling om den ekte arier. I egenskap av raseekspert er det Begers oppgave å lete etter fossile rester av de tidligere arierne, samt å registrere og måle seg frem til likheter mellom den ariske rasen og de innfødte i fjellene.

Og Beger går løs på oppgaven med det største alvor: Uansett når og hvor ekspedisjonen måtte befinne seg i det ulendte fjellterrenget, setter han i gang med studiene så snart de støter på en innfødt. Han klipper av lokker til hårprøver, han måler avstanden mellom øyenbrynene – selv kurven på neglene registrerer han.

Ettersom formen på kraniet går for å være en av de mest pålitelige markørene for den ariske rasen, måler han også ansikter og kranier med målebånd og noterer høyde, bredde og omkrets. Han tar dessuten avstøpninger av noen av hodene, slik at han får en særdeles livaktig maske som viser ansiktsform og -trekk i detalj og som senere vil kunne brukes til antropologisk rasebestemmelse.

Ofte er forskningsobjektene skrekkslagne når Berger går i gang med jobben sin: Først pensler han hodet deres med olje, så smører han på en tykk, gummiaktig masse, og så må «ofrene» sitte musestille og vente på at masken tørker – med strå stikkende ut fra neseborene så de kan puste.

Himmler tar imot hjemvendte helter

Under ekspedisjonen fotograferer Beger bortimot 2000 innfødte, måler 376 personer og tar avstøpninger av 17. Og da han og resten av Tibet-ekspedisjonen 4. august 1939 lander i Tyskland om bord på Himmlers privatfly, som har brakt mennene den siste strekningen fra Wien til München, venter en hjertelig mottakelse.

Himmler står klar på landingsbanen til å ta imot de modige forskerne, som samme dag blir fløyet videre til en gedigen mottakelse i Berlin. Selv om Beger vil trenge mye tid på å analysere alle data-
ene, forteller han Himmler at han umiddelbart kunne gjenkjenne nordiske trekk hos overklassen i Tibet. Opptegnelsene hans kan avsløre at tibetanske adelige ofte har en høy kroppsbygning, et smalt ansikt og glatt hår.

Informasjonen begeistrer selvsagt SS-sjefen, som dessuten kan glede seg over en ubetinget propagandasuksess: 5. august 1939 og i de påfølgende dagene orienterer de tyske avisene befolkningen om ekspedisjonen under begeistrede overskrifter som «Hitlers delegasjon i Tibet» og «De første tyskere i Lhasa». Oppmuntrende lesestoff som dette er nøyaktig det Hitlers folk higer etter i en urolig tid da Føreren har vendt blikket mot Polen og alle kan høre krigstrommene slå.

Da forskningsresultatene omsider foreligger, kan konklusjonen imidlertid ikke underbygge teorien om ariernes tidlige tilstedeværelse i Tibet. Dataene kan derimot avsløre at befolkningen i fjellregionen ikke lever isolert, men har gjennom årtusener vært i kontakt med mange andre folkeslag og er derfor en eneste smeltedigel av vidt forskjellige etnisk opphav.

Himmler lar seg på ingen måte anfekte av resultatet. Han er fortsatt fullt overbevist om at arierteorien stemmer og insisterer på at all menneskelig kultur og alle vitenskapelige fremskritt utelukkende er et resultat av den stolte ariske arven.

Selv ser Himmler på seg selv som en ekte tysker – ja, sågar som selve reinkarnasjonen av den første tyske konge og grunnlegger av det tyske riket, Henrik 1. Fuglefanger, som inntok tronen i 919.
SS-folkene kaller Himmler «König Heinrich», kong Henrik, og Himmler fører jevnlig samtaler med den for lengst avdøde monarken, som i hans øyne er både den menneskelige og politiske forløperen for hans store idol, Hitler.

Den 2. juli 1936, nøyaktig på 1000-årsdagen for den gamle kongens død, feirer Himmler rikets første fører med en minnehøytidelighet i Quedlinburg i den østlige delen av Harz, der kongen i sin tid ble bisatt. Etter befaling fra Himmler blir stiftskirken i tiden frem til minnefesten ribbet for kristne gjenstander og i stedet utsmykket med bannere med SS-runer og hakekors.

Alt sammen som et ledd i Himmlers forsøk på å skape et kultsted for SS-organisasjonen, et hedensk mekka som både medlemmene og vanlige borgere kan valfarte til for å ære tyskheten. Denne visjonen kommer han et stort skritt nærmere i 1937, da det etter flere år med iherdig leting omsider lykkes arkeologene å finne noen skjelettrester i nærheten av kirken og like ved den tomme graven til kongen.

Knoklene blir straks utropt til å være de jordiske levningene til kong Henrik 1. Restene blir lagt i en sarkofag og med stor andakt bisatt i krypten 2. juli 1937, i en seremoni som SS-ukebladet Das Schwarze Korps så malende beskriver:

«Et flakkende ildskjær kaster et rødt lys over de ubevegelige rekkene av svartkledde soldater. I den stille krypten står SS-riksføreren ved den åpne sarkofagen. Tause står vi i midnattsstunden foran de jordiske levningene av en udødeligs livsverk.»

Den svarte orden får en høyborg

Himmler blir utnevnt til riksfører for SS i 1929, og siden kjemper han med suksess for å gjøre organisasjonen til nazipartiets stolthet og rasemessige elite. Med Hitlers velsignelse utformer han spesielle kriterier for hvilke medlemmer som kan opptas i korpset, som også kalles Den svarte orden.

Et eget kontor innenfor SS, Rasse- und Siedlungshauptamt (Rase- og Bosettingskontoret), har fra 1931 fått i oppgave å vurdere avstamning, evner og vandel til samtlige av de mange søkerne, og på kontorene i München gransker evaluatorer ansiktet og kroppen til de håpefulle søkerne.

Evaluatorene leter etter trekk som nazistene betrakter som nordiske – et langt kranium, et smalt ansikt, tynne lepper, en høy og slank kroppsbygning, blå øyne og lyst hår. Det er bare menn som oppfyller disse strenge kravene og ellers kan legge frem en arierattest, som slipper igjennom nåløyet til Himmlers eliteorganisasjon.

De utvalgte kan se frem til å kunne trekke i svart uniform med sølvstriper på kragen, designet av Hugo Boss, og til å bære en militærlue med et dødninghode i sølv. Himmlers visjon er at SS en dag skal komme til å danne grunnstammen i en ny mennesketype, en ubesmittet nordisk rase.

Ikke lenge etter at nazistene kom til makten i 1933, begynner riksføreren å leke med tanken om å grunnlegge et SS-akademi, et spirituelt kult- og samlingssted – kun med adgang for SS-medlemmer. Der skal Himmlers rasemessige elite lære å tenke som de gamle mestre og bli stimulert intellektuelt, slik at de nye ariske herrene er forberedt når de inntar sin plass i historien.

Til akademiet sitt drømmer Himmler om et kjempeslott på et magisk sted, og et slikt sted finner han i Westfalen nær Paderborn. Der ligger slottet Wewelsburg, som stammer fra det 17. århundre, midt i et idyllisk område med skog og små daler.

I begynnelsen av november 1933 besøker Himmler slottet for første gang – og han er solgt. Slottet har tykke murer som reiser seg truende over bakkelandskapet, en perfekt ramme for en høyborg for Den svarte orden.

Det riksføreren først og fremst legger merke til, er imidlertid den særegne arkitekturen: Grunnplanet er ganske enestående utformet som en trekant der den ene spissen peker mot det høye nord. Sett med Himmlers øyne i retning mot stedet der Atlantis lå og som innbyggerne i sin tid flyktet fra til Tibet.

Himmler leier straks stedet av de lokale myndighetene og setter SS-arkitekten Hermann Bartels på oppgaven med å om- og utbygge slottet i overensstemmelse med Himmlers egne ønsker. Planene endrer seg konstant og blir stadig mer høytflyvende og prangende: Det skal innredes et kultsted der man kan dyrke den nordiske guden Odin, og et av rommene skal renoveres og vies den hellige gral.

Et privat museum, en vinkjeller, en kuppelsal med et gigantisk hakekors i taket, et skattkammer der Himmler kan oppbevare blant annet dødninghoderingene tatt fra falne SS-folk, et gedigent bibliotek, en krypt som er viet Henrik 1. – riksførerens ønskeliste vokser konstant.

For at planene skal kunne realiseres, oppretter Himmler i 1939 en KZ-leir (konsentrasjonsleir) i nærheten, slik at han ikke risikerer å slippe opp for arbeidskraft til det monumentale byggeprosjektet.

Forskere gransker helleristninger

For at Wewelsburg skal bli en suksess som ledelsesakademi og ideologisk utdanningssenter for SS, setter riksføreren fortgang i forskningen på forhistorisk tid. Ariernes tapte historie og religion skal rekonstrueres – først når vitenskapsfolkene hans har lyktes med å kaste lys over arierne, er det ifølge Himmler mulig for SS å gjenskape den gylne æra fra den nordiske fortiden i all sin prakt.

Fra forskningsinstituttet Ahnenerbes hovedkontor i Berlin dirigerer Heinrich Himmler ekspedisjoner ut i alle verdenshjørner i jakten på spor etter ariernes ærefulle fortid. Det er i særlig grad legender og myter som er drivkraften bak de utallige ekspedisjonene. Den slags er Himmler dypt fascinert av ettersom han anser mytene for å være så mye mer enn fortellinger – de inneholder arisk visdom, mener han.

I 1936 sender han for eksempel vitenskapsmennene sine til Danmark, Sverige, Norge og Finland for å finne spor etter tidlige ariere. I de nordiske landene studerer forskerne helleristninger, det vil si forhistoriske symboler og tegn som er risset i fjell og steinblokker. De tyske forskerne er overbeviste om at helleristningene er verdens eldste skriftsystem – et nå utdødd arisk skriftspråk som har dannet grunnlaget for kileskriften, hieroglyfene og alfabetet. Nå gjelder det bare å dekode symbolene, en oppgave som forskerne under ledelse av den nederlandske professoren Herman Wirth kjemper forgjeves for å fullføre.

En av Wirths kongstanker er at den nordiske rasen stammer fra Thule på Grønland, som en gang var en vidunderlig, magisk hage. I nederlenderens øyne er Thule synonymt med det forsvunne Atlantis. Men selv om Wirth gransker all verdens geologiske og arkeologiske studier, klarer han ikke å finne beviser for en tidlig nordisk sivilisasjon.

Føreren rister på hodet av Wirth og betegner forskningen hans som «en samling løse rykter og sagn» og «vage nordiske forestillinger», og heller ikke Himmler er fornøyd. Etter som tiden går, mister han tilliten til professoren som var med på å grunnlegge Ahnenerbe og som viser seg å være en viktigper som overskrider budsjettene og ikke leverer varen.

«Professor Wirth bør vite at hvis ikke SS hadde beskyttet ham, ville han i dag sittet i fengsel eller i en arbeidsleir», slår Himmler fast da Wirth etter oppholdet sitt i de nordiske landene kommer hjem til Berlin – og til en kald skulder. Som en direkte konsekvens av Hitlers sviende kritikk fratar Himmler i 1937 Wirth posten som direktør for Ahnenerbe og forbyr ham å publisere bøker og holde forelesninger.

Tors hammer skal gjenoppstå

Mangelen på vitenskapelige gjennombrudd i Ahnenerbe ser allikevel ikke ut til å plage Himmler. Han svermer fortsatt for alt som smaker av mystisisme og okkultisme. Det som fascinerer spesielt, er den islandske eddadiktningen, som han anser som en av de rikeste kildene til ariernes intellektuelle historie. Særlig fortellingene om Tor og hammeren hans Mjølner, som beskrives som det sterkeste og mest presise våpenet i verden, er noe som opptar riksføreren.

Sett med Himmlers øyne er hammeren utvilsomt et forhistorisk elektrisk våpen, utviklet av arierne naturligvis.

Himmler håper at vitenskapsfolkene ved Ahnenerbe skal klare å skape et lignende våpen til de tyske soldatene, slik at de kan knuse fiendene av det tredje rike. I et brev til forskerne skriver han:

«Undersøk følgende: Finn alle de stedene i den nordiske, germanske, ariske kulturkrets der det foreligger en tradisjon for lyn, tordenskrall, Tors hammer, hammere som flyr i luften eller blir kastet, samt alle skulpturer av guden der han er avbildet med en liten håndøks som sender ut lyn.

Jeg er overbevist om at det ikke er snakk om naturlig lyn og torden, men at det snarere dreier seg om en tidlig, høyt utviklet form for krigføring blant forfedrene våre.»

Slik Himmler ser det, avhenger fremtiden til SS av en inngående forståelse av fortiden og studier av sagaer og myter, og derfor har han et godt øye til middelalderforskeren og arkeologen Otto Rahn, som har viet livet sitt til å finne den hellige gral.

Ifølge skrifter fra middelalderen er den hellige gral det begeret som Jesus drakk av under den siste nattverden og som siden sto under Jesu kors og samlet opp blodet hans.

På 1100-tallet startet jakten på relikvien, som er blitt et symbol på den ypperste innsikt. Ifølge Rahn er legenden om gralen av arisk opprinnelse, og han hevder at alle som kaster et blikk på den, vil leve evig. Så ettertraktet er gralen at generasjoner av forskere og håpefulle amatører har strevd og lett overalt, fra Kypros i øst til Nord-Amerika i vest. Otto Rahn, derimot, mener å vite nøyaktig hvor gralen skjuler seg: i ruinene av borgen Montségur, som ligger på en lett tilgjengelig fjelltopp i den franske Languedoc-regionen.

Borgen var den siste bastionen til den religiøse sekten katarene, og der voktet de angivelig over sin mest dyrebare skatt. Da en hær på flere tusen katolske biskoper og kongelige soldater i 1244 stormet borgen – som de hadde døpt Satans synagoge – og brente katarene på bålet, klarte en liten flokk katarmunker ifølge overleveringen å flykte med gralen gjennom hemmelige ganger.

Gral-bok blir bestselger

Otto Rahn er overbevist om at gralen fortsatt befinner seg et eller annet sted ved ruinene av festningen i Montségur, og i 1931 var han på stedet for å lete, men forgjeves. I 1933 skriver han boken «Kreuzzug gegen den Gral», «Korstog mot gralen», og det er nettopp dette spesielle verket som vekker Heinrich Himmlers interesse.

SS-sjefen sender i 1933 Rahn et telegram der han tilbyr ham 1000 riksmark for å skrive en oppfølger til boken om jakten på gralen – og som en del av avtalen gir han Otto Rahn den mest utakknemlige oppgaven en forsker kan bli pålagt: å finne den sagnomsuste gralen.

Som det forventes av ham, slutter Rahn seg til SS og trekker i ordenens svarte uniform. Nok en gang reiser Rahn til Frankrike, og denne gangen legger han også turen innom Italia og Island for å lete etter gralen, men igjen kommer han hjem tomhendt. For å kjøpe seg tid utgir han i 1937 enda en bok der han forteller om ekspedisjonen. Verket flommer over av pseudovitenskapelige påstander og mystiske referanser, men Himmler sluker den rått og bestiller 5000 eksemplarer, innbundet i det fineste lær, som han deler ut til nazilederne, deriblant Hitler.

Da Rahn leser i den ferdigtrykte boken, ser han til sin forskrekkelse at det er blitt føyd til et antisemittisk avsnitt som han – som selv har jødisk blod i årene – ikke har hatt noe som helst med å gjøre.
Ikke lenge etter at boken har kommet ut, blir Rahn dømt til tre måneder som vakt i konsentrasjonsleiren i Dachau fordi han ble tatt på fersk gjerning med å ha sex med en annen mann under et drikkegilde. Opplevelsene i leiren sjokkerer og skremmer ham, og skamfull over naziregimets sanne natur skriver han til en venn: «Det er umulig for en tolerant, liberal mann som meg å bo på et slikt sted som fødelandet mitt har utviklet seg til.»

Dypt resignert forsøker han i 1939 å trekke seg fra SS, og selv om Himmler tilsynelatende aksepterer anmodingen hans, har SS-sjefen ingen intensjon om å la ham slippe så lett. SS er ikke en organisasjon man uten videre kan melde seg ut av. Da Otto Rahn opplever at Himmlers snikmordere puster ham i nakken, klatrer han opp på en snøkledd fjelltopp i Tyrol i Østerrike der han 13. mars 1939 – til alles forundring – blir funnet død, frosset i hjel i en alder av bare 35 år.

Himmler hadde så stor tro på at Rahn skulle klare å finne gralen at han viet et helt rom til den på slottet Wewelsburg. Men i løpet av 1939 inntreffer det hendelser som fortrenger Himmlers ergrelse over troféet som mangler.

I september samme år invaderer Tyskland Polen, verdenskrigen bryter ut og SS-riksføreren får det travelt som aldri før. Hans betrodde oppgave blir nå å organisere utryddelsen av jødene, og snart går han over i historien som arkitekten bak Holocaust, nazistenes folkemord på seks millioner jøder under 2. verdenskrig.