De svarte SS-uniformene i snorrette rekker vakte beundring under nazistenes årlige partimøter i Nürnberg.

© Ullstein Bild

Hitlers SS-soldater ble hjernevasket til massemord

For soldatene i SS var Adolf Hitlers ord lov. De hadde gjennomgått en ubarmhjertig opplæring og nazistisk indoktrinering, og stilte ingen spørsmål da Hitler satte i gang jødeutryddelsene. Selv da krigen for lengst var tapt, kjempet de fanatisk videre. SS kunne feire store seire på slagmarken, men tapene var enorme.

6. september 2018 av Benjamin Holst

Berlins fall er nært forestående. 35 km nord for det tyske rikets hovedstad dundrer tunge, russiske T-34-tanks mot forstaden Oranienburg. Den røde armé stormer frem, sovjet-

styrkenes mot har etter flere års kamp fått ny næring av vissheten om at seieren bare er noen få dager unna.

I månedene før har tyske Wehrmacht (vernemakten) sammen med soldater fra Waffen-SS forsøkt å stoppe general Sjukovs horder på østfronten. 

Nå blir hovedstaden forsvart av en broket gjeng fanatikere fra internasjonale SS-enheter – SS-regiment Nordland og en bataljon av det franske SS-Charlemagne – samt medlemmer av “folkestormen”; i krigens siste måneder har propagandaminister Joseph Goebbels mobilisert en reservehær av unge gutter og gamle menn, som blir utrustet med geværer. 

I et siste forsøk på å få krigslykken til å snu, blir de kommandert til fronten.

Av de regulære tyske styrkene, som på dette tidspunktet teller seks millioner mann, er bare 25 000 igjen til å forsvare Berlin. Rundt omkring i byen ligger likene av soldater som har blitt skutt som desertører fordi de forsøkte å gjøre det eneste fornuftige – stikke av.

Slagordet “Ein Reich, Ein Volk, Ein Führer” – et rike, et folk, en fører – har mistet sin mening. På denne dagen, den 22. april 1945, er riket nesten utslettet, folket på flukt, og føreren har forskanset seg i bunkeren sin under Berlin. 

Bortsett fra elskerinnen Eva Braun og en håndfull betrodde menn er han alene nå. Han nekter å flykte til De bayerske Alper. I stedet proklamerer han at “Den røde armé vil møte sitt blodigste nederlag her i Berlin”.

Han setter sin lit til “Steiner-angrepet” og taler vidløftig om “Steiners hær-divisjoner” – selv om han burde vite at Berlin ikke kan forsvares.

Hitler har gitt ordre om at den høyt respekterte general Felix Steiner skal mobilisere sin SS-divisjon og avskjære fiendens rute til Berlin. 

Men Steiner ringer aldri tilbake, og mot kvelden får Hitler et av sine velkjente raserianfall. Han har innsett at motangrepet aldri kommer til å finne sted. Også Steiner har forrådt ham.

I virkeligheten har Steiner truffet en avgjørelse om å trekke seg tilbake. Krigen gir ingen mening lenger; for hver utsultede og nedkjørte tyske soldat fins det minst ti seiers-sikre russere. Alle forsøk på å forsvare Berlin vil være rent selvmord.

General Felix Steiners beslutning om ikke å følge Hitlers ordre er symbolsk i mer enn én forstand. Han er ikke bare en av Hitlers mest respekterte generaler. Han har også vært med på å utvikle Waffen-SS – Hitlers personlige hær av lojale elitesoldater.

I slutten av april 1945 inntok Den røde armé store deler av Berlin. Hitler håpet på et tysk motangrep.

© Scanpix/Corbis

Hitler ønsker seg lojale livvakter

Helt fra den spede begynnelsen rådde det nazistiske partiet NSDAP over et korps av bøller til gatekampene i de urolige årene etter første verdenskrig

Den såkalte Sturmabteilung (SA) – også kjent som “stormtroppene” eller “brunskjortene” – ble rekruttert blant partimedlemmer som var villige til å slåss mot landets kommunister.

Mens Hitler satt i fengsel, dømt for det mislykkede ølkjellerkuppet i 1923, gikk det plutselig raskt fremover for SA. På kort tid vokste korpset fra 2000 mann til 30 000. Hitler var imponert – men samtidig fryktet han at SA kunne bli en trussel mot hans egen makt.

Han ba derfor sjåføren sin, Julius Schreck, om å samle en personlig livgarde. Instruksen lød: “I hver av de tyske provinsene skal det velges grupper bestående av ikke mer enn ti mann og en offiser. Mennene skal håndplukkes, og bare de med god fysikk og ren vandelsattest skal komme i betraktning.”

Men det aller viktigste var at SS-folkene erklærte fullstendig lojalitet til Adolf Hitler personlig. Troskapseden som ble innført noen år senere, lød som følger: 

“Jeg sverger til deg, Adolf Hitler – fører og kansler av det tyske riket – lojalitet og mot. Jeg sverger troskap til døden til deg og de ledere du utpeker. Om Gud vil.”

I 1925 sto Hitlers “Schutz-Staffel” (SS) klar. Navnet var hentet fra luftvåpenet og betydde “beskyttelses-skvadron”. 

Under møter og valgkamper skulle en garde av trofaste parti­soldater beskytte Hitler med sine liv. Blant de første medlemmene var Rudolf Hess, Hermann Göring og snart også Heinrich Himmler.

Trusselen fra stormtroppene

I 1929 ble Heinrich Himmler utnevnt til “Reichsführer-SS”, og han ble dermed leder for de 280 SS-medlemmene. Himmler ville skape en “nasjonalsosialistisk soldatorden” av menn med nordisk utseende som “betingelsesløst følger enhver ordre fra føreren”. 

Formelt var SS imidlertid underordnet stormtroppene i SA, som aktivt motarbeidet veksten og innflytelsen til SS.

Da Hitler tok makten i Tyskland i 1933, hadde SA mer enn 400 000 medlemmer. Og ikke nok med at SA var blitt en selvstendig maktfaktor i nazipartiet på grunn av størrelsen; SA-lederen Ernst Röhm hadde fått politiske ambisjoner og truet med å bruke makten sin. 

I 1934 proklamerte han for eksempel at SA skulle slås sammen med tyske Wehrmacht – med ham som leder. SA skulle stoppes, bestemte Hitler. I løpet av helgen 29.-30. juni 1934 fikk han en rekke høytstående SA-medlemmer arrestert. 

De ble ført vekk under oppsyn av to betydningsfulle SS-skikkelser – Sepp Dietrich, den senere lederen av SS-divisjonen Leibstandarte Adolf Hitler, og Theodor Eicke, som ble leder av SS-divisjon Totenkopf.

Theodor Eickes brutalitet viste seg tydelig da SA-lederen Ernst Röhm fikk utlevert en pistol på cellen for å begå selvmord. Röhm nølte, og etter 10 minutters venting rev Eicke døren opp og skjøt ham i hodet. Kort etter den resolutte henrettelsen fikk Eicke sin belønning. 

Han ble forfremmet til SS-Gruppenführer og utnevnt til “inspektør for konsentrasjonsleirene”, som var under oppbygging i denne perioden.

I riksdagen forklarte Hitler at 77 mennesker hadde blitt drept i løpet av “de lange knivers natt” – i realiteten var tallet trolig nærmere 1000. Men Hitler behøvde ikke frykte rettslige konsekvenser etter utrenskingene, for nazistene hadde kontrollen over politiet og rettsvesenet. 

Med SA ute av spill lå veien åpen for et større SS. Men den tyske hæren, Wehrmacht, hadde fortsatt krav på flertallet av rekruttene, noe som gjorde det vanskelig for SS å vokse.

SS blir en væpnet styrke

I løpet av 1930-tallet utviklet SS seg fra å være en liten gruppe håndplukkede livvakter til en kompleks organisasjon med mange forgreininger, et stort byråkrati og en forretningsdel som profitterte på slavearbeiderne i konsentrasjonsleirene. 

På toppen av organisasjonen satt Heinrich Himmler‚ som utvidet makten til SS der han kunne.

Himmler skapte et helt univers rundt organisasjonen sin, som ble integrert i partihistorien og forsynt med en kuriøs “ideologi”, bygget på middelalder-mystisisme og vikingmytologi samt på Himmlers egne raseteorier. 

Selv var den mektige Reichsführer-SS imidlertid langt fra den tapre, germanske krigeren som i hans egen fantasi forsvarte den tyske herrerasen mot jøder, bolsjeviker, homofile og andre undermennesker; Himmler var fysisk svak og hadde ikke deltatt i første verdenskrig.

I 1936 ble Himmlers makt utvidet til også å omfatte det tyske politiet, som sammen med SS skulle sikre landet mot indre fiender, mens Wehrmacht sto for forsvaret av grensene. Fremdeles spilte den væpnede delen av SS – Waffen-SS – en ubetydelig rolle. 

Før annen verdenskrig var Hitlers holdning til en SS-hær heller ikke tydelig. Han tilla imidlertid militærtjeneste stor verdi – særlig hvis SS i fremtiden skulle nyte respekt blant borgere som var herdet og brutalisert av krig:

“I vårt fremtidige rike vil SS og politiet bare ha den nødvendige autoritet i forholdet til borgerne hvis denne er av en soldatmessig karakter. 

Med deres erfaringer fra store, militære bedrifter og i deres pågående utdannelse hos NSDAP, vil det tyske folk i så stor grad ha ervervet seg krigerens mentalitet at Weimar-tidens fetladne og joviale politibetjent ikke lenger vil kunne utøve autoritet,” spådde Hitler.

“Det er derfor nødvendig at vårt SS og politi viser sine evner ved fronten på samme måte som hæren, og at de opplever blodige ofre i samme grad som enhver annen del av forsvaret,” slo han fast.

Den harde fysiske treningen og sparsomme kosten i SS-kasernene gjorde raskt gutter til menn som oppnådde en viss popularitet blant unge kvinner.

© Ullstein Bild

Mottoet er: “Svette sparer blod”

Selv om Waffen-SS kom til å utkjempe annen verdenskrig side om side med Wehrmacht, var de to organisasjonene fundamentalt forskjellige: SS hadde bare en brøkdel av hærens størrelse, og mens SS var en ganske ung og sterk nazistisk organisasjon, hadde Wehrmacht dype, historiske tradisjoner. 

Dessuten kom offisersaspirantene deres fra helt forskjellige samfunnslag. 

Hæren tiltrakk seg fortrinnsvis velutdannede menn fra byene, mens SS hentet offisersemnene sine på landet; det at de hadde mindre utdannelse gjorde dem mer mottakelige for indoktrinering, og i tillegg var de vant til barske forhold, noe som var en fordel ved fronten.

I juli 1935 ble SS-Hauptamt (hovedkontoret) etablert. Det hadde som oppgave å organisere alle deler av SS. I den forbindelse ble det også opprettet et nytt inspektorat til å overvåke den militære treningen i organisasjonen. 

Hensikten var å utdanne soldatene i Waffen-SS til høyest mulig standard. Mannen som fikk i oppgave å utforme treningsprogrammet til nazistenes nye elitehær, hadde mottoet “Svette sparer blod”.

Hans navn var Felix Steiner.

Instruktøren, som 10 år senere skulle avvise Hitlers ordre om å komme Berlin til unnsetning, næret en sterk tro på at han kunne utdanne kampklare og mobile elitesoldater. 

Han ville utvikle et treningsprogram som la vekt på individuelt ansvar og samarbeid – snarere enn hærens regelrytteri.

Steiner var inspirert av opplevelser under første verdenskrig, da han så de såkalte “kampgruppene” – utvalgte soldater som ble satt sammen i små lag og trent til nærkamp. Kampgruppene utførte overraskelsesangrep og skapte panikk i fiendens skyttergraver. 

For å bygge opp en elitehær la Steiner vekt på å gi sine menn god fysikk, en fast karakter og våpentrening. Programmet begynte kl. 06.00 og fortsatte til sent på kveld, bare avbrutt av mål-tidene. 

Den harde fysiske treningen gjorde Steiners offisers­aspiranter i stand til å tilbakelegge tre kilometer på under tjue minutter, iført fullt utstyr.

I tillegg hadde de forelesninger i ideologi tre ganger i uken, og her inngikk blant annet Hitlers bok Mein Kampf. Hver tredje elev strøk i dette faget.

Hovedelementene i Felix Steiners treningsprogram spredte seg snart til resten av Waffen-SS, der offiserer og menige skulle behandle hverandre som likeverdige kamerater – stikk motsatt av Wehrmacht, som var preget av et tradisjonsbundet hierarki.

En dekksgutt verver seg i SS

Treningen var hard og tøyde grensene for hva rekruttene tålte, forteller SS-soldaten Wilhelm Roes i sine memoarer fra krigen.

Dekksgutten Wilhelm Roes fikk lyst til å bli del av korpset da han så en verveplakat for SS: “Den viste en soldat, en sterk ung mann med geværet presset mot det fremskutte brystet og på hodet en stålhjelm med SS-runer. 

Den ranke holdningen og stolte fremtoningen hans imponerte meg. Jeg gikk nærmere og leste: Også du kan bli med i SS!”

Så snart Wilhelm fylte 17 år, som var minstealderen for å verve seg i SS, meldte han seg frivillig. Og til farens store stolthet ble gutten tatt opp i den sagnomsuste divisjonen Leib­standarte Adolf Hitler.

Fra første dag ble de unge mennene kommandert ut på lange løpeturer og utmattende opphold i gjørmehull med geværet hevet over hodet. Hver eneste lille flekk med søle på våpenet ble straffet med armhevinger.

“I ukene som fulgte ble jeg ikke kvitt tanken på at jeg hadde begått mitt livs største tabbe. Jeg tenkte hele tiden tilbake på min tid som dekksgutt. 

Jeg hadde trodd at livet som soldat ville være bedre – men der måtte jeg tro om igjen,” forteller Wilhelm Roes, som fikk lære virkeligheten å kjenne fra garvede læremestre, flere av dem krigsveteraner.

Under den ideologiske undervisningen om ettermiddagen greide rekruttene knapt å holde øynene åpne – men de turde ikke annet, for uoppmerksomhet ble straffet hardt med armhevinger.

Den harde treningen og de daglige overhalingene gjorde rekruttene sammensveiset i et kameratskap som reddet dem gjennom rekruttiden og holdt resten av krigen. Svette under treningen sparte blod i krigen.

SS blir sendt i kamp

Da Tyskland angrep Polen 1. september 1939, fikk Waffen-SS sin første mulighet til å bevise at SS-soldatene var likeverdige deltakere i krigen. 

Felix Steiner var med som leder av regimentet SS-Standarte Deutschland og fikk i oppgave å bryte gjennom det polske forsvaret i Øst-Preussen.

Invasjonen av Polen ble et skole­eksempel på den tyske blitskrig­­taktikken. De tyske angriperne nedkjempet den polske motstanden raskt og effektivt – særlig SS kjempet med dødsforakt og ofte med store tap som følge.

På dette tidspunktet besto Waffen-SS ennå bare av tre divisjoner og var – sammenlignet med Wehrmachts 136 divisjoner – fremdeles en liten organisasjon. 

Under forberedelsene til “Operasjon Barbarossa” (invasjonen av Sovjetunionen i 1941) vokste Wehrmacht betydelig, mens Waffen-SS bare fikk tildelt tre prosent av et rekruttkull. Men etter de gode resultatene under erobringen av Polen begynte Hitler så smått å tillate en utvidelse av SS – selv om han fryktet Wehrmachts misnøye. 

I mars 1940 besto Waffen-SS altså av fire divisjoner; Leibstandarte Adolf Hitler (arvtakeren etter Hitlers opprinnelige livgarde, anført av Sepp Dietrich), og i tillegg kom den nydannede Verfügungs­-divisjonen (en reserve-enhet), Totenkopf-divisjonen og SS-Polizei-divisjonen. 

Det var særlig de to sistnevnte divisjonene kom til å avgjøre renommeet SS fikk for grusomhet. 

Etter ukers trening og eksersis kom endelig den store dagen da rekruttene fikk et våpen mellom hendene.

© Ullstein Bild

De første massakrene

Wehrmacht så med utpreget skepsis på Waffen-SS. Og fordommene om at SS var en gjeng udisiplinerte bøller ble snart bekreftet.

SS-troppene sloss ofte med innbitt fanatisme, og troen på egen overlegenhet gjorde dem fullstendig likegyldige overfor andre menneskers liv. Den ideologiske indoktrineringen på kasernene viste seg å fungere.

Under invasjonen av Polen og senere i Nederland-Belgia forekom en rekke overfall, som særlig gikk ut over jøder. Selv om SS formelt var underordnet hæren, insisterte Himmler på at bare SS selv kunne dømme sine soldater. Og dommene var forutsigbare – de anklagede fikk ingen eller svært milde straffer.

I september 1939 tvang en soldat fra Waffen-SS en gruppe på 50 polske jøder inn i en synagoge, der han skjøt dem. Soldaten ble stilt for krigsrett, men ble frikjent, fordi han – som dommeren formulerte det – hadde handlet “i irritasjon over de mange grusomhetene polakkene hadde begått mot etniske tyskere i landet. 

Som SS-mann var han også særlig følsom for synet av jøder og jødenes generelt fiendtlige innstilling overfor tyskerne; dermed handlet han altså helt uoverlagt og i en tilstand av ungdommelig entusiasme.”

Den ofte dødbringende “entusiasmen” til Waffen-SS gikk ikke bare ut over jøder. 26. mai 1940 hadde en mindre gruppe soldater fra det britiske Royal Norfolk-regimentet forskanset seg ved elven Lys i Nord-Frankrike. Britene forhindret SS-divisjonen Totenkopf i å rykke over elva, og 17 Totenkopf-soldater mistet livet, mens 52 ble såret.

At en gruppe på bare 100 britiske soldater kunne forsinke en hel SS-divisjon, var ikke til å holde ut for SS-Obersturmführer Fritz Knöchlein. Da SS omsider hadde nedkjempet britene, ga Knöchlein ordre om å henrette de som var tatt til fange. 

Det sies at flere offiserer i Knöchleins divisjon protesterte og at en del senere søkte seg bort fra Totenkopf. 

Men Himmler holdt sin hånd over Knöchlein og tildelte ham til og med et ridderkors (den høyeste utmerkelsen for tapperhet). Britene glemte imidlertid ikke krigsforbrytelsen og fikk ham hengt etter kapitulasjonen i 1945.

Overgrep som disse var imidlertid bare en forsmak på de systematiske forbrytelsene SS senere begikk på østfronten.

Soldater blir herdet i kz-leirene

Blant SS-divisjonene var det særlig Totenkopf som ble kjent for sin bestialske oppførsel. I spissen for Totenkopf sto mannen som i sin tid henrettet SA-lederen Ernst Röhm – Theodor Eicke. 

I forbindelse med at han ble utnevnt til inspektør for konsentrasjonsleirene, begynte Eicke å bygge opp et helt imperium av utryddelsesleire. Vaktene fikk fritt spillerom til å utvikle brutaliteten sin, medfølelse for fangene ble betraktet som svakhet. 

Samtidig krevde han av folkene sine at de forkastet enhver annen tro enn den totale lojalitet overfor SS-divisjon Totenkopf. 

Theodor Eicke beskrev fienden som “et bolsjevikisk-jødisk undermenneske, som – med mindre det blir forhindret – er fast bestemt på å utslette det tyske riket. Forhindringen av dette skal skje uten nåde eller medfølelse.” 

Totenkopf-soldatene ble flyttet frem og tilbake mellom fronten og konsentrasjonsleirene. I leirene kunne soldatene behandle fangene som de ville – og mange av dem tilranet seg også mindre formuer, fortalte en SS-offiser som gjorde tjeneste i Belsec-leiren:

“Selv i døden kan man gjenkjenne familiene. De holder hverandre i hendene, så knugende hardt at de kan være vanskelig å skille når det skal gjøres plass i gasskammeret til neste gruppe. 

Så blir kadavrene – fuktige av svette og urin og med beina innsmurt i blod og ekskrementer – kastet utenfor. Barnekropper flyr gjennom luften. Ukrainernes pisker driver arbeidslagene. 

To dusin tannleger åpner kjevene med kroker og leter etter gull. Lik med gull til venstre, lik uten gull til høyre. Andre tannleger bryter ut kroner og gulltenner med tenger og hammere.”

Hvis ikke Totenkopf-soldatene ble avstumpet ved fronten, ble de det i leirene. Det var karakteristisk at største-delen av tyskernes massakrer og overgrep mot sivilbefolkningen ble begått av denne ene SS-divisjonen.

Himmlers villige mordere

Men Totenkopf-soldatene var ikke de verste. I de erobrede landområdene bak fronten opererte en annen SS-avdeling, Einsatz-gruppene.

Disse dødspatruljene opererte i de okkuperte områdene og var kledd i vanlige uniformer fra Waffen-SS, men her stoppet enhver likhet med frontsoldater. 

Gruppene hadde status som sikkerhetspoliti og rekrutterte medlemmene sine blant annet fra det hemmelige politiet Gestapo; gruppenes oppgave var å “rydde opp” bak den fremrykkende tyske hæren.

Under invasjonen av Sovjet ble det knyttet en slik innsatsgruppe til hver SS-divisjon. Oppildnet av ekstremt hat til jøder og andre “laverestående raser”, turet gruppene frem i en blodrus som kostet tusener av uskyldige østeuropeere livet. 

Ofte var innsatsgruppene utstyrt med lister over navn på jøder, intellektuelle og andre av rikets “fiender”. 

Drapene begynte så snart gruppene satte fot på erobret jord, og det hendte at anførerne konkurrerte om hvor effektivt de kunne drepe. SS-lederen i Riga, Friedrich Jeckeln, skrøt av at han hadde funnet opp “sardinboksmetoden”, hvor ofrene ble stilt opp på rekke ved kanten av en lang grav, slik at de falt på en rett linje når de ble skutt. 

Deretter kunne man stille opp en ny rekke ofre på gravkanten. Metoden sparte – ifølge Jeckeln – både unødig gravearbeid og plass.

Innsatsgruppene fikk også tilført mannskap fra de øvrige SS-divisjonene dersom soldater her hadde brutt interne regler. Ifølge Georg Kepler, kommandør i SS-divisjonen Das Reich, kunne selv små forseelser bety et opphold hos Einsatz-gruppene: 

“Kanskje hadde de falt i søvn på en vakt eller var kommet for sent. Man truet dem med krigsrett og tilbød dem som alternativ å velge å sone straffen i en Sonderkommando.”

Betegnelsen “spesialkommando” dekket over en av Einsatz-gruppene. De soldatene som nektet når de innså hva de var blitt beordret til, risikerte selv å bli dømt til døden av en militær domstol.

“Med den slags metoder blir gode unge menn ofte gjort til kriminelle,” kritiserte kommandøren fra Waffen-SS, Georg Kepler.

SS’ egne statistikker viser at de morderiske dødspatruljene på få år rakk å drepe 633 330 jøder i Sovjetunionen. 

Samholdet blant SS-soldatene begynte i kasernen og varte krigen ut.

© Ullstein Bild & Scanpix/Corbis

SS blir en internasjonal styrke

Med de mange nye oppgavene til SS fulgte behovet for flere folk. Tilgangen på nye rekrutter var imidlertid sterkt begrenset fordi Wehrmacht hadde fortrinnsrett, og derfor var SS nødt til å verve nye medlemmer på utradisjonelt vis.

Etter okkupasjonen av Tsjekkoslovakia oppsto ideen om å bygge opp en internasjonal SS-styrke. 

I 1939 etablerte SS sitt første selvstendige rekrutteringskontor i Berlin, og med den tyske ekspansjonen i Europa kunne SS begynne å rekruttere blant de tyske minoritetene i de okkuperte landene – og blant nazistiske sympatisører i utlandet.

Heinrich Himmler ville skape en internasjonal styrke av lojale, “rasereine” soldater fra de nordiske og germanske delene av det voksende tyske riket:

“Vi må tiltrekke alt nordisk blod i verden og berøve våre fiender dette, slik at det aldri vil skje igjen at nordisk og germansk blod kjemper imot oss,” mente Himmler. Som belønning skulle de utenlandske SS-soldatene tilbys tysk statsborgerskap når seieren var sikret.

Allerede i 1940 – i krigens første år – var Wehrmachts mannskap spredd på en hel rekke fronter, og samtidig var store styrker knyttet til sikringen av de okkuperte områdene. 

Og riktig nok forventet Hitler at angrepet på Sovjet-unionen året etter ville forløpe raskt og uproblematisk – han sammenlignet det med å sparke inn døren i et falleferdig hus – men det var tydelig at Tyskland hadde behov for flere soldater. 

Derfor ga Hitler tillatelse til at Waffen-SS dannet en divisjon av frivillige, som fikk navnet SS-Divisjon Wiking.

Steiner står i spissen for Wiking

Mannen som ble utpekt til å bygge opp den nye SS-divisjonen Wiking, var et velkjent ansikt: Felix Steiner.

Steiner gikk for å være en av de mest nyskapende kommandørene i Waffen-SS, og Hitler selv satte stor pris på hans evner til “å få utført oppgaven”.

Propagandaminister Joseph Goebbels skrev i dagboken sin om Steiner at “han er energisk og målrettet og tar fatt på arbeidet sitt med stor iver”. Og etter invasjonen av Polen og slaget om Frankrike fikk Steiner ridderkorset, den høyeste tyske utmerkelsen for tapperhet.

Som forventet gikk Felix Steiner til oppgaven med stor entusiasme og skapte Wiking med utgangspunkt i det hollandsk-flamske regiment Westland, det dansk-norske Nordland og det hoved-sakelig tyske Germania, som ble overført fra SS-Verfügungs-divisjonen.

Den nydannede divisjonen viste snart hva den var god for på slagmarken. 

Det faktum at Wiking-soldatene mottok flere jernkors enn medlemmene av Totenkopf, sier en hel del, men de færreste av “fremmedlegionærene” var imidlertid motivert av Himmlers løfte om tysk statsborgerskap. Drivkraften deres var først og fremst eventyrlyst og et voldsomt hat til kommunismen.

I Wiking beviste Felix Steiner igjen at han ikke var som andre militære kommandanter. Ideen hans om å behandle offiserer og menige med respekt ble perfeksjonert – og fordelene var åpenbare: 

“Jo mer fornuftig, hensynsfullt og sympatisk en enhet blir ledet, jo større er enhetens samhold og dens verdi i kamp. Særlig på grunn av våre nordiske frivillige mener jeg at et slikt lederskap er helt avgjørende,” uttalte han under krigen.

Wiking viste seg snart å være en suksess, og SS begynte så å verve andre utlendinger til krigen. Tilstrømmingen var stor, men en del av de nye, internasjonale regimentene falt ikke særlig heldig ut. 

Eksempelvis syntes Himmler at det var en glimrende idé å rekruttere bosniske muslimer. 

De næret et intenst hat til de kristne serberne som utgjorde en vesentlig del av Titos partisaner i Jugoslavia. Muslimene kjempet godt i hjemtraktene sine, men de var vanskelige å styre og insisterte på å dyrke sin tro.

Rekrutteringen av soldater fra de okkuperte områdene gjorde at Waffen-SS i perioden 1941-1942 vokste til 280 000 soldater. Enda flere divisjoner kom til, og mot slutten av krigen talte Waffen-SS 950 000 mann fordelt på 38 divisjoner.

Fra sommeren 1941 til våren 1945 var Waffen-SS med sine mobile panser-enheter i konstant bevegelse over hele fronten, der de ble brukt til “brannslukking” – støtte til Wehrmacht når fienden var på nippet til å bryte gjennom de tyske linjene.

Det tyske angrepet går i stå

Første fase av “Operasjon Barbarossa” var en suksess. Den røde armé ble totalt overrumplet da tre tyske armégrupper krysset den sovjetiske grensen 22. juni 1941. 

I begynnelsen ble de fremrykkende soldatene mottatt med åpne armer, fordi mindretallsgrupper i Sovjet anså dem som befriere. Ukrainere, hviterussere og medlemmer av de tyske minoritetene lot seg verve til SS.

De store jødiske samfunnene i Ukraina og Hviterussland var ennå uvitende om konsentrasjonsleirene – de håpet på bedre tider etter mange års sovjetisk forfølgelse. 

Men jødene innså snart at tyskerne ikke var kommet for å hjelpe dem. Da Einsatz-gruppene rykket inn i hælene på de ordinære styrkene, ble jødene samlet sammen og henrettet.

Hitlers plan med “Barbarossa” var en rask fremrykning mot Moskva, og de første månedene tydet alt på at han skulle få rett, men året etter gikk offensiven i stå. 

Slaget om Stalingrad alene kostet mer enn 200 000 tyske soldater livet, og sommeren etter mistet over 300 000 livet i panserslaget ved Kursk.

Mange SS-soldater fryktet det å bli tatt til fange av Den røde armé mer enn døden. Resultatet var svært blodige kamper på den tyske østfronten.

© Scanpix/Corbis

Tysklands siste reserver

Waffen-SS kjempet med intens fanatisme og led langt større tap enn Wehrmacht forøvrig. Behovet for nye menn økte fra dag til dag, og SS måtte lempe på de strenge kravene om herkomst og “raserenhet”. 

Mot slutten av krigen var omkring 50 prosent av det samlede Waffen-SS utlendinger. SS forsynte seg også hos ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend. I krigens siste måneder kjempet tolv år gamle gutter side om side med fullvoksne menn.

Hitler hadde gitt ordre om at territoriene i øst skulle forsvares til siste blodsdråpe. Lenge ble ordren fulgt, for både Wehrmacht- og SS-soldater var skrekkslagne ved tanken på å måtte overgi seg til Den røde armé. Tyskerne hadde ikke skånet noen mens de rykket frem – i nederlaget fryktet de hevnen.

Men Tyskland hadde verken mannskap eller materiell til å holde stand. Nå gjaldt det å komme unna – å nå over til vestfronten og overgi seg til britene eller amerikanerne, som ga krigsfangene langt bedre behandling.

Mange SS-soldater forkledde seg derfor i vanlige Wehrmacht-uniformer i håp om ikke å bli avslørt. Men alle SS-ere hadde fått blodtypen sin tatovert på venstre overarm da de ble tatt opp i korpset. 

Tatoveringen som hadde reddet menneskeliv ved fronten når legene skulle gi blodoverføringer, avslørte nå SS-soldatene som medlemmer av en forbrytersk organisasjon. Langs hele fronten flyktet SS fra Den røde armé, offerviljen var forsvunnet til fordel for overlevelsesinstinktet.

I bunkeren sin tordnet Hitler mot sine nærmeste rådgivere, som enten hadde flyktet eller, som Himmler, hadde forsøkt å inngå fredsforhandlinger med fienden:

“Det fins ingenting igjen! Ingen lojalitet, ingen ære; det fins ikke den bitterhet eller det forræderi som jeg ikke har kjent; og nå dette! Dette er slutten.”

3. mai 1945 overga SS-general Felix Steiner seg til amerikanerne på vestfronten. Han ble siden stilt for retten under Nürnbergprosessen, uten å bli dømt. 

Etter tre år som alliert krigsfange ble han sluppet fri i 1948, og han livnærte seg som forfatter frem til han døde i 1966.

Opplev dramaene fra andre verdenskrig på nært hold

Med et abonnement på HISTORIE er du sikret de største dramaene fra andre verdenskrig i hvert eneste nummer.

Du får:

  • Et nytt magasin hver tredje uke spekket med siste nytt fra arkeologiens verden og historiens aller største dramaer.
  • En valgfri gave

Stikk innom nettbutikken vår og se hva vi kan tilby

Les mer

Gordon Williamson: The SS – Hitler's Instrument of Terror, Barnes & Noble, 2006. Alan Clark: Barbarossa – The Russian German Conflict 1941-1945, Cassell & Co., 2002. Jörn Roes: Freiwillig in den Krieg, Edition Q, 2005. 

Kanskje du er interessert i