Hitlers styrker ble fanget i dødslommen

Tysk krigsmaskin er utmattet

To og en halv måned tidligere – 6. juni 1944 – går allierte soldater i land i NordFrankrike, og ifølge planen skal de raskt innta Normandie. Den tyske motstanden viser seg imidlertid å være så hard at den allierte hæren over en måned senere fremdeles står fast på en smal stripe land langs kysten.

Ikke minst i øst volder Caen britiske og kanadiske styrker problemer, for byen blir forsvart av Hitlers mest fanatiske og kampvante soldater.

25. juli iverksetter general Omar Bradley derfor Operasjon Cobra, der de allierte bryter gjennom den vestlige frontlinjen og rykker inn mot tyskerne i vifteformasjon. Snart er Hitlers armeer i Nord-Frankrike nesten omringet på tre sider.

Generalfeltmarskalk Günther von Kluge har kommandoen over den tyske vestfronten. 61-åringen kommer fra en prøyssisk offisersfamilie og var armésjef under det vellykkede felttoget mot Polen i 1939. I begynnelsen av august 1944 er sannheten imidlertid for lengst gått opp for ham.

Krigslykken har snudd for godt, og tyskerne risikerer å bli omringet. Likevel får ikke von Kluge overbevist Hitler om at det er fornuftig med en taktisk tilbaketrekning slik at hæren kan få tid til å omgruppere og forberede en reaksjon.

Noen uker før overlevde Hitler et attentatforsøk. Han er derfor mer paranoid enn noen gang og lider av stadig større vrangforestillinger om tyskernes kapasitet. Tidlig 3. august føyer Hitler nye dimensjoner til sin vanvittige oppførsel da han gir en foruroligende ordre: Angrip!

Von Kluges utpinte panserdivisjoner har allerede nok å gjøre med bare å holde de allierte på avstand. Men «Befehl ist Befehl», og selv en dreven generalfeltmarskalk som von Kluge tør ikke trosse førerens vilje.

Natt til 7. august setter kolonner av tyske pansertropper seg derfor i bevegelse mot vest for å avskjære amerikanernes divisjoner.

Allerede den første dagen går luften ut av den tyske motoffensiven fordi de allierte har snappet opp planen og kan forberede et mottrekk. De kommende dagene angriper tyskerne forgjeves igjen og igjen, helt til Hitler rundt 13. august får beskjeden om at motoffensiven hans har slått feil.

«Kluge gjorde det med vilje», utbryter Hitler rasende da nyheten når Ulveskansen. «Han gjorde det for å bevise at det var umulig å utføre min ordre».

Mens von Kluge på dette tidspunktet bare har noen få dager igjen å leve, har de allierte utnyttet Hitlers hodeløse offensiv og strammet grepet ytterligere om de tyske armeene.

De allierte generalene, med Dwight Eisenhower i spissen, kan ikke begripe tyskernes selvmorderiske strategi. Allierte divisjoner nærmer seg hverandre fra nord og sør, og de er nå bare 50 kilometer fra å avskjære tyskernes siste fluktvei tilbake mot Seinen. Når det skjer, vil den såkalte Falaise-lommen like ved byen Falaise bli stengt.

De foregående dagene, ukene og månedene har tyskerne mistet over 3000 stridsvogner i Nord-Frankrike. I Falaise-lommen er det i midten av august bare rundt hundre fungerende Panzer IV-, Panther- og Tiger-tanks igjen.

Jagerbombere angriper enkle mål

Det står etter hvert helt klart for de tyske generalene at en total katastrofe er i emning. Selv den mest udugelige korporal kan med et raskt blikk på et feltkart se hvordan de allierte kjevene er i ferd med å lukke seg om byttet.

Restene av de tyske divisjonene ruller derfor mot øst i et kappløp mot tiden for å forsøke å holde en passasje åpen og berge stumpene. Selv Hitler har i et kort glimt våknet fra feberfantasiene sine og har motstrebende akseptert mindre tilbaketrekninger.

Tidligere har tyskerne vært gode til å kamuflere stridsvogner og andre kjøretøy om dagen, men etter hvert som panikken og tidspresset øker, bruker de alle døgnets timer på flukt. Snart kan tunge allierte kanoner nå et hvilket som helst mål i Falaise-lommen. Granatene hagler uten stans over de flyktende mens jagerbombere slår ned på enhver tysk troppebevegelse.

Flygerne i de hundrevis av britiske Typhoon-jagerbomberne slipper presisjonsbomber forrest og bakerst i de tyske kolonnene. Det gjør at kjøretøyene verken kan komme frem eller tilbake. Så åpner de ild med raketter og maskinkanoner mot de stillestående målene.

Britiske Johnnie Johnson er 29 år gammel og allerede et flygeress med over 30 tyske jagerfly på samvittigheten. Han herjer luftrommet over Falaise- lommen i Spitfire-flyet sitt:

«Noen av de pansrede bilene og stridsvognene forsøkte å slippe unna ved å kjøre gjennom enger og overgrodd terreng, men de ble raskt oppdaget av Typhoon-flygerne og fikk samme behandling som kameratene sine», skriver han senere.

Øverste sjef begår selvmord

Generalfeltmarskalk von Kluge har lenge balansert på randen av nervøst sammenbrudd, og på vei til et møte med generalene 15. august tipper han over kanten. I Falaise-lommen blir konvoien hans oppdaget og angrepet av Typhoon-jagerbombere. Til slutt setter von Kluge seg apatisk i skyggen under et tre og ignorerer alle rundt seg.

Hele dagen går uten at hovedkvarteret og den øverste militære ledelsen i Tyskland får tak i ham. Først sent på kvelden dukker han opp igjen.

Selv om tanken er absurd, mistenker Hitler straks von Kluge for å ha hatt et møte med de allierte for å forhandle vilkårene for en kapitulasjon. Hitler bytter ham derfor øyeblikkelig ut med generalfeltmarskalk Model og beordrer von Kluge eskortert tilbake til en reprimande i Berlin.

Von Kluge har tidligere hatt nære forbindelser til flere av personene bak bombeattentatet mot Hitler, og han regner tilsynelatende med at dødsdommen hans alt er underskrevet. Da von Kluges kolonne 17. august stopper for å ta middagspause ved Verdun nordøst i Frankrike, trekker han seg diskret unna og svelger en cyanidpille.

«Jeg kan ikke bære skammen over å ha beseglet skjebnen i vest med en feilslått strategi», har han skrevet i et avskjedsbrev. Brevet er respektfullt og bebreider ikke Hitler. Det er tydelig at von Kluge forsøker å skjerme familien sin mot ytterligere represalier.

Oppsvulmede lik ligger overalt

Tilbake i Falaise-lommen forverres situasjonen raskt for tyskerne. Passasjen ut av lommen blir trangere, og tusenvis av utbrente og forlatte kjøretøy hoper seg opp langs veiene og sperrer for de neste bølgene av tyskere.

Sårede soldater brøler av smerte mens stanken fra råtne lik som svulmer til grotesk størrelse i sommervarmen, er uutholdelig. Selv flygerne i luften over Falaise-lommen kan kjenne råttenskapen rive i nesen.

Den tyske troppssjefen Hans Erich Braun beskriver scenene som kolonnen hans hele tiden passerer:

«En mann snubler rundt og prøver å holde på tarmene sine, men de velter ut av buken på ham. Soldater ligger i sitt eget blod med armer og bein revet av. Andre har mistet fatningen og vekselvis gråter, brøler, banner og ler hysterisk».

Tørsten river i halsen på soldatene i de lange kolonnene. Nesten ingen snakker sammen. Fra luften er de allierte flygerne samtidig i et dilemma fordi mistenkelig mange tyske kjøretøy bærer
Røde Kors-flagg og emblemer – tydeligvis for å unngå å bli angrepet.

Toppledelsen gir ordre om at flygerne skal unngå å treffe disse kjøretøyene. De allierte frykter at tyskerne ellers kommer til å hevne seg på krigsfangene deres.

Polakker gjør gjengjeld

Enheter fra den polske 1. armerte divisjon får en hovedrolle i nedsablingen da de rykker frem og inntar den 262 meter høye åsryggen Mont Ormel 19. august. Den polske divisjonen er opprettet i Skottland i 1942 av flyktninger fra det okkuperte Polen, og nå griper de den gylne muligheten til å ta igjen.

Mont Ormel kneiser sentralt i den tyske passasjen ut av Falaise-lommen, og fra bakkekammen overøser polakkene de flyktende med granater. På tyskernes side innser generalløytnant Paul Hausser straks at de polske stillingene må elimineres hvis tyskerne skal slippe unna.

Han setter inn kamptrente pansergrupper mot Mont Ormel. Men de isolerte polakkene holder stand – selv mot de rabiate unge fanatikerne fra 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend.

Om kvelden 20. august inngår polakkene og tyskerne en kortvarig våpenhvile slik at tyskerne kan evakuere sine sårede gjennom korridoren. Deretter bryter kampene løs igjen. De nærmeste tyskerne er bare 50 meter unna, og den polske majoren Aleksander Stefanowicz ser skjebnen i øynene i en følelsesladet avskjedshilsen til sine menn.

«Vi har bare 110 mann igjen, 50 granater per kanon og fem granater per stridsvogn. Kjemp til siste slutt! Å overgi seg til SS er meningsløst – det vet dere.

Mine herrer – hell og lykke – i kveld vil vi dø for Polen og sivilisasjonen», roper han til de utmattede soldatene. Med forsyninger fra luften klarer polakkene seg imidlertid til kanadiske styrker kommer til unnsetning dagen etter.

50 000 tyskere fanges i lommen

Tyske pansergrupper som har sluppet ut, har de siste dagene desperat forsøkt å holde en passasje åpen, men 21. august låser de allierte kjevene seg for alvor rundt dem.

Den tyske troppssjefen Hans Erich Braun kom seg ut i siste øyeblikk, men tilbake i Falaise-lommen må 50 000 tyskere overgi seg i det største nederlaget siden Stalingrad. Ingen kjenner nøyaktig antall drepte tyskere, men tallet nærmer seg 15 000.

Selv om nærmere 40 000 tyskere slipper unna, får de bare med seg 25 stridsvogner. Mange av de før så slagkraftige divisjonene fins omtrent ikke lenger, og nederlaget blir startskuddet til et hektisk tysk tilbaketog østover gjennom Frankrike og inn i Belgia. Allerede 25. august faller Paris. Hitlers okkupasjon av Frankrike er knust.

Ved Falaise flyter likene. Av frykt for sykdommer blir hele området erklært «helsefarlig sone». Mange av de oppsvulmede likene må skytes før de blir brent slik at innestengte gasser skal slippe ut. General Eisenhower besøker selv Falaise-lommen to dager etter de siste kampene. Han beskriver synet som noe tatt ut av helvete:

«Det var i bokstavelig forstand helt umulig å tråkke på noe annet enn dødt kjøtt i forråtnelse».