Auschwitz – nazistenes mest beryktede konsentrasjonsleir

I juni 1940 kom en gruppe tyske soldater skrittende inn på en ekserserplass mellom noen slitte røde kasernebygninger sør i Polen.

Det var bare gått ni måneder siden tyskerne hadde kastet Europa ut i andre verdenskrig med angrepet på nabolandet i øst.

På urovekkende kort tid hadde den tyske hæren okkupert Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike, og det var bare et spørsmål om tid før Det tredje riket ville underlegge seg hele Europa.

I mellomtiden skulle kaserneområdet i Oswiecim – på tysk kalt Auschwitz – brukes som konsentrasjonsleir for regimets polske fiender; intellektuelle, politiske aktivister og prester.

Som alle tyske konsentrasjonsleire skulle også Auschwitz høre under det nazistiske elitekorpset SS. Karriereoffiseren Rudolf Höss ble utnevnt til kommandant.

Den 39 år gamle oberstløyt-nanten hadde allerede gjort seg bemerket i ledende stillinger i konsentrasjonsleirene Dachau og Sachsenhausen.

Her hadde han sett hvordan hardt arbeid virket beroligende på fangene, og noe av det første Höss gjorde som nyutnevnt kommandant, var derfor å overføre Dachaus motto «Arbeit macht frei» til Auschwitz. Her skulle et smijernsskilt med ordene pryde leirens hovedinngang.

SS' øverste leder Heinrich Himmler så store muligheter i Auschwitz og omegn. Det myrlendte og sparsomt bebodde polske landskapet skulle gjøres om til landbruksjord og innlemmes i nazistenes «Nye rike».

Dette helt nye samfunnet som nazistene ville bygge opp i øst, skulle befolkes av «raserene» kolonister. Her skulle tyske koloniherrer nyte godt av de slaviske arbeidernes slit.

Himmler ga derfor straks ordre om at leiren skulle bygges ut fra eksisterende kapasitet på 10 000 fanger til å kunne ta 30 000.

Det omfattende byggearbeidet ville være nesten umulig å anlegge på den sumpete jorden, innvendte leirledelsen, men Himmler insisterte på å gi prosjektet høyeste prioritet:

«Mine herrer, leiren vil bli utvidet. Mine grunner er mye viktigere enn Deres innvendinger», slo SS-sjefen arrogant fast. Og med de ordene gikk de polske politiske fangene i gang med å utvide kaserneområdet i Auschwitz.

Planen var at en del av fangene senere skulle settes i arbeid for SS-eide virksomheter som leverte byggematerialer til Hitlers prestisjebygg i Berlin.

Resten skulle lage landbruksjord og blant annet jobbe for private tyske virksomheter som kjemifabrikken IG Farben, som eksperimenterte med å utvikle syntetisk bensin og andre nyttige krigsprodukter.

Krigen endret alle planer

Det ble aldri noe av planen om et tysk kolonirike ved Auschwitz, og snart fikk Himmler andre ting å tenke på enn sine ariske luftslott.

22. juni 1941 invaderte den tyske hæren Sovjetunionen, og ikke lenge etter strømmet det på med sovjetiske krigsfanger mot vest – mange av dem til leire i Polen og ikke minst Auschwitz.

For å skaffe plass til de flere hundre tusen russiske fangene inndro SS et landområde ved landsbyen Brzezinka – av tyskerne kalt Birkenau – to kilometer fra den opprinnelige leiren.

Her på jorder som ofte sto under vann, ble de nyankomne satt til å oppføre en helt ny konsentrasjonsleir som kunne ta imot de mange sovjetiske fangene.

Det harde arbeidet med byggingen og Birkenaus usunne omgivelser skulle snart vise seg å bety døden for fangene. Utsultede og på en kost av tynn suppe og noen få gram brød, ga kroppene etter.

Hver natt bukket nye menn under i Auschwitz' trekkfulle brakker, der fukten steg opp gjennom jordgulvet.

«Kulden kunne de holde ut, men ikke fukten og de konstant våte klærne de gikk med. Dette, sammen med de raskt sammentømrede, halvferdige brakkene fikk dødsraten til å stige drastisk», fortalte leirkommandanten.

Ovnene kunne ikke holde tritt i Auschwitz

Den høye dødeligheten blant fangene gikk ikke ubemerket hen hos Höss, som så med bekymring på de stadig voksende likhaugene.

Krematoriet i leiren var beregnet til å brenne de døde fra den opprinnelige arbeidsleiren med 10 000 fanger, og likene hopet seg derfor opp i Auschwitz' likkjellere og på stiene mellom brakkene.

Samtidig som likhaugene vokste, steg frykten for dødelige epidemier. Höss innså snart at problemet med å bli kvitt likene bare ville bli verre fremover – ikke minst når Birkenau med sine 100 000 fanger sto ferdig.

Han tilkalte derfor Auschwitz' byggeleder og arkitekt Karl Bischoff, og satte dem å til finne en løsning for å få fjernet likene. Arkitektens første forslag var å kontakte firmaet Topf & Söhne som holdt til i den midttyske byen Erfurt.

Det velrenommerte familiefirmaet – ledet av brødrene Ernst og Ludwig Topf – hadde vært fast leverandør av ovner til konsentrasjonsleirenes krematorier siden 1937.

Firmaet hadde også installert den første ovnen i Auschwitz, og i oktober 1941 tok Bischoff derfor kontakt med firmaet per telegram. Topf & Söhne svarte med å sendte sin beste selger, Kurt Prüfer, til Polen.

Ovnselger bygger opp Auschwitz

Som sønn av en lokomotivfører hadde Prüfer etter første verdenskrig kjempet seg til en utdannelse som maskin-ingeniør og senere blitt belønnet for sin dyktighet med en betrodd stilling hos Topf & Söhne.

Her hadde han med stor suksess utviklet en ovnstype som viste seg å kunne dekke konsentrasjonsleirens behov.

Mens vanlige ovner som regel var dekorert slik at de lignet små kirker eller greske templer, fremsto Kurt Prüfers ovner som rå og funksjonelle.

Ovnene var heller ikke beregnet til å bli slukket etter hver kremering, en praksis som var standard ved sivile krematorier slik at den avdødes aske kunne samles opp mellom hver brenning. De normale tekniske finessene som gjorde røyken klar og luktfri, var heller ikke tatt med.

Møtet mellom selgeren Prüfer og arkitekten Bischoff i slutten av oktober 1941 ble første skritt på konsentrasjonsleiren i Oswiecims vei til dødsfabrikk.

Snart begynte det å stige tykk, kullsvart og illeluktende røyk opp fra krematorieskorsteinene i konsentrasjonsleiren.

SS-ere orket ikke mer slakting i Auschwitz

Mens Prüfer, Höss og arkitekt Bischoff la planer for krematoriene i Auschwitz, rullet de tyske troppene stadig lenger frem på østfronten.

I kjølvannet fulgte de fryktede «Einsatzgruppen» – regelrette dødspatruljer som ble ledet av SS-folk. Gruppens oppgave var å anholde, henrette og siden begrave Sovjetunionens jøder i massegraver.

Massehenrettelsene foregikk ved skyting, men metoden viste seg å være mye mer komplisert for Einsatzgruppenes soldater enn Himmler hadde trodd da han utarbeidet metoden ved skrivebordet i Berlin.

Etter at Himmler hadde overvært en massehenrettelse av jøder i Minsk, var flere i hans følge tydelig rystet. En av SS-mennene brøt til og med alle regler og ba sjefen om å få slippe å være til stede:

«Jeg orker ikke mer. Kan De ikke få meg ut herfra?» tryglet mannen, helt oppløst og ute av stand til å ta seg sammen. Også en annen av Himmlers ledsagere, Obergruppenführer von dem Bach Zelewski, var dypt bekymret.

«Reichsführer, vi henrettet bare et par hundre denne gangen ... Se i øynene på mennene i gruppen hvor rystet de er. De er ferdige for resten av livet», advarte han sjefen inntrengende.

Etter besøket i Minsk lette Himmler derfor etter en løsning som gjorde at de tyske soldatene kunne slippe traumene det medførte å henrette uskyldige sivile.

På høsten forsøkte SS seg blant annet med å sprenge mennesker i hjel. Metoden viste seg imidlertid å være like problematisk som skytingene hadde vært.

Etter eksplosjonen lå likdelene spredt i et stort område, og avrevne armer og bein hang i trærne.

Auschwitzs første ofre var russere

Løsningen på «problemet» ble funnet i Auschwitz. Også her hadde leirledelsen problemer med personalets psyke etter rutinemessig skyting av syke fanger. Men høsten 1941 fikk Karl Fritzsch, Höss' nestkommanderende, en idé.

På lageret i leiren sto det stabel på stabel av små runde bokser med Zyklon B, et velkjent middel til avlusing av klær, møbler og tepper. Kanskje – tenkte Fritzsch – kunne middelet også brukes til å drepe mennesker.

Fritzsch, som hadde kommandoen mens Höss var på reise, gikk rett i gang. Kjelleren i blokk 11, leirens fryktede fengsel, ble plukket ut som stedet der eksperimentet skulle foregå. Fangene ble satt til å skufle jord foran vinduene.

Like etter nærmet en grotesk prosesjon seg bygningen. Uthungrede sovjetiske offiserer i fillete uniformer ble drevet inn i kjelleren. Etter dem fulgte sårede russiske soldater humpende på krykker eller liggende på skitne bårer.

Fangene var plukket ut til å være de første ofrene for Zyklon-gassen i Ausch­witz. Da Höss kom tilbake, kunne Fritzsch stolt fortelle om sitt vellykkede eksperiment og attpåtil demonstrere det for sin sjef på en ny gruppe russere.

Leirkommandanten var begeistret:

«Beskyttet av en gassmaske betraktet jeg selv drapene. I de overfylte cellene kom døden så snart Zyklon B ble kastet inn. Et kort, nesten halvkvalt skrik, og så var det over», skrev Höss senere.

Giftdosene var for små

I virkeligheten skulle også gasshenrettelsene by på utfordringer. August Kowalczyk, en polsk fange, forklarte senere at døden trakk ut i pinefulle langdrag i det improviserte gasskammeret.

Vaktene hadde problemer med å finne den rette dosen Zyklon B og ikke minst med å gjøre rommet helt lufttett.

Resultatet var at det kunne ta opptil en halv time før effekten satte inn, og flere av fangene var fortsatt i live dagen etter gassingene.

«Vaktene økte dosene, tilsatte flere krystaller og så ble det fart i sakene», fortalte Kowalczyk om eksperimentene.

Fra leirledelsens synspunkt var forsøket imidlertid vellykket, og Höss, som – skrev han senere – «alltid hadde skjelvet ved tanken på utryddelse ved skyting», var «lettet over at vi nå ville være spart for alle disse blodbadene».

Hitler forlanger jødeutryddelse

I desember 1941 snudde den tyske krigslykken. I øst ble troppene stanset av Den røde armé og en bitende kald russisk vinter. I vest sendte Japans angrep på Pearl Harbor USA – verdens største industrimakt – inn i krigen.

Som så ofte før i sin politiske karriere grep Hitler til jødehatet for å samle den tyske befolkningen. Under et møte med Himmler, propagandaminister Joseph Goebbels og andre toppnazister 12. desember slo føreren fast at tiden var inne for å utrydde jødene.

Ettersom møtet fant sted i Hitlers private leilighet, fins det ikke noe offisielt referat, men møtedeltakernes private notater levner ingen tvil om hva som sto på dagsorden.

«Når det kommer til det jødiske spørsmålet er føreren fast bestemt på å gjøre rent bord... Verdenskrigen er her, utryddelsen av jødene må være den nødvendige konsekvens. Dette spørsmålet må vi ta fatt i uten sentimentalitet», skrev Joseph Goebbels dagen etter i dagboken.

Hvordan utryddelsen skulle foregå, ble drøftet en måneds tid senere under en konferanse i Wannsee litt utenfor Berlin og ikke minst gjennom en serie møter mellom Hitler og Himmler i månedene som fulgte. I juni 1942 ble Höss kalt til Berlin, der Reichsführeren ventet med en viktig beskjed:

«Føreren har gitt ordre om den endelige løsningen på jødespørsmålet. Vi, SS, skal utføre ordren», meddelte Himmler.

«Jeg har derfor valgt ut Auschwitz til formålet. Dels på grunn av at leiren trafikkmessig ligger så sentralt, dels fordi området lett lar seg isolere og kamuflere».

Med de ordene begynte SS systematisk å hente inn og utrydde Europas jøder i Auschwitz.

Auschwitz-fangene får sjokk

I løpet av 1942 begynte de stappfulle krøttervognene for alvor å rulle inn på togsporene ved Birkenau. Etter dagevis i de mørke og skranglete krøttervognene, ble jødene utsatt for en nøye planlagt strategi ved ankomsten som skulle sette dem helt ut.

Straks dørene ble åpnet, haglet vaktenes ordrer, og schæferhunder gjødde høylytt. SS-mennene bombarderte fangene med stokkeslag fra det øyeblikk de satte føttene på bakken, og jaget dem foran seg med kommandorop, mens hundene bjeffet og slagene haglet.

Fanger som ikke reagerte fort nok, ble sporadisk henrettet for å skape ytterligere frykt og sjokk.

Metoden virket. På kort tid samlet de ankomne seg i to rekker. Menn i den ene, kvinner og barn i den andre. Slangen av mennesker bevegde seg deretter raskt frem mot «dødsrampen», der en SS-lege sorterte de nyankomne med et tydelig vink med tommelfingeren.

De arbeidsføre, fortrinnsvis menn og kvinner uten barn, ble sendt til innkvartering i leiren. Resten – gamle, syke, barn og kvinner med små barn – ble dirigert i retning av gasskammeret.

I Auschwitz kom døden nedenfra

På tross av hva Höss hadde trodd, viste gassingene seg å være ubarmhjertig brutale. Altfor mange mennesker ble stuet sammen i gasskamrene.

Som regel kvinner og barn først, og når rommet var fylt av de dødsdømte, drev SS-vaktene ytterligere 20-30 sterke, mannlige jøder inn i kamrene.

Med stokkeslag og rop fikk de mennene til å presse seg inn i det proppfulle rommet, helt til ofrene sto så tett at de svakeste omkom av mangel på luft allerede her.

Shlomo Venezia, et gresk-italiensk medlem av Sonderkommando – jødiske fanger som ble satt til å klargjøre gasskamrene mellom puljene av ofre – forteller om øyeblikket da dørene ble boltet igjen og panikken tok de innestengte:

«Gassen utviklet syre nedenfra slik at alle forsøkte å klatre oppå hverandre for å få luft (...) Det vi så når døren ble åpnet var grusomt (...) Vi fant dem huket fast til hverandre, hver og en hadde desperat kjempet for litt luft».

Etter hver gassing renset jøder som Shlomo Venezia veggene for ekskrementer og blod – tydelige spor fra dødskampen. Omtrent to timer etter en gassing var kammeret klargjort til nok en massehenrettelse.

Få overblikk over Birkenau-leiren:

Ovnene manglet kapasitet

Snart steg antall gassinger så mye at leirledelsen fikk problemer med å skjule hva som foregikk i gasskammeret, som fortsatt lå i leirens hovedområde.

«For å overdøve skrikene fra de døende hadde SS motorsykler gående på tomgang. Men det hjalp ikke stort», husker Jósef Paczynski, en polsk fange som sammen med et par kamerater en kveld snek seg bort for å finne ut hva som foregikk.

Höss bestemte seg derfor for å innrede midlertidige gasskamre i to stråtekte gårdshus nær den nye leiren Birkenau. Huseierne ble brutalt kastet ut av SS, og de idylliske husene forsynt med lufttette dører og vinduene tildekket.

De to nye gasskamrene viste seg effektive, men nå dukket det opp enda et problem. Med stadig flere henrettelser i stadig flere gasskamre kunne selv ikke Topf & Söhnes krematorieovn holde tritt.

SS-ledelsen forsøkte derfor å begrave likene som det ikke var plass til. Oppgaven var nærmest umulig og måtte gå så fort at de jødiske straffarbeiderne i Sonderkommando bare så vidt greide å lage gravene dype nok til å dekke de dødes kropper.

For å få fortgang i prosessen med å få oppløst likene, ble det strødd lesket kalk over dem, men til ingen nytte. I den hete sommervarmen spredte likstanken seg i hele Auschwitz, til stor utilfredshet for Heinrich Himmler, som 17. juli 1942 inspiserte leiren.

Ifølge Höss tok ikke Himmler opp problemet under selve besøket, men det første Reichsführeren gjorde da han kom hjem, var å sende sin problemløser Standartenführer Paul Blöbel til Auschwitz.

Østfrontveteran tar styringen

Blöbel hadde en blodig karriere bak seg. Etter en tid i sikkerhetstjenesten var han blitt sendt til østfronten som leder i en Einsatzkommando.

Her hadde han vunnet både heder og berømmelse i SS-ledelsen da han i september 1941 hadde organisert skytingen av nesten 34 000 jøder i kløften Babi Jar i Ukraina.

Blöbel hadde også vært hjernen bak Himmlers forsøk på å sprenge fanger i hjel.

Fire måneder etter massakren i Babi Jar var han blitt hjemsendt på grunn av alkoholisme, men erfaringene fra østfronten var stadig verdifulle for ledelsen. Nå beordret Himmler ham til å formidle sine ferdigheter videre til vaktene i Auschwitz.

Menneskefett holdt ilden i live

I Birkenau viste Blöbel hvordan likene i massegraver brenner bedre hvis man stabler de døde kroppene mellom lag av brensel og jernbaneskinner.

For å få fart på flammene anbefalte den kyniske Blöbel å dynke de øverste likene med bensin eller metanol. Men Blöbels metoder stoppet ikke her, for veteranen fra østfronten var skremmende effektiv.

«Gravene skrånet på en slik måte at fettet som ble utskilt når likene brant, rant ned langs graven til et oppsamlingskar», forklarte Shlomo Venezia fra Sonderkommando senere. Når flammene holdt på å slokne, skulle Sonderkommando-medlemmene ta litt av fettet i karet og kaste det på likbålet slik at ilden blusset opp igjen.

Blöbel tok også Höss med på studietur til utryddelsesleiren Chelmno ved Lodz. På omvisningen fikk leirkommandanten blant annet se krematoriet og en mannshøy trommel som kunne knuse knokler som eventuelt ble til overs.

Når beina hadde vært gjennom knuseren, ville ingen kunne finne et eneste spor etter ofrene, lovet Blöbel.

Hæren klaget over brenningene i Auschwitz

På tross av de nye metodene kom Höss snart frem til at likbrenning i det fri ikke var løsningen på problemet:

«I dårlig vær eller i kraftig vind ble stanken av brennende kjøtt båret mange kilometer bort, og hele nabolaget snakket om at det her ble brent jøder», forklarte Höss senere.

Enda viktigere var det at leirledelsen også fikk klager fra hæren, som gjorde oppmerksom på at de lysende likbålene kunne fungere som peilemerker for fiendtlige piloter om natten.

Derfor ble Topf & Söhne igjen innkalt til et planleggingsmøte i Auschwitz, og hele høsten gjennom arbeidet leirledelsen, arkitekter og ovnfirmaet med skisser til nye krematorier som kunne brenne likene av de mange jødene.

I første omgang skulle de nye bygningene sannsynligvis bare fungere som krematorier. Men snart innså leirledelsen at Birkenau også trengte effektive gasskamre, og byggeledelsen besluttet å plassere dem i samme bygning som de nye krematoriene.

Opprinnelig hadde dørene i likkjelleren åpnet innover – en løsning som ville gjøre det umulig å åpne dørene inn til de overfylte gasskamrene. Derfor ble dørene snudd slik at de åpnet utover.

Samtidig sløyfet arkitektene en planlagt sliske til å slepe lik ned i kjelleren og erstattet den med en trapp som de dødsdømte kunne bruke på vei til gasskammeret.

Gjennom hele vinteren arbeidet arkitekter og byggeledelsen hardt for å få orden på selv de minste detaljene i den nye utryddelsesmaskinen.

Et av de største problemene var at Zyklon B-granulatet ble oppløst best ved 26 grader. Ovnselgeren Prüfer utviklet derfor personlig et rørsystem som brukte overskuddsvarme fra ovnene til å varme opp gasskamrene til de perfekte 26 grader slik at giften virket optimalt.

Men forsøket ble snart skrinlagt fordi varmen fra ovnene overopphetet ventilasjonskanalene.

Bortsett fra disse manglene levde det uhyggelige avlivningsanlegget opp til leirledelsens krav. Det konstaterte en representant for Topf & Söhne – som også leverte ventilasjonsanlegg til Auschwitz – da de nye gasskamrene ble tatt i bruk i mai 1943.

«Lørdagen ankom en fangetransport leiren, akkurat som forventet. Samme dag kontrollerte jeg sammen med Bischoff hvordan viftene og ventilatorene i gasskammeret fungerte», uttalte Schultze. For å få testet dette ble 150-300 fanger fra en nyankommen transport drevet inn i gasskamrene og gasset.

«En SS-mann satte i gang gasskammerets ventilasjonsanlegg, den forgiftede luftet ble sugd ut, og frisk luft blåst inn igjen. I løpet av denne testen kunne jeg slå fast at både vifter og ventilasjonsanlegg fungerte upåklagelig», fortalte Schultze, tilsynelatende upåvirket av den uhyggelige virkeligheten.

Kunne gasse 150 000 per måned

Etter flere prøvegassinger sto de nye krematoriene med gasskamre klar sommeren 1943. Bygningene var oppført i rød murstein og lå i utkanten av Birkenau-leiren.

Krematorium II og III var utstyrt med fem store ovner med tre ovnsdører hver, mens de mindre krematoriene IV og V hadde én stor ovn hver med åtte dører. For å effektivisere prosessen ble likene hentet opp fra gasskamrene i kjelleren med en heisemekanisme.

Til sammen hadde de nye krematoriene i Birkenau kapasitet til å drepe og destruere 4700 mennesker hver eneste dag. Sammen med det første gasskammeret i Auschwitz-hovedleiren oppnådde dødsfabrikken en utryddelseskapasitet på 150 000 mennesker i måneden.

En uhyggelig effektivitet kjennetegnet hele dødsprosessen, fra ofrene tok de første skrittene ned den brede trappen til garderobene i kjelleren.

Medlemmer av Sonderkommando fikk i oppgave å fortelle ofrene at de skulle dusjes og bades. På dette sene tidspunktet ønsket selv ikke de jødiske straffarbeiderne å skremme sitt eget folk.

Døden var uunngåelig, og sonderkommandomedlemmene forsikret og beroliget derfor de nyankomne med løfter om at de virkelig skulle få vasket og stelt seg, og at det ventet et varmt måltid når badet var unnagjort.

På tross av ryktene og mistanken har disse ordene sannsynligvis medvirket til at ofrene stort sett alltid gikk inn i gasskamrene frivillig, og muligens litt lettere til sinns.

Sonderkommandomedlemmer forteller dessuten at mødre med barn som regel var de første i gasskamrene, kanskje fordi de innerst inne forsto hva som ventet dem, og ville ha det overstått så raskt som mulig.

For å styrke illusjonen av at fangene bare skulle bade, hadde leirledelsen satt opp rekker av nummererte knagger i garderobene og skilt som viste vei «Til badene» eller «Til desinfeksjon». Inne i gasskamrene fortsatte bedrageriet.

«Etter at de hadde kledd av seg gikk jødene inn i gasskammeret, og for ikke å vekke mistanke var det montert dusjer og vannrør der inne», fortalte Höss om sine gasskamre, og fortsatte:

«Prosessen gikk alltid rolig for seg, for medlemmer av Sonderkommando beroliget dem som fikk en anelse om hva som ventet...For sikkerhets skyld ble tre fanger fra Sonderkommando og en SS-mann alltid værende i kammeret helt til siste øyeblikk», fortalte Höss.

Når døden var inntrådt, fjernet Sonderkommando likene og strippet ofrene for alt av gjenbruksverdi; smykker, proteser, tanngull – selv kvinnenes hår.

Morris Venezia, en gresk-italiensk jøde, husker det makabre synet av stablede lik han ble satt til å klippe med noe som minnet om en sauesaks.

«De lå som sardiner på boks», husker han. Håret ble vasket og lagt til tørk over krematorieovnene. Deretter ble det sendt til Tyskland for å bli brukt som fyll i blant annet tepper og dyner.

Ungarns jøder sendt rett i døden

I 1944 kunne alle så smått se hvor krigen bar hen; fra øst kom Den røde armé buldrende gjennom tyskernes rekker, og i vest var det bare et spørsmål om tid før de allierte ville skyve tyskerne tilbake mot Berlin.

Ungarns regjering, som gjennom krigen hadde støttet Nazi-Tyskland, begynte å vakle, og Hitler besluttet at tiden var inne for at også Ungarns 760 000 jøder skulle utryddes.

Hittil hadde jernbanesporene endt rundt en halv kilometer fra Birkenaus hovedinngang. Her, på den gamle «jøderampen», var jødene blitt sortert og satt til å marsjere eller blitt kjørt på lastebiler til gasskamrene.

For å effektivisere utryddelsen forlenget tyskerne sporene slik at de nå endte midt i Birkenau. Fra den nye sorteringsrampen var det bare et par hundre meter å gå for de dødsdømte til krematoriene.

En overkommelig distanse for alle som ble sendt til avlivning. Gasskamre og krematorier arbeidet på spreng hele sommeren 1944.

Likevel hendte det at gasskamrene var fylt når en transport ankom. I slike tilfeller beordret SS jødene til å vente i en skyggefull bjørkelund – med full utsikt til Birke-naus rykende, ildsprutende krematorieskorsteiner.

Av de omkring 440 000 ungarske jødene som ankom sommeren 1944, ble minst 320 000 sendt direkte til gasskammeret.

Nazistene ville redde Auschwitz-maskineriet

Etter hvert som gassingene eskalerte, begynte vitnesbyrd om nazistenes ugjerninger å sive ut til omverdenen.

Samtidig forkynte kanontordenen fra øst at enden var nær – både for Tyskland og for Auschwitz.

For siste gang ble Topf & Söhne tilkalt, denne gangen for å demontere de delene i krematoriene og gasskamrene som SS håpet kunne gjenbrukes i andre leire på sikker avstand fra Den røde armé.

Etter at alt dyrebart utstyr var fjernet, sprengte nazistene bygningene i luften for å fjerne alle spor. De fleste fangene som var igjen, ble satt på tog med kurs mot andre leire eller sendt ut på regulære dødsmarsjer tvers gjennom det bitende kalde Polen.

Da Den røde armé 27. januar 1945 nådde frem til Auschwitz-leiren, fant soldatene omkring 7000 overlevende, alle i en sørgelig forfatning – uthungrede, skitne og lusebefengte.

For sovjetsoldatene ble frigjøringen av Auschwitz et av deres dystreste minner: «

De verken hilste eller smilte», husker Primo Levi, en italiensk jøde, om soldatene.

«De følte en slik skam som en rettferdig mann føler når han blir vitne til en annen manns forbrytelse».

Höss ble hengt

16. april 1947 ble Rudolf Höss hengt utenfor kommandantboligen sin. Auschwitz' tidligere kommandant gikk på skafottet uten noe tegn til anger – rank og uten et ord.

Samme fravær av anger gjorde seg gjeldende for Topf & Söhnes selger Kurt Prüfer. Stilt overfor en sovjetisk granskningskommisjon erkjente han riktig nok å ha medvirket til oppbygningen av utryddelses-fasilitetene, men viste ingen anger.

Han ble kjent skyldig i «forbrytelser mot sivilbefolkningen og sovjetiske krigsfanger» og idømt 25 års straffarbeid i Sibir. Her døde han i 1955. Med utsikt til å bli arrestert valgte Ludwig Topf å begå selvmord 30. mai 1945.

I avskjedsbrevet hevdet han at han «alltid har vært anstendig – det motsatte av en nazist. Det vet alle». Ernst-Wolfgang Topf ble aldri stilt for en domstol. Han fastholdt livet ut at det eneste han hadde gjort var å selge «uskyldige ovner».

Krematoriene i Auschwitz, der svart, tykk røyk og aske pumpet ut av skorsteinen dag og natt, ligger i dag i ruiner. Der jernbanesporene endte – på stedet der tusenvis av jøder ble skilt fra familiene sine med tvang og sendt i døden med en lett vink med tommelen – kneiser det i dag et enkelt minnesmerke.

Grusomhetene i Auschwitz har naturlig nok forfulgt de overlevende resten av livet. Den gresk-italienske jøden Shlomo Venezia, som er en av de få som har fortalt om opplevelsene i Sonderkommando, ble aldri seg selv igjen:

«Jeg har aldri hatt et normalt liv. Jeg har ikke kunnet oppføre meg som en normal far overfor mine barn. Uansett hva jeg gjør eller ser, vender tankene mine alltid tilbake til det samme stedet. Det er som om ‹arbeidet› jeg ble pålagt aldri har greid å forlate hodet mitt...man forlater egentlig aldri krematoriet».