Oppstanden i Warszawa: Slik sto jødene opp mot nazistenes ondskap

Tidlig morgen 19. april

Den indre delen av gettoen - SS-Oberführer Ferdinand von Sammern-Frankenegg har beordret styrkene sine inn i gettoen. For å unngå panikk blant jødene beveger soldatene seg i små grupper.

I grupper på tre eller fire beveger soldatene seg taust gjennom gatene. Langsomt samler de seg i større enheter og beveger seg stadig lenger innover i gettoen, som fremstår som forlatt og spøkelsesaktig i det kalde måneskinnet. Det er ikke et menneske å se i gatene. Den eneste lyden soldatene hører er ekkoet av sine egne støvler mot brosteinene.

Stillheten bekymrer imidlertid ikke de tyske soldatene. De er godt forberedt etter to måneders intens trening til aksjonen, som involverer tyske eliteenheter fra Waffen-SS samt polske og litauiske hjelpetropper – i alt 2000 mann.

Rundt klokken 06.00 når de tyske styrkene hjørnet av gatene Nalewki og Gesia, ikke langt fra Børstenbinderkvarteret. Langs gatene kneiser femetasjes boligblokker med tunge smijernsbalkonger.

Plutselig blir stillheten flerret av et skudd. Sekundet etter visler kuler og håndgranater ned over de forbløffede tyskerne, som løper for livet. Skrekkslagne rop gjaller mellom husveggene: «Die Juden haben Waffen! – Jødene har våpen!»

Soldatene søker dekning langs husveggene, mens de blir beskutt fra hver eneste balkong og hvert eneste vindu. Kuleregnet er så voldsomt at tyskerne, som presser seg opp langs veggene, ikke engang tør å hente sårede kamerater som skriker på hjelp. Panikken er total.

Ikke langt derfra, i krysset mellom Mila og Zamenhofa, forsøker tyske enheter å bryte gjennom den jødiske sperreilden ved å sende frem en stridsvogn. Den lette stridsvognen de har fått til rådighet stopper brått da den blir truffet av en brennende flaske fylt med bensin.

Soldatene kan bare se hjelpeløst på mens stridsvognen og besetningen et sekund senere er omsluttet av flammer. Da det kort etter dukker opp nok et pansret kjøretøy, lider det samme skjebne.

Nå har tyskerne fått nok, og etter mindre enn en times kamp beordrer Ferdinand von Sammern-Frankenegg tilbaketrekning. SS-Oberführeren må etterlate tolv døde soldater.

Kl. 07.30, 19. april

Hotel Bristol, Warszawa - Tyskerne har tapt første slag og trukket seg ut av gettoen. Soldatene venter på nye ordrer.

Ferdinand von Sammern-Frankenegg har panikk da han braser inn i SS-brigadeführer Jürgen Stroops værelse på Hotel Bristol i Warszawa. Den feilslåtte aksjonen i gettoen er planlagt av Frankenegg, og SS-lederen frykter hvordan Heinrich Himmler vil reagere når han hører at Warszawas jøder ved hjelp av lette håndvåpen og hjemmelagde bensinbomber har sendt den tyske hæren på flukt.

Den 47 år gamle Jürgen Stroop lytter med forakt på Frankenegg når han beretter om morgenens begivenheter. Stroop har tidligere tjenestegjort på østfronten i den beryktede SS Division Totenkopf, der soldatene er beryktet for sin brutalitet og fanatisme.

Kjølig argumenterer han mot Frankeneggs forslag om å få Luftwaffe til å jevne gettoen med jorden – det vil være en ydmykelse av SS å tilkalle hjelp for å nedkjempe en gruppe jøder.

Kort inne i samtalen begynner telefonen å ringe. Stroop får Heinrich Himmler på tråden. Føreren for SS ønsker en omgående situasjonsrapport, og nyheten om fiaskoen får Himmler til å eksplodere i en strøm av eder og forbannelser.

Han beordrer Frankenegg avsatt, og utnevner i stedet den brutale Stroop til å lede operasjonen. Ordren er klar: Jødenes motstand risikerer å oppildne polakkene til opprør, derfor må Stroop øyeblikkelig knuse oppstanden.

Den nye kommandanten kaster ikke bort tiden. Ved middagstid gir han ordre om å angripe der tyskerne møtte sterkest motstand – Edelmanns sektor ved hjørnet Nalewki og Gesia.

På grunn av jødenes angrep konsentrerer tyskerne seg nå om å nedkjempe et hus om gangen, og utnytter det at de kan beskyte jødene på så lang avstand at jødenes pistoler og hjemmelagde geværer er nytteløse. Likevel kjemper opprørerne som gale for hver eneste bygning.

De tre siste månedene har den jødiske motstandsbevegelsen bygd et utstrakt nett av fluktveier som forbinder stillingene deres. Kloakker, kjellerganger og stiger fra takrygg til takrygg blir brukt hver gang tyskerne er i ferd med å omringe de jødiske motstandsfolkene.

Da mørket senker seg over Warszawa, trekker Stroop styrkene sine ut av gettoen. Etter åtte timers heftige kamper har tyskerne funnet nesten 600 jøder skjult i områdene som motstandsfolkene er blitt presset ut av. De som er tatt til fange, blir marsjert til omlastingsplassen i lange kolonner. Derfra blir de samme kveld sendt til konsentrasjonsleiren Treblinka.

Formiddag, 20. april

Børstenbinderkvarteret - Stroop har bestemt seg for å angripe gettoen fra en annen kant. Nå retter tyskerne angrepet direkte mot Børstenbinderkvarteret – et verkstedområde øst i gettoen.

Marek Edelman holder pusten mens tyske soldater nærmer seg en av portene til verkstedet. Han følger intenst hver eneste bevegelse, og da de første tyske soldatene passerer stedet der han har gravd ned sprengladningen, trykker han på knappen.

Eksplosjonen sprenger vinduene i stykker, og like etter kan Edelman se resultatet av angrepet sitt. Det ligger døde og sårede tyskere i gaten, men de kamptrente soldatene lar seg ikke affisere, og stormer inn i verkstedområdet, der de starter kraftig skyting.

Kort tid etter dukker det opp fire pansrede kjøretøy med antiluftskytskanoner, som utsetter de jødiske stillingene for kraftig beskytning.

Opprørerne får satt det ene kjøretøyet ut av spill med en håndgranat, men de tre andre klarer ikke motstandsgruppene å nedkjempe.

Den kraftige beskytningen gir tyskerne en mulighet til å storme flere av de jødiske posisjonene.

Etter en rekke voldsomme nærkamper blir 80 motstandsfolk tatt til fange. Og mens Marek Edelman og andre flykter over takene til nye stillinger, kjemper de som er igjen innbitt for hver eneste kvadratmeter av området.

Middagstid, 22. april

Børstenbinderkvarteret - Etter to dagers kamp om verkstedsområdet har nyheten om jødenes opprør gått verden rundt. Himmler beordrer oppstanden slått ned med alle midler.

Gettoens Børstenbinderkvarter ligner et mareritt. I to dager har tyskerne sprengt bygning etter bygning for å få has på de jødiske motstandsfolkene som stadig angriper fra hustakene. Tykke røykskyer velter opp fra gettoen, og gatene er sperret av sammenrast mur.

Den fortsatte motstanden har fått tyskerne til å skifte taktikk. Stroop har avgjort at jødene skal røykes ut. Med flammekastere setter tyske soldater fyr på hele kvarterer – fra alle kanter samtidig.

Like etter omsluttes bygningene av brølende flammer, og en kvelende røyk fyller de brosteinslagte gatene.

Den voldsomme brannen tvinger de jødiske motstandsfolkene til å flykte fra Børstenbinderkvarteret mot den sentrale delen av gettoen. Varmen er så intens at klærne deres begynner å ulme.

«Veidekket smelter til en svart, klissete substans under føttene på oss. Knust glass som dekker hver tomme av gaten, blir forvandlet til en klebrig masse som føttene våre blir hengende fast i. Fotsålene våre begynner å brenne på grunn av heten fra brosteinene», skriver Edelman i dagboken sin.

Motstandsfolkene greier å komme seg til den sentrale delen av gettoen, der de slutter seg til andre jødiske kampgrupper.

Så heldige er ikke de mange tusen sivile jødene – særlig kvinner og barn – som har gjemt seg i Børstenbinderkvarteret. Hundrevis omkommer i brannen. Selv ikke brølet fra flammene kan overdøve skrikene fra de fortvilte.

«Fanget av flammene hoppet jøder i stort antall ut av vinduene. Vi sørget for at disse og andre jøder straks ble utryddet», skriver SS-brigadeführer Jürgen Stroop nøkternt i dagsrapporten sin. Rapporten, som dokumenterer kampene med fotografier, blir senere sendt til Berlin.

23. april, Warszawa-gettoen

Fjerde dag av oppstanden er den tyske hærledelsen overbevist om at all jødisk motstand er opphørt.

Jürgen Stroop iakttar med tilfreds mine røyken fra alle brannene i den indre delen av gettoen. Fra kommandoposten sin ved gettoens gamle politistasjon gir han soldatene sine beskjed om at aksjonen skal avsluttes samme dag. Tyske enheter får rutinemessig ordre om å gjennomsøke ruinene i den innerste delen av gettoen for å finne eventuelle skjulesteder.

I dagene før har tyske soldater ved hjelp av hunder oppdaget en rekke skjulte bunkere i områder Stroop for lengst trodde soldatene hans hadde tømt for jøder.

I løpet av dagens aksjon finner de imidlertid mange flere, og det går opp for Jürgen Stroop at jødene har bygd skjulesteder overalt i gettoen.

«I løpet av den store aksjonen har det blitt klart at gettoen systematisk er utstyrt med kjellere, bunkere og tunneler», beklager han seg i rapporten, og legger til at det effektive nettverket gir jødene mulighet for uforstyrret passasje mellom bygningene.

Med denne oppdagelsen innser den tyske SS-brigadeführeren at oppstanden blir langt vanskeligere å kvele enn han hittil har trodd.

Formiddag, 26. april

Murene utenfor gettoen - 30 000 jøder er drept eller fanget, men motstanden fortsetter ufortrødent. Polakkene kaller nå gettoen for «Ghettograd» etter det berømte slaget om Stalingrad.

Fra den polske delen av Warszawa ser den jødiske motstandsmannen Benjamin Meed hvordan flammene slikker opp over hustakene i gettoen. Han har skjult seg i den polske delen av Warszawa i flere måneder.

Derfra har han blant annet hjulpet med å frakte våpen inn til motstandsgruppene. For ikke å vekke mistanke deltar han denne dagen i en gudstjeneste ikke langt fra gettoen.

Sammen med andre kirkegjengere iakttar han de brennende takene på den andre siden av muren. Med jevne mellomrom kan han høre skrik.

«Se – folk hopper ut fra takene», sier rystede tilskuere.

26. april, Warszawa-gettoen

Motstandsgruppene er i oppløsning. De er ikke lenger i stand til å forsvare stillingene sine.

Det blir stadig vanskeligere for jødene å hindre tyskerne i å trenge lenger inn i gettoen. Mordechaj Anielewicz, som er motstandsbevegelsens formelle leder, oppfordrer i sin siste beskjed folkene sine til å kjempe til døden:

«Ofrene for henrettelser og branner har vært forferdende store. Vi nærmer oss våre siste dager, men så lenge vi har våpen i hendene vil vi fortsette å kjempe og gjøre motstand», skriver den 24 år gamle motstandslederen trassig.

Kampene står nå om den sentrale gettoen, og også her står gatene i flammer. Den kvalmende stanken av brent kjøtt sprer seg, svart røyk ligger tungt over bydelen, og intens varme stråler fra de rødglødende mursteinsmurene.

Brannene tvinger både sivile og motstandsfolk til å søke ly i de underjordiske bunkeranleggene. De fleste av bunkerne ligger imidlertid under husene i allerede eksisterende kjellere, og fordi brannene er så kraftige at bygningene brenner ned til grunnen, blir jødene nesten bakt i de lukkede skjulestedene sine. En av de innesperrede beskriver situasjonen:

«Jeg sitter med åpen munn i illusjonen om at jeg puster inn luft. Ingen sier noe. Når man snakker er det enda vanskeligere å puste».

Men ingen tør åpne inngangsluken for å slippe inn frisk luft. Hvis tyskerne oppdager den hemmelige bunkeren, er alt tapt.

Formiddag, 29. april

Gettoen - Kampene har pågått i ti dager, og tyskerne har ennå ikke slått ned oppstanden. Nyheten om jødenes kamp mot overmakten er blitt utålelig for nazistene, som daglig blir ydmyket i den polske illegale pressen og i internasjonale aviser.

Stroop er rasende. Det er nesten en uke siden han meddelte Himmler at oppstanden var slutt, men jødene nekter fremdeles å overgi seg.

Hver dag finner styrkene hans nye bunkersanlegg, men selv når jødene ikke har noen fluktmulighet er det umulig å få dem ut av anleggene frivillig.

I stedet er styrkene hans gang på gang nødt til å bruke flammekastere for ganske enkelt å brenne dem i hjel.

Andre steder er bunkerne så store at den beste metoden er å sprenge dem og de standhaftige beboerne i luften. For å lokalisere nye skjulte bunkere lover de tyske soldatene de få jødiske opprørerne som er tatt til fange, at de skal la dem leve hvis de røper bunkernes plassering.

Kveld, 30. april

Kloakken under Warszawa-gettoen - Flere motstandsfolk har fått ordre om å bryte ut av gettoen gjennom kloakken, fordi motstandsledelsen har innsett at det bare er et spørsmål om tid før forsvaret bryter sammen.

Det er beksvart natt da gruppen av motstandsfolk løfter det tunge kumlokket. En etter en kryper jødene ned gjennom det trange mannhullet, der det stiger opp en varm, ufyselig stank av urin og avføring.

I spissen for gruppen kryper kureren Reginka Fuden. Hun har flere ganger tatt turen gjennom kloakken til den polske siden av Warszawa, og sammen med henne har medlemmer av Polens kommunistiske opprørsbevegelse sagt seg villig til å hjelpe jødene ut.

Famlende beveger den store gruppen seg i de trange kloakkrørene, mens de kjemper seg krumbøyd gjennom det stinkende vannet.

Mange av tunnelene er ikke mer enn 70 centimeter høye, og de flyktende er nødt til å gå så foroverbøyd at ansiktene deres noen ganger dekkes av kloakkvann. Foran dem svømmer feite rotter raskt unna de uvante gjestene.

Etter noe som føles som timer når gruppen målet: et mannhull i utkanten av Warszawa. De letter forsiktig på kumlokket. Ikke en lyd høres fra gaten.

De flyktende har forestilt seg at polske motstandsfolk, bevæpnet til tennene, vil ta imot dem og bringe dem til et sikkert sted med våpen og mat.

«Men det var ikke en sjel å se, natten var tåkete, sulten rev i oss, og vi befant oss midt på gaten», skriver Aaron Carmi, lederen for motstandsgruppen.

I stedet må jødene selv finne frem til huset til en polsk motstandsmann, der de tilbringer natten. Morgenen etter kjører en lastebil dem til en skog vel sju kilometer fra Warszawa, der den kommunistiske partisanbevegelsen holder til.

Morgen, 8. maj 1943

Motstandsbevegelsens tilholdssted - Tyskerne har funnet frem til jødenes hovedbunker i den nordlige delen av gettoen.

De 300 jødene i den store bunkeren under Milagaten 18 ser skrekkslagne på hverandre. Utenfor bunkeren hører de metallisk skraping fra en høyttaler da den tyske offiseren gjentar at bunkeren er omringet. Alle må overgi seg, ellers vil de bli gasset.

Ingen er i tvil om at tyskerne mener det de sier. En del av de sivile og den jødiske smuglerbanden som i sin tid konstruerte bunkeren, forlater skjulestedet med hendene over hodet. Utenfor blir de mottatt av en mannsterk tysk styrke, som med barske kommandoer trekker dem opp en etter en.

Like etter fyller en kvelende gass de trange gangene i bunkeren. De rundt 80 gjenværende motstandsfolkene forsøker å holde pusten for ikke å bli kvalt, mens de febrilsk leter etter en utgang som ikke er sperret av tyskerne.

Forgjeves. Den unge Arieh Wilner er den første som løfter pistolen, retter den mot sitt eget hode og trykker av. Kort etter følger flesteparten av motstandsfolkene eksempelet.

En av mennene skyter først sin mor, deretter sin søster og til slutt seg selv. Selvmordene blir desto mer tragiske da de rundt 30 overlevende jødene noen minutter senere finner en utgang som tyskerne ikke har oppdaget, og greier å unnslippe.

Samme kveld bestemmer Marek Edelman seg for å føre de siste mennene sine i sikkerhet utenfor gettoen. Tyskerne har oppdaget at jødene bruker kloakken som fluktrute, og for ikke å bli oppdaget av tyske patruljer er Edelmans menn nødt til å gjemme seg i kloakken til de er sikre på at de har fri bane.

«Vi ventet i 48 timer på å komme ut. Hvert minutt var det enda en som mistet bevisstheten, men det var tørsten som var vår verste fiende. Noen drakk det slimete kloakkvannet for å overleve», erindrer Edelman.

Omsider, 10. mai klokken ti, ankommer to lastebiler kjørt av medlemmer av den polske, kommunistiske partisanhæren. I fullt dagslys begynner de jødiske motstandsfolkene å krype opp fra kloakken og ut i friheten, mens polakkene i gaten måper. Få minutter senere drønner lastebilene vekk med jødene om bord.

Kveld, 16. maj 1943

Ved den jødiske synagogen i gettoen - All motstand er nedkjempet. Den jødiske oppstanden i Warszawa er slutt.

SS-brigadeführer Jürgen Stroop ser med et tilfreds smil på synagogen som tårner seg opp foran ham. Det er en imponerende bygning med søyler ved inngangspartiet og et stort tårn der besøkende kan skue utover det meste av Warszawa.

Stroop følger profesjonelt med mens ingeniørsoldater omhyggelig ruller ut kabler og plasserer sprengladninger. Etter 28 dagers kamp – omtrent like lang tid som det tok den tyske hæren å erobre Polen – er den jødiske oppstanden omsider slått ned.

Ifølge Stroops egne opptegnelser har soldatene hans ødelagt 631 bunkere og drept eller tatt til fange 56 065 jøder.

Klokken 20.15 gir lederen for ingeniørtroppene Stroop beskjed om at alt er klart til den endelige oppgaven.

«Heil Hitler!» roper Stroop, og trykker på en knapp. I neste sekund setter en veldig eksplosjon fyr på synagogen. Tilfreds drar Stroop til hovedkvarteret for å skrive sin rapport til Himmler i Berlin.

«Den store operasjonen ble avsluttet 16. mai, 1943 klokken 20.15 med sprengingen av Warszawas synagoge», skriver Stroop, og avslutter rapporten med følgende nøkterne konstatering: «Det jødiske kvarteret i Warszawa eksisterer ikke lenger».