Få filmer har gjort så mye for å spre kunnskapen om Holocaust som «Schindlers liste». Med historikeren Peter Novicks ord skapte Steven Spielbergs drama fra 1993 en «Holocaust-bevissthet» i den brede befolkningen.
På papiret virket ellers ikke Spielberg, som selv er jøde, som den opplagte kandidaten til å gjenfortelle et av de mørkeste kapitlene i det 20. århundres historie. På 1970- og 1980-tallet gjorde han seg bemerket med storfilmer som «Haisommer», Indiana Jones-filmene og «E.T.».
Men Hollywoods ukronte konge av blockbustere viste seg å være den perfekte mannen for jobben. Underholdning var nemlig det siste regissøren hadde i tankene. Han ønsket å opplyse nye generasjoner om historiens verste krigsforbrytelser før de forsvant inn i glemselens mørke.
Nå 30 år senere kan «Schindlers liste» ses på Netflix, og filmen står fortsatt som en av de beste skildringene av Holocaust – et både rørende og opprivende verk som aldri vender kameraet bort fra virkelighetens redsler, selv ikke når de er mest utålelige å se på.
Video: Se traileren til «Schindlers liste»
Historiker gikk til angrep på filmen
Hovedpersonen er Oskar Schindler – en tsjekkiskfødt tysk fabrikant som leier inn jøder som billig arbeidskraft til grytefabrikken sin i Polen. Først er det utelukkende pengene som driver Schindler, men etter hvert som filmen skrider frem, finner han (igjen) sitt moralske kompass – godt hjulpet på vei av sin jødiske regnskapsfører Itzhak Stern – og forvandler fabrikken sin til et fristed for totalt 1100 jødiske arbeidere, slik at de unngår gasskammeret.
Det er ikke fritt for at «Schindlers liste» tar seg noen kunstneriske friheter underveis. Flere historikere har bl.a. kritisert Spielberg for å gi sin hovedperson noe nær helgenstatus og bevisst ignorere noen av hans mørkere sider – det er f.eks. et faktum at den virkelige Oskar Schindler jobbet for tysk kontraspionasje på 1930-tallet.
Den hardeste kritikken står historikeren David M. Crowe for. Da han utga en biografi om Oskar Schindler i 2004, ga han filmen følgende bredside: «‘Schindlers liste’ var teater og er ikke historisk korrekt. Filmen forenkler fortellingen nesten til grensen av det latterlige.»
Kritikken av mangelen på nyanser i Oskar Schindlers karakter er forståelig, men den rokker ikke ved at filmen forteller en overveiende korrekt historie. Crowes kritikk skyter over mål.
Mennesker og begivenheter er stort sett tatt rett ut av historiebøkene. Noen personer er slått sammen til én, og handlingen er forenklet, slik man ofte ser i historiske skildringer på film, men autentisiteten til «Schindlers liste» må sies å være imponerende.
Mange av scenene med utsultede konsentrasjonsleirfanger, motbydelige massegraver og sadistiske nazister er direkte inspirert av historiske svart-hvitt-fotografier.
I filmens mest grufulle scene likviderer SS rundt 2000 jøder i Krakóws getto under ledelse av den sadistiske nazisten Amon Göth. I stedet for å sminke en moderne by til formålet gjenoppførte Spielberg den jødiske gettoen i et nedlagt steinbrudd i Polen for å gjøre den så realistisk som mulig. Kulissene var så overbevisende at flere av skuespillerne skal ha fått nervøse sammenbrudd under innspillingen.
Filmen tjente inn mer enn 2,7 milliarder kroner på verdensbasis, men Spielberg hadde på forhånd nektet å ta imot pengene. Han brukte dem til å stifte Shoah Foundation, som samler inn vitnesbyrd fra Holocaust-overlevende til bruk i forskning og undervisning.
Filmen hjelper oss å huske
Under avslutningen av filmen smelter filmens fiksjon og den historiske virkeligheten sammen da de jødiske Holocaust-overlevende besøker Oskar Schindlers virkelige gravsted arm i arm med skuespillerne som har portrettert dem i filmen.
I det øyeblikket er Spielbergs intensjon krystallklar: Se på disse menneskene. De er ekte, de opplevde en ondskap som de færreste av oss kan forestille oss – og vi må ikke glemme historien deres. Takket være «Schindlers liste» gjør vi det aldri.
