Romene er et underlegent folk og «fiender av den rasebaserte stat». Slik var beskrivelsen av romfolket i et spesielt dekret som nazistene la til de rasistiske Nürnberglovene i november 1935. Dermed var romene i praksis satt i samme kategori som jødene – og dømt til utryddelse under Holocaust.
Ved begynnelsen av andre verdenskrig ble de fleste romene i Tyskland deportert til Polen, der de ble brukt som slavearbeidere. De som ikke ble slitt i hjel, endte sine dager i konsentrasjonsleirer som Bełźec, Sobibór og Treblinka.
Andre ble sendt til såkalte sigøynerleirer, hvor de døde av sult og sykdom, mens titusenvis av romer ble skutt og drept av dødsskvadroner i Øst-Europa og på Balkan.
Etter direkte ordre fra Heinrich Himmler ble mange romer i de tyskokkuperte områdene sendt til dødsleiren Auschwitz-Birkenau etter desember 1942. Her ble de bl.a. brukt til medisinske eksperimenter og gasset i hjel.
Folkemordet ble glemt
Historikere kan ikke med sikkerhet slå fast hvor mange romer nazistene drepte under andre verdenskrig. De fleste historikere anslår imidlertid at tyskerne og deres allierte tok livet av opptil 500 000 av Europas 1–1,5 millioner romer.
I kjølvannet av andre verdenskrig ble forbrytelsene mot romfolket stort sett oversett og glemt.
Tusenvis av romer endte sine dager i nazistenes utryddelsesleirer – bl.a. i Bełźec.
Folkemordet fylte ikke mye i rettssakene mot nazistene, og romfolket ble ikke nevnt på monumenter til minne om nazistenes ofre.
Nazistenes utryddelse av romfolket – som historikeren Eve Rosenhaft har kalt «den glemte holocaust» – ble først formelt anerkjent av Vest-Tyskland i 1979.
