Nazistene brukte bare tatoveringer med fangenumre i dødsleiren Auschwitz, der ca. 1,1 mill. mennesker ble drept.
Hensikten var å systematisere håndteringen av de mange fangene og sikre at de innsatte raskt kunne identifiseres før henrettelser eller overføringer. Identifikasjonsnumre ble først brukt i 1940, da tallene bare ble sydd på fangenes drakter når de ankom leiren.
De første fangene ble tatovert på brystet, men senere ble tallene satt på underarmen.
I takt med at dødsraten i Auschwitz steg kraftig, viste fremgangsmåten seg å være upraktisk fordi den var for langsom og klærne på likene ofte var fjernet. I stedet gikk nazistene i 1941 over til å tatovere fangene med serienumre.
Prosessen skjedde ved hjelp av et metallstempel med nåler som ble presset hardt mot fangenes bryst, men også denne metoden viste seg å være for tidkrevende.
I stedet ble spesielle fanger utpekt til å tatovere identifikasjonsnumre på armene til sine medfanger. Nazistene tatoverte ikke bare jøder, men alle slags fanger som ble sendt til leirkomplekset Auschwitz – også krigsfanger og politiske motstandere. Blant de få som slapp nummertatoveringer, var etnisk tyske fanger.