I februar 1942 begynte nyheter å sirkulere i den slovakiske landsbyen Humenné: Alle ugifte jødiske kvinner skulle umiddelbart melde seg hos myndighetene.
Årsaken var ukjent, men de fleste gjettet på at kvinnene skulle jobbe på en fabrikk for å hjelpe til med landets krigsinnsats. Men hvor og hvor lenge var uvisst.
Virkeligheten var imidlertid mer grusom enn noen kunne ane. Ca. 200 unge kvinner – de fleste av dem tenåringer – ble ført til byens togstasjon, der de ble fulgt inn i et tog som satte kurs mot nord.
Underveis stoppet toget ved flere byer hvor flere jødiske kvinner steg på. Om kvelden 25. mars 1942 ble de nå 997 jødiske kvinnene tvunget om bord på enda et tog – denne gangen på vei mot Auschwitz.
Omkring 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz – av dem var ca. 960 000 jøder.
Dødsfabrikk ble bygget av jøder
Kvinnenes siste togreise var den første offisielle transporten av jøder til dødsleiren Auschwitz. I motsetning til de fleste av de over én million fangene som senere ble sendt til Auschwitz, ble de første jødiske kvinnene ikke drept umiddelbart.
I stedet ble de satt til å forvandle Auschwitz fra en leir for sovjetiske krigsfanger til en effektiv dødsfabrikk.
Kvinnene ble blant annet tvunget til å rive gamle bygninger med hendene og bygge nye brakker til fangene – kun kledd i blodige uniformer fra døde sovjetiske soldater og med små planker bundet til føttene som sko.
Med unntak av noen få døde de fleste av de jødiske kvinnene fra Slovakia i løpet av det første året av sult, sykdom, mishandling og selvmord.
Massetransporten av jøder til Auschwitz tok for alvor til sommeren 1942 og varte til slutten av 1944. Historikerne anslår at ca. 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz, hvorav ca. 960 000 var jøder.