Seiglivet jødehat banet vei for Holocaust

“Den svarthårede, jødiske ynglingen ligger og venter i timevis, med et djevelsk blikk i øynene, gloende og spionerende på den uforberedte jenta han planlegger å forføre, hvorved han besudler hennes blod og røver henne fra hennes eget folk,” skriver Hitler.

Ifølge nazilederen jobber jødene i det skjulte for å ta over verdensherredømmet. Han gir dem også ansvaret for det smertefulle tyske nederlaget i første verdenskrig.

I manifestet slår Hitler fast at arierne – den reneste, mest intelligente og sterkeste rasen – risikerer å bli utslettet hvis de blandes med den laverestående jødiske rasen som i hans øyne er roten til alt ondt.

Med verket håper Hitler å tilrive seg posisjonen som den naturlige lederen av høyrefløyen når han atter er på frifot. Strategien fungerer: Den bayerske regjeringen benåder ham allerede i desember 1924, og i februar 1925 får nazistpartiet NSDAP lov til å gjenoppstå med Hitler ved roret – under forutsetning av at partimedlemmene legger bøllemetodene bak seg og slår inn på en lovlig kurs.

Hitler var inspirert av falskneri

Nazistenes hat mot jøder var ikke noe enestående fenomen: både i Russland og i Vest-Europa hadde jødene blitt forfulgt og undertrykt opp gjennom 1800- og 1900-tallet.

Jødene var for fremtredende og satt på de viktigste postene i finans- og kulturlivet, lød beskyldningene.

En konspirasjonsteori om at jødene var et fiendtlig og lumsk folk som pønsket på verdensherredømme florerte blant kristne nasjonalister i mange land.

Teorien hadde bl.a. sitt utgangspunkt i Sions vises protokoller, en antisemittisk forfalskning som ble publisert i 1903 og sirkulerte i store deler av verden. Protokollene ble utlagt å være referater fra en internasjonal jødisk konferanse, men i virkeligheten sto det russiske sikkerhetspolitiet bak.

Politiet ønsket at tsar Nikolaj 2 skulle intensivere kampen mot radikale jøder i Russland. På den ytterste russiske høyresiden ble jødene sett på som årsaken til den katastrofale japansk-russiske krigen, revolusjonen i 1905 og den nye liberale grunnloven, som de tok sterk avstand fra.

Ifølge protokollene strebet jødene etter verdensherredømme og hadde derfor til hensikt å styrte den kristne sivilisasjonen ved hjelp av liberalisme og sosialisme. Forfalskningen ble riktignok avslørt i 1921, men Hitler insisterte på at protokollene var ekte.

Nazilederen brukte ivrig de falske skriftene i propagandaen som endte med å bane veien for Holocaust.

Feiret maktovertakelse med drap

Etter det mislykkede kuppet i München endret Hitler og nazistpartiet taktikk og forsøkte nå å ta makten via parlamentarisk vei.

Men det var først da Tyskland ble kastet inn i en økonomisk krise og ekstrem arbeidsløshet etter krakket på børsen i New York i oktober 1929 at nazistene fikk medvind for alvor.

Velgerne strømmet til, og i januar 1933 tok nazistene makten med Hitler i spissen.

Landets ca. en halv million jøder var nå henvist til å leve under et regime som offisielt var antisemittisk. Allerede i de første månedene etter nazistpartiets maktovertakelse myrdet medlemmer av partiets stormtropp-avdeling SA rundt 40 jøder i terroraksjoner i provinsbyene Niederstetten og Creglingen i det sør-vestlige Tyskland.

Angrepene utløste skarp kritikk fra utlandet, blant annet fra USA og Storbritannia, der politikere, forretningsmenn, kirkeledere og jødiske organisasjoner diskuterte muligheten for en felles boikott av tyske varer.

Nazistene betraktet reaksjonen som rendyrket hets.

Rasende tok Hitler til motmæle ved den 1. april 1933 å sette den første kollektive aksjonen mot Tysklands jøder i verk – jødeboikotten – som skulle avskrekke andre land fra å ytre seg negativt om tyske forhold.

Hvis kritikken fortsatte, ville Tyskland bare trappe opp antisemittismen, lød trusselen.

Nazistene malte slagord som "Tyskere handler ikke hos jøder" og"Jødene er vår ulykke" på butikkvinduer og plakater utenfor samtlige jødiske butikker såvel som advokatfirmaer og legeklinikker.

SA-vakter iført brune uniformer stilte seg truende opp foran jødiske forretninger.

Aksjonen var bare et forvarsel om de hatefulle aksjonene som jødene hadde i vente.

Uke for uke og måned for måned strammet Hitler og hans regime grepet om jødene og innførte en rekke nye lover og tiltak.

Den 10. mai 1933 stormet studenter inn på Berlins universitet og byens biblioteker og bokhandlere, der de rev bøker ned fra hyllene.

Lastebiler fraktet de mange tusen verkene av jødiske og såkalte degenererte forfattere som Sigmund Freud, Karl Marx og Ernest Hemingway til Opernplatz i sentrum av Berlin. Da mørket falt på, tente SA-folk et gigantisk bål der ca. 25.000 bøker gikk opp i flammer.

I tiden som fulgte innførte regimet nye lisenskrav for leger og tannleger.

Jøder kunne ikke lenger få lisens, og de kunne heller ikke arbeide innenfor kulturområdet i yrker som f.eks. skuespillere eller kunstmalere.

I løpet av 1934 ble det også forbudt for jøder å ta eksamen som jurist eller apoteker.

Jødehat ble til lov

Etter to år ved makten hadde Tysklands diktator og hans nazistparti oppnådd ubegrenset makt.

På partiets årlige landsmøte i Nürnberg i september 1935 la Hitler fram to nye raselover som skulle beskytte det tyske riket mot den "jødiske trussel" og bane vei for det raserene, ariske Stor-Tyskland som Føreren drømte om.

"Den eneste måten å løse problemet på er gjennom lovgivning", raste Hitler fra talerstolen.

Da talen var over, brøt salen ut i jubel. "Heil Hitler, heil Hitler, heil Hitler", lød bruset fra forsamlingen, som den 15. september 1935 vedtok de nye lovene som senere skulle bli kjent som Nürnberg-lovene.

Fra nå av skulle en tysk statsborger være av enten tysk eller "artsbeslektet" blod. Alle jødene i Tyskland mistet derfor sitt statsborgerskap, og samtidig forbød lovene ekteskap og seksuelle relasjoner mellom jøder og tyskere for å sikre "det tyske blods renhet."

Med henvisning til "folkets sunne rettsfølelse" ble jødene nå nektet adgang til utdanning, teatre, kinoer, biblioteker, offentlige transportmidler og parker. Samtidig ble jødiske barn utvist fra alle offentlige skoler.

Attentat utløste voldsorgie

Med raselovene frøs nazistene jødene ut av samfunnet, selv om jødene fremdeles kunne leve et ganske tålelig liv.

Men høsten 1938 ble det innført nye innstrammingstiltak.

Gestapo begynte nå å deportere tusenvis av jøder til et ingenmannsland mellom Tyskland og Polen.

Blant de forviste var familien til den 17 år gamle Herschel Grynszpan.

Foreldrene hans var blitt tvangsflyttet fra hjemmet i Hannover i Tyskland til et fattig område nær grensen til Polen.

Selv bodde Herschel illegalt hos en onkel i Paris, og tankene hans kretset uopphørlig om familiens ulykkelige skjebne.

Til slutt fikk en cocktail av sinne, sorg og hevntørst ham til å handle: Den 7. november 1938 skjøt han en tysk diplomat ved den tyske ambassaden i Paris.

Den 29 år gamle ambassaderåden Ernst vom Rath overlevde attentatet, men hans tilstand var kritisk.

Dagen etter brøt helvetet løs. De tyske morgenavisene utropte hele den jødiske befolkningen som mordere som planla å bekjempe nazistene på blodig vis.

Senere samme dag oppsto det spontane demonstrasjoner og hevnaksjoner rundt om i Tyskland.

I Bad Hersfeld i delstaten Hessen brente nazistene ned en synagoge, og i mange andre byer knuste rasende folkemasser vinduene i jødisk-eide butikker og overmalte fasadene med slagord som "Raus mit den Juden" – "ut med jødene".

To dager etter, onsdag den 9. november 1938, døde vom Rath.

Da meldingen nådde Hitler samme kveld – han befant seg i München sammen med resten av partilederne for å feire 15-årsjubileet for ølkjellerkuppet – hvisket han til Joseph Goebbels:

“For én gangs skyld skal jødene få føle folkets vrede. La partimedlemmene slå seg løs”.

Med den replikken forlot Føreren selskapet uten å holde talen han hadde planlagt. I stedet tok Goebbels ordet:

“Ernst vom Rath var en god tysker, en lojal tjener av riket, han arbeidet for folkets beste på vår ambassade i Frankrike. Skal jeg fortelle hva som har skjedd med ham? Han ble skutt ned. Han er død nå”.

Goebbels lot budskapet sive inn i noen minutter før han slo i bordet og hevet stemmen:

“Trenger jeg fortelle dere rasen på det skitne svinet som står bak denne ugjerningen? En jøde! I kveld ligger han i lenker i Paris og hevder at han handlet på egen hånd og at han ikke har noen medsammensvorne. Men vi vet bedre, ikke sant?" tordnet Goebbels.

Propagandaministerens ord traff møtedeltakerne som et knyttneveslag. Partimedlemmene skrek på hevn. Goebbels stilnet dem og fortsatte:

"Kamerater, vi kan ikke se bort fra dette morderiske attentatet. Det må fordømmes. Vi må fortelle vårt folk om det, og deres reaksjon må være skånselløs, direkte, sunn”.

Hevngjerrig appellerte Goebbels til partiveteranene om øyeblikkelig å arrangere demonstrasjoner rundt om i landet.

Møtedeltakerne trengte seg ut av salen for å ringe partiforeningene sine.

Over hele Tyskland glødet telefonlinjene, og fra München ble lederne av lokale naziavdelinger instruert om at de denne kvelden og natten skulle angripe synagoger, jødiske butikker og hjem.

Demonstrasjonene og volden måtte virke så spontan som mulig.

Hevnaksjoner fra massene

Ett minutt før midnatt den 9. november mottok brannstasjonen i München det første alarmanropet.

Demonstranter hadde smadret vinduene i en jødiskeid tekstilbutikk i Augustenstrasse og satt fyr på varene i utstillingsvinduet.

Tre minutter senere kom det et nytt anrop: En av byens synagoger sto omgitt av flammer.

Fem brannbiler rykket ut for å slukke brannen. Da SA-folk oppdaget slukkingsforsøket, kuttet de brannslangene og pøste litervis av bensin på bålet.

Krystallnatten hadde begynt. Nazistene ga hatet frie tøyler og herjet hele natten i en orgie av vold, brannstiftelse og drap i over 1000 tyske byer.

SA-tropper angrep jøder på gaten, plyndret butikker, smadret jødiske hjem og kastet i ekstreme tilfeller beboerne ut av vinduene.

I det nordlige Bayern ble en jødisk familie vekket midt på natten.

To menn grep fatt i faren og likviderte ham uten et ord.

Et annet familiemedlem ble kidnappet og ført til en nærliggende skog. Her ble han bundet til et tre og brukt som skyteskive.

Forfølgelsene i hovedstaden Berlin var de mest velorganiserte: politiet satte opp veisperringer for å lede trafikken utenom de områdene der pøbelen skulle slippes løs.

Deretter sperret de av jødiske bygninger, klippet over telefonledningene og kuttet strømmen.

Ved daggry brant 9 av byens 12 synagoger – i en av dem omkom vaktmesteren og hans familie i flammene.

I kurbyen Baden-Baden arresterte politiet byens jødiske menn – i alt rundt 80 – og førte dem til politistasjonen, der de ble utstyrt med store davidstjerner og tvunget gjennom gatene der de ble overøst med hatefulle tilrop fra tilskuerne.

Da flokken nådde kurbyens synagoge, drev SS-vakter dem innenfor med slag og spark. Deretter ble jødene beordret til å synge nazistiske kampsanger og resitere utdrag om jødenes lumske natur fra Hitlers Mein Kampf.

Senere drev nazistene jødene ut og satte synagogen i brann.

Mens flammene herjet, tvang tyskerne fangene sine inn i en ventende buss som skulle transportere jødene til den fryktede konsentrasjonsleiren Dachau.

Samme skjebne rammet ca. 30.000 andre jødiske menn i disse november-dagene.

De ble alle fraktet til nærmeste konsentrasjonsleir.

Det som seinere skulle bli omtalt som Krystallnatten fikk et fryktelig regnskap: Rundt 7500 jødiskeide forretninger og boliger ble ødelagt, og 267 synagoger ble destruert eller brent – mange av dem til grunnen.

Ifølge offisielle tall mistet 91 jøder livet som følge av volden, men reelt døde flere tusen, hvorav en hel del døde de neste månedene i fangeleirene.

Opp mot 300 jødiske kvinner begikk selvmord etter å ha mistet hjemmet sitt eller ektefellen sin.

Jøder flyktet i panikk

Etter Krystallnatten måtte jødene selv betale for å få glasskårene fjernet fra gatene. De måtte også rydde branntomtene der synagogene hadde stått.

På toppen av alt dette påla den tyske nazistregjeringen de jødiske samfunnene å betale bøter på til sammen en milliard riksmark.

De eneste nazistene som ble dømt for Krystallnattens orgier var de mennene som hadde voldtatt jødiske kvinner.

Med voldtektene hadde de nemlig brutt Nürnberg-lovene som forbød seksuell omgang mellom tyske statsborgere og ikke-ariske innbyggere.

For jødene i Tyskland markerte voldsorgiene denne november-natten et avgjørende vendepunkt: Knappe seks år med hets og diskriminering var nå avløst av en ny fase med brutale overgrep og drap.

I kjølvannet av Krystallnatten flyktet titusener av jøder landet i panikk, og dermed var Hitlers drøm om et "raserent" Tyskland i ferd med å gå i oppfyllelse: Da krigen brøt ut i september 1939, hadde ca. 282.000 av Tysklands opprinnelige ca. 500.000 jøder allerede emigrert.