Midt på natten fjerner Leibke Distel forsiktig et gulvbord i bakeriet der han har arbeidet de siste månedene.
Under gulvet ligger det flasker med i alt 18 kilo arsenikkpulver – nok gift til å drepe seksti tusen mennesker. Og å drepe er akkurat det den 23 år gamle Distel har i tankene.
Han tilhører den militante jødiske gruppen Nakam, som har sverget å hevne holocaust. Den 14. april 1946 har krigen vært slutt i nesten et år, og nå er regnskapets time omsider kommet.
Forsiktig løfter Distel flaske etter flaske opp fra skjulestedet og rekker dem til sine to medsammensvorne. De tømmer giften over i et par store spann og blander den med vann.
Da blandingen er ferdig, begynner de tre mennene det omstendelige arbeidet med å pensle giften på tre tusen rugbrød som bakeriet har bakt til en fangeleir fylt med Hitlers SS-tropper.
Mennene pensler bare undersiden av rugbrødene, så ingen av de femten tusen innsatte i Nürnbergleiren skal oppdage arsenikken, som verken lukter eller smaker noe.
En tysk kriminaldetektiv og en amerikansk løjtnant kigger ned i hullet under bageriets gulv, hvor Nakam opbevarede giften.
Da morgengryet nærmer seg, sletter de sporene sine, og Distel sørger for at brødene er stablet korrekt, før mennene forsvinner ut bakdøren.
Et par timer senere kommer lastbilene som hver morgen frakter brødet fra bakeriet til fangeleiren. Ingen legger merke til noe uvanlig.
Rullevogn etter rullevogn bukseres inn i kjøretøyene, som så ruller mot fangeleiren. Nakam-bevegelsen har drømt om dette øyeblikket i mer enn et år.
Snart skal bødlene som utslettet seks millioner uskyldige jøder, lide en smertefull død.
Øye for øye og tann for tann
Kimen til Nakam ble lagt allerede i 1945, mens annen verdenskrig gikk mot slutten. Hitlers tusenårsrike krympet dag for dag, og i de befridde områdene samlet overlevende jøder seg.
Etter flere år med lidelser hadde de fleste nok med å holde seg i live, men noen få begynte straks å snakke om gjengjeldelse. Tyskerne skulle ikke slippe unna med massemord på trosfellene deres.
«For oss er krigen ikke slutt. Vi fortsetter kampen mot tyskerne», lød parolen i gruppen Nakam, som så dagens lys allerede i februar 1945.
«Hvis vi tør å bruke ukonvensjonelle midler, er det mulig å oppnå målet vårt.» Abba Kovner, 1945.
Nakam er det hebraiske ord for «hevn», og det var akkurat det gruppens grunnlegger og leder Abba Kovner var ute etter.
Den karismatiske kunststudenten med russiske røtter var ikke interessert i tilfeldige småaksjoner der noen få tyskere skulle late livet.
Han hungret etter en skjellsettende og «nødvendig hevnakt», som han kalte det: Hele verden skulle se at mord på jøder alltid ville bli gjengjeldt øye for øye og tann for tann.
«Seks millioner for seks millioner. Hvis vi tør å bruke ukonvensjonelle midler, er det mulig å oppnå målet vårt», erklærte Kovner overfor gruppen.
Rundt seksti jøder som hadde mistet familie og venner under nazistenes forfølgelser, sluttet seg til Nakam våren og sommeren 1945. Medlemmene ble snart enige om at det ukonvensjonelle midlet deres skulle være gift.
Med Kovner som hovedarkitekt ble den såkalte plan A klekket ut. Målet var å forgifte drikkevannet i fire av Tysklands største byer slik at i alt seks millioner tyskere døde.
At sivile ville utgjøre størstedelen av ofrene, bekymret på ingen måte Nakam-medlemmene – nazistene hadde heller ikke skånet noen.
Den Jødiske Brigade deltog i kampene mod tyske tropper i Nord-italien i april 1945.
Spesialenhet likviderte tyskere
Nakam var ikke de eneste som sverget hevn over tyskerne. Også soldater fra de alliertes Jødiske brigade gikk til aksjon.
I løpet av 1944 vervet de allierte frivillige i Palestina, som på den tiden var et britisk mandatområde. Rundt fem tusen jøder fra Palestina endte med å gjøre tjeneste i den såkalte Jødiske brigaden.
Da krigen tok slutt, befant den jødiske enheten seg i Italia, og her fortsatte noen av soldatene ufortrødent å drepe tyskere. For soldatene var det ubegripelig at tyskerne fikk lov til å dra hjem uten å bli straffet.
Offiserene i brigaden ante ingen ting om at de jødiske hevnerne i Nord-Italia samlet sammen mistenkte krigsforbrytere og kjørte dem ut i skogen. Her tvang brigaden tyske soldater til å innrømme forbrytelsene sine. Straffen var øyeblikkelig likvidering.
«Jeg husker at jeg en gang beordret en mann til å grave sin egen grav. Han gravde i et kvarter, mens jeg sto ved siden av. Da hullet var stort nok, ba jeg ham om å legge seg ned i det. Pang! Det var det», fortalte brigadesoldaten Chaim Miller, som deltok i likvideringene.
Den jødiske brigaden var først og fremst aktiv ved den italiensk-østerrikske grensen, der rundt tre hundre tyskere antas å ha blitt henrettet i løpet av sommeren 1945.
En plan B ble også formulert. Hvis hele storbyer ikke kunne forgiftes, skulle Nakam slå til mot en SS-fangeleir ved Nürnberg. Men sommeren 1945 var Nakam stadig fast bestemt på å drepe seks millioner sivile tyskere. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort.
Femti kilo gift endte i havet
Gjennomførelsen av plan A krevde store forberedelser. I september sendte derfor Kovner hevnerne sine til storbyene Hamburg, Frankfurt, München og Nürnberg, der angrepene etter planen skulle finne sted.
Nakam-medlemmene sørget for å få arbeid på vannverkene i byene, så de kunne skaffe tegninger over rørsystemet og nøye undersøke hvordan giften kunne ledes ut i boligområdene uten at vannforsyningen til de allierte okkupasjonsstyrkene ble berørt.
Mens Kovners bødler planla aksjonene i Tyskland, dro Nakam-lederen selv til det jødiske samfunnet i Palestina for å skaffe de store mengdene gift som operasjonen krevde.
Ifølge Kovner fant han med hjelp fra Chaim Weizmann, som siden ble Israels første president, et brødrepar som kunne levere femti kilo arsenikk. Historikerne tviler imidlertid på at Weizmann var innblandet.
Chaim Weizmann, med solbriller og sort hat, hjalp ifølge Kovner til med at skaffe arsenik til Nakam, men historikerne tvivler. Weizmann blev i 1949 staten Israels første præsident.
Uansett hvem som formidlet kontakten, kunne Kovner høsten 1945 skrive til vennene sine i Europa og si at han nå hadde skaffet giften, og 14. desember gikk han om bord på det britiske lasteskipet Champollion, som skulle til Toulon i Frankrike.
De femti kiloene arsenikk var gjemt i en sekk med tolv bøtter som så ut som om de inneholdt harmløst melkepulver.
Kovner var flankert av fem menn fra den jødiske militære undergrunnsorganisasjonen Haganah, som han hadde fått kontakt med i Palestina. Men ledsagerne hadde ingen ting å stille opp med da dekknavnet til Kovner ble ropt opp over høyttalerne på skipet like før anløp Toulon.
Nakam-lederen kom til å bli arrestert av alliert militærpoliti ved landgangen, fikk Kovner vite. I all hast ble den dyrebare giften kastet på havet nær kysten.
Kovner ble fengslet og avhørt i månedsvis – ikke på grunn av giftplanene, men fordi britene mistenkte ham for å spille en rolle i undergrunnsbevegelsen som kjempet mot de britiske myndighetene i Palestina.
Under en rejse til det britiske mandatområdet Palæstina skaffede Abba Kovner 50 kilo arsenik.
Ingen vet hvem som anga Kovner. Noen mener at det var Israels senere statsminister David Ben-Gurion, som hadde fått nyss om Nakams planer og ville forhindre en katastrofe.
Under alle omstendigheter avblåste Nakam plan A like etterpå. Nå var det plan B som gjaldt.
Baker smuglet inn giften
Med lederen bak murene overtok vennen Pascha Reichmann taktstokken i Nakam. Fra Paris sendte den polskfødte ekspartisanen beskjed til Nakam-gruppen i Nürnberg om at planene var endret.
De skulle ikke lenger forgifte storbyenes vannforsyning, men i stedet sikte seg inn på femten tusen SS-fanger i Stalag 13 – en operasjon som krevde mindre arsenikk.
Den bare tjue år gamle Joseph Harmatz, som hadde kjempet som partisan sammen med Kovner og nå sto i spissen for Nürnberg-gruppen, ga Leibke Distel i oppdrag å infiltrere bakeriet som leverte brød til fangeleiren.
Distel forklarte bakermesteren at han drømte om å bli baker, og han fikk jobben. Den 23 år gamle lærlingen begynte umiddelbart å smugle inn arsenikk i jakken. Distel tømte giften, som Reichmann skaffet, på glassflasker som han skjulte under et løst gulvbord i bakeriet.
Kovner blev arresteret af allieret militærpoliti og kunne ikke deltage i aktionen mod SS-fangelejren.
Forsiktig spurte Distel de andre bakerne ut om den store brødproduksjonen til fangeleiren. Han fant ut at de amerikanske vaktene i leiren spiste loff, og at det bare var fangene som fikk rugbrød.
Derfor kunne fangene forgiftes uten nevneverdig risiko for at man samtidig drepte soldatene som voktet over dem.
Lørdag 13. april slapp Distel to andre Nakam-medlemmer inn i bakeriet, der de gjemte seg. Ved arbeidsslutt gjemte Distel seg i en stor kurv før bakeriet ble låst for dagen.
Etter midnatt begynte hevnerne å pensle rugbrødene med arsenikkblandingen, før de klatret ut av et vindu og stakk av fra åstedet.
Harmatz sto klar ved et avtalt møtested, og sammen kjørte gruppen i stor fart mot den tsjekkoslovakiske grensen. Bare et enkelt kvinnelig medlem av gruppen, Rachel Gliksman, ble igjen i Nürnberg for å finne ut om giften virket etter hensikten.
Hele dagen betraktet Gliksman hvordan ambulanser kjørte i skytteltrafikk mellom fangeleiren og sykehusene i byen.
Abba Kovner var i juli 1944 med til at befri Vilnius.
Partisan ledet hevngjerrige jøder
Han lignet ikke en rendyrket kriger, men spinkle Abba Kovner valgte å ta kampen opp mot nazistene. Før han stiftet Nakam, hadde han levd i to år som partisan i de litauiske skogene.
Abba Kovners hat mot tyskerne hadde ikke vokst ut av ingenting. Han ble født i Sevastopol på Krimhalvøya i 1918, men bodde i Vilnius da Tyskland invaderte Sovjetunionen.
Kovner og moren havnet sammen med seksti tusen andre jøder i gettoen i den litauiske hovedstaden, og det sto snart klart for ham at Hitler planla å myrde dem alle.
For å oppildne trosfellene sine til kamp skrev han i januar 1942:
«La oss ikke gå som lam til slakterbenken. Visst er vi svake og forsvarsløse, men det eneste svaret til fienden er motstand.»
Oppfordringen sto i en pamflett som Kovner delte ut i gettoen. Noen få sluttet seg til ham, og i 1943 flyktet de fra gettoen og gikk i skjul i de dype litauiske skogene.
Herfra førte de partisankrig mot tyskerne frem til freden kom. Resten av livet angret Kovner på at han ikke fikk moren til å flykte fra gettoen. Like etter ble de gjenværende sendt til konsentrasjonsleirer, der moren døde.
Da hun uskyldig spurte i bakeriet hva som sto på, fikk hun vite at det hadde «vært noe galt med brødet». Ryktene gikk ut på at flere tusen fanger var forgiftet, men ikke alle var døde.
Dagene gikk, og amerikanerne holdt kortene tett til brystet. En jødisk-amerikansk offiser kom til å avsløre for Nakam-lederen, Pascha Reichmann, at åtte tusen fanger var blitt alvorlig syke, og at 860 av dem var døde.
Men disse tallene stemte ikke med de opplysningene som avisen Süddeutsche Zeitung satte på trykk den 24. april.
«Av 15 000 innsatte ble 2283 syke av forgiftningen, og 207 ble innlagt på sykehus. Ifølge sykehuset var det ingen omkomne», skrev avisen.
I Nakam mente mange medlemmer at myndighetene dekket over de virkelige tapstallene. Likevel hadde aksjonen tydeligvis ikke hatt det forventede utfallet. Fra Paris skrev Reichmann noen oppmuntrende ord til Harmatz:
«Vi har gjennomført noe viktig som alltid vil bli husket.»
Nakam går i oppløsning
Etter gjennomføringen av plan B ville mange Nakam-folk gå i gang med å planlegge flere attentater, men den nylig løslatte Kovner hadde mistet lysten på å jakte på nazister.
Abba Kovner (1918–1987) opnåede kaptajnens rang i den israelske hær under Palæstinakrigen i 1948. I 1961 vidnede han i retssagen mod en af hjernerne bag holocaust, Adolf Eichmann.
Han reiste til Palestina, der han nå la all sin energi i kampen for å etablere en jødisk stat når britene trakk seg ut.
Kovner oppfordret de andre medlemmene av Nakam til å komme til Palestina og delta i den viktige kampen. Hevnergruppen gikk sakte i oppløsning.
Giftangrepet mot Stalag 13 ble Nakams eneste store aksjon. Det er fremdeles et mysterium hvorfor ikke flere mistet livet i attentatet. Den vanligste teorien går ut på at Distel og mennene hans rett og slett tok for lite gift på rugbrødene.