Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Treblinka: Jøde overlevde nazistenes dødsfabrikk

Ikke nok med at Samuel Willenberg kjempet mot Sovjetunionens invasjon av Polen. Senere deltok han også i Warszawa-oppstanden mot den tyske okkupasjonen – vel å merke etter at han hadde unnsluppet nazistenes utryddelsesleir Treblinka.

wlrn-tv/Reuters/Ritzau Scanpix/Süddeutsche Zeitung

Den 20. oktober 1942 har de siste innbyggerne fra den jødiske gettoen i byen Opatów i det nazi-okkuperte Polen blitt sperret inne i en kuvogn. Blant dem er Samuel Willenberg.

Vognen beveger seg nå nordover mot et ukjent mål.

“Barna var begeistret over synet – de ante ikke hva som ventet dem der ute."
Samuel Willenberg

”I vognene løftet mødrene barna sine opp til det lille vinduet slik at de kunne se furutrærne, for i gettoen var det ingen trær, i gettoen var det ingenting. Barna var begeistret over synet – de ante ikke hva som ventet dem der ute," fortalte Willenberg senere.

Av de omtrent 6500 menneskene som tyskerne hadde presset inn i togets overfylte vogner, var Samuel Willenberg den eneste som var i live få timer senere.

Willenberg var bare 19 år gammel den oktoberdagen, men som polsk jøde og krigsveteran var han allerede herdet av både krig og undertrykkelse.

Den unge Willenberg hadde meldt seg til tjeneste i den polske hæren da Polen høsten 1939 var blitt overfalt først av det nazistiske Wehrmacht fra vest og kort etter av den sovjetiske Røde hær fra øst.

Her hadde han kjempet mot russerne og mistet flere kamerater før han selv ble hardt såret under kamper ved byen Chełm.

Tross sine skader lyktes det ham å flykte fra sykehuset der russerne hadde sperret polske krigsfanger inne, og vende hjem til sin familie.

Siden den gang hadde tyskerne tatt kontroll over polsk territorium og tvunget mer enn to millioner polske jøder – den største jødiske befolkningen i det okkuperte Europa – inn i gettoer, der sykdom og sult herjet.

I begynnelsen av 1942 begynte man å tømme gettoene. Beboerne ble tvunget inn i godsvogner og fraktet bort.

Nazistene hevdet at de ble deportert til tvangsarbeid "østpå", men ryktene om massedrap begynte snart å florere – rykter som jødene i Willenbergs tog også hadde hørt.

Men flertallet avskrev historiene som ikke troverdig skrekkpropaganda.

Visst var den nazistiske okkupasjonen uhørt brutal, ikke minst for de polske jødene, men å drepe dem alle – flere millioner? For de fleste framsto tanken som altfor vanvittig til å være sann.

Togstasjonen i Treblinka var det første jødene så når de ankom leiren.

© Imageselect

Toget stoppet ved en liten stasjon der passasjerene kunne se tyske SS-soldater gå omkring på en rampe der også en gruppe jøder sto klare til å ta imot de nyankomne.

Bak rampen lå enorme hauger med sko og klær. På et skilt kunne Samuel Willenberg lese stasjonsnavnet: Treblinka.

Treblinka hadde en dødsrate på 99,9 prosent

Det nazistiske folkemordet på europeiske jøder i gasskamre har blitt synonymt med de kjente svart-hvitt-bildene av det enorme Auschwitz-komplekset og anleggets endeløse rekker av trebrakker og utsultede fanger.

Men brorparten av de nazistiske massedrapene foregikk ikke i Auschwitz, men i små leirer på størrelse med noen fotballbaner. Treblinka var en av dem.

Mens Auschwitz var både en utryddelses- og konsentrasjonsleir som rommet mer enn hundre tusen fanger som ble brukt til tvangsarbeid, fungerte Treblinka – og dens søsterleirer Bełzec og Sobibór – utelukkende som utryddelsesleirer som bare hadde ett formål: industrielt massedrap i ufattelig skala.

Treblinka, Sobibór og Bełzec var rene utryddelsesleirer – bygget med forsøksleiren Chelmno som forbilde.

© Shutterstock

De tre dødsleirene var kjent som Aktion Reinhard-leirene – oppkalt etter toppnazisten Reinhard Heydrich, som var en av hovedarkitektene bak planen om å utslette de europeiske jødene.

Heydrich ble drept av tsjekkiske motstandsfolk i Praha sommeren 1942, og hans kolleger valgte å "hedre" ham ved å oppkalle folkemord-programmet etter ham.

En stor del av personalet i Aktion Reinhard-leirene kom fra det såkalte Aktion T4-programmet som Hitler opprettet i september 1939 med det formål å eliminere tyske funksjonshemmede.

Enheten, hvis eneste oppgave var drap, var satt sammen av håndverkere, ufaglærte arbeidere, politifolk og sågar tidligere handikappledere som bare hadde det til felles at de var medlemmer av nazistpartiet eller en av dets mange underorganisasjoner og mer eller mindre tilfeldig kom i kontakt med og ble ansatt i programmet.

En stor del av Treblinkas­ personale kom fra Aktion T4-programmet, som hadde til formål å utrydde tyske handikappede.

© CBW/Imageselect

Det er ingenting som tyder på at deltakerne i Aktion T4 ble utvalgt til å delta i massedrapet på uskyldige og forsvarsløse ofre fordi de hadde spesielt sadistiske eller morderiske egenskaper.

Ikke desto mindre endte mennene fra T4 med å delta i drapet på titusenvis av tyske funksjonshemmede og senere hundretusener av jøder.

I Treblinka, Bełzec og Sobibór ble over 99,9 pst. av de deporterte myrdet få timer etter ankomst.

Bare noen hundre jøder, som ble tvunget til å bistå i draps-prosessen, vedlikeholde leiren og betjene SS-staben, unngikk i første omgang gasskamrene. Kunstneren Samuel Willenberg var en av dem.

Samuel utga seg for å være murer

Kort etter Willenbergs ankomst til Treblinka ble togdørene åpnet, og under stor ståhei og stakkato tyske rop om å skynde seg, ble togpassasjerene drevet inn på en stor plass.

De nyankomne ble bedt om å kle av seg. Blant velkomstkomiteen gjenkjente Willenberg en av mennene fra hjembyen Czestochowa i det sørlige Polen – barndomsvennen Alfred Boehm.

“Her blir alle sendt i gasskamrene”.
Alfred Boehm, polsk jøde.

Boehm gjenkjente også Willenberg og ba ham om å utgi seg for å være murer, noe en forvirret Willenberg gjorde da en SS-mann kort etter henvendte seg til ham.

Med et spark sendte SS-mannen Willenberg inn i et lukket rom, hvorfra han gjennom et nøkkelhull kunne se hvordan alle dem han hadde ankommet Treblinka sammen med ble sendt nakne mot en ukjent destinasjon.

Samuel Willenberg skildrer i sine erindringer hvordan han senere oppsøkte vennen Boehm for å få en forklaring på hva som foregikk i leiren:

"Alfred så medfølende på meg. Han spredte armene som ville han vise meg sitt rike og erklærte: ‘Samek, du er i dødsleiren Treblinka. Dette er en effektiv, toppmoderne og veloljet dødsfabrikk', forklarte Willenbergs venn og fortsatte med å forklare fremgangsmetoden.

"Etter at de ankomne er avkledd, blir de alle løpende ført til en annen del av leiren ved siden av den store sandbanken. Det er 'Teutlager' – dødsleiren. Her blir alle drevet inn i gasskamrene. Etter å ha blitt drept, blir likene kastet i store massegraver. Og når én er fylt opp, graver de en ny. Der blir de begravd, by etter by, sammen”, fortalte Boehm til den målløse Willenberg, som skjønte at han hadde havnet i helvetets forgård.

Tre iskalde monstre sto bak de nazistiske utryddelsesleirene

Treblinka, Sobibór og Bełzec ble planlagt og drevet av tre menn som alle hadde vært dypt involvert i massemordet på jøder og handikappede.

Kunne ikke unnslippe Treblinka

Willenberg hadde vært i en spesiell situasjon før han endte i Treblinka. Hans kristne mor hadde riktignok konvertert til jødedommen da hun giftet seg, men hun ble fortsatt betraktet som ikke-jøde av nazistene.

De trodde at jødedommen var noe som lå i blodet, og derfor kunne hun leve i noenlunde sikkerhet. Men hennes jødiske mann og tre barn var i konstant og overhengende fare.

Samuel Willenbergs far, Perec Willenberg, var en kjent kunstner og lærer i hjembyen Czestochowa som vanskelig kunne unngå å bli gjenkjent og deportert.

Faren så derfor ingen annen utvei enn å gå under jorden og utgi seg for å være en ikke-jødisk polakk i Warszawa. Det gjorde at han mistet kontakten med resten av familien.

“Med ett sto det klart for oss at jeg hadde mistet mine to søstre og min mor sine to døtre”.
Samuel Willenberg

Willenberg og hans to søstre, Itta og Tamara på 23 og fire år, fortsatte å leve sammen med moren, og alle tre barna var utstyrt med falske, ikke-jødiske papirer som skulle sikre at de ikke ble deportert.

Likevel inntraff katastrofen da Willenberg og hans mor, etter å ha vært ute i et ærend, vendte tilbake til sitt lille rom i et pensjonat i den kristne delen av byen:

“Vi kom inn i trapperommet og banket utålmodig på inngangsdøren. Utleieren åpnet den bare en smule og blokkerte vår inntreden mens hun fortalte at jentene ikke var hjemme.

Mor spurte om de var ute en tur. Svaret: De hadde blitt arrestert for å være jøder. En leietaker i et annet rom hadde også blitt anholdt.

Med disse ordene smalt hun igjen døren i ansiktet på oss. Der sto vi, lamslåtte og hjelpeløse i det mørke, stinkende trapperommet. Med ett sto det klart for oss at jeg hadde mistet mine to søstre og min mor sine to døtre”.

I 1939 hadde Polen ca. 3,3 mill. jødiske innbyggere. Det var over 10 pst. av befolkningen. Ikke noe annet europeisk land hadde så mange jødiske innbyggere.

© Shutterstock

Moren instruerte Samuel om å gjøre som faren og utgi seg for å være en ikke-jøde i en annen by.

I mellomtiden ville hun gjøre alt hun kunne for å få de to jentene ut av fengselet i Czestochowa, der de satt innesperret sammen med andre jøder som ventet på deportasjon til en usikker skjebne.

Willenberg forlot derfor hjembyen og dro til Opatów et par hundre kilometer unna. Men til ingen nytte. Sammen med de andre jødene i byen ble han kort tid etter sendt til Treblinka.

Levde i gasskamrenes skygge

Treblinka var ulik de fleste andre nazistiske leirer. De få jødiske fangene som i likhet med Willenberg ikke ble drept umiddelbart etter ankomst til leiren, ble for eksempel ikke tvunget inn i stripete leiruniformer.

I stedet kunne de velge og vrake mellom velsittende og dyre klær fra de myrdede. Og så lenge det kom transporter til leiren, led fangene heller ikke av sult.

De hadde tilgang til et stort utvalg matvarer brakt inn av de myrdede, noe Willenberg oppdaget den første kvelden:

"Jeg tok en munnfull bygg-grøt med egg som utvilsomt var blitt tilberedt av en bekymret jødisk husmor, kanskje for de siste pengene hennes. Den var fet av olje og egg og hadde et høyt kaloriinnhold. Det var meningen at noen skulle ha brukt den næringen til å overleve litt lenger et sted østpå som personen aldri kom til”.

I dag markerer symbolske jernbanesviller av betong den strekningen som togvognene transporterte jødene det siste stykket før Treblinka.

© Little Savage/Wikimedia

Treblinka ble livets endestasjon

Historikerne anslår at opp mot 900.000 jøder ble drept i Treblinka, som i krigens siste måneder ble jevnet med jorden.

Folkene bak Aktion Reinhards valgte plasseringen av Treblinka-leiren med stor omhu. Stedet lå isolert i et skogsområde ikke langt fra landsbyen Wolka Okraglik.

De høye trærne hindret at folk utenfra kunne se hva som foregikk. Ca. to kilometer mot nord hadde nazistene i 1941 oppført en arbeidsleir kalt Treblinka I.

Utryddelsesleiren som ble oppført året etter fikk derfor navnet Treblinka II. Leiren dekket et område på ca. 34 fotballbaner og var omgitt av piggtrådgjerder.

Da Sovjetunionens røde hær nærmet seg området i juli 1944, jevnet nazistene Treblinka med jorden. Rekonstruksjoner av leirens oppbygging er derfor basert på de overlevendes erindringer.

Men selv om de materielle forholdene var bedre enn i mange andre leirer, var SS-personalet ikke mindre sadistisk overfor fangene.

Arbeidsjødene i Treblinka risikerte når som helst og uten noen spesiell grunn å bli utsatt for brutale overgrep fra vaktene, og spesielt leirens nestkommanderende Kurt Franz utgjorde en konstant trussel.

Franz var opprinnelig utdannet kokk og hadde jobbet som sådan på flere av det såkalte T4-programmets sentre for drap på handikappede tyskere.

Men i Treblinka viste han stort talent som folkemorder og avanserte hurtig til leirens nestkommanderende.

Samuel Willenberg tegnet Treblinka-leiren etter krigen.

Lossing på stasjonen

Jødene ble losset av toget på Treblinka-leirens ankomstrampe. Her fikk de som regel beskjed fra vaktene om at de var kommet til en transittleir der de skulle bades og desinfiseres før de kunne få mat og drikke. Jødene skulle derfor legge fra seg eiendelene sine og kle av seg så raskt som mulig.

wlrn-tv/Reuters/Ritzau Scanpix/History Archive

Sortering av ofrene

Fra ankomstrampen ble jødene marsjert inn på oppsamlingsplassen, der kvinner og menn ble skilt. I brakkene ble de avkledd og fikk hodet barbert.

Sortering av klær

Ofrenes eiendeler og klær ble sortert bak brakkene av spesielle “arbeidsjøder”. Imens ble de nakne jødene marsjert til “badene” lengre inn i leiren.

Massegraver

“Badene” var i virkeligheten gasskamre der ofrene ble myrdet. Likene ble etterpå kastet i store massegraver. Fra 1943 og fremover ble likene brent.

Tross et engleaktig ansikt, som blant fangene ga Franz kallenavnet "Lalka", polsk for "dukke", var han usedvanlig brutal.

Willenberg beskriver hvordan Kurt Franz, etter å ha slått i hjel en mann for angivelig å ha sortert klær for sakte, moret seg med å angripe fanger som besøkte leirens åpne toalettgroper.

"Han vendte seg mot latrinene, og med en alfons' – eller et inhumant monsters – spankulerende gange begynte han på avstand å skyte inn mellom beina på mennene som satt der.

Deretter løp han bort for å se hva resultatet var, og med et høflig smil beordret han offeret sitt til å vende tilbake til arbeidet. Da stakkaren snudde ryggen til for å utføre Lalkas ordre, ville offiseren så skyte ham i bakhodet og etterlate liket der det falt”.

Kanskje noe overraskende spilte musikk også en rolle i Treblinka.

SS-mennene var spesielt glad i å tvinge arbeidsjødene til å synge den sentimentale polske folkevisen "Høylandsmann, er du ei trist", og høsten 1942 ankom Artur Gold, en av mellomkrigstidens mest populære komponister og musikere, til Treblinka.

“Uansett hvor utmattet vi enn måtte være, skulle vi stå ranke og rette og lytte til konserten”.
Samuel Willenberg

Han ble straks gjenkjent og satt til å lede et lite leirorkester på tre mann. De skulle nå underholde SS-personalet i deres klubb i leiren, det såkalte Casino, der tyskerne slappet av om kveldene.

Men også fangene ble tvunget til å være publikum under den daglige kveldsappellen der arbeidsfangene ble telt.

“Mens vi sto i givakt under appellen holdt Gold oss ​​trollbundet med de gamle melodiene som han frembrakte med sin fiolin – midt i den søtlig-kvalmende stanken av råtnende lik som klebet til oss. Etter en av konsertene konkluderte tyskerne at maestroene ikke så bra nok ut. Klærne deres var for store, holdt oppe av alle slags belter", skriver Willenberg og fortsetter:

“De beordret skredderne våre til å sy jakker av skinnende kulørt blått stoff og feste enorme sløyfer på kragene. Ikke lenger kledd som fanger men som klovner, underholdt de oss under appellen dag ut og dag inn. Uansett hvor utmattet vi enn måtte være etter en tolv timers arbeidsdag skulle vi stå ranke og rette og lytte til konserten”.

Willenbergs skulptur av den jødiske kvinnen Ruth Dorfmann, som ble klippet før turen til gasskammeret.

© Tomer Appelbaum/Haaretz Newspaper

Finner søstrenes klær

En frostklar morgen fant Samuel Willenberg ut hva som hadde skjedd med de to søstrene hans.

“Jeg bøyde meg ned igjen og tok opp en liten, brun jakke som hadde tilhørt min lillesøster Tamara”.
Willenberg om funnet av søsterens klær.

Han hadde blitt satt til å sortere klærne fra en transport av fanger som kort tid før hadde blitt tvunget til å kle av seg og dirigert til gasskamrene.

“Jeg oppdaget en kjent farge blant klærne som lå strødd ut over bakken. Jeg bøyde meg ned og tok opp en liten, brun jakke som hadde tilhørt min lillesøster Tamara.

Et skjørt som hadde tilhørt min storesøster Itta hang fast på den – som en søsters omfavnelse. I hendene mine holdt jeg en jakke og et skjørt som hadde tilhørt søstrene mine.

Min mor hadde forlenget jakkeermene med biter av grønt stoff. Jeg forsto at mors forsøk på å få søstrene mine ut av fengselet i Czestochowa hadde vært forgjeves," skrev Willenberg.

I dag markerer en minnestein de ca. 900.000 jødene som ble myrdet i Treblinka. På minnesmerket står det på flere språk: “Aldri mer”.

© Shutterstock

Ofrene som visste hvilken skjebne som ventet dem etter ankomsten til Treblinka kunne finne på å gjøre opprør. En natt hørte arbeidsjødene, som var låst inne i brakkene sine, skudd og høylytte rop fra SS-mennene.

Forklaringen på nattens oppstyr fikk de samme morgen. ”Ved daggry fikk vi vite at en transport fra Grodno hadde ankommet i løpet av natten. Jødene hadde krabbet ut av kuvognene og oppdaget hva som ventet dem i leiren.

Da de ble beordret til å kle seg nakne, angrep de SS-mennene med kniver og flasker i en hard kamp. Det var 2000 mennesker i transporten, inkludert mange kvinner og barn.

Til slutt ble de selvfølgelig skutt ned alle sammen. De drepte lå overalt på plassen. De sårede SS-mennene ble fraktet til sykehuset. Da vi kom ut av brakkene våre om morgenen, så vi likene spredt ut overalt, dekket av et tynt, uberørt lag av nysnø”.

Også arbeidsjødene la en plan for å gjøre opp med bødlene sine og unnslippe leiren. En mulighet bød seg da leirens jødiske låsesmeder fikk beskjed om å lage nøkler til et nybygd våpenlager.

Det gjorde de – og laget også en til leirens hemmelige motstandsbevegelse som hadde planlagt et opprør i lang tid.

Fangene sikret seg et større antall geværer, og den 2. august 1943 klokken kvart på fire om ettermiddagen gikk jødene til angrep på leirens vaktpersonale og satte fyr på flere bygninger samt Treblinka-leirens bensindepot.

"Så satte jeg geværet mot tinningen hans og skjøt”.
Samuel Willenberg

Flesteparten av opprørerne ble brutalt meiet ned under forsøket på å flykte, men Willenberg og noen hundre andre fanger klarte å kjempe seg ut av leiren.

Underveis oppdaget Willenberg Alfred Boehm, som hadde vært hans nærmeste venn i leiren i de ti månedene han hadde vært der.

Boehm hadde fått i oppgave av SS å samle søppel og flasker i leiren i en barnevogn og hadde derfor rett til å bevege seg uhindret rundt, noe som hadde vært avgjørende for koordineringen av fangenes opprør.

“Jeg så en barnevogn ligge veltet på bakken. Jeg kjente den igjen som Alfreds og lette etter vennen min. Han lå ved siden av gjerdet, utstrakt som om han lå i en avfyringsposisjon. Jeg sprang bort til ham og oppdaget at hodet hans lutet til den ene siden og lekket store mengder blod”.

Kort etter ble en annen av Willenbergs venner, en jødisk konvertitt til kristendommen kalt 'presten', også truffet i beinet av en kule. Han falt sammen rett ved Willenberg.

“Jeg løp bort til ham, og øynene våre møttes. Han uttrykte ingen frykt, bare en siste viljestyrke og en bønn. De bleke leppene hans skalv,” mens han hvisket fram ordene til Willenberg:

"Katzap (Willenbergs tilnavn i Treblinka, red.) gjør ende på meg, i hans navn som du ikke tror på."

“Jeg gestikulerte mot dødsleiren. ‘Se der borte,’ sa jeg, ‘der er din kone og dine barn’. Så satte jeg geværet mot tinningen hans og skjøt”.

Slapp levende ut av Treblinka

Etter opprøret lyktes det Willenberg å nå Warszawa og lokalisere faren, som hadde klart å holde sin jødiske bakgrunn skjult ved å opptre som en stum kunstner som malte fromme bilder av Jesus og Jomfru Maria.

Willenbergs mor, som jobbet på en våpenfabrikk i en annen by, ankom kort tid etter.

“Der var mor. Hun så på meg som var jeg en drøm, gned seg i øynene og hvisket: ‘Er det deg, Samek?”
Samuel Willenberg om sin hjemkomst.

Begge foreldrene hadde for lengst avskrevet alle de tre barna som døde i Treblinka – en leir som ingen av de deporterte vanligvis vendte tilbake fra.
“Der var mor. Hun så på meg som var jeg en drøm, gned seg i øynene og hvisket: ‘Er det deg, Samek?’

Jeg kunne merke at hun holdt på å falle og støttet henne mens jeg hjalp henne innenfor. Hun knuget meg tett og vi gråt i armene på hverandre.

Så stilte hun spørsmålet jeg fryktet: ‘Så du dine søstre der?’ Etter først å ha løyet for min far, bedro jeg nå min mor på samme måte. Jeg visste intet om mine søstre, sa jeg”.

Samuel Willenberg fortalte aldri foreldrene sine at han hadde funnet søstrenes etterlatte klær i Treblinka.

I Warszawa kunne Willenberg ha holdt en lav profil og skjult seg til tyskerne var nedkjempet, noe de færreste ville ha fortenkt ham i.

Men han valgte i stedet å kaste seg inn i den polske anti-tyske motstandsbevegelsen og deltok et år etter opprøret i Treblinka i nok et opprør – denne gangen i den polske motstandsbevegelsens forsøk på å befri Warszawa før Den røde armé nådde fram.

I 1944 reiste den polske motstandsbevegelsen seg mot okkupasjonsmakten i Warszawa. Håpet var å utnytte den røde hærens fremmarsj i Polen for å overrumple nazistene og befri byen. Opprøret endte med å bli brutalt nedkjempet.

© world history Archive/imageselect

Her kjempet han innett mot de tyske troppene i flere uker og unngikk med nød og neppe å bli tatt til fange da de polske frihetskjemperne i oktober 1944, etter 63 dagers kamp, led nederlag for overmakten.

Gjenskapte minnene i bronse

Kort etter krigen møtte Samuel sin kommende kone Ada, som spurte om han kjente noen som kunne leie ut et rom.

Samuel svarte humoristisk at det kunne han jammen selv, men bare under forutsetning av at hun giftet seg med ham. To år senere giftet de seg, og i 1950 utvandret de sammen til Israel.

Samuel Willenberg mante verden til å huske ofrene for Holocaust.

© Ritzau Scanpix

Kunstneren glemte aldri ofrene

Etter krigen flyttet Samuel Willenberg til Israel, der han utdannet seg til landmåler og kunstner. Treblinka-minnene fulgte ham hele livet.

Bare 67 jøder vites med sikkerhet å ha overlevd Treblinka – hvorav Samuel Willenberg var den ene.

Etter krigen hjalp han i en årrekke jødiske organisasjoner med å finne jødiske barn som var blitt reddet fra nazistene av ikke-jødiske polske familier.

I 1950 besluttet Willenberg å forlate Polen for i stedet å bosette seg i Israel. Her utdannet han seg til landmåler og arbeidet fram til han ble pensjonist for Israels departement for gjenoppbygging.

Han glemte dog aldri sine opplevelser i Treblinka og mante resten av verden til heller ikke å glemme de utallige, navnløse ofrene.

I 2013 ble Samuels datter, Orit Willenberg-Giladi, utnevnt som arkitekt på det Holocaust-senteret som skal stå på stedet der Treblinka-leiren lå.

Willenberg hadde tidlig blitt introdusert for kunstens verden av sin far og hadde livet gjennom drevet mye med tegning. Nå skapte han de mest utførlige skissene av Treblinka som noen overlevende noensinne hadde laget.

Da han gikk av med pensjon, tok han en utdannelse som skulptør ved universitetet i Jerusalem og støpte en stor del av sine erindringer fra Treblinka i bronse.

Blant disse er Artur Golds orkester og barndomsvennen Alfred Boehm med sin barnevogn full av søppel.

Blant skulpturene er også den unge jenta Ruth Dorfmann, som Willenberg fikk ordre om å klippe korthåret før hun ble sendt inn i gasskamrene, og som så vennlig ba ham om å huske navnet hennes – hvilket han gjorde.

Samuel Willenberg var 93 år da han døde i 2016. Da hadde han blitt dekorert med den høyeste polske militærorden for heltemot i kamp: Virtuti Militari.

Polens Virtuti Militari-orden, som den polske regjeringen tildelte Samuel Willenberg, stammer helt tilbake fra 1792.

© Imageselect

Helt til det siste ga han uttrykk for et dyptfølt ønske om at skulpturene hans en dag ville bli utstilt på et museum i leiren han så mirakuløst hadde rømt fra.

Et nytt museum i Treblinka er for tiden under oppførelse og forventes åpnet til 80-årsmarkeringen for leiropprøret i 2023.

Under innvielsen av en utstilling av Samuel Willenbergs unike skulpturer i Warszawa i januar 2020 erklærte den polske visekulturministeren at: "Det beste stedet å stille ut disse skulpturene er der det hele skjedde, stedet han klarte å flykte fra – Treblinka. Og slik vil det bli”.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul