Humle ble nazi-ubåtenes mareritt

I samme øyeblikk avfyrer sersjant Sharland en lysbombe som med ett bader havet i et lysende skjær og gjør natten til dag. Baveystock kan tydelig se ubåtens tårn, der besetningen desperat fyller himmelen med kuler fra luftvernskytsgeværets fire løp.

Piloten kaster flyet rundt og angriper ubåten midtskips. De fastmonterte Browning-maskingeværene på siden av flyet spruter kuler mot målet. Samtidig åpner også skytteren i flyets nese samt skytteren i det øverste skyttertårnet midt på flyet ild.

«Bokstavelig talt hundrevis av prosjektiler traff ubåten og vannet rundt», skrev Baveystock senere om angrepet.

Etter bare seks-sju sekunders konsentrert ild er alt liv i ubåttårnet utslettet og luftvernskytset har stilnet. Da Baveystock øyeblikket etter trykker på bombeutløseren og kaster en serie på seks dypvannsbomber tvers over ubåten, er de rundt 50 besetningsmedlemmene inne i fartøyet dødsdømt.

Akkurat da piloten stiger bratt opp-over, treffer en voldsom trykkbølge fra den eksploderende ubåten undersiden av flyet. U-955 er utslettet – med alle om bord. Krigens mest bumsete og uelegante fly har nok en gang nedlagt en av Hitlers «grå ulver».

Fra passasjerfly til ubåtjeger

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, satte britene inn et høyst uvanlig utseende fly. Short Sunderland var ved krigsutbruddet verdens største militære sjøfly.

Men det litt over 20 tonn tunge og temmelig uelegante flyet fremsto som alt annet enn en farlig fiende. Både de tyske ubåtkapteinene og flypilotene fant imidlertid raskt ut at det brummende sjøflyet var en livsfarlig fiende.

Sunderland-flyet var resultatet av flere års utvikling av sjøfly til sivil og militær bruk. Under første verdenskrig hadde Storbritannia gjort bruk av sjøfly til å holde øye med fiendens flåte.

Disse tidlige flyene var ganske enkle med åpne cockpiter. Da krig-en sluttet, fortsatte sjøflyene med å være populære innenfor sivil luftfart, fordi de kunne nå ut til de delene av det enorme britiske imperiet der det ikke var anlagt landingsbaner til fly.

Da den britiske regjeringen i 1934 besluttet at all transport av post mellom imperiets spredte kolonier skulle skje med fly, satte det fart i produksjonen av langtrekkende sjøfly­ som skulle transportere post og passasjerer.

Flyprodusenten Short Brothers i Belfast utviklet derfor det såkalte Empire Class-sjøflyet som fra 1936 begynte å fly i rutefart mellom England og Egypt, Sør-Afrika, India og til slutt også Australia.

Flyet, som hadde en rekkevidde på over 1000 km, imponerte det engelske luftvåpenet, RAF. Og da det trakk opp til krig med Tyskland, der Hitler hadde kommet til makten, bestilte RAF en militær versjon som sto klar våren 1938.

S.25 Sunderland Mk I, som flyet ble kalt, var mer et flygende skip enn et fly med sin høyde på rundt 11 meter og lengde på 26 meter.

Da en australsk pilot fikk se sjøflyet for første gang, var han overveldet over størrelsen: «Inni fortsatte det med å imponere med god plass og stor høyde fra kommandobroen ned til havoverflaten».

Flyets fire motorer ga det en toppfart på 340 km/t, som var passende for et fly av den størrelsen, men gjorde det også svært utsatt. For eksempel fløy det samtidige britiske jagerflyet Spitfire over 200 km/t raskere.

Til gjengjeld hadde den militære versjonen av Sunderland-flyet en rekkevidde på nesten 3000 km – lenger enn noe annet britisk militærfly. Det var også spekket med våpen.

De første flyene hadde hele sju maskingeværer: ett i nesen, fire i halen og to i midten av flyet foran. An­tal­l geværer økte gjennom hele krigen.

Utover det hadde sjøflyet plass til åtte bomber. Sunderland-sjøflyet skulle nemlig ikke bare observere fiendens ubåter, det skulle også kunne angripe og senke dem. Og flyet måtte ikke vente lenge på å komme i aksjon.

Et flygende skip med bevæpning

Få dager ut i andre verdenskrig ble de rundt 30 fer­dig­byg­­de sjøflyene satt inn. Britene fryktet med rette at tyskerne med sine ubåter ville prøve å kvele for­sy­nings­lin­je­ne over Atlanteren.

Derfor ble Sunderland-flyet sendt ut for å beskytte konvoiene. Det store flyet var perfekt til oppgaven. Med maksimal drivstoffbeholdning kunne flyet holde seg i luften i opptil 14 timer og overvåke konvoiene fra oven.

En uke ut i krigen, 8. september, ble sjøflyet satt på sin første prøve da et av flyene under en patrulje observerte to ubåtperiskop. Flyet kas­tet sine åtte bomber mot de to neddykkede ubåtene – uten å treffe.

Britene hadde imidlertid verken fly eller krigsskip nok til å beskytte alle fraktskip, og nesten daglig kom det rapporter om senkninger forårsaket av de tyske ubåtene. Sunderland-flyene var derfor konstant i arbeid. 18. september mottok pilot David Bevan-John og besetningen på et av sjøflyene et nødrop fra fraktskipet Kensington Court, som var angrepet av en ubåt 110 km vest for Cornwall helt sør i England.

Da sjøflyet nådde frem, hadde skipet nesten sunket, og de 35 overlevende besetningsmedlemmene satt i livbåtene. Etter å ha sikret seg at ubåten var borte, landet fly­et til de forliste sjømennenes store jubel på havet.

«En livbåt som så svært full ut, kom straks imot oss. Over oss fløy en annen Sunderland og signaliserte om vi ønsket at han også skulle lande og hjelpe», skrev Bevan-John.

Sammen fikk de to flyene reddet alle skipbrudne.

Suksessen var imidlertid en av de få, for tross sjøflyenes hyppige patruljer greide Hitlers ubåter å sende 41 skip til bunns bare i den første måneden av krigen. Og det skulle bare bli verre.

«Den sløve bien» jaget fienden bort

Selv om Sunderland-flyene gang på gang observerte og prøvde å angripe tyske ubåter, endte ingen angrep i senkninger. Britene hadde ennå ikke dypvannsbomber som kunne monteres på fly, og vanlige bomber fungerte ikke optimalt til ubåtjakt.

Det ble tydelig da en overivrig Sunderland-pilot angrep en britisk ubåt. En bombe traff ubåtens tårn, men det resulterte bare i fire knuste pærer.

Den 30. januar 1940 hadde et av sjøflyene endelig suksess. Ubåten U-55 ble jaget av to krigsskip etter å ha senket to fraktskip.

Et Sunderland-fly som ble tilkalt, fant ubåten og tvang den til å dykke.

Da krigsskipene nådde frem, slapp ubåten imidlertid unna igjen. Men Sunderland-flyet ga ikke opp, og fant på ny tyskeren, som igjen måtte dykke. Til slutt gikk ubåtens batterier tomme, og den tys­ke besetningen måtte forlate ubåten, som deretter ble senket.

Også de tyske pilotene var blitt oppmerksomme på det brummende sjøflyet, som de på spøk hadde gitt økenavnet «Den sløve bien».

Våren 1940 inntraff imidlertid en episode som viste at «Den sløve bien» kunne slå voldsomt fra seg.

Den 3. april ble et Sunderland-fly som beskyttet en konvoi i Nordsjøen, angrepet av to tyske Junkers Ju 88-kampfly. Sjøflyets skytter ventet kaldblodig på at kampflyene kom nært nok, før de åpnet ild. Ildkraften fra britenes sju maskingeværer fikk de to Ju 88-flyene­ til å trekke seg tilbake.

Like etter prøvde fire andre Junkers-fly å bombe konvoien, men igjen greide Sunderland-flyet å jage dem på flukt. Få minutter senere ankom seks andre Ju 88-fly.

Fire av dem gikk løs på konvoien, mens de to resterende angrep sjøflyet. Mens landbaserte bombefly ofte hadde et maskingevær-tårn under buken til å forsvare seg mot angrep nedenfra, var Sunderland-flyets buk ubeskyttet.

Piloten fløy derfor helt ned til vannoverflaten, mens skytterne gjorde seg klar til enda en omgang. I det bakerste maskingevær- tårnet kunne skytteren Bill Lillie se de to fiendene komme nærmere og nærmere:

«Den første fikk en salve på avstand og dreide av. Jeg ville ikke kaste bort ammunisjon, så jeg lot det andre flyet komme innenfor en avstand på 90 meter».

Idet det tyske flyet nærmet seg, avfyrte piloten sine maskingeværer, med kuler som gikk tvers gjennom sjøflyets skrog. Men Lillie lot seg ikke påvirke:

«Jeg ga ham deretter en forbannet god salve, og det så ut til å ryste ham godt og grundig. Jeg kom helt nær flyets hakekors, ga ham enda en salve og så ham styrte i havet», berettet Lillie.

De fire andre Junkers-flyene trakk seg raskt tilbake. Tyskerne døpte deretter sjøflyet om til «Det flygende pinnsvin» på grunn av dets effektive maskin-geværbeskyttelse.

Flyet fikk dypvannsbomber

I august 1940 ble de første Sunderland-flyene utstyrt med radar, men den fungerte ikke optimalt. Mer enn én gang kom flyene til å angripe spanske og portugisiske fiskebåter, fordi radaren ikke greide å skjelne mellom typene av mål.

Briten Chaz Bowyer var med på en nattpatrulje der radaren plutselig avslørte en mulig ubåt. Besetningen skyndte seg å gjøre bombene klar, før de fyrte av en lysrakett: «I skjæret fra lyset – og før bombene var på plass – så vi målet: en hval!»

Til tross for unøyaktigheten gjorde radaren det vanskeligere for de tyske ubåtene å seile uforstyrret på overflaten om natten, der de ladet batteriene til undervannsseilas.

Enda verre var det for ubåtene at sjøflyene på samme tid ble bevæpnet med nyutviklede dypvannsbomber som kunne slippes fra luften og innstilles til å eksplodere på et bestemt dyp.

Det betydde at det ikke lenger var mulig for de tyske ubåtene bare å gjemme seg i dypet når de ble funnet av et Sunderland-sjøfly.

Inntil videre var sjøflyenes primære rolle fortsatt å eskortere konvoiene, særlig på den viktige ruten over Atlanteren.

Men selv de langtrekkende Sunderland-flyene kunne ikke nå helt ut til det såkalte midtatlantiske hullet – et nes­ten 500 km bredt område midt i havet der verken amerikanske eller britiske fly kunne nå ut og gi skipene beskyttelse. Fraktskipenes eneste forsvar her var eskortekrigsskipene.

KART: Nord-Atlanteren var en dødskorridor

I områdene som Sunderland-flyene var i stand til å dekke, var flyets besetninger konstant i fare – selv uten fienden. På hvert tokt måtte de gjennomsøke tusenvis av kvadratkilometer hav på kryss og tvers over konvoiene, mens den konstante buldringen fra motorene og vibrerende metalldeler langsomt gjorde dem døve.

Motorfeil betydde som regel at flyene måtte nødlande på et bølgefylt hav, som på grunn av farten kunne knuse sjøflyet som et eggeskall.

Og selv hvis besetningen overlevde styrten, befant den seg ofte flere hundre kilometer fra land uten mulighet for å bli reddet.

De opptil 14 timer lange patruljene var derfor preget av både frykt og ensomhet. Som briten Chaz Bowyer skrev:

«Man følte seg svært ensom, når det var lange perioder med stillhet over samtaleanlegget, sporadisk avbrutt av et annet besetningsmedlem, som slo på mikrofonen og pustet i den som for å få bekreftet at han ikke var alene».

Hos skipsbesetningene var lyden av sjøflyets motorer imidlertid kjærkommen. De visste at bare flyets tilstedeværelse utvilsomt skremte mange ubåter til å trekke seg unna.

Frykt avløste kjedsomheten

1942 ble ubåtkrigens verste år for de allierte, med over 1300 senkede fraktskip. Men de overanstrengte Sunderland-besetningene kunne imidlertid glede seg over at de gamle flyene begynte å bli erstattet av nye, forbedrede utgaver.

Sunderland modell Mk II og Mk III fløy lenger og var utstyrt med enda flere maskingeværer og en forbedret radar som gjorde det lettere å finne ubåtene.

Samtidig begynte amerikanerne å sende hundrevis av nye, langtrekkende fly inn i kampen mot fienden under havet. Det betydde at også Sunderland-besetningene i høyere grad kunne konsentrere seg om egentlig ubåtjakt og ikke bare konvoipatrulje.

De ekstra flyene og eskorteskipene som nå ble satt inn mot ubåtene, resulterte i at 1942 ble det hittil blodigste året for den tyske ubåtflåten. Nesten 90 ubåter nådde aldri hjem – langt over det dobbelte av tapene året før.

1943 skulle imidlertid bli langt verre for tyskerne, og Sunderland-flyene kom til å spille en viktig rolle i oppgjøret med ubåtene. Nå var det den undersjøiske jegeren selv som ble jaktet på.

Ubåtene gikk til motangrep

Hittil hadde ubåtene så vidt det var mulig foretatt katastrofedykk ved flyangrep. Men som en reaksjon på de stadig hyppigere angrepene fra luften hadde den tyske ubåtsjefen, Karl Dönitz, i slutten av 1942 gitt ordre om at ubåtene hans skulle bevæpnes med luftvernskyts slik at de kunne ta opp kampen mot den flygende fienden.

Dönitz la dessuten en felle for angriperne. Et antall ubåter – de såkalte flak­-ubåtene – ble bevæpnet med en luft­vern­ka­non samt to luftvernskyts-­­mas­kin­ge­væ­rer med fire løp hver som samlet kunne pumpe 1600 kuler mot fienden per minutt.

Så voldsom ildkraft hadde ingen ubåter hatt før. Den 24. mai 1943 klappet fellen da et Sunderland-fly med kaptein Debnam ved roret oppdaget flak-ubåten U-441 og gikk til angrep.

Den tyske ubåtens luftvernskyts fylte himmelen med kuler og granater. Tross den heftige sperreilden rakk flyet å slippe fem dypvannsbomber før det styrtet og trakk besetningen med seg i dypet.

En uke senere fikk bri­te­ne hevn da Sunderland-sjøflyene greide å senke to tyske ubåter på sam­me dag. Den ene ubåten, U-563, ble truffet av dypvanns­bom­ber, som ifølge øyenvitner bokstavelig talt rev ubåten fra hverandre.

For ytterligere å styrke luftforsvaret prøvde de tyske ubåtene å seile ut i grupper, slik at de kunne hjelpe hverandre mot fiendefly. 13. juni fant et Sunderland-fly en flokk på hele fem ubåter.

Flyets besetning gikk fryktløst løs på ubåtene som avfyrte samtlige av sine luftvernskyts. Sjøflyet greide bare å skade en enkelt ubåt før det selv ble skutt ned.

Fly og skip angrep i forening

De allierte innså at de måtte en­dre taktikk. Løsningen ble å angripe grupper av ubåter med flere fly og skip på samme tid. Da tre ubåter ble oppdaget i Biscaya utenfor vestkysten av Frankrike 30. juli 1943, deltok hele fem forskjellige allierte flytyper med as­si­stan­se fra krigsskip.

Den tyske kapteinen på U-461, Wolf-Harro Stiebler, dro med de to an­dre ubåtene til overflaten fordi den ene måtte lade batteriene: «En halv time senere så vi det første flyet, og like etter sirklet flere over oss», forklarte kapteinen siden.

Da flyene angrep, avfyrte de tre ubåtene alt de hadde av luftvernskyts. Blant de angripen­de flyene var pilot Dudley Marrows, som styrte sitt tunge Sun­der­land­-sjøfly helt ned til havoverflaten i håp om at de to bakerste ubåtenes luftvernskyts ikke ville kunne treffe ham fordi den forreste ubåten lå i veien.

I siste øye­blikk slapp Sunderland-besetningen sju dypvannsbomber mot fienden før Marrows krenget flyet bratt oppover for å unn­gå en kollisjon med ubåtens tårn. «Du fikk ham!» ropte andrepiloten til Marrows idet de passerte ubåten.

Kaptein Stiebel befant seg i ubåten da den ble truffet: «Det hørtes et ufattelig brak, og jeg var sikker på at ubåten hadde gått i luften. Jeg ble trukket ned i dypet, men så kom det en rask bevegelse, og jeg skjøt opp til overflaten».

Svømmende i overflaten iakttok han hvordan flyene senket den andre ubåten, før fire krigsskip nådde frem og utslettet den siste ubåten og dens besetning med dypvannsbomber.

Sunderland-sjøflyene fortsatte suksessen. Bare i løpet av de første fire dagene av august senket sjøflyene fire ubåter.

Se nærmere på «humlas» utrustning

Det ene av angrepene ble gjennomført av canadieren Al Bishop og hans ti mann store Sunderland-besetning.

Under en patrulje oppdaget de U-489 sørøst for Island. Bishop fløy straks ned mot ubåten, som ble liggende i overflaten for å ta opp kampen. Ubåten beveget seg i sikksakk for å gjøre det vanskelig for flyet å treffe, før fartøyets luftvernskyts begynte å skyte.

I et regn av kuler nærmet sjøfly­et seg ubåten mens skytteren forsøkte å utslette ubåtens motild. Flyets fremre skytter og andrepilot ble truffet av sperreilden, og skroget ble gjennomhullet av kuler. Bishop rakk
å slippe seks bomber over ubåten før han måtte nød­lan­de på hav­o­ver­fla­ten.

«Det ene øyeblikket lød et enormt brak, det neste lå vi i vannet», fortalte Bishop senere.

«En av guttene satt på flyhalen en stund, men måt­te svømme bort da flyet sank fem minutter etter at det nødlandet».

Bare Bishop selv og fem andre fra den elleve mann store besetningen hadde overlevd styrten. Etter rundt en halv time kom ubåten som hadde skutt dem ned plut­se­lig drivende mindre enn 200 meter unna.

Bishop og hans menn kunne deretter observere at tyskerne forlot ubåten i all hast og rodde bort fra den i gum­mi­båtene sine. Like etter sank ubåten.

I den neste timen fløt de seks overlevende Sun­der­land-besetnings­med­lem­mene og ubåtens 58 sjømenn bare 100 meter fra hverandre. Ingen av de to gruppene sa noe, men iakttok hverandre i taushet frem til de ble fisket opp av allierte krigsskip.

Den 2. august 1943 avblåste tys­kernes ubåtsjef Karl Dönitz offisielt sin «Slå tilbake»-kampanje. Riktig nok var 12 allierte fly – både Sunderland-fly og andre – skutt ned av ubåtene på litt over tre måneder, men i samme tidsrom var 26 ubåter blitt senket og 17 skadet.

Ubåter senket i tur og orden

1943 ble vendepunktet i krigen mot ubåtene. Da året var omme, hadde tyskerne mistet nesten 250 ubåter – med deres erfarne besetninger som var umulige å erstatte.

Året etter senket de tyske ubåtene bare 243 skip, mens de selv mistet 249 ubåter. Slaget var tapt.

De aller fleste senkningene sto nye skip og et vell av nye antiubåtfly for. Men det var den utrettelige Sun­der­land som hadde tatt den hardeste tørnen. Flyet rakk å senke eller gjøre skade på 55 tyske og italienske ubåter.

Hvor mange liv «Den sløve bien» reddet med sine utrettelige pa­trul­jer over konvoiene, vet ingen, men det skal telles i tusener.