Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Husmor-opprør reddet 2000 tyske jøder

Nazistenes siste klappjakt på jøder begynner i 1943. Jøder som er gift med ariske tyskere, har hittil fått være i fred, men nå skal også de sendes til kz-leirer. Deres koner stritter rasende imot.

Entertainment Pictures/Imageselect

De 600 husmødrene stirrer som forsteinet mot fengselet i Rosenstrasse. Det er 2. mars 1943, og våren burde være på vei i Berlin, men de fryser i kulden.

Likevel er det noe helt annet som gjør dem hvite i ansiktet: Inne i fengselet sitter mennene deres innesperret på fjerde døgnet, og foran fengselet – bak en mur av sandsekker – står soldater bevæpnet med mitraljøser.

SS-offiseren gir soldatene sine ordre om å rette våpnene mot kvinnene, og kommandoen får uvilkårlig demonstrant­ene til å klumpe seg tettere sammen av frykt.

De blåfrosne leppene skjelver, men de viker ikke en tomme.

I Nazi-Tyskland er kvinner redusert til matemaskiner og kokekoner som ingen i partitoppen tar alvorlig.

Men denne gang­en har Hitlers håndlangere forregnet seg. Midt i hovedstaden bryter det ut et opprør som verken vold eller kaldblod­ige drap kan stanse.

Bare én liten bloddråpe kan snu folkestemningen og i verste fall true Hitlers makt.

Nederlaget ved Stalingrad i februar 1943 knekket tyskernes tro på at de kunne vinne krigen. Ut over en halv million døde og sårede ble 91.000 tyske soldater tatt til fange av Den røde hær.

© Shutterstock

Tusenårsriket vakler

Etter store tyske triumf­er i 1939-42 har krigslykken snudd.

På østfronten presses Hitlers soldater tilbake mens Berlin og andre tyske storbyer bombes.

Men nazistenes mord på Europas jøder fortsetter uten stans.

Jødehatet skulle samle tyskerne

Da kvinnene stimlet sammen i Rosenstrasse, hadde nazistenes organiserte jøde­forfølgelser allerede pågått i et tiår.

Etter 1. verdenskrig hadde Hitler, Goebbels og andre mektige partimedlemmer behendig gjort jødene til syndebukker for det sviende nederlaget.

Tysklands kapitulasjon kostet keiseren tronen og utløste hungersnød og blodige gatekamper tysk­ere imellom.

Den enkle forklaringen ble raskt populær siden den fratok tyskerne ansvaret for landets sammenbrudd.

“I det store og hele kan man fastslå at 60 prosent skal likvideres mens bare 40 prosent kan settes i arbeid.”
Goebbels, 1943.

Da Hitler sam­tidig lovet å føre landet inn i en ny storhetstid, ble partiet hans landets største.

Men Hitler kunne ikke fordra demokratiet, og i 1933 gjennomførte han et kupp som ga ham diktatorisk makt.

Jødene utgjorde under én pst. av den 65 mill. store befolkningen, men de ble likevel utpekt som det tyske folks hovedfiende.

De var “landssvikere og undermennesker” ifølge nazistenes ideologi – og kunne ikke brukes til annet enn å forene tyskerne og hjelpe nazist­ene å holde på makten.

Med Hitlers posisjon sikret, gikk hetsen mot jødene inn i en ny fase: Mange jødiske familier eide verdier som nazistene tok beslag i.

Pengene ble brukt til å fylle det gapende hullet i statskassen som fulgte med opprustning, motorveibygging og tusenvis av andre statlige byggeprosjekter.

Nazistene hadde stjålet jødenes penger. Nå ville de kvitte seg med denne minoriteten.

Trakassering skulle få mange av dem til å utvandre, men jødene var patriotiske og håpet i det lengste at de fortsatt ville ha en plass i fedrelandet.

Ingen hadde fantasi nok til å forestille seg de uhyrlighetene som ventet dem.

Jødenes håp ble endelig knust da 2. verdenskrig brøt ut.

Hitler beordret “undermenneskene” ut, og den 1. oktober 1941 rullet de første togene med deport­erte tyske jøder østover – til de nyoppførte konsentrasjonsleirene i blant annet det besatte Polen.

Den egentlige hensikten med deportasjonene går frem av Joseph Goebbels dagbok.

“I det store og hele kan man fastslå at 60 pst. skal likvideres mens bare 40 pst. kan settes i arbeid,” skrev Hitlers propagandaminister.

Den 1. november 1942 kom turen til jødene i Berlin.

De første ble kjørt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i dagens Tsjekkia, og i januar 1943 startet masse­transporten til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau.

“Vi ble jaget ut i gården, der noen lastebiler ventet. Rundt dem sto en flokk uniformerte menn med stokker og pisker i hånden.”
Löwenstein, 1943.

Gauleiter ville gi Hitler en gave

Ut over vervet som propagandaminister hadde Goebbels også posten som Berlins såkalte gauleiter – det vil si byens leder.

Han ville gjerne gi Føreren en spesiell gave i anledning Hitlers 54-års fødselsdag den 20. april: et “jødefritt” Berlin.

For Goebbels utviklet deportasjonene seg til et prestisjeprosjekt, men oppgaven var overveldende, for det bodde fremdeles over 25.000 jøder i byen.

Goebbels ga ordre til å sette i gang den såkalte fabrikkaksjonen. Den begynte om morgenen den 27. februar. Gestapo-folk hentet 10.000 jøder.

Av dem hadde de fleste nettopp møtt til tvangsarbeid på byens fabrikker.

“Kl. 8 lød sirenen, og verksmesteren kom løpende. ‘La maskinene være. Få opp farten! Ut i gården med dere jøder!’ lød det,” forteller Hans-Oskar Löwenstein de Witt, som den gang var 16 år.

Som sønn av en jødisk far og en ikke­-jødisk mor hadde han så langt unngått å bli deportert. I stedet utførte han tvangs­arbeid på våpenfabrikken “Deutsche Waffen- und Munitionsfabrik”.

“Vi ble jaget ut i gården der noen lastebiler ventet. Rundt dem sto en flokk uniformerte menn med stokk og pisk i hånden,” husker Löwenstein de Witt, som ble kjørt vekk på lastebil sammen med sine kolleger.

Jøder som av én eller annen grunn ikke var på arbeid, ble pågrepet av Gestapo på annet vis.

Julius Israel, en 45 år gammel tidligere skredder som var blitt presset til å si fra seg forretningen sin, kom samme morgen til den lokale politistasjonen.

Han hadde vanskelig for å gå på grunn av polio og skulle fornye passet som gjorde det mulig for ham å bruke byens offentlige transport. Det fikk jøder ellers ikke benytte.

Men på kontoret ventet SS-offiserer på Israel, og også han ble kjørt bort.

For både Löwenstein de Witt og Israel endte kjøreturen i den jødiske menighetens hus i Rosenstrasse. Nazistene brukte det som fengsel.

En av nazistenes paroler var at arisk blod ikke måtte forurenses av jødisk blod.

© Shutterstock

Ektefeller ble presset til skilsmisse

Nazistene ville ha et Tyskland med bare ariere, og det førte til problemer for tusenvis av tyskere som var gift med jøder.

Nürnberglovene fra 1935 forbød jøder og ikke-jøder å gifte seg med hverandre.

Men loven sa ikke noe om ekteskap som alt var inngått. Berlin-kvinnen Hanna Löwenstein de Witt hadde vært gift med sin jødiske mann Fritz i mange år da forbudet trådte i kraft.

I 1943 var Hanna en av de sinte ektefellene som demonstrerte foran fengselet i Rosenstrasse, men hennes problemer med nazistene var ikke av ny dato.

I 1937 var hun blitt innkalt til samtale med Berlins Gestapo-sjef, Heinrich Müller.

Det hemmelige tyske statspolitiet forsøkte å presse baronessen til å la seg skille og lokket med at hennes sønn dermed ville være sikret opptak på en nazistisk eliteskole. Hanna avviste ham blankt.

Også andre kristne kvinner som var gift med jødiske menn ble trakassert, og noen ga etter for presset. Men ikke Hanna Löwenstein de Witt.

Året etter måtte hun igjen stå skolerett for Müller.

Han kalte mannen hennes et “jødesvin“, og det fikk baronessen til å forlate kontoret i protest.

Kvinnelist ga visshet

Historikere mener at kontorbygningen, som lå bare noen få hundre meter fra den store Alexanderplatz, endte opp med å huse rundt 2000 innsatte.

Menn­ene fant fort ut at samtlige hadde én ting til felles: De var enten gift med en ikke-jøde eller sønner av et blandings­ekteskap.

Denne befolkningsgruppen hadde hittil sluppet unna nazistenes deportasjoner, men nå så det mørkt ut for dem.

Mens fangene satt rygg mot rygg uten å få verken vått eller tørt, satt de engstelige konene og mødrene hjemme og ventet.

Hans-Oskar Löwenstein de Witts mor, Hanna, ventet forgjeves på sønn og ektemann.

Julius Israels kone Charlotte ventet også engstelig på mannen sin. Etter å ha ventet i flere timer uten å høre fra ham, oppsøkte hun politiet. De forklarte at mannen hennes var blitt ført til Rosenstrasse.

Andre koner og mødre fikk høre det som var skjedd fra kjente. Rosenstrasse ligger midt i Berlin, og det var mange som hadde sett lastebilene kjøre forbi.

De to kvinnene dro bort til det jødiske menighetshuset i Rosenstrasse i håp om å få kontakt med sine kjære.

Foran bygningen traff fru Löwenstein de Witt og fru Israel mange andre koner, men ingen av dem fikk slippe inn, for huset var bevoktet av politifolk og SS-soldater.

Flere av kvinnene fikk imidlertid kontakt med sine menn ved å bruke list. Fru Löwenstein de Witt henvendte seg f.eks. til én av vaktene med ordene:

“Hør her, jeg har fått vite at min mann sitter inne her. Det er jo uhørt! Jeg sliter for Føreren og for fedrelandet i denne krigsvinteren og kommer trett hjem fra jobben bare for å oppdage at jeg ikke har nøkkel til å komme inn. Min mann har nøkkelen. Bare spør ham.”

Vaktene hentet mannen. Han lot kona få nøkkelen hans selv om hun allerede hadde en i lommen. Nå visste hun hvor han befant seg.

Fru Israel ba de samme vaktfolkene om å hente sin manns rasjoneringskort for poteter. Vakt­en kom kort etter tilbake med rasjoneringskortet.

“Jeg har det fint,” hadde mannen hennes skriblet på baksiden.

I dagene som fulgte kom kvinnene med pakker med mat og andre nødvendighetsartikler.

Pakkene ga de til vaktene som samvittighetsfullt brakte dem videre – skjønt ikke av vennlighet.

Matvarer var blitt rasjonert allerede i 1939. Nå, fire år senere, var tyskernes mat­varerasjoner per person blitt redusert med en fjerdedel.

Pakker med brød, marmelade og andre matvarer var derfor populære hos vakter som fisket til seg noen godbiter selv før de lot resten gå videre.

Rent undertøy og sokker var også kjærkomne gaver, for fangene hadde ingen mulighet til å vaske seg. Bare det å komme seg på toalettet var et problem.

“Huset var en helt alminnelig kontorbygning med et par toaletter til de få ansatte. Men plutselig var det tusener av mennesker der inne,” mintes Hans­-Oskar Löwenstein de Witt.

Fangene måtte derfor gjøre sitt fornødne i et stinkende spann som gikk på omgang mellom dem.

Jødeforfølgelsene ble stadig verre

  • © Shutterstock

    1933

    Rett etter at Hitler tar makt­en blir Tysklands mer enn 500.000 jøder utestengt fra å utføre arbeid for den tyske staten.

  • © Shutterstock

    1935

    De såkalte Nürnberglovene fratar jødene stemmeretten og muligheten til å stille opp ved valg. De forbyr også ekteskap og sex mellom jøder og ikke-jøder.

  • © Shutterstock

    1937

    Varetektsfengslede jøder kan løslates hvis de lover å forlate Tyskland. Men ikke mange land vil ta imot dem.

  • © History and Art Collection/Imageselect

    1938

    Krystallnatten koster 100 jøder livet da nazistiske håndlangere ødelegger jødiske forretning­er og synagoger. Formålet med terroraksjonen er å fordrive jødene fra Tyskland. Jøder som tidligere er straffet, sendes i konsentrasjonsleir, og jødiske barn nektes adgang til tyske skoler.

  • © Shutterstock

    1939

    I januar oppretter Göring et emigrasjonskontor for jøder. Tanken er å drive jødene ut av landet. Cirka 250.000 forlater Tyskland før 2. verdenskrig starter. I februar får tyske jøder beskjed om å levere fra seg gull, sølv og andre edle metaller.

  • © Shutterstock

    1940

    Hitler gir Mussolini innsyn i en plan som går ut på å deportere Europas jøder til den øst-afrik­anske øystaten Madagask­ar, men senere oppgir han den planen.

  • © Shutterstock

    1941

    Tyske jøder skal bære en gul stjerne på klærne, og massedeportasjonene av jøder til konsentrasjonsleirene starter. I desember begynner nazistene å utrydde jøder i KZ-leirene med gass.

Bombeangrep rystet fangene

Den sparsommelige kosten og de kummer­lige sanitære forholdene var bare begynnelsen på redslene for de innesperrede i Rosenstrasse.

Natten mellom 1. og 2. mars – tre dager etter fengslingen – fløy 250 britiske bombefly over Berlin.

Den natten gjennomførte flyene krigens hittil voldsomste angrep på hovedstad­en. Straks sirenene tok til å hyle, skyndte innbyggerne seg i skjul i kjellere og tilfluktsrom.

Det gjaldt også SS- og Gestapo-folkene som holdt vakt i Rosenstrasse.

Fangene ble låst inne og måtte bli på kontorene som nå var celler. Mens bombene fikk bygningen til å riste, krøp de jødiske fangene sammen på gulvet.

De kunne ikke puste lettet ut før alarm­en ble avblåst, og da bare for en stakket stund. Sirenen varslet også at vokterne snart ville være tilbake for å fortsette arbeidet sitt.

Til tross for bombe­angrepet var Goebbels fortrøstningsfull.

“Endelig får vi jødene ut av Berlin. De ble samlet sammen i en fart sist lørdag og skal snart sendes østover. Jeg sier meg ikke tilfreds før rikets hovedstad er fullstendig jødefri,” skrev ministeren i dagboken sin.

Tyske jøder ble tvangsutskrevet til arbeid på våpenfabrikker.

© Ullstein Bild Dtl./Getty Images

Mangel på arbeidskraft forsinket deportasjonene

Bare angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 la beslag på 3 mill. tyske menn. Jøder ble brukt til å erstatte deres arbeidskraft.

Tross nazistenes trakass­ering bodde 168.972 jøder fortsatt i sine hjem i Tyskland i mai 1941.

De var ikke blitt deportert fordi det var despe­rat mangel på arbeids­kraft i Tyskland etter at millioner av menn hadde dratt til fronten.

Nazistene ønsket heller ikke å avsløre de hemmelige plan­ene om å utrydde hele Europas jødiske befolkning.

Men et halvt år senere – høsten 1941 – begynte de å deportere og utrydde Tysklands egne jøder. Likevel var det mange av dem som i første omgang slapp å bli deportert:

  • Arbeidere med spesialkunnskap innen rustningsindustrien.
  • Ektefeller av ikke-jødiske tyskere.
  • Ektefeller av utenlandske statsborgere som oppholdt seg i Tyskland.
  • Jøder som hjalp nazistene med å deportere andre jøder. Men denne gruppen ble også deportert i løpet av 1942.
  • “Geltungsjuden” – dvs. barn (født etter 1935) av blandet ekteskap mellom jøder og kristne. I 1939 var det 7000 Geltungsjuden i Tyskland.
  • I tillegg var det jøder som hadde gått under jorden – såkalt untergetauchte. Mellom 10.000 og 12.000 jøder levde i dekning. De var helt avhengig av hjelp fra andre tyskere som ville dele rasjonene sine med dem og hjalp dem med å unngå myndighetene. Cirka 5000 untergetauchte overlevde krigen.

Protestene vokste

I tilfluktsrom overalt i Berlin gikk praten om fangene i Rosenstrasse, og dagen etter strømmet koner og mødre til i enda større antall.

Historikerne anslår at det til tider må ha vært 600 forsamlet på gaten foran fengselet. Frykten for å miste sine kjære fikk kvinnene til å glemme den respekten nazistene normalt forlangte.

“Gi oss våre menn tilbake,” ropte en kvinne. Andre stemte i, og ropene vokste til et rungende kor.

“La oss få tilbake mennene våre. Vi vil ha våre menn med hjem,” lød det stadig høyere.

Vaktene foran bygningen ble usikre. Hver for seg utgjorde ikke de forkomne, frysende kvinnene i de loslitte vinterfrakk­ene noen fare.

Men når hundrevis av dem stilte seg opp på ett sted, var det umulig å ignorere dem.

Vaktene forsøkte å mane til ro og orden.

Flere ganger trådte Alfred Schneider, som hadde ansvaret for sikker­heten i det midlertidige fengselet, ut av bygningen.

Iført sin svarte SS-uniform ropte han til kvinnene at de hadde å forsvinne. Men Schneiders opptreden skremte ikke kvinnene.

Bak ryggen på ham omtalte de ham som “blyanten” og “den herr Ingenting som tror at han er Noe” – en henvisning til Schneiders magre skikkelse og hans stilling som underordnet.

Flere ganger tok politi- og SS-folk ladegrep og siktet på forsamlingen med mitraljøser i et forsøk på å skremme vekk kvinnene.

Det virket, men bare for en stund. Etter som dagene gikk ble kvinnene modige­re. Snart lot de seg ikke jage bort, men ropte skjellsord mot SS-soldatene.

Samtidig fortsatte redslene inne i fengselet. For å unngå oppstyr brukte Gestapo appellene i gården til å lure noen av mennene til å melde seg frivillig til å dra.

De ble lokket med falske løft­er om at de skulle få arbeid som f.eks. hestepassere hos fremtredende tyskere.

Deretter ble mennene ført intetanende bort til en uviss skjebne. Kvinnene utenfor så lastebiler kjøre vekk, og de var ikke i tvil: Mennene deres var på vei til en leir.

Og de hadde rett. Imens florerte rykt­ene blant de innsatte.

“Vi kommer aldri levende ut,” sa en av fangene oppgitt, mens en optimist mente at de nok bare skulle til en arbeidsleir rett utenfor Berlin.

“Alle vil bli tvangssterilisert,” sa en tredje innsatt med frykt i stemmen. Utenfor fengselet fortsatte protestene. De kunne høres i hele bygningen og ga mennene en smule håp.

Kontorbygningen i Rosenstrasse 2 ble brukt som fengsel for 2000 jøder under fabrikkaksjonen.

BPK-bildagentur

Skyteglade offiserer skapte panikk

Den 4. mars var forsamlingen mer opphisset enn normalt.

Nå var kvinnene på plass foran fengselet både natt og dag, og ropene deres lød uopphørlig. For å sette en skrekk i demonstrantene førte SS-­offiserer bort ti av kvinnene.

De tilfeldig utvalgte kvinnene ble bare eskortert til nærmeste arbeidsformidling. Der ble de satt til å skrelle poteter resten av dagen. Men det visste ikke demonstrantene som var igjen.

Uroen var påtakelig en kort stund, men stikk i strid med nazistenes antakelser forvandlet frykten seg snart til sinne, og kvinnenes protester vokste igjen.

Arm i arm ropte de mot fengselets murer da en åpen vogn med to SS-offiser­er plutselig kjørte gjennom gaten. Bilen bremset et stykke fra demonstrantene.

“Forlat gaten, ellers skyter vi,” brølte den ene. Da kvinnene ikke rørte seg, satte bilen i gang. I høy fart freste den tett forbi mengden mens offiserene fyrte av mitraljøsene opp i luften.

Kvinnene kastet seg i panikk mot gatedørene i Rosenstrasse, men Gestapo hadde stengt alle fluktveiene.

Noen kom seg unna i sidegatene, andre kastet seg ned på bakken i håp om å unngå det kuleregnet de var overbevist om ville komme.

Men panikken varte ikke lenge. Så snart skuddene døde hen, var kvinnene på plass igjen, og nå var de mer innbitte enn før.

“Nå var vi likeglade. Mordere, mordere, ropte vi – og dessuten mye annet som er godt å rope.

Siden de likevel hadde til hensikt å skyte oss, kunne vi like godt rope i mellomtiden,” fortalte Charlotte Israel senere.

Hun holdt skarpt øye med de bevæpnede vaktene foran huset:

“Så fikk jeg øye på en mann – en av dem som sto forrest. Han åpnet munnen, og det virket som om han ga en kommando, men jeg kunne ikke høre hva det var han sa.”

Et kort øyeblikk var Rosenstrasse stille som graven mens soldatene tok sikte med kalde blikk. Det var da en kvinne med et barn i hver hånd plutselig trådte ut av mengden.

Med sin ranke skikkelse og sitt blonde hår minnet hun om det idealbildet nazistene hadde tegnet av en arisk mor.

Hun stilte seg trossig foran geværmunningene og ropte med klar og gjennomtrengende røst:

“Svin! Eier dere ikke skam i livet? Dere vil heller skyte på tyske kvinner og barn fremfor å reise til fronten for å forsvare oss!”

Soldatene stirret lamslått på den modige kvinnen.

Hermann Göring (i hvit uniform) var ikke bare sjef for Tysklands flyvåpen. Hitler utpekte ham også til sin etterfølger.

Erhard Milch var med og bygget opp Luftwaffe. I 1940 ble han forfremmet til feltmarskalk.

© Interfoto AWKZ/Imageselect & AF Archive/Imageselect

Göring utnevnte jøde til æresarier

Da ryktene om jødisk blod truet en av Hermann Görings viktigste medarbeidere, tok Luftwaffes mektige sjef straks affære.

Ikke alle nazister kunne oppfylle Det tredje rikes strenge krav til raserenhet. F.eks. hadde partimedlem og statssekretær i luftfartsministeriet, Erhard Milch, jødisk far og arisk mor.

Da saken ble kjent i 1935, løste Göring problemet ved å tvinge Milchs mor til å underskrive en erklæring om at hennes jødiske mann ikke var Erhards far.

Barnets far var i virkeligheten onkelen hennes, forklarte moren, som dermed måtte leve med fordømmelsen for utroskap og incest for å redde sønnens karriere.

Göring handlet kjapt og utstedte en Deutsch-blütigkeitserklärung – en attest som ga en person av delvis jødisk opphav status som fullblods tysker.

Som en av Nazi-Tysklands mektigste menn utnevnte Göring dessuten Milch til “æresarier” – i et forsøk på én gang for alle å legge lokk på alle diskusjoner om den betrodde medarbeiderens blod og opphav.

Til dem som siden brakte emnet på bane, hadde Göring et bryskt svar: “I flyvåpenet bestemmer jeg hvem som er jøde.”

Gestapo ville skyte dem

Mens situasjonen tilspisset seg i Rosenstrasse, vurderte lederne i Gestapos hovedkvarter en hardere linje overfor demonstrantene:

Man burde simpelthen stille dem opp mot en mur og skyte dem.

Men Goebbels var av en annen oppfatning.

Det var ikke mer enn en måned siden Tyskland hadde lidd et ydmykende nederlag ved Stalingrad, og dessuten gikk innbyggerne i Berlin fortsatt og lette etter over­levende i ruinene etter det siste brit­iske flyangrepet.

I sin propaganda hadde Goebbels kalt alt dette “en prøve på folkesamholdet”.

Tenk på skaden som ryktene om protesterende husmødre kunne bety for det tyske folks samhold, argumenterte Goebbels under den maktkampen som utspilte seg mellom Heinrich Himmlers Gestapo og Berlins gauleiter.

Det gikk bare ikke an å drepe et så stort antall ariske tyske kvinner, mente Goebbels og kritiserte Gestapo for ikke å forstå en døyt.

Han påpekte at kvinnene i Rosenstrasse kjempet for å holde familien samlet, noe som var en sann nazistisk dyd.

Deres protest hadde ikke noe med motstand mot styret å gjøre, og den var derfor ingen trussel mot nazistene – med mindre Gestapo begynte å skyte på dem.

Drap på husmødre kunne derimot føre til opprør i en tid som var vanskelig nok for Det tredje rike, fryktet Goebbels.

Som Berlins gauleiter var det han som hadde det siste ordet i saker som angikk hovedstaden, og Goebbels ga derfor Gestapo en direkte ordre:

De innesperrede jødene i Rosenstrasse skulle straks løslates slik at de kunne vende hjem sammen med sine koner.

Den 5. mars ga en av vaktene i fengselet Charlotte Israel en lapp. Der sto det at mannen hennes ville bli løslatt neste dag.

Løslatelsene hadde begynt. Dagen etter ble Hans-Oskar Löwenstein de Witt kalt inn på kontoret i det overfylte fengselet.

“Når Berlin er fritt for jøder, har jeg utført én av mine største politiske bedrifter.”
Goebbels, 9. mars 1943.

Her fikk han papirer på at han var løslatt.

Samme kveld var han og Julius Israel gjenforent med familiene sine.

Men ikke alle som var blitt arrestert under fabrikkaksjonen var så heldige.

8000 jøder uten ariske familiemedlemmer endte i Auschwitz og ble gasset i hjel ved ankomsten.

25 mann fra fengselet i Rosenstrasse ble også transportert til KZ-­leiren. Men knappe to uker etter fikk de beskjed om at det var begått en feil og at de skulle tilbake til Berlin.

De fikk vite at ordren kom fra “høyeste hold”.

Ved ankomsten til hovedstaden ble de kjørt til en arbeidsleir litt utenfor byen.

Franske jøder som var gift med kristne landsmenn skulle også sendes i KZ-leir.

© Bettmann/Getty Images

Husmødrenes aksjon reddet franskmenn

Kvinnene i Rosenstrasse reddet ikke bare sine egne ektefeller. Protest­en førte også til at jødeforfølgelsen i det besatte Frankrike ble mindre intens.

Rolf Günther – stedfortreder for Adolf Eichmann i det tyske sikkerhetspolitiet RSHA – forklarte i et brev datert den 21. mai 1943 at franske jøder gift med ikke-jøder ikke kunne deporteres før spørsmålet om de blandede ekteskapene i Berlin var avklart.

Siden Goebbels ikke våget å gjennomføre deportasjonene av frykt for mer bråk, ble det også slutt på transporten av franske jøder som var gift med kristne kvinner.

I oktober 1943 ble de i stedet satt til å arbeide med bl.a. å bygge utskyt­ingsramper til V1- og V2-raketter.

Senere klaget Eichmann over nazistenes manglende handlekraft når det gjaldt jødene i blandingsekteskap.

Saken var “omgitt av en skog av problemer,” jamret han.

Goebbels rev seg i håret

Goebbels var ikke imponert over Gestapos håndter­ing av deportasjonene. Med tanke på protestene i Rosenstrasse noterte han seg følgende:

“Hele tiden er man nødt til å gripe inn for å forhindre skandaler. Noen offiserer er så blottet for politisk dømmekraft at man nesten ikke kan la dem handle på egen hånd i ti minutter.”

Den 8. mars reiste Goebbels til Hitlers fremskutte hovedkvarter i Ukraina og drøftet demonstrasjonene i Rosenstrasse med ham.

Hitler roste hans håndtering av problemet og utsatte deportasjonene midlertidig.

Men samtidig minnet Føreren propagandaministeren om at han fortsatt var forpliktet til å fjerne alle jøder fra hovedstaden.

I dagboken sin skrev Goebbels for den 9. mars:

“Når Berlin er fri for jøder, har jeg utført en av mine største politiske bedrifter.”

Men deportasjon­ene ble ikke gjenopptatt. Den tyske krigslykken hadde snudd for alvor, og noe gunstig tidspunkt kom aldri.

Ca. 6100 jøder befant seg i Hitlers hovedstad helt frem til krigen var over.

De fleste av dem var gift med en ikke-jøde – og svært heldige. I alt kostet nazistenes forfølgelser cirka 165.000 tyske jøder livet.

Les også:

Hitler

Hitler utslettet all tysk motstand

9 minutter
Nazisme

Når ble jøder tvunget til å gå med jødestjerner?

2 minutter
Andre verdenskrig

Rasisme-debatten rammer død hund

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul