Hvem utgjorde Indias nasjonalhær?

Den indiske nasjonalhæren ekspanderer

Japanske løfter om selvstendighet fikk krigsfanger fra den britisk-indiske hæren til å skifte side.

I løpet av krigen kom den indiske nasjonalhæren opp i rundt 40 000 mann som skulle lede an i et stort opprør mot britenes kolonistyre.

Opprustning til geriljakrig

Inderne ble bare utrustet til å føre geriljakrig, og før de kunne løse oppdraget sitt, måtte de mer slagkraftige japanske styrkene bane vei til India. 

Det klarte de aldri. I stedet måtte nasjonalhæren kjempe ved fronten i Burma, der lett bevæpning og mangel på forsyninger førte til store tap i 1944-1945.

Nasjonalhærens soldater hedres

Militært fikk Japans indiske allierte ingen betydning, men likevel var de med på å vinne Indias uavhengighet. 

Da britene etter krigen ville dømme og henrette opprørsoffiserer for forræderi, brøt det ut uroligheter i indiske regimenter, som kort tid før hadde kjempet trofast for kolonistyret.

Uten ubetinget lojalitet fra de lokale soldatene kunne ikke herredømmet opprettholdes, og britene trakk seg ut i 1947. Nasjonalhærens soldater regnes som frihetshelter i det selvstendige India.

Opprørsleder beundret Stalin og Hitler

Subhas Chandra Bose var en kjent motstander av britene da han stilte seg i spissen for den indiske nasjonalhæren i 1943. 

Han hadde hatt en toppstilling i Selvstendighetspartiet før krigen, og hadde i 1941 flyktet til Moskva for å søke hjelp hos Stalin til å starte et opprør.

Da det ikke lyktes, fortsatte han til Nazi-Tyskland. Her rekrutterte Bose 4500 indiske krigsfanger til å hjelpe tyskerne, og til gjengjeld satte Hitler ham på en ubåt til Japan. 

Opprørslederen omkom da et japansk militærfly styrtet i 1945.