Japanerne brukte sine indiske venner i propagandaen, men utrustet dem aldri til reell krig.
Hvem utgjorde Indias nasjonalhær?
Kjempet indere på japansk side under andre verdenskrig?
Den indiske nasjonalhæren ekspanderer
Japanske løfter om selvstendighet fikk krigsfanger fra den britisk-indiske hæren til å skifte side.
I løpet av krigen kom den indiske nasjonalhæren opp i rundt 40 000 mann som skulle lede an i et stort opprør mot britenes kolonistyre.
Opprustning til geriljakrig
Inderne ble bare utrustet til å føre geriljakrig, og før de kunne løse oppdraget sitt, måtte de mer slagkraftige japanske styrkene bane vei til India.
Det klarte de aldri. I stedet måtte nasjonalhæren kjempe ved fronten i Burma, der lett bevæpning og mangel på forsyninger førte til store tap i 1944-1945.
Anti-britiske plakater ble trykt på engelsk – Indias folkeslag forsto ikke hverandres språk.
Nasjonalhærens soldater hedres
Militært fikk Japans indiske allierte ingen betydning, men likevel var de med på å vinne Indias uavhengighet.
Da britene etter krigen ville dømme og henrette opprørsoffiserer for forræderi, brøt det ut uroligheter i indiske regimenter, som kort tid før hadde kjempet trofast for kolonistyret.
Uten ubetinget lojalitet fra de lokale soldatene kunne ikke herredømmet opprettholdes, og britene trakk seg ut i 1947. Nasjonalhærens soldater regnes som frihetshelter i det selvstendige India.
Opprørsleder beundret Stalin og Hitler
Subhas Chandra Bose var en kjent motstander av britene da han stilte seg i spissen for den indiske nasjonalhæren i 1943.
Han hadde hatt en toppstilling i Selvstendighetspartiet før krigen, og hadde i 1941 flyktet til Moskva for å søke hjelp hos Stalintil å starte et opprør.
Da det ikke lyktes, fortsatte han til Nazi-Tyskland. Her rekrutterte Bose 4500 indiske krigsfanger til å hjelpe tyskerne, og til gjengjeld satte Hitler ham på en ubåt til Japan.
Opprørslederen omkom da et japansk militærfly styrtet i 1945.
Bose møtte Hitler før han dro til Asia for å starte opprøret sitt.
