“I nærmeste fremtid vil Europas kyster være meget sårbare for fiendtlige landganger.”
Slik skrev Adolf Hitler i et direktiv til sine nærmeste underordnede den 23. mars 1942. Året før hadde Føreren innledet en storstilt invasjon av Sovjetunionen, og nå fryktet han at angrepet ville trekke i langdrag og legge beslag på så mange tropper at tyskerne ville ha vanskeligheter med å forsvare det okkuperte Vest-Europa.
Hitler var spesielt bekymret for en britisk-amerikansk landgang på Atlanterhavskysten som ville trekke ham inn i en utmattende tofrontskrig. Hitlers løsning var Atlanterhavsvollen – et gigantisk festningsverk som strakte seg ca. 3500 km langs Europas vestkyst fra Spania i sør til Nordishavet.
Kom tett på Atlanterhavsvollen:
Selve vollen var ikke en kontinuerlig forsvarslinje, men besto av ca. 15.000 stillinger, bunkere, batterier, minefelt og forhindringer langs kysten. Byggingen var spesielt konsentrert om de punktene som Hitler forutså at de allierte kunne finne på å angripe – bl.a. havner, militære installasjoner og viktige fabrikker.
Tross Hitlers store planer betydde Atlanterhavsvollen lite for utfallet av 2. verdenskrig. Til det var forsvarslinjen for svak og gjennomhullet, og da de allierte angrep Normandie 6. juni 1944, brøt de gjennom vollen på bare noen få timer.
“Man behøvde bare å kaste et blikk på den i Normandie for å se at den var noe dritt,” sa den tyske feltmarskalken Gerd von Rundstedt etter krigen.
BYGGEARBEIDET
I juni 1941 gir Hitler ordre om at det skal bygges en rekke forsvarsstillinger på øyene i Den engelske kanal for å unngå et angrep fra England. Året etter kommer Hitler til at han har bruk for et sterkere forsvar mot de allierte og gir ordre til byggingen av Atlanterhavsvollen.
Arbeidet med å oppføre forsvarslinjen ble ivaretatt av ingeniørenheten Organisation Todt, som var beryktet for bruken av slavearbeid. Av de ca. 250.000 mennene som bygget vollen, var de fleste fanger fra kz-leirer eller tvangsarbeidere fra de okkuperte landene.
