I løpet av 2. verdenskrig sendte de allierte ut ca. 230.000 fabrikknye stridsvogner på slagmarken. Aksemaktene klarte kun å levere omlag 51.000.
Og nettopp denne forskjellen på de to krigspartenes evne til å holde krigsindustriens hjul i gang, ble avgjørende for krigens utfall, fastslår den britiske økonomen Mark Harrison ved University of Warwick.
Aksemaktene taper momentum
I krigens første år var aksemaktene på offensiven fordi «fordelen i strategi og ildkraft gjorde det mulig for Tyskland og Japan å påføre store nederlag på en allianse som var dem økonomisk overlegen,» skriver Harrison i boken The Economics of World War II fra 1998.
Men da aksemaktene mistet momentum i 1941-42, startet en utmattelseskrig som de allierte var bedre rustet for.
På dette tidspunktet begynte «økonomiens grunnelementer å få fotfeste,» og «overlegne militære kvaliteter begynte å telle mindre enn overlegent BNP og befolkningstall.»
Dette kom bl.a. til uttrykk i produksjonen av stridsvogner.
Selv om tyskerne hadde god drift i fabrikkene i krigens første år, kunne de på sikt ikke hamle opp med særlig USAs og Sovjetunionens effektive industri og uendelige mengder av arbeidere.