Som en del av oppgjøret etter 1. verdenskrig ble Tyskland pålagt å betale 226 billioner riksmark i gull som krigsskadeserstatning til seierherrene.
Landet ble tappet for verdier, og da Hitler kom til makten og satte fart i opprustningen, trengte han penger og beordret pengeoverføringene til for eksempel England og Frankrike stanset.
Samtidig var det helt avgjørende å bekjempe den løpske inflasjonen, så regjeringen frøs lønningene, mens firmaer med en gevinst på over seks prosent ble ekstrabeskattet.
Hitler stimulerte lysten til investeringer med et tak på bankenes utlånsrenter på 4,5 prosent og fikk satt i gang mye offentlig anleggsarbeid.
I 1933 var 660 000 tyskere ansatt i bygg- og anleggsbransjen, og tre år senere var tallet to millioner. Pengene kom fra salg av statsobligasjoner.
I 1936 iverksatte nazistene fireårsplanen som skulle gjøre Tyskland klar til krig.
Industrien fikk ordre om å anlegge oljeraffinerier, stålverk og aluminiumsfabrikker, og snart tikket den ene stor-ordren etter den andre inn på våpenfabrikantenes kontorer. Regningen ble også denne gang betalt med lånte penger fra salg av statsobligasjoner.
Føreren regnet med at han en dag kunne komme statsunderskuddet til livs og redde den overopphetede økonomien ved å innta land som hadde råvarer.