Skapt av begeistret entusiasme
Da Boeing-fabrikkene demonstrerte det nyutviklede B-17-flyet i 1935, ble en journalist så imponert over de fem maskingeværene at han beskrev det som «en flygende festning». Produsenten tok ordene til seg, og B-17 fikk offisielt tilnavnet Flying Fortress.
Måtte kunne forsvare seg selv
Journalisten hadde imidlertid ikke funnet på betegnelsen selv. Flere flyeksperter kalte i 1930-årene store og tungt bevæpnede bombefly som i teorien kunne forsvare seg selv mot jagerfly, for flygende festninger. Det var nettopp en slik rolle Boeings firemotorskjempe skulle utfylle i det amerikanske luftvåpenet.
De første strøk i selvforsvar
Da den flygende festningen ble satt inn i kamp under andre verdenskrig, viste flyet seg imidlertid å være for dårlig bevæpnet. Hver nye utgave fikk flere maskingeværer, og til slutt var antallet oppe i 13. Men ennå var det ikke nok. Det amerikanske luftvåpenet led voldsomme tap frem til det ble utviklet et jagerfly med stor nok rekkevidde til å følge B-17-flyet til målet.
Alle mann til maskingeværene
Bortsett fra de to pilotene deltok alle ti besetningsmedlemmer i forsvaret av flyet, uansett hvilke andre oppgaver de hadde om bord. Den siste og best bevæpnede utgaven av «Flying Fortress» hadde ingen blindsoner som jagere kunne utnytte.
En B-17 var hardfør og vendte ofte hjem til tross for f.eks. gjennomhullede vinger. Ett fly holdt seg til og med på vingene etter at det hadde kollidert med et tysk jagerfly.
To fjernstyrte mitraljøseri haketårnet ble betjent av bombekasteren og skulle beskytte mot frontalangrep.
Akterskytteren beskyttet det sårbare halepartiet. Dette var en av de siste utbedringene før flyet ble satt i masseproduksjon.
Hver mann betjente mitraljøser
I tillegg til de to pilotene skulle alle ti besetningsmedlemmer delta i forsvaret av flyet, uansett hvilke andre oppgaver de hadde om bord.
Den siste og best bevæpnede utgaven av en flygende festning hadde ingen blindsoner som jagerne kunne utnytte.